ferske(n)muffins

Grove scones.

2012-02-01T10:28:00.000Z

Har du noen oppskrifter som henger igjen? Som har fulgt med på alle flyttelass, gjennom alle forhold, fra mammas kjøkken til studentkjøkkenet til ditt eget (leie-)kjøkken? Dette er min gjengangeroppskrift, en oppskrift jeg har tilberedt på flere kjøkken enn jeg tør tenke på; mammas gamle kjøkken, mammas nye kjøkken, kjøkkenet på to studenthybler (det ene mindre enn det andre), to engelske leiekjøkken og til og med på kjøkkenet til Brendans mamma i Hampshire. Disse sconesene har tatt turen, for å si det sånn.

Det beste med slike gjengangere er at du sakte, men sikkert gjør dem til dine egne. Disse sconesene blir ikke bare forskjellig hver gang jeg lager dem, de blir også alltid vellykkede. På et kjøkken der jeg stort sett har lyst til å prøve noe nytt hver dag, er disse grove bakepulverbrødene en konstant, en trygg havn, noe å komme hjem til. Ikke bare hjem, men "hjem-hjem". Til du noe du har skapt sjøl.

Dersom du gikk på barne- eller ungdomsskolen og hadde heimkunnskap på slutten av 90-tallet, kjenner du kanskje igjen dette bakverket, et eller annet sted i underbevisstheten. Jeg har skrevet om dem før her. Dette var det første vi lærte å lage da vi ble sluppet løs på skolekjøkkenet, og oppskriften kommer fra Fra boller til burritos, en kokebok jeg stadig ser dukker opp på loppemarked hjemme i Norge. Mitt eksemplar er deigete, flekkete og noe falmet i blåfargen, men dette er en bok jeg ikke kan kvitte meg med. Piroger? Sjokoladekake? Scones? Alt finnes mellom de to kongeblå permene. I tillegg til en hel skokk minner.

Grove scones
inspirert av Fra boller til burritos
to små leiver

Opprinnelig, i heimkunnskapstimen, tror jeg disse var ment som følge til suppe (ikke spør hvilken suppe, den har fått motsatt skjebne av sconesene og gått rett i glemmeboka), men jeg lager dem mest til frokost. Ost er godt på, eggerøre er godt ved siden av, og spør du Brendan, syns han helt sikkert at en strimmel bacon hadde gjort seg.

2 ss smeltet smør
2 1/2 dl melk
1 ss bakepulver
1 ts sukker
1/2 ts salt
6 dl mel (Her kan du sette sammen en kombinasjon av det du har i skapet, og variere størrelsesforholdet hvetemel til grovere mel ut fra hvor sunn du ønsker å være. Standardoppskriften er 3 dl hvetemel til 3 dl mel av grovere type, jeg bruker ofte en blanding av rug og sammalt hvete. Noen ganger bytter jeg ut 1 dl mel med 1 dl havrekli eller hvetekli, havregryn eller 4-korn. Prøv deg fram, og få tømt noen av posene og pakkene i skapet!)
havregryn eller frø (f.eks. solsikke- eller gresskarkjerner), til dekorering

Sett ovnen på 240 grader, og legg et ark bakepapir på en bakeplate. Visp smeltet smør og bakepulver i melken. Tilsett sukker, salt og mel, og rør til en litt klissete deig. Ta godt med mel på hendene, og løft deigen over på bakepapiret. Del den i to med en deigskraper, og form to runde leiver som du klapper litt flate. Prikk leivene lett med en gaffel, og strø eventuelt på litt havregryn eller frø. Stek i mellom 10 og 15 minutter, til leivene er gyllenbrune og har hevet seg fint.

Staffordshire oatcakes [havrepannekaker med gjær].

2012-01-31T09:17:00.000Z

Visse aspekter ved det engelske kjøkken irriterer meg. Høyest på lista står den utstrakte bruken av tørket frukt, den uforklarlige hangen til brød bakt på luft og kjemiske tilsetningsstoffer, og lime pickles. Det har imidlertid vist seg at engelskmennene faktisk har peiling på ett måltid, og det er frokosten. Jeg refererer ikke til the fry-up, Brendans favorittfrokost og et av mine punkter på den ovennevnte lista, men godsaker som engelske muffins, crumpets (et bakverk jeg stadig forsøker å mestre, med varierende hell) og min nyeste frokostoppdagelse, Staffordshire oatcakes.

På super'n her borte finner du oatcakes i fleng, men da er det snakk om harde kjeks, ikke myke pannekaker. Dette er heller ikke bare-bare-pannekaker, det er gjærbaserte pannekaker, som skal heve en halvtime eller natten over, alt etter hva som passer deg best. På lørdagsmorgenen syns jeg alltid det er tilfredsstillende på en litt kneggende selvgod måte å kunne hente fram noe som ble forberedt kvelden i forveien, og som er klart til å smelles i ovnen eller stekes i panna mens kaffen koker. Og ja, det går fint å sette en rundstykkedeig eller røre ihop en pannekakerøre selv etter fredagspils på puben.

En av hovedfaktorene i min kjøkkenfilosofi går ut på at dersom du lager noe av ingredienser du gladelig ville spist hver for seg, kan ikke sluttproduktet bli så altfor gærent. Her steker du luftige pannekaker som du etterpå topper med en skive skikkelig god skinke (har du noen skinkeskiver igjen fra en skinkestek, er dette virkelig stedet for dem) og så river litt skikkelig god ost over, som får smelte forsiktig inn i pannekaken. På bildene ser du gruyère, en særegen, men nydelig ost som modnes i huler (eller hulelignende omgivelser) og som sveitserne har et svært sterkt eierforhold til. Liker du ikke gruyère, står du fritt til å velge en annen fast, hvit ost du setter pris på. Til sammen blir disse tre komponentene en frokost som er litt britisk, litt sveitsisk og enhver lørdagsfrokost verdig.

Staffordshire oatcakes med skinke og gruyère

fra Alice's Cookbook av Alice Hart

åtte oatcakes, som antakelig er nok til fire passe sultne frokostgjester

Liker du best noe søtt om morgenen, kan du prøve deg med syltetøy som fyll, og vil du ha en interessant og mettende forrett kan du smøre litt rømme på hver pannekake, og legge noen strimler røkelaks og noen gressløkfjon oppå før du ruller sammen. Server Staffordshire oatcakes rykende varme.

10 g fersk gjær el. 1 ts tørr gjær
1/2 ts sukker
175 g havremel (altså havregryn malt med kjøkkenmaskin)
75 g sammalt hvete fin
75 g hvetemel
1/2 ts salt
300 ml varm melk
smør til steking
8 tykke skiver skinke
200 g gruyère eller annen hvit, fast ost, revet

Løs opp gjær og sukker i 175 ml varmt vann, og la det stå fem minutter. Bland meltypene og saltet i en bolle, og tilsett så gjærblandingen. Spe litt om litt med 200 ml varmt vann pluss melken, til du får en litt tykk røre. La den stå i minst tretti minutter, eller dekk bollen med plast, sett den i kjøleskapet og la røren stå natta over.
Når du er klar til å steke, smelter du en liten smørflis i en stekepanne, har en øse røre i panna og beveger godt på panna for å spredt røren utover og lage en passelig tynn pannekake (se øverste bildet for tykkelsen på mine, de er tykkere enn crêpes, tynnere enn amerikanske pannekaker). Stek til kaken er gyllenbrun på undersiden, snu den deretter over og stek på andre siden. Du har nå valget mellom å lage hver pannekake klar etter hvert, eller ferdigstille dem når alle åtte kakene er stekt. Uavhengig av hvilken metode du velger, går du fram slik med skinken og osten: legg en ferdigstekt pannekake i panna på svak varme, ha en skive skinke og en liten neve revet ost på, og la pannekaken steke videre til osten er begynt å smelte. Brett pannekaken sammen, det enkleste er som en burrito; brett to av sidene inn mot midten, og la de overlappe hverandre.

Anzac-kjeks.

2012-01-26T10:04:00.002Z

Det er mye som skjer i 2012. Det største eventyret blir en reise til Australia, i hælene på Brendan som drar dit for å praktisere som lege et år. Det blir ikke et helt år down under for meg, men lenge nok til å få litt brunfarge, delta på minst én ekte australsk grilling og lære noen antipodiske gloser. Brendan skal til østkysten, nord om Brisbane, der ryktet sier de lager god vin, har mange hvaler å titte på, og veien er kort til Great Barrier Reef. Australierne skal også være noen racere på mitt favorittmåltid, brunsjen.

Mitt største problem knyttet til denne turen er for øvrig den 24 timer lange flyturen. Forespeilet en flytur på ett døgn, sier jeg bare: Gi meg kakeboksen. Og det snarest.

Anzac-kjeks er bakverk med røtter tilbake til første verdenskrig, da mødre, koner og døtre bakte kjeks til sine menn ved fronten. De tåler en støyt og er holdbare, og kunne dermed sendes den lange veien til Europa og krigen, der Australian and New Zealand Army Corps (altså ANZAC) kjempet sammen med de allierte. Blant ingrediensene finner du kokos, noe jeg begynner å innse er en populær greie i Australia, jamfør f.eks. lamingtons (som du kan være sikker på er høyt, høyt på listen over neste australskinspirerte kjøkkenprosjekt her i gården). Kokos er akkurat passe eksotisk, akkurat sånn jeg innbiller meg Australia er – vilt, vakkert og alltid klar med en kopp kaffe.

For øyeblikket titter jeg på bilder av koalabjørner, måler opp kofferten, prøver å unngå alle nettsidene som omhandler størrelsen på insektene der borte, og tar med svært stor glede imot Australia-tips. Og tips fra andre flynervøse. Brendan mener jeg bare bør fly første klasse, sånn at jeg kan, øh, selvmedisinere med gratis sjampis. Takk, kjære huslege.

Kanskje man kan komme unna med en trillebag full av anzac-kjeks på økonomi i stedet?

Anzac-kjeks

fra nettstedet taste.com.au
ca. 24 kjeks

150 g hvetemel
90 g havregryn
85 g kokos
155 g brunt sukker
125 g smør
2 ss sirup (lys eller mørk)
1 ts natron

Sett ovnen på 160 grader, og finn fram to bakeplater som du dekker med bakepapir. Sikt melet i en bakebolle, og rør inn havregryn, kokos og brunt sukker. Ha smør, sirup og to spiseskjeer vann i en liten kasserolle, og rør til smøret har smeltet. Tilsett natron. Ha smørblandingen i melblandingen, og rør til du har en jevn deig. Bruk en spiseskje til å ta en del av deigen, rull deigbiten til en kule og plasser den på bakepapiret. Fortsett med resten av deigen, og plasser kulene omtrent 5 cm fra hverandre på papiret. Trykk på hver kule med en gaffel for å gjøre den litt flat, og stek deretter kjeksene i omtrent 10 minutter, til de er blitt gyllenbrune. La kjeksene avkjøles i fem minutter på bakeplatene, og overfør dem så til en rist for å avkjøles helt.

Bestemors flatbrød.

2012-01-21T10:21:00.000Z

Å bli fortrolig med kjevlet mitt er et mål jeg håper å oppnå i løpet av 2012. Jeg vil ikke kalle det et forsett, da er det automatisk dødsdømt, men mål må man jo kunne sette seg uten å få dårlig samvittighet skulle man ikke helt greie å nå dem i løpet av de neste 347 dagene. Min belønning til meg selv hvis jeg mestrer kjevlets mange mysterier? Et ordentlig rutekjevle. Her ser du bestemors rutekjevle, hennes foretrukne våpen i det som raskt viste seg å ikke være et barneskirenn; flatbrødbaking er en presis vitenskap som krever pågangsmot, utholdenhet og kraftige overarmer. Og så kan man ikke være perfeksjonist. Da går man (les: jeg) på en smell.

Bestemor baker flatbrød på svartovnen, som opptar det ene hjørnet av kjøkkenet hennes. Hun har annet spesialutstyr også, hjemmelagd og velbrukt: På bildene over ser du, i tillegg til rutekjevlet, bakstetrauet, som tidligere var smørtrau, trefjøla til å ha de utkjevlede flatbrødene på, og pinnen som brukes både til å overføre den utkjevlede leiven til fjøla, flytte leiven til ovnen, snu leiven på ovnen og overføre ferdigstekt flatbrød til risten det avkjøles på. Alle har egne navn. Jeg kan ikke stave dem.

Et tips til frustrerte flatbrødbakere: Vær sjenerøs med melet. Leiven skal kunne danse på bakebordet, sier bestemor. Dette betyr at du skal kunne rotere, vende og bevege på leiven til enhver tid, slik at du er sikker på at den ikke har satt seg fast. Setter den seg fast, må du svelge stoltheten din, godta et kritisk blikk fra bestemor over skulderen og med tunga rett i munnen steke flatbrød med hull i, rød i kjakene både av flauhet og den enorme varmeutviklingen en svartovn produserer. Slike flatbrød blir gode de også, på tross av at de spektakulært stryker bestemors kvalitetssikring.

Noen nordnorske postkort, tatt med varmedressen, svartluggene og skinnlua på:

Bestemors flatbrød

en tjuefem til tredve leiver

1/2 kg sammalt rug fin

250 g byggmel

250 g sammalt hvete grov

litt hvetemel (dette er altså bestemors oppskrift, hvor "litt" som regel betyr en neve eller to)

lunkent vann og melk, omtrent 2 dl av hver

Bland de forskjellige melsortene sammen i en stor bakebolle eller et bakstetrau. Tilsett litt av det lunkne vannet og melken, og arbeid deigen sammen. Tilsett mer væske etterhvert, hvis nødvendig. Deigen skal være fast, og ikke klebrig. Bryt av biter av deigen og kna dem litt før du former dem til avlange emner. La deigen stå litt, og begynn utbakingen med det emnet du laget først. Strø godt med grovbakstmel på bakebordet og på leiven, og begynn å kjevle. Målet ditt er en leiv så tynn at du nesten kan se gjennom den; tenk pastadeig rullet ut til den minste tykkelsen på en pastamaskin. Rutekjevle er best, men et vanlig kjevle går til nød. Når du har kjevlet leiven ferdig, overfører du den til et stort fat / en stor fjøl strødd med mel, og strør i tillegg mel oppå, slik at den nesten leiven du legger oppå, ikke setter seg fast i den som ligger under. Fortsett utbakingen, og la leivene hvile litt før du steker dem. Har du ikke takke eller svartovn, kan du bruke en tørr stekepanne, men da bør du lage flere, mindre leiver som passer til panna (da kan du fort ende opp med dobbelt så mange leiver som jeg har indikert ovenfor). Varmen skal være god når du steker flatbrød, uansett hvilket utstyr du bruker, så skru opp temperaturen / legg i godt med ved og vent til stekeflaten er blitt skikkelig varm. Bruk så en treskje med langt skaft, eller kjevlet ditt, til å overføre én og én leiv til takka/ovnen/stekepanna. Stekingen går fort, så følg med, selv om noen (les: jeg) liker de ekstra godt brunede kantene på et flatbrød som har blitt stekt litt for lenge. Snu leiven og stek på andre siden, og overfør så det ferdigstekte flatbrødet til en rist. Stek resten av leivene på samme måten. Oppbevar flatbrød tørt og kjølig, pakket inn i rene kjøkkenhåndklær.

PS: Noe av det beste du kan gjøre med flatbrød? Koke sei og poteter, mose dem sammen med en gaffel, smøre smør på to biter flatbrød (eller legge smørklatter direkte på sei- og potetblandingen), legge sei og poteter på den ene biten, legge den andre oppå, ta tak med begge hender og nyte.

Potetlapper med smørstekt purre.

2011-12-29T13:07:00.000Z

Det er altså romjul. De siste dagene har stort sett bestått av ribbe, multekrem, julepølser og en variasjon over nevnte tema. Pluss hjemmelaget daim, da. Og en juleøl. Eller to.Vi skriver fjerde juledag, eller 29. desember om du vil, og med to dager igjen til årets siste heisalag kan det være greit med et aldri så lite avbrekk. For å få igjen appetitten, naturligvis.Julen er en kjøttfest bestående for veldig mange (meg inkludert) av svinekjøtt, storfekjøtt og fjørkre til den store gullmedalje. Det er ikke nødvendigvis bare fordi vi har lyst på kjøtt, men fordi julegjestene våre gjerne forventer å finne noe annet enn salat og suppe på julebordet. De dagene i romjula vi ikke har gjester eller er invitert bort selv, syns jeg derfor det er aller best med noe annet, en annen smak, en annen konsistens. Og enda bedre: Romjula byr på opptil flere muligheter til å eksperimentere med rester fra gårsdagens eller kanskje til og med julaftens utskeielser, og skape nye favoritter av dem.

Jeg har vokst opp med lærdommen om at det er stor skam å ha for lite mat når du ber folk på middag, og jeg må innrømme at jeg får lyst til å gjøre opprør når mamma skreller tre kilo poteter til et selskap på seks. Men la julefreden senke seg! Se potetene bli kokt! For da kan du diske opp med disse lappene en av de påfølgende formiddagene, en formiddag da det ikke er et snev av svor i lufta.

Purren jeg har laget til, var et forsøk på å dekonstruere den klassiske potet- og purresuppen, og gjøre den litt mer festlig og ørlite granne mer fargeglad. Lappene må slett ikke på død og liv serveres med purre, men passer ypperlig til rester av ribbe, juleskinke eller en strimmel bacon, dersom du ikke er blitt kjøttlei enda. Noen spiser dem med tyttebærsyltetøy, de er gode rett fra panna akkurat som de er (fettete fingre et must), eller du kan kjøre på med litt gravlaks eller rakfisk, og da har du plutselig en ganske elegant forrett eller nattmat du kan by hvem som helst. Dæsjen med crème fraîche er bare der fordi det jo tross alt enda er jul.

Smørstekt purre
nok til lappene nedenfor

1 slank purre, delt i to, renset godt og skåret i tynne skiver
1 fedd hvitløk, finhakket
olivenolje og en klatt smør til steking
en klype tørket eller frisk timian
salt og nykvernet pepper

Varm olje og smør i en stekepanne på middels varme, og ha i hvitløken. Fres til den er gyllen. Tilsett så purren, timian, salt og pepper. Skru ned varmen, og la purren surre i omtrent et kvarter, til den er helt myk. Ha purren over på et fat og hold den varm mens du steker potetlappene.

Potetlapper
fire porsjoner, sånn omtrent

350 g kokte poteter, revet på råkostjern (grov side)
2 egg
6 dl melk
3 dl hvetemel
1 ts salt
nykvernet pepper etter smak og behag
smør til steking
crème fraîche til servering (valgfritt)

Bland egg, halvparten av melken, hvetemel, salt og pepper til en glatt røre. Tilsett revet potet og resten av melken. Brun smør i en stekepanne og bruk en skje til å ha røre i. Dersom du syns konsistensen er tynn, og vil ha tjukkere lapper, tilsetter du litt mer mel. Lappene blir gode selv om de er litt tynne, og da kommer også poteten mer til sin rett. Stek lappene pent brune på hver side, dette tar en fire til fem minutter.

Server lappene med smørstekt purre, og ha en liten klatt med crème fraîche på toppen. Lappene smaker best helt nystekt, men røra kan stå en liten stund i kjøleskapet (én dag ville jeg satset på, maks).

Hjemmelaget daim.

2011-12-21T11:36:00.000Z

Det blir ingen jul uten daim. Eller, det blir jo det, men da er det noe som mangler. Noe seigt og godt som er fullt av sukker, men på merkelig vis ender opp med å smake mye mer sammensatt enn den gjengse karamell, og som man ikke trenger noe mer avansert enn kokesjokolade til å trekke med. Du kan selvfølgelig bruke nøyaktig den sjokoladen du vil (vær gæren og prøv melkesjokolade, for eksempel?), men her i huset er det noe med den storken og det grønne papiret ... Det blir ikke daim, og dermed ikke jul, uten.

I år feirer vi for kun andre gang i mitt liv ikke hos bestemor i nord, men i det som ser ut til å bli regnvåte Østfold. Jeg savner både bestemor og skikkelig snøvær, men siden jeg ikke kan gjøre noe med det siste, kan jeg i det minste rigge opp Skype på storskjerm og få bestemor i stua på julaften allikevel. Og så kan jeg bake. Bestemor på storskjerm og hjemmelaget daim, der har du vel det som for mange er i ferd med å bli moderne julefeiring i et nøtteskall: overdimensjonerte formater og hjemmesnekret prestasjonsangst innpakket i sølvpapir.

Men denne daimen trenger ingen være redd for (kanskje bortsett fra de på lavkarbo), for her er det smaken som teller, og den er sikret gjennom en uslåelig kombinasjon av mørk sirup, mørk kakao og mørk sjokolade, holdt i sjakk av skikkelig, gullgult smør og en kjapp karamellisering i stekepanna. Temperer sjokoladen til trekket om du vil, men be heller gjestene spise opp kjapt; da ser du aldri noe til det litt bleke utseendet smeltet sjokolade kan få etter litt for lenge i godteskåla, og du kan legge angsten til side og bare nyte. Sende daim i posten kan du også gjøre, dersom du òg syns du er litt for langt unna de du aller helst vil dele smaksprøver med.

Hjemmelaget daim
fra Norsk ukeblads store julebok
omtrent 30 daimbiter, avhengig av hvor store du lager dem

2 ss hvetemel
2 ts kakao
2 ss mørk sirup
2 ss smør
4 ss sukker
160 g kokesjokolade til trekking

Bland alle ingrediensene bortsett fra kokesjokoladen i en godt rengjort stekepanne. Kok i mellom fire og fem minutter på svak varme, rør hele tiden. Hell røren over på et stykke bakepapir, og bruk en silikonslikkepott til å bre den utover i ønsket tykkelse. Skjær så opp et rutemønster med kanten på slikkepotten, slik at du enkelt kan brekke daimen opp i biter når den er blitt kald (men du må være kjapp med opprutingen mens karamellen er varm, det er mye enklere å gjøre det mens den er myk enn etter at den har stivnet. Når bitene er vel avkjølt, dypper du dem i kokesjokolade som du har smeltet i vannbad. Vi syns det er enklest å bruke en sånn stekepannepinsett/-klype, for du må være rask ut og inn av sjokoladegryta, da daimbitene blir myke av den varme sjokoladen. Legg de sjokoladedyppede bitene tilbake på bakepapiret, og plasser hele brettet et kaldt sted natta over, slik at sjokoladen får stivnet. Kjøleskapet går bra hvis du har plass, men ellers gjør et kjølig soverom eller spiskammers jobben. Pakk bitene inn i aluminiumsfolie, eller noe mer fancy om du vil, og nyt. NB: Daimen blir seig, ikke hard som den du kjøper i butikken.

Ringekaker [rengækakæ].

2011-12-19T12:27:00.002Z

En av mine lengstlevende frustrasjoner er min manglende evne til å slå over til nord-norsk dialekt i en håndvending. Eller min manglende evne til å snakke på nord-norsk dialekt i det hele tatt. Mamma er nemlig fra Mo i Rana, og det har vært ei stri hver jul, når vi vel har pakket alle julegavene i mammas største koffert og satt nesen mot Dovrebanen og deretter Nordlandsbanen for å virkelig reise hjem til jul på den mest sjarmerende og tidkrevende måten som finnes, at jeg hvert år ender opp med å høres ut som en oppstyltet programvert i et rom fullt av folk som snakker på en sånn melodisk måte som får det til høres ut som om de har det skikkelig gøy.

Og dette er første juledag, dagen da middagen serveres klokken tolv og selskapet ikke er over før klagesangen fra overtrøtte unger (og voksne som har tatt én akevitt for mye) runger utover fjorden.

Andre juledag er det derfor godt å starte med noe som ikke er stekt i sitt eget fett. Eller kommer fra et dyr eller potetåkeren. Det er da man griper sin
rængakake
rengækakæ, og uttaler det så godt man kan. Det er bestemor som er eksperten på disse usøtede byggmelbaserte hybridene av kjeks og rundstykke, og denne oppskriften er hennes. Deigen har diverse mål, blant annet en kopp. Dersom koppmålet volder deg problemer, anbefaler jeg at du kikker i skapet der kaffeserviset står. (Hvis du har et slikt. Hvis ikke passer en liten cappuccino-kopp utmerket.)

Ta fram den koppen med mest kruseduller og gullkant på. Det er jo tross alt jul.

Så er det bare å måle opp. Samtidig kan du øve deg på tjukke l-er og palatalisering, og tenke at neste jul, da blir det løyle å kunne skli rett inn i den nordnorske samtalen. Den er litt som den gode samtalen, bare bedre.

Ringekakene er like gode til andredagsfrokost som på ostefatet på nyttårsaften eller kveldsmat nå i desember, og fra start til slutt tar det ikke mye over en halv time å smelle disse sammen, når du har fått teken på trillingen og snurringen (det går lettere på en litt ru overflate, som ei trefjøl).

Teken på ranværingsdialekten kan ta lengre tid. Noen av oss har prøvd så godt vi kan i over femogtjue år.

Ringekaker [rengækakæ]
oppskrift fra bestemor
omtrent 25 kaker

250 g byggmel
1 1/4 kopp hvetemel (Grunnen til at dette målet er litt kleint, er at vi skalerte oppskriften til bestemor ned fra ett kilo byggmel. Det blir nemlig fryktelig mange ringekaker av ett kilo byggmel.)
62 g margarin, romtemperatur
1/2 ss hornsalt
2,5 dl melk

Forvarm ovnen til 225 grader. Bland de tørre ingrediensene, smuldre i margarinen og tilsett deretter melken. Rør til en ganske fast, litt klissete deig. Ta en bit på størrelse med en stor valnøtt, trill først til en bolle og så til en lengre, tynn pølse. (Omtrent 25 cm er lengden vi brukte til ringekakene på bildene over. Blir pølsen lengre eller kortere, får du bare en større eller mindre ringekake, så ikke stress over lengden. Prøv deg fram og velg en størrelse som passer deg.) Snurr eller kveil deigpølsen slik at den danner en spiral uten gliper (små gliper er greit, men kakene utvider seg ikke noe særlig under steking, så du sikrer en ringekake uten hull ved å sørge for at spiralen er kompakt og fin). Ha ringekaken på et stekebrett med bakepapir, og fortsett som ovenfor med resten av deigen. Avhengig av størrelsen på platene dine, får du plass til hele deigen på ett brett. Stek kakene i mellom 10 og 15 minutter, til de er pent brunet. De blir sprøere jo brunere de får bli i ovnen. Avkjøl på rist, oppbevar i plastpose. Ringekaker er fine å fryse, og tiner kjapt. Dobbel porsjon er dermed ikke en dum idé.

Advent i Helsinki.

2011-12-15T09:48:00.000Z

Det var ikke et snøfnugg i sikte, heller en isnende vind som blåste rett fra Lappland, men hva gjør vel det når man har gode venner, rykende glögi og rugkaker fylt med risengrynsgrøt å varme seg på? En førjulshelg i den finske hovedstaden kan anbefales, og jeg er ikke dårligere enn at jeg har laget en aldri så liten matglad liste over steder som jeg syns er verdt et besøk dersom du tilfeldigvis befinner deg i Helsinki og, som meg, liker å spise. I tilfeldig rekkefølge:

Anton & Anton

Mat-/delikatessebutikk med mye økologisk, egen ferskvaredisk, brødutsalg og finske spesialiteter som karjalanpiirakka (øverste bilde) og leipäjuusto (ost laget på råmelk). Tre utsalg i Helsinki.

Juuri

Restaurant som tilbyr finsk tapas, sapas. Vi fikk blant annet smake på pølser med vodka- og sennepssaus, en type piroger laget på rug og fylt med kålrot, sild servert med syltet rødløk, rødbetesalat med finskprodusert geitost og råmelksost krydret med oregano. Det ligger en delikatessebutikk med de samme eierne vegg i vegg.

Cafe Tin Tin Tango

Dette er en nabolagskafé som også har sjenkebevilling, store salater og skikkelig god atmosfære. Jeg har ikke prøvd kaffen, men vi spiste noen svært sjenerøse salater og tittet på mennesker av hjertens lyst. Innimellom skal det ikke mer til.

Fratello

Kaffebar med kaffe fra eget brenneri, serverer espressobaserte drikker samt sifongbrygget kaffe. Lunsjmenyen varierer daglig, og du kan velge blant både smørbrød og varmretter (finnene er glade i varm lunsj). Du finner en annen kaffebar fra de samme eierne, kalt Torrefazione, på Alexandergatan. Fratello ligger inne i et nyåpnet kjøpesenter, Kluuvi, og i kjelleren der finner du:

Eat&Joy

Dette er en mathall med egen steinovn der de baker brød, blant annet flere særegne finske varianter. De har også kafé der du kan kjøpe varm lunsj. De selger alle mulige finske spesialiteter, og det eneste problemet for en stakkars nordmann er at alle skilt kun er på finsk (som regel vil du se at skilt/menyer viser både finsk og svensk), dette gjelder også hjemmesiden jeg lenker til ovenfor.

Er du i Helsinki i førjulstiden, kan jeg også anbefale julemarkedet på Senatsplassen (nedenfor Helsinki-katedralen), der du får kjøpe både finske kulinariske spesialiteter og fine håndlagde saker. Julestemningen er gratis.

PS: Jeg er klar over at denne lille nettsiden har blitt mer reiseblogg enn matblogg i det siste, men frykt ikke. Jeg er straks tilbake med noe skikkelig førjulsgodt, og skribler og kokkelerer til og med direkte fra gamlelandet! Stay tuned, med andre ord.

East Sussex.

2011-11-30T10:35:00.000Z

Vi tok en svipptur til East Sussex og vakre Buxted Park forrige helg. Jeg kan trygt anbefale dette herskapelige hotellet dersom du er i de trakter og setter pris på skikkelig britisk pomp og prakt. Restauranten (og frokosten!) var en meget gledelig overraskelse midt i the weald, og det kulinariske høydepunktet for undertegnede var nok sjampis og noen heidundranes kanapeer under en enorm lysekrone, foran en sprakende peis, på lørdagskvelden. Stedet var fullt av svensker, forunderlig nok, i et slags stureplansk parallelt univers. Lørdags ettermiddag tilbrakte vi i Lewes (uttales "Lewis"). Smørbrød med skikkelig godt brød, lokalprodusert pølse, sennep og tomat fra kafeen i The Needlemakers kan trygt anbefales til lunsj. En til topps-tur i Lewes Castle er heller ikke å forakte, ei heller det elisabetanske huset og de sosiale ekornene i Southover Grange Gardens. Søndag startet med en to-timers frokost, etterfulgt av to timer blant hjort, våker og sau i Ashdown Forest. En søndag er jo ikke komplett uten cream tea, med tre typer scones, i dype lenestoler av skinn med ullsokkene varme av peisild.

Man vil jo ikke dra tilbake til hverdagen, men så kan man jo leve med vissheten om at man har oppdaget en perle.

Kikertlapper med rødbete-tzatziki.

2011-11-29T08:20:00.002Z

Rosa mat: Venn eller fiende?

Jeg har skrevet om vinterhalvårets noe ensfargede (eller kanskje heller fargeløse?) mat tidligere, og jeg har til og med diskutert sakens kjerne med Brendan, for å få en informert mening om det faktisk påvirker et menneske negativt å spise for mye monoton mat, særlig om vinteren, da energinivået gjerne ikke er på topp generelt. Han sier stort sett "Bah, humbug!", men det aner meg at det er fordi favorittgrønnsaken hans er poteten.

Men han har et poeng: Ta bestemor, for eksempel. Hvor ofte spiser hun en grønn grønnsak? Bestemor er dronningen av gulrøtter, kålrot, blomkål og potet. Når man er blitt 85 år, syns jeg man har lov til å påstå at man ikke kan ha trådt så altfor feil i matfatet, trass i mangel på bladbete og brokkolini. Og hva bestemor mener om rosa mat? Det skal jeg jammen spørre henne om over skriverfruens kaffebrød og kokosmakroner i romjula. Trollkrem er jo for eksempel et hederlig medlem av denne eksklusive kulinariske klubben.

Men tilbake til sakens kikert. Disse lappene er krydrede og interessante på smak, sprø på utsiden og tilfredsstillende myke på innsiden: Hvem skulle trodd at den ydmyke kikerten kunne nå slike kulinariske høyder? Og at en syrlig, knæsj rosa yogurtsaus med rødbeter skulle være det perfekte tilbehør?

Jeg var et lett bytte for denne oppskriften, da jeg er uforskammet svak for mat i lappeform. Jeg er i det hele tatt svak for mat tilberedt i stekepanna, og har vel vært det helt siden jeg smakte min første pannekake. Andre sverger til trykkoker eller slow-cooker, jeg kunne ikke forestille meg en kjøkkenhverdag uten panna mi. Disse lappene, og for den saks skyld gulrot- og korianderlappene jeg lagde i juli, er en hyllest til mitt kjæreste kokekar, en fargesprakende førjulstid og til middag i flatpakket format.

Kikertlapper med rødbete-tzatziki
6 små lapper, nok til 2 personer
fra Tender vol. I av Nigel Slater

en boks kikerter (400 g)
2 fedd hvitløk
1 ts malt spisskummen
1 toppet ts malt koriander
1/2 ts malt paprika
1 egg
en liten bunt flatbladet persille
en liten bunt mynte
olivenolje
sitronbåter, til servering
Tzatziki:
1 stor, rå rødbete
200 g yogurt naturell
1 stort fedd hvitløk, most
noen mynteblader

Skyll kikertene og la dem renne av. Ha dem i en foodprocessor med hvitløk, spisskummen, koriander, paprika, egg og en sjenerøs mengde salt og nykvernet pepper. Grovhakk persille og mynte (Nigel anbefaler et par spiseskjeer av hver), ha dem i processoren og kjør til du får en jevn deig som fremdeles har noen biter av kikerter igjen. La deigen stå litt for å bli fast og fin i konsistensen, mens du lager tzatziki: Riv rødbeten på den småhullete siden av rivjernet, og rør inn yogurt, litt salt og pepper, hvitløk og noen hakkede mynteblader.

Varm en tynn film med olivenolje i en stekepanne, og ha toppede spiseskjeer av deigen i panna. Trykk lett på dem for å flate dem litt ut. La dem være i fred i panna til de er gyldne på undersiden, og vend dem deretter forsiktig over og stek dem på den andre siden. Hele stekeprosessen tar mellom tre og fire minutter, og de er ferdige når de er blitt pent brunet og lettere sprø på utsiden. Server med rødbete-tzatziki og sitronbåter til å klemme over.

Marmorkake.

2011-11-24T08:45:00.001Z

Denne lille formkaken er ren nostalgi i kakeform for denne amatørbakeren. Det er bestemors og min spesialitet, og i fellesskap har vi laget nokså mange opp gjennom årene; alle med forskjellig mønster og forskjellig størrelsesforhold av lys og mørk røre. Den sjokoladekakeaktige, mørke røren er min favoritt, så ofte har det blitt mer fifty-fifty enn det foreskrevne forholdet 2:1 ... Men da kunne jeg jo like gjerne ha laget en sjokoladekake og vært ferdig med det (kan jeg høre bestemor si). Ikke fall for fristelsen, med andre ord, til å være for sjenerøs med den kakaoholdige delen av denne oppskriften. Som i så mange situasjoner i livet: Måtehold er en dyd.

Bare ikke når det kommer til kakespising. Det er også bestemor, med dypfryseren og spiskammerset fullt av godsaker, enig i.

I mange oppskrifter blir du bedt om å trekke en kniv eller gaffel i en rett linje gjennom røren for å oppnå marmoreringseffekten. Bestemors og mine marmoreringseksperimenter har fått meg til å foretrekke bruk av gaffel, og et sikk-sakk-mønster gjennom røren i stedet for en rett linje. Det er denne teknikken som har gitt mine marmorkaker det mest interessante mønsteret, men du bruker selvsagt den metoden du lykkes med. Har du aldri laget marmorkake før, slår jeg et slag for gaffel og sikk-sakk. Om ikke annet så fordi det høres ut som et særs sprekt turnprogram.

Marmorkake
fra Ingrids matminner av Ingrid Espelid Hovig
én formkake

175 g margarin eller smør
225 g sukker
3 egg
1 1/4 til 1 1/2 dl melk
250 g hvetemel
1 1/2 ts bakepulver

2 ss kakao
2 ss sukker
ca. 1/2 dl melk

Forvarm ovnen til 175 grader.

Rør margarin eller smør med sukkeret til det er hvitt, aller lettest med en mikser. Tilsett eggene, ett om gangen, og rør godt mellom hvert egg. Sikt sammen mel og bakepulver, og ha i denne blandingen vekselsvis med melken. Mengden melk avhenger av størrelsen på eggene. Pass på så du ikke røren røren (ha!) for mye, den skal ikke bli seig (da blir kaken tung og kompakt, ikke liflig luftig).

Ta av en tredjedel av røren, sikt kakaoen i denne tredjedelen og bland i sukkeret samt litt ekstra melk, slik at konsistensen på de to rørene blir den samme.

Smør og strø en kakeform på 1 1/2 l, og legg først i en tredjedel lys røre, så den mørke røren og til slutt resten av den lyse røren. Trekk en gaffel i et sikk-sakk-mønster langs hele formen, pass på at gaffelen når helt til bunnen av formen. Glatt til toppen av kaken.

Stek kaken i mellom 50 og 60 minutter, til det ikke henger igjen røre på kakenålen mer. Avkjøl kaken litt i formen før du hvelver den over på en rist.

Havrepannekaker.

2011-11-22T08:22:00.001Z

Havregrøt til overs fra frokosten i morges?

Forrige uke foretok jeg to eksperimenter med frokostrester i bakst, og kan fornøyd rapportere at begge er ypperlige måter å gjøre morgenens overflødige grøt til samme dags kveldskos på, eller frokost dagen derpå for den saks skyld. Først bakte jeg et brød, med fenikkelfrø og havregryn strødd på toppen – det har forsvunnet i Brendans matpakke. (Og ja – Brendan er konvertert til matpakkens verden; visstnok fordi det har en slankende effekt. Jeg sier bare takke meg til rødbetesalat, jeg.) Deretter bladde jeg litt i et par kokebøker jeg har liggende framme på stuebordet for øyeblikket, blant dem Good to the Grain, en bok du ikke kan ha unngått å komme i kontakt med dersom du leser amerikanske matblogger. De har lovprist boken opp i skyene, og jeg er da ikke laget av tøffere materiale enn at jeg også tydde til Buy with 1-Click på Amazon (for øvrig den skumleste knappen på verdensveven), etter å lest omtrent tjuefem glødende anmeldelser med tilhørende fristende oppskrifter. Man er da ikke fremmed for litt gruppepress!

Boken har noen ingredienser jeg stusser fælt på - hva skal jeg for eksempel bruke teff-mel til? Og hva er egentlig teff-mel? Men denne oppskriften på pannekaker stammer imidlertid fra kapittelet (de er delt inn etter meltype) om havremel, som du enkelt lager selv ved å kjøre havregryn i kjøkkenmaskinen til det er finmalt. Enkle løsninger, det er tingen.

Siden hver lørdag er synonymt med pannekakefrokost her i huset, har jeg endt opp med å kunne dele noen andre godbiter rundt omkring på bloggen, men akkurat disse har en ekstra fordel: Grøten gjør dem skikkelig mettende, en kvalitet andre pannekaker gjerne mangler. Og når pannekakene har havregrøt i seg, så er de jo nesten helsekost? Eller?

Havrepannekaker
fra Good to the Grain av Kim Boyce
ca. 10 ganske store og lubne pannekaker

50 g havremel (eller samme mengde havregryn, kjørt i kjøkkenmaskinen til mel)
90 g hvetemel
2 ss sukker
2 ts bakepulver
1/2 ts salt
3 ss smeltet smør
3 dl helmelk
1 kopp havregrøt (jeg brukte litt mer, nærmere to kopper, uten problemer)
1 ss sirup
2 egg

Sikt de tørre ingrediensene i en bolle, og ha i det som blir igjen i sikten også. Visp sammen smør, melk, havregrøt, sirup og egg til det hele er godt blandet. Bruk en slikkepott til å vende inn de våte ingrediensene i de tørre, slik sikrer du luftige pannekaker. Røren blir tykk, litt klumpete og har en hullete overflate. Du bør bruke røren omgående, ellers blir den fort for tykk (da sper du med litt mer melk). Varm en stekepanne eller takke på middels varme, og pensle den med smør. Når du begynner å se små bobler på overflaten, og pannekakene begynner å se litt "tørre" ut, kan du snu dem med en stekespade og steke videre på den andre siden. Ha ferdigstekte pannekaker på et fat som du putter i stekeovnen (på så lav temperatur som ovnen tillater), slik at pannekakene holder seg varme til du har stekt ferdig og er klar til å servere dem. Syltetøy og gresk yogurt er snadder på toppen. Er du Brendan, bruker du kniv og gaffel, er du meg, vasker du deg heller på hendene etterpå.

Frukt i oktober.

2011-11-20T11:30:00.001Z

Oktober sto i eplenes tegn - vi besøkte en eplehage (med noen pæretrær i), laget eplekake, moste eplemos og bakte epler fylt med brunt sukker og kanel i ovnen. Nå er det november - lukten av råtnende epler begynner å forsvinne fra hukommelsen. Men så har man jo bilder. Og eplemos i fryser'n.

Sukkerkavringer [Stinas kavringer].

2011-11-10T09:23:00.001Z

Innimellom liker jeg å sette meg fore prosjekter som jeg vet kommer til å ta tid, men som jeg velger å ha troen på er verdt strevet. Korsstingsbroderi er et slikt prosjekt, kjærleik et annet. (Hoho.) Et tredje er kavringer.

Dette var mine aller første selvbakte kavringer, tidligere har jeg både spist bestemor sine og Wasa sine, og disse er helt ulike begge typene. Bestemor baker store, bolleliknende kavringer uten avanserte smakstilsetninger. Wasa baker, øh, industrielle kavringer, som passer greit når du for eksempel har lyst på tilslørte bondepiker.

Dette er minikavringer, ikke større enn en gammel femkroning, men med såpass mye smak at man kan tro man tar tatt en bit av noe mye mer sofistikert enn en tørr kjeks. Til britiske venner har jeg beskrevet dem som Norges svar på biscotti, og teknisk sett er det jo det de er; stekt to ganger som de jo er, først i kuleform og deretter delt i to. Har du aldri bakt kavringer før, kan jeg ikke få anbefalt denne oppskriften og akkurat disse kavringene nok. Og hvis du synes 140 kavringer høres mye ut, kan jeg love deg at det ikke gjør noenting, de får nemlig ben å gå på. Det skal godt gjøres å spise bare én.

Kardemommesmaken er ikke kun et hint, men mer som et faktum. Du må like kardemomme, men hvem gjør ikke det? Og lukten mens du rister kavringene, den burde man egentlig også kunne putte i en boks og nyte av fra tid til annen, akkurat som kavringene selv.

Oppskriften er hentet fra den eminente boken Enklare brød (min første nynorske kokebok!). Forfatteren, Martin Johansson, forklarer at dette er bestemoren Stinas kavringoppskrift, derav navnet på kavringene. Martin har dessverre lagt ned sin like eminente blogg, Pain de Martin, men blaing i arkivene der er fortsatt en super kilde til brødrelatert inspirasjon. Jeg har delt en av oppskriftene fra bloggen hans tidligere, nemlig de syrlige, grove frokostrundstykkene med sesamfrø.

Sukkerkavringer [Stinas kavringer]

fra Enklare brød av Martin Johansson

ca. 140 kavringer

1 ts kardemommefrø (jeg brukte cirka 6 belger)

100 g smør

300 g hvetemel

100 g lettmelk eller skummetmelk

75 g strøsukker

7 g bakepulver

1 egg

Knus kardemommen i en morter eller med et kjevle (min metode, da jeg sjokkerende nok ikke eier en morter). Bruk en ostehøvel til å skjære smøret i skiver, ha dem i en bakebolle med kardemommen og tilsett deretter resten av ingrediensene. Bruk hendene og bland sammen til en deig. Forvarm ovnen til 200 grader, finn fram en bakeplate som du dekker med bakepapir. Rull små boller (på samme måte som du ruller kjøttboller), litt større enn en klinkekule. Plasser dem på brettet, og når det er fullt putter du det i ovnen og steker kavringene i mellom fem og ti minutter. De skal kun få litt farge, da de jo skal ristes etterpå. Fyll på brettet med nye deigkuler og fortsett slik til du har brukt opp all deigen. Del kavringene med en gaffel mens de fremdeles er varme, ellers kan de bli harde og vanskelige å dele. Senk ovnsvarmen til 150 grader og rist de delte kavringene høyt oppe i ovnen i omtrent 20 minutter, til de har blitt pent gyldne og sprø. Putt i en kakeboks. Be til kavringfest.

Ostesmørbrød.

2011-10-31T11:45:00.000Z

Det er mulig det har sammenheng med at min kjære mor er i ferd med å flytte ut av barndomshjemmet mitt, men i det siste har jeg altså plutselig blitt svært så nostalgisk. Ser på bilder fra universitetet, prøver klær jeg har hatt liggende i skapet i altfor mange år (jammen passer de fleste fortsatt, til min store overraskelse, med tanke på all denne livsfarlige matbloggingen), lytter til musikk jeg ikke har hørt siden diskoteket på ungdomsskolen.

Selvfølgelig sniker denne nostalgien seg også inn på kjøkkenet, sist lørdag morgen. Brendan hadde tidligvakt, jeg hadde kjøpt The Times og satt på kaffen, og fikk plutselig veldig, veldig lyst på ostesmørbrød.

Mamma lagde ofte ostesmørbrød da jeg var liten, jeg husker særlig en variant med hakket løk, ketsjup og tørket oregano på toppen. Det er få ting som krever så lite arbeid og som ender opp med å dufte så godt mens de er i stekeovnen; dette er bare én av ostesmørbrødets mange kvaliteter. En annen er den svært tilfredsstillende følelsen du får av å spise det, vel vitende om at det kun er en brødskive med dette og hint slengt oppå.

Nå begynner det å bli noen år siden mamma lagde ostesmørbrød til meg, så jeg fant ut at her var det best å prøve å oppfinne, om ikke kruttet, så i hvert fall ostesmørbrødet på nytt. Men den tørkede oreganoen, den må med. Det er jo den som nesten gjør dette til en litt syndig frokostpizza. Her er det imidlertid ikke noe sterkere enn et glass iskald melk eller en kopp kruttsterk kaffe som hører til. Med mindre du mekker det til nattmat. Hvilket også er en utmerket idé.

Ostesmørbrød
inspirert av mamma og boken Rundt bordet av Ann Kristin Wang, Nina Dreyer Hensley og Jim Hensley
én svært sjenerøs porsjon

to tykke skiver godt brød
2 tomater, hakket
olivenolje
ca. 2 ss pesto, avhengig av hvor pesto-glad du er
hvitost (jeg brukte cheddar), i skiver, antallet bestemmer du selv
2 skiver skikkelig god skinke
pepper

tørket oregano

Sett ovnen på 200 grader slik at den får varmet seg litt mens du monterer ostesmørbrødene. Ha de hakkede tomatene i en liten bolle, og bland med litt olivenolje (jeg brukte omtrent en teskje olje). Smør pesto på brødskivene, legg på skinke og så ost på hver skive. Fordel hakket tomat på toppen, kvern godt med pepper over og strø over tørket oregano. Plasser brødskivene på en bakeplate dekket med bakepapir, og la dem stå i ovnen til det begynner å dufte svært innbydende, og osten har begynt å boble. Hugg innpå.

Siden sist ...

2011-10-28T17:50:00.001+01:00

... er det blitt høst. På ordentlig.

Engelske muffins.

2011-10-25T08:00:00.000+01:00

Som jeg har påpekt tidligere, er det noe ironisk at denne bloggen har oppskrift på både eplemuffins, kanelmuffins, muffins med bær, jordbærmuffins og nå også engelske muffins, men altså ingen ferskenmuffins å by på. Jeg ser innimellom at folk ender opp her etter å ha guglet dette mytiske bakverket, og til dem må jeg bare beklage. Jeg ser for meg at ferskenmuffinsene, når jeg en gang baker dem, må bli noe helt spesielt. Derfor venter jeg, i spenning, på den rette oppskriften og på ferskensesongen. (Det vil med andre ord ikke komme noen ferskenmuffins på bloggen i løpet av de neste ti månedene. Sånn cirka.)

Dette er helt klart ikke ferskenmuffins; det er ikke en gang søte muffins. Dette er engelske muffins, en artig blanding av rundstykke, scone og crumpet, som er mest kjent for å ligge underst i en skikkelig eggs Benedict. Som det øverste bildet viser, fant vi ikke fram hollandés-sausen denne gangen, men det blir helt sikkert en neste gang, og da. Da får nok kolesterolet kjørt seg.

Oktober er akkurat riktig tid på å året å lage engelske muffins på. På søndag stiller vi klokken, da er det plutselig kvelden og mørkt oftere enn det som kanskje godt er, og da har du tid. Tid til å la noe heve, sakte, først i kjøleskapet, så på ei fjøl og til slutt på et kjøkkenhåndkle, med et ekstra kjøkkenhåndkle brettet kjærlig over. Og så, en tolv-femten timer etter at du satte deigen, har du disse raringene her. Fram med smøret, og ikke vær redd for å bruke det.

En solid engelsk muffin er rett og slett bedre tilpasset høsten enn en flimsete, søtladen muffin med frukt. Når været blir barskere, må muffinsene tross alt følge opp.

Jeg er sammen med en fugletitter, jeg kan like godt innrømme det. Men en tidlig høstmorgen med rykende varm kaffe og engelske muffins i ryggsekken, fins det verre steder å være en et helt stille fugletårn, midt i alle høstfargene.

Engelske muffins
fra Short and Sweet av Dan Lepard
5 eller 6 stykker

50 g smør
100 ml varmt vann
50 ml sidereddik
100 g yogurt naturell
1 egg
1 ts salt
375 g hvetemel, pluss ekstra til utbaking
2 ts gjær, fersk eller tørr
olje til elting og til bakebollen

Smelt smøret i en liten kasserolle og ta av platen. Rør inn det varme vannet, eddik, yogurt, egg og salt til du får en jevn blanding. Mål opp mel og gjær i en bolle, ha i smør- og eddikblandingen og rør til en fast deig. Dekk til bollen og la deigen hvile 10 minutter. Ha litt olje på bakebordet, og elt deigen kjapt én gang (dette tar omtrent 10 sekunder). Skrap bollen fri for deigrester, smør den med litt olje, ha deigen i bollen igjen, dekk den med et lokk eller plastfolie og la den stå i kjøleskapet natten over. Neste morgen har du litt olje på ei fjøl, og tar ut deigen på fjøla. Trykk deigen lett ut slik at den likner et rektangel, og brett først den ene kortsiden inn mot midten, før du bretter den andre kortsiden over der igjen. La deigen heve under klede i en til to timer, til den får varmet seg opp og begynner å heve igjen.

Legg et rent kjøkkenhåndkle på benken og strø det med sjenerøse mengder hvetemel. Kjevle så deigen forsiktig ut på fjøla, til den er ca. 1 1/2 cm tykk, og stikk ut fem eller seks muffins med en kjeksform på 12 cm (alternativt kan du skjære deigen i åtte eller ni ruter). Legg deigemnene forsiktig på kjøkkenhåndkleet med alt melet på, og dekk emnene med et annet kjøkkenhåndkle. La dem heve i 1 1/2 til 2 timer, til de er blitt minst dobbelt så høye.

Forvarm ovnen til 180 grader. Varm en stekepanne med lokk (jeg brukte en non-stick gryte) over middels varme, og ha tre muffins i panna (fire om du får plass). Sett på lokket og la de steke i to til tre minutter, til de er pent brunet, før du vender dem, setter på lokket igjen og steker videre i tre til fire minutter. Flytt dem så over på en stekeplate, og etterstek i 10 minutter i ovnen, til de er gjennomstekt. Gjenta med resten av deigemnene. Avkjøl dem på rist dekket med klede, slik at de holder seg myke. Overlever noen til neste dag, er det verdt å riste dem før du spiser. Og som sagt, ikke glem smøret.

Salat med rødbeter og fetaost.

2011-10-18T08:19:00.001+01:00

En av de viktigste forskjellene mellom Norge og Storbritannia for en matglad mons som meg, opprinner i lunsjpausen. For her er det ikke en matpapir i sikte, ikke et mellomleggspapir å skue: Her spiser du ett av to, trekantet sandwich kjøpt på super'n (gjerne med en liten pose potetgull til, for, øh, smakens skyld) eller varm lunsj som gjerne består av gårsdagens middagsrester. Valget mellom de to er enkelt; jeg er faktisk ikke så rent lite stolt av at jeg ennå ikke har bukket under og kjøpt triangelformet lunsj. Det skumleste med den britiske sandwichen er i grunnen at dersom den ikke hadde hatt en innholdsbeskrivelse på forsiden, må du ha vært synsk for å kunne avgjøre hva som befinner seg, luskende, blant de to anemiske brødskivene. Men! Når man først befinner seg på de britiske øyer, først ikke har noen middagsrester igjen, og ikke ønsker seg brød og potetgull i uhellig forening, da lager man en Lunsjsalat.

En Lunsjsalat inneholder sjelden salat. I betydningen salatblader, vel og merke, så som lollo, rapid, hjerte og det som verre er. Men tar man bort (salat)bladet fra munnen, er det så mye annet godt man kan pøse på med! Også ost, da. Gleden ved å finne små biter av skikkelig god ost i en ellers kjernesunn bolle salat, er litt som å ta seg noen glass rødvin en mandagskveld: litt syndig, men på den aller beste måten.

Dagens salat benytter seg av en av sesongens mest utadvendte grønnsaker, rødbeten. Ikke redd for å rope (høyt!) om sin tilstedeværelse, og heller ikke alles favoritt (jeg må ærlig innrømme at jeg har lært meg på den), men rødbeten er noe av det vakreste du kan sette på spisebordet i høstmørket. Eller putte i matboksen, og føle deg overlegen ethvert trekantet smørbrød.

Salat med rødbeter og fetaost
fra Jamie Magazine nr. 21
4 porsjoner

200 g couscous
saften av 1 eller 2 sitroner
extra virgin olivenolje
100 g valnøtter, tørristet i stekepanna
80 g frø, diverse typer (jeg brukte valmue- og sesamfrø + solsikke- og gresskarkjerner)
en liten bunt flatbladet persille, hakket
en liten bunt mynte, hakket (jeg brukte basilikum, da det var det som levde i hagen)
250 g kokte rødbeter, i biter
100 g feta

Ha couscousen i en bolle og hell over kokende vann slik at det dekker grynene. La stå til den er ferdig, ca. 10 minutter. Lag en dressing av sitronsaft, olivenolje, salt og pepper. Gjør couscousen luftig ved å røre i den med en gaffel, og tilsett deretter valnøtter, frø og urter. Hell over dressingen og bland forsiktig inn rødbeten. Jo mer hardhendt du er, jo mer knallfarget blir salaten. Smuldre fetaosten over salaten, og ringle over litt ekstra olivenolje. Står seg fint i kjøleskapet, vi er nå på dag 2.

Brownies med ristede mandler og kremostglasur.

2011-10-12T08:27:00.000+01:00

Det er på tide å kose seg. Ikke nok med at regnet pisker på rutene, hælene sklir på høstløvet i gatene og moreller, plommer og fersken har takket for seg på markedet; denne matbloggeren har i tillegg fått besøk av høstens klassiske følge, forkjølelsen.

Og når slikt skjer, er det bare to ting å gjøre: Ta på skjerfet og skru på stekeovnen.

Noe av det beste med å teoretisk sett være voksen, er jo at du når som helst kan bestemme deg for at i dag, i dag vil jeg ha kake. Til frokost.

Selv om jeg kanskje ikke burde oppfordre til å sette den browniesutgaven på frokostbordet, kan jeg hjertelig anbefale å sette den på et hvilket som helst annet bord. Mørk sjokolade, honning og kremost høres heftig ut, og det er det, men neste gang du holder på å brekke ribbein på lunefulle og regnvåte høstfortau, kan jeg love at alt kjennes litt bedre når du vel har kommet hjem og blir tatt godt imot av denne godsaken. Se på det som litt ekstra polstring mot alle vinterens knall og fall.

Det er heller ikke feil å støtte opp om en særs viktig sak, nemlig honningbiene og forskning på den mystiske sykdommen som rammer og utsletter hele kolonier. Her i England kan man blant annet adoptere kuber, men den letteste måten å støtte birøktere på, er å kjøpe produktene deres. Du kan lese mer om honningproduksjon i Norge på nettstedet til Norges Birøkterlag. Og da hadde du plutselig enda en god grunn til å lage denne kaken! Jeg tror jeg er i ferd med å bli den reneste kakecoach. Vel bekomme!

Brownies med ristede mandler og kremostglasur
fra Country Living april 2010
en liten langpanne

225 g smør
100 g mandler eller mandelflak (skåldede eller ikke)
200 g mørk sjokolade, i biter
225 g sukker
5 egg, plommer og hviter hver for seg
85 g rømme eller yogurt naturell
50 g hvetemel
25 g kakaopulver
1 ts bakepulver
Glasur:
225 g kremost
omtrent 2 ss flytende honning
1 ss sitronsaft
litt revet sitronskall
melis
kakaopulver eller revet sjokolade, til pynt

Forvarm ovnen til 200 grader. Kle en liten langpanne med bakepapir. Ha mandlene på en bakeplate og rist dem i ovnen til de begynner å dufte godt av mandler. Dette tar ca. mellom 3 og 5 minutter. Avkjøl, og knus dem deretter i en morter, eventuelt en kjøkkenmaskin. Sett til side, og ta av noen av de større bitene til pynt på kaken.

Smelt sjokoladen og smøret i en bolle over en kjele kokende vann, eller smelt i mikroen (dette tar omtrent ett minutt, og krever nøye overvåking). Avkjøl litt, og rør deretter inn sukker og eggeplommer som du har rørt opp med rømme / yogurt naturell.

Pisk eggehvitene, men stopp før de blir skikkelig stive. Bland mel, kakao, bakepulver og de knuste mandlene i en stor bolle. Rør inn sjokoladeblandingen, og bland godt. Hvis røren blir veldig stiv, kan du spe med litt varmt vann. Vend inn en spiseskje med pisket eggehvite, slik at du får gjort røren litt løsere, og vend deretter inn resten av de piskede eggehvitene. Det skal ikke være noen spor av hvitt igjen i røren når du er ferdig.

Ha røren i langpannen, og stryk den jevnt utover. Stek i 25 til 30 minutter, til kaken kjennes fast, men "spretten" ut når du berører den med en finger. La kaken avkjøles i langpannen mens du lager glasuren.

Rør samme kremost, honning og sitronsaft, og smak til med sitronskall og melis, alt etter hvor søt eller syrlig du vil ha glasuren. Stryk glasuren på kaken, og strø over mandlene du satte til side tidligere. Jeg siktet litt kakao over til slutt, men revet sjokolade hadde også gjort seg. La glasuren stivne litt før du deler opp kaken i ruter.

Ovnsbakte hjortepølser med linser, tomat og rødløk.

2011-10-05T08:08:00.000+01:00

Vi har en kompis som jobber i en gårdsbutikk. Eller, han jobbet i en gårdsbutikk; nå er han begynt på medisinstudiet, men da han fortsatt jobbet der pleide han å stikke innom oss med diverse kjøtt som var gått ut på dato og som dermed ikke kunne selges. Det var stort sett vilt av forskjellig slag, fasan, skogsdue, kanin og hjort, og vi tok selvsagt meget takknemlig imot, og stappet godsakene i fryseren. Dette arrangementet bød imidlertid innimellom på en viss utfordring på kjøkkenet, for hva gjør man egentlig med en skogsdue? (Svar: man lager salat.) Hvordan tilbereder man kanin? (Svar: man slenger'n i en gryte med fløte og sennep og håper på det beste.)

Da vi fikk en gjeng hjortepølser bokstavelig talt i fanget, tydde jeg som vanlig til Internett. Og dersom noen skulle tro at Internett er roten til alt ondt, vil jeg gjerne få sagt én ting: Internett + hjortepølser = magi.

Dette er like enkelt som så: Du kutter opp grønnsakene, har i en ildfast form med pølsene og litt kryddergrønt, og lar det passe seg selv. Så fyller du på med litt kraft og noen linser, og så lar du det hele steke seg ferdig i ovnen. Når steketiden er over, fisker du ut pølsene og grønnsakene, og koker inn den nydelige kraften til verdens beste saus. Og voila! så har du hele middagen i én og samme form.

Vi burde selvfølgelig ha invitert vår uoffisielle kjøttleverandør på middag ... Men så hadde vi bare en halv flaske rødvin igjen på deling. Og til akkurat denne herligheten er noe rødt i glasset ganske elementært.

Hjortepølser med linser, tomat og rødløk
fra denne bloggen
3 til 4 porsjoner uten annet tilbehør

450 g hjortepølser
2 røde paprikaer, i strimler
1 rødløk, i båter
3 tomater, i båter
3 laurbærblad
2 eller 3 timianstilker, rosmarinstilker, salviestilker eller en miks av alle tre
1 ss olivenolje
1 ss balsamicoeddik
1,5 l kjøttkraft
1 ss worcestershiresaus
omtrent 200 g grønne eller røde linser (jeg brukte en blanding av begge deler, siden det var det jeg hadde i skapet)

Forvarm ovnen til 190 grader, og ha pølser, paprika, rødløk, tomat, laurbærblad og kryddergrønt i en ildfast form. Tilsett olivenolje og balsamicoeddik, og bland godt. Stek i ca. 40 minutter. Ta ut formen og tilsett kraft, worcestershiresaus og linsene, pluss litt salt og pepper. Returner til ovnen for en 40 til 50 minutter, til linsene er møre og pølsene gjennomstekt. Ta ut pølsene, grønnsakene og så mye av linsene som du får til, med en hullsleiv, og ha kraften fra formen over i en liten kasserolle eller en stekepanne. Kok inn kraften på sterk varme, det gjør ikke noe om det er noen linser igjen, da de bare tykner sausen ytterligere. Når kraften er passe kokt inn, kan du velge om du vil helle den over hver tallerken ved bordet, eller ha pølsene og grønnsakene tilbake i den og blande den inn slik. Server.

Dippkjeks + salsa.

2011-09-19T10:23:00.001+01:00

Det er en meget god grunn til at det har vært stille på bloggen i det siste: Jeg har rett og slett hatt noen skikkelig uinspirerte uker på kjøkkenet. Når jeg har prøvd meg på noe som virket spennende, som appellerte til meg på papiret (eller skjermen), har resultatet blitt heller platt. Ingenting å skrive hjem om, ei heller noe å skrive en blogg om.

Det er da vi fort ender opp med takeaway, en ølboks hver og siste episode av Spooks på iPlayer ved middagsbordet.

Denne helgen var jeg derfor bestemt på å komme meg på kjøkkenet, lage noe ordentlig og værsågod KOSE MEG underveis. Trivelig, ikke sant? Men innimellom må man utøve litt selvdisiplin, og jammen så kom det, på søndagsettermiddagen, litt av et gjennombrudd.

Si hei til min nye favorittsnacks.

Dette er en oppskrift hentet fra selve kronprinsessen av kjøkkenkos her i England, Nigella Lawson. Nigella er ikke en kokk jeg har hatt noe forhold til, faktisk hadde forholdet vart mindre enn 24 timer da jeg puttet disse kjeksene i ovnen; jeg plukket nemlig opp en av hennes mange bøker, How to be a Domestic Goddess, på en bruktbutikk på lørdag. Det ble £3,50 jeg ikke angrer på å ha støttet en god sak med.

Men Nigella arbeider ikke alene, i dette tilfellet samarbeider hun utmerket med ingen ringere enn Bent Stiansen. Jeg vet, dette er ingen forutsigbar kombo. Men huhei hvor det går! Nigellas "hot discs", som hun beskriver som en mellomting mellom tortilla og mini-popadums, og Stiansens salsa med ketsjup (!) kommer sammen og reddet søndagskvelden da jeg virkelig trengte det.

Jeg vet denne kombinasjonen høres noe spesiell ut, men jeg oppfordrer på det sterkeste til et forsøk! Nigella anbefaler imidlertid også andre dipper, bl.a. guacamole og chutney, som jeg mistenker kan funke vel så bra. Eller hva med hummus? Kjeksdeigen er en drøm å jobbe med, og salsaen kan du lage når det passer, og så la den stå og godgjøre seg noen timer eller natten over, til du er klar for litt seriøs tv-snacks. Regn på ruta er bare et pluss.

Bent Stiansens salsa
fra Stiansen til hverdags av Bent Stiansen

5 godt modne plommetomater
2 ss hakket sjalottløk
1 ss revet ingefærrot
1 hvitløksfedd, hakket
1 ts chili, hakket
2 ss frisk koriander, hakket
2 ss ketsjup
saften av en lime
salt

Skjær tomatene i små terninger og bland med sjalottløk, ingefærrot, hvitløk, koriander, chili og ketsjup. Smak til med lime og salt, og la stå og godgjøre seg en god stund, et par timer er passe, over natten enda bedre.

Dippkjeks, Nigella Lawsons "hot discs"
cirka 75 kjeks
fra How to be a Domestic Goddess av Nigella Lawson

250 g hvetemel
1 ss salt
1 ts kajennepepper
1/2 ts malt koriander
1/2 ts malt spisskummen
25 g kaldt, usaltet smør
revet skall av en lime
ca. 1 dl varm melk (jeg trengte ca. 1 ss ekstra)

Forvarm ovnen til 220 grader. Bland melet og alle krydderne i en bolle, smuldre så i smøret. Rør inn revet limeskall, og tilsett deretter melken. Deigen skal være myk, men fast (hvis du skjønner hva jeg mener). Del den i to, og kjevle ut den ene halvdelen så tynt som mulig. Stikk ut kjeks og plasser på bakeplater med bakepapir. Stek kjeksene i omtrent 5 minutter (mine tok 7), og de er ferdige når de er blitt pent oppblåst og har fine, brune flekker. Kjevle ut resten av deigen på samme måte.

Pannestekte tomater med spinat, manchego og hasselnøtter.

2011-09-09T13:50:00.000+01:00

Du kan tro jeg hadde et eurekaøyeblikk mens jeg sto bøyd over stekepannen og så denne retten bli til. Jeg har nemlig veldig vanskelig for å lage mat uten oppskrift. Det er for risikabelt, jeg er ikke en flink nok kokk fra naturens side, jeg vil så nødig overkoke eller understeke.

Å leve farlig - det er farlig det! Men jeg plukket mine tomater, skar min hvitløk i skiver, fant fram min olivenolje og skrudde på plata - eller gassblusset, da. Velkommen til England! Mulighetenes marked.

Lykken var stor da eksperimentet ble en suksess, en fin kombinasjon av søte tomater, bitter spinat, varme, ristede nøtter og litt god, syrlig ost på toppen. Jeg hadde imidlertid problemer med å velge et navn på min nye kreasjon, det er jo ikke helt en salat og ikke helt noe annet heller, egentlig. Men godt, det er det, og mulighetene for variasjon er mange. Server som bruschetta på brød, server som forrett med et glass hvitvin, server som tilbehør til en hovedrett, eller gjør som meg og gjør det til en lunsj som smaker skikkelig av sommer, selv om jeg antakelig nå må innse at det toget har gått. Og liker du ikke manchego, ja så er det bare å velge seg en annen ost.

Pannestekte tomater med spinat, manchego og hasselnøtter
1 raus lunsjporsjon uten annet tilbehør, flere porsjoner hvis du serverer godt brød til (se bildet over for mengdeanslag, tallerkenen er en middagstallerken)

6 til 8 små tomater
3 fedd hvitløk
2 til 3 store never spinat
en neve hasselnøtter, ristet i en tørr panne
olivenolje til steking
salt og pepper
en skalk manchego eller annen hard ost, f.eks. parmesan eller pecorino

Del tomatene i to og hvitløksfeddene i tynne skiver. Ha litt olivenolje i en stekepanne og fres hvitløken til du kjenner det begynner å lukte umiskjennelig hvitløk, dette tar neppe mer enn ca. 30 sekunder. Ha i tomatene og fres videre til tomatene har begynt å kollapse og bli lett brunet i snittflaten. Tilsett så spinaten, og fres til den har klappet mer eller mindre sammen (jeg liker den best før den blir helt grøtete, men dette er en smakssak). Tilsett til slutt de ristede hasselnøttene, smak til med salt og pepper og bruk en grønnsaksskreller til å skjære noen skiver manchego på toppen. (Jeg liker å ta med manchegoen til spisebordet, sånn at jeg kan fylle på litt etter hvert. Manchego er gode saker.) Neste gang jeg lager dette, skal jeg prøve med litt chiliolje på toppen.

Eplemuffins.

2011-09-06T08:17:00.000+01:00

Engelskmenn tar eplesorter på alvor. Sir John Thorneycroft, for eksempel, er ikke en høybåren lord, men en aromatisk, søt og saftig eplesort dyrket fram av en viss Collister omkring det herrens år 1911. Bastard Foxwhelp har ingenting med rever å gjøre, og er heller ikke et skjellsord, men er tvert i mot et utmerket eple til fremstilling av sider. Og du blir kanskje ikke overrasket hvis jeg sier at du ikke må skue Winter Banana på hårene.

Eplene på bildet over er Discovery, en mer velkjent sort vi dyrker i Norge også. Discovery er en variant som blir tidlig moden, så man ser dem på markedet her i Cambridge liggende rett ved siden av plommer og fersken på tampen av sommeren. Discovery er for øvrig en skikkelig søtladen frukt, som egner seg ypperlig til eplejuice. Digresjon: Da vi var i Bergen for noen dager siden, fikk vi smake på eplejuice fra Ulvik laget på flere typer epler, deriblant Discovery. Det fine med spesialeplejuice laget på kun én sort, er at du kan velge akkurat den typen juice du liker best; søt, syrlig, tørr eller fruktig. Personlig er jeg ekstra glad i den skikkelig tørre typen, som her i England gjerne er basert på sorten Bramley, en variant som selges som "cooking apples" og er såpass sur at du kjenner det i tennene etter at du har tatt deg en bit. Som juice blir det imidlertid til noe mye mer sofistikert enn tannråte, og er i tillegg ypperlig til mat for de som ikke vil eller kan drikke vin. Digresjon slutt.

For dette innlegget handler jo ikke om eplejuice, det handler om muffins, selv om det vel har endt opp med å handle mest om selve råvaren, noe som jo ikke er helt ueffent. Dette er muffins laget på en litt tjukkere røre enn "vanlige" muffins, noe som gir dem ett litt røffere utseende. Men røft utseende = spennende indre liv, så du kan glede deg til biter av epler med et hint av ingefær, og en ytterst behagelig smak av skikkelig godt smør. For du bruker vel godt smør? Sir John forventer intet mindre! Husk å smøre formene på muffinsbrettet godt hvis du bruker et slikt, disse kan være litt pirkete å få ut.

Eplemuffins
fra november 2009-utgaven av Olive
8 til 10 muffins

75 g smør
100 g lysebrun farin
225 g hvetemel
3 ts bakepulver
en klype salt
225 ml kefir
100 g epler, skrellet og uten kjernehus
en stor klype malt ingefær

Forvarm ovnen til 200 grader, og smør et muffinsbrett eller sett papirformer klare. Bruk mikseren til å røre smør og sukker til det er luftig, rør inn mel iblandet bakepulver og salt, og ha deretter i kefiren. Skjær eplene i små terninger og vend dem i den malte ingefæren. Vend inn eplene i røren, og fordel den mellom muffinsformene. Stek i 25 minutter, til muffinsene er gylne på farge.

Kantarellsmørbrød.

2011-08-29T10:26:00.000+01:00

Vi har aldri vært noen sopplukkere. Jeg tror det henger nøye sammen med at vi aldri har vært noen soppspisere. Men trekke konklusjoner, det liker vi. Også blir man jo eldre. Man møter folk, kjærester for eksempel, som introduserer en til glede over råvarer man aldri tidligere har satt pris på. Som blåmuggost. Som feta. Som oliven. Jeg husker faktisk godt hvem som introduserte meg for kantareller, det var pappaen til en barneskolevenninne. Vi var hos henne og gjorde lekser, så ble vi sultne, som barn har stor glede av å være, hele tiden, og som man liksom blir fortalt å vokse av seg. Det også. Men! I motsetning til standardtraktementet, brødskiver med ost eller servelat (der har du noe jeg forresten ikke har spist omtrent siden barneskolen), freste pappaen der i huset nyplukkede kantareller i smør som han hadde på brødskivene. Tenk det, jeg hadde jo stort sett kun spist sopp fra hermetikkboks. Å få en stor brødskive full av kantareller da, må vel det som kan kalles et sansesjokk. På den beste måten.

Er man ingen sopplukker, men er blitt en soppspiser, er Bondens marked tingen. Bønder er jo blitt tvingende nødt til å tenke litt utover jordet og fjøset for å tjene penger, og da er mulighetene gode for at det dukker opp litt selvplukk blant alt det selvdyrkede. Det var tilfellet på Matfold, et bondens marked i Gamlebyen i Fredrikstad med kun lokale produsenter (og dermed store muligheter for skikkelige kupp) forrige helg, og når man først har en ukes norgesferie, er det ikke ueffent å starte den med litt skikkelig trivelig mathandel.

Jeg har ikke spist kantarellsmørbrød siden det jeg ble servert under lekselesingen. Man kan nemlig få øynene opp for kantareller uten å ha mulighet til å se dem til salgs i butikken. Så når soppen vel lå på kjøkkenbenken, var valget av tilberedning enkelt. Vi tok det som en søndagsbrunsj, og mer høstlig luksus skal du lete lenge etter når regnet pisker mot vinduet. Fløten i oppskriften er valgfri, men tilfører en ekstra dimensjon. Omtrent som et mykt og godt pledd, på et vis.

Kantarellsmørbrød
med utgangspunkt i oppskrift på fyldig soppgryte i Store norske kokebok og appetittleksikon
2 sjenerøse porsjoner
1/2 løk
5 dl kantareller (eller annen skogsopp, selvsagt)
1 ss smør
1 1/2 dl fløte
1 ts hvetemel
salt og pepper
1 ss hakket persille
2 brødskiver av en viss tykkelse

Skrell og finhakk løken, rens soppen og skjær den eventuelt i mindre biter. Fres løken i smør til den er myk, tilsett så soppen og la den frese med til all væske er kokt inn. Spe med fløten og la det småkoke til en stuing, dette tar en ca. 10 minutter. Dersom du syns stuingen blir tynn, kan du tilsette hvetemelet for å tykne den litt. Krydre med salt og pepper. Mens stuingen koker, rister du brødskivene, og smører smør på hvis ønskelig. Når stuingen er klar, plasserer du en brødskive på hver tallerken og fordeler stuingen mellom dem. Klipp kruspersille over og server omgående. Iskald melk passet forunderlig godt til, men det var jo søndag morgen.

Blåbær- og rabarbrakompott med vaniljekrem.

2011-08-22T13:40:00.001+01:00

Lørdag er handledagen min, da jeg tusler inn til sentrum av Cambridge for å kjøpe neste ukes grønnsaker og frukt på markedet. Hvis jeg er flink, har jeg laget en plan som jeg holder meg til. Er det august, og så mye fristende å se på at man blir litt svimmel, finner jeg plutselig ut at en pattypan, det må jeg ha. (Dette gresskaret med det forunderlige navnet førte for øvrig til en noe mislykket ovnsbakt kreasjon med spisskummenfrø. Problemet besto i at oppskriften var basert på et muskattgresskar, og dersom du deler et slikt og en pattypan i to og plasserer dem side om side, ser du umiddelbart at mengden brukbart fruktkjøtt er noe ulik. Digresjon slutt.)

Jeg er flinkere til å planlegge lørdagshandelen dersom jeg vet vi skal ha middagsgjester, men hvis det kun er Brendan og meg til bords, blir resultatet ofte mer, øh, abstrakt. Denne helgen fikk vi imidlertid storfint besøk fra London, og i dette tilfellet hadde jeg faktisk bestemt meg for hva vi skulle ha til dessert fra det øyeblikket vi kom hjem fra norgesferie med en noe skvist plastpose med selvplukkede blåbær. Dersom jeg har valget mellom surt og søtt går jeg alltid for førstnevnte, så denne oppskriften med syrlig rabarbra og freske blåbær hadde en umiddelbar tiltrekningskraft da jeg fikk øye på den tidlig i vår i et av de utallige numrene med Jamie Magazine jeg har liggende i en stadig voksende stabel på skjenken. (Jeg vet, igjen. Bloggen holder visst på å bli et rent plagiat. Men det må jo være den beste form for beundring? Oliver, i selskap med Slater, er, enten de liker det eller ikke, for øyeblikket kokkene i mitt liv.)

I bladet omtales dette som en fool, men jeg tok en liten avstikker fra oppskriften fordi jeg ville få så stor effekt som mulig av de gode råvarene mine, og endte opp med det jeg vil kalle en kompott mer enn noe annet. I originaloppskriften skulle du presse den ferdigkokte fruktblandingen gjennom en sikt, slik at du endte opp med en slags tjukk sirup, men her i gården er vi ikke redde for litt å tygge på, så jeg hoppet over silingen og er veldig glad for det. Se for deg en iskrem som ikke er frosset, en rabarbragrøt med blåbær og vaniljekrem, en dessert som virkelig engasjerer smaksløkene. Så kan du lukke øynene og se for deg sommer. (Heldigvis fungerer dette som en drøm med frossen frukt, så det er bare å finne fram fryseposene og se for deg vinter.)

Blåbær- og rabarbrakompott med vaniljekrem
fra Jamie Magazine
seks til åtte porsjoner

300 g blåbær
800 g rabarbra, i biter
1 vaniljestang, delt i to
150 g sukker

300 ml vaniljesaus

200 ml kremfløte, vispet

Ha blåbær, rabarbra, sukker og vaniljestang i en kasserolle, og tilsett en klunk vann. Kok opp og la det småkoke på svak varme i ca. 30 minutter, til rabarbraen og blåbærene er myke (det kan ta litt lenger med frossenfrukt/bær). La kompotten avkjøles. Fisk ut vaniljestengene. Vend inn vaniljesaus og vispet kremfløte, du velger selv hvor homogen blandingen skal bli, jeg liker et litt marmorert utseende, som på bildet over (du må da arbeide med lett hånd, bærene setter fort farge på hele sulamitten). Ha i serveringsglass eller -skåler.

Jamie Olivers tomatsalat.

2011-08-17T10:49:00.000+01:00

Endelig begynte det å rødme i hagen! De fleste tomatene er riktignok på størrelse med valnøtter eller store klinkekuler, men smaken, den er ulik alt av kjøpetomater, antakelig delvis fordi du tenker tilbake på fire måneder med daglig lufting, vanning, kniping og bekymring knyttet til råte, lus og fraværende sommersol. Men så. Så er det verdt det, når du kan sette deg ned til en tallerken full av sesongens mest velsmakende klinkekuler, dyrket med kjærleik og akkompagnert av skikkelig god buffalomozzarella. Var i London i helga, ser du. Kunne ikke motstå fristelsen til litt ostehandel. Jeg tror det kan dreie seg om et avhengighetsproblem.

Jamie kaller denne for selve moderskipet, tomatsalaten over alle tomatsalater. Det er mye supert på gang her: tomater som har fått kost seg litt med havsalt er bare begynnelsen. Vi hadde salaten som forrