torsdag 27. februar 2014

Maislapper med avokadorøre og parmesan.

Det har sjokkerende nok - for meg - gått et helt år siden jeg var i Australia i seks uker og hadde en uhørt lang ferie for å besøke Brendan, hilse på kenguruer og generelt sett gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne: snorkle, holde kvelerslanger, kjøre bil uten ABS, bake kaker i stekepanne, spise min egen kroppsvekt i mangoer plukket nøyaktig på bristepunktet til overmodenhet, sitte inne mange, mange, mange dager i strekk på grunn av monsunaktig regnvær, drikke kaffe på alle de beste kaffebarene i både Sydney og Melbourne, fly i 12 timer i strekk hele fire ganger på de seks ukene, være så glad for å oppleve nye ting med akkurat den rette personen (akkurat dette visste jeg forsåvidt utmerket godt fra før), bli brun. Sånn i tilfeldig rekkefølge.
Mens jeg var down under, delte jeg oppskrifter på guacamole, superenkle tortillachips, mangosmoothie med lime, og noen grønne lunsjwraps jeg fikk veldig lyst på akkurat nå, selv om ni-nyhetene snart kommer på tv-en og jeg ikke har så mye som et hint av hummus i huset. Men en av de aller beste tingene ved Australia fikk jeg aldri delt i fjor: Brunsj. Mer spesifikt: Maislapper fra Bill's i Sydney, en restaurant som jeg vet flere i matentusiastenes rekker kjenner til og der jeg feiret 27-årsdagen min med brask og bram i fjor (vel - bursdagsfrokost for å være mer presis, så braskefaktoren var vel heller lav). Bildebevis under:
Det tok meg et helt år å forsøke å gjenskape dem, og det kan jeg jo angre på nå: Det har jo betydd et helt års brunsjer uten varme og smørstekte, litt søte og litt salte lapper, med en såre enkel avokadorøre på toppen. Og så er det veldig kjekt å tenke på at man har fått i seg to porsjoner grønnsaker før klokken har passert tolv en søndagsmorgen. I tilfelle man inntok mer flytende føde kvelden før, for eksempel.
Som det går fram av bildene, var lappene til Bill litt mindre "lappete" enn mine - jeg mistenker at det var mindre mel i hans, og at jeg hadde vispet eggehvitene mine litt mer. Disse lappene er imidlertid ganske takknemlige, og du kan variere konsistensen etter eget ønske. Melmengden nedenfor er således et forslag, i tillegg kan du antagelig trygt bytte ut opptil halvparten med en grovere meltype om du ønsker det. Visper du eggehvitene mindre, blir lappene mer tyntflytende, men intet mindre velsmakende av den grunn.
På Bill's serverte de lappene med både salsa og avokadorøre, og har du tilfeldigvis noe salsa stående vil jeg sterkt anbefale en liten klatt på disse lappene. Alt i alt er dette på mange måter en smak av sommer - for meg vekker det i hvert fall minner om sandaler som klasker mot varme fortau og iste-pauser i skyggen av trærne i Sydneys botaniske hage. For andre kan jeg jo påpeke den solgule fargen - jeg tror nesten jeg har glemt hvordan solen ser ut her i februar-Oslo.
Til sist: Parmesanflakene er et lite must, de tilfører litt salt til helheten og er dessuten pene å se på - parmesan + potetskreller = de mest tilfredsstillende parmesanbitene. Mindre ork enn riving er det også. Sånn hvis du føler det er på tide med en ferie snart du òg.


Maislapper med avokadorøre og parmesan
to sjenerøse porsjoner eller tre mindre

Til lappene:
1 boks mais
litt hvetemel (jeg brukte ca. 6 ss)
2 egg, hviter og plommer for seg
salt og pepper
smør til steking

Til avokadorøren:
1 avokado
saften av 1 sitron
nykvernet pepper
extra virgin olivenolje

Til servering:
parmesan

Begynn med avokadorøren. Del avokadoen i to, ta ut steinen og fjern skallet. Skjær avokadokjøttet i små terninger og ha dem i en liten bolle. Klem over saften av en sitron, kvern over godt med pepper og tilsett to små klunker god olivenolje. Sett til side.

Du lager maislappene ved å ha en boks maiskorn i en stor bolle, tilsette de to eggeplommene og nok mel til at du kan røre det hele sammen til noe som ligner en røre - uappetittlig nok vil det se ut litt som oppkast (jeg tok et bilde, men det passer seg ikke på en matblogg). Krydre røren med salt og pepper. I en annen bolle visper du eggehvitene - jeg stivpisket dem nesten for å få en luftig resultat, men du trenger ikke nødvendigvis gå så langt, det holder at de bare får litt luftbobler i seg. Vend eggehvitene godt inn i maisrøren. Varm en stekepanne på god varme, smelt en sjenerøs klatt smør i panna og ha en stor spiseskje røre i. Jeg fikk plass til tre om gangen i min stekepanne. Stek lappene gyldne på begge sider, og server dem med avokadorøren og parmesan som du river i tjukke flak med potetskrelleren.




onsdag 5. februar 2014

Havrekjeks med rosiner.

Her følger et typisk eksempel på hvordan denne matbloggen styres helt og holdent av to prinsipper: innfallsmetoden og nulltoleranse. Innfallsmetoden henspeiler på innleggsfrekvensen, nulltoleransen viser til hvilke oppskrifter som ender opp her: kun de som resulterte i noe som var så godt at det ville være teit å ikke spre gospelet. De få gangene jeg planlegger innlegg lenge i forveien, og det viser seg at resultatet ikke ble som jeg hadde tenkt, og maten ikke verdt å skrive verken hjem eller på blogg om, så gjør jeg heller ikke det. Nulltoleranse for mindre god mat = færre innlegg. Det er en sammenheng her, men ikke be meg uttrykke den matematisk.
 Uansett, for første gang i denne bloggens historie hadde jeg altså planlagt et valentinsinnlegg. Jeg vet, jeg vet, propaganda og salgstriks fra ende til annen, men faktum er at Brendan kommer hjem fra et og et halvt år i Australia om under én måned, han flytter til Norge, lærer seg norsk, godtar (håper man!) å kjøpe vin på "the wine monopoly" ... jeg synes det kunne være verdt en romantisk kjeks eller to. Så jeg fant fram den hjerteformede pepperkakeformen.
Men som det tydelig går fram av bildene her, passerte ikke de hjertelige vaniljekjeksene med en hel vaniljebønne (sukk!) nulltoleransetesten, og dermed blir det ingen søtladen kjærleiksfeiring på bloggen i forkant av den 14. februar (jeg stikker på lønningspils i stedet!).
Det Brendan derimot får, når han kommer til Oslo i begynnelsen av mars, er helt fantastisk gode havrekjeks, som inneholder mindre romantikk, men desto mer av alt jeg vet han liker med en god kjeks: sprø kanter, søte og bløte rosiner, tyggemotstand fra havregryn og en akkurat passe seig konsistens i midten. De sukkersøte hjertene hadde ingenting å stille opp mot en røslig gjeng havrekjeks, og det er jeg veldig glad for.
 Den fineste kjærligheten er tross alt sjelden hjerteformet, men gjerne noe hakket mer uelegant man må bryne seg litt på.* God valentinsdag!
* Dette referer kun til tyggemotstanden - selve oppskriften kunne ikke vært enklere. Se under.

Havrekjeks med rosiner
Jeg oppgir alltid hvor jeg finner oppskrifter fra dersom jeg ikke har tatt dem fra eget hode, men i dette tilfellet vil jeg gjerne gjøre et unntak: den opprinnelige oppskriften var særdeles dårlig (2 1/2 dl natron-dårlig), og krevde en hel del endringer, så  nedenfor gjør jeg mitt beste for å gi deg en havrekjeksoppskrift du kan stole på.

250 g smør, romtemperert
2,5 dl sukker
3,5 dl hvetemel
3,5 dl havregryn
1,5 dl rosiner
1,5 ts natron

Rør alle ingrediensene sammen og sett deigen kaldt i minst 1 time, men lenger går også bra. Forvarm ovnen til 175 grader, og gjør klar to bakeplater med bakepapir. Ta deigbiter på størrelse med en valnøtt og trill til kuler. Plasser kulene med god plass mellom hver på bakeplatene (kjeksene flyter en del utover, se de to bildene over), og trykk kulene litt flate med en gaffel. Stek ett og ett brett med kjeks i omtrent 13 minutter, til de er blitt gyldne i kantene. De er myke når de kommer ut av ovnen, så la dem avkjøles litt på platen før du flytter dem over på rist for å avkjøle dem helt.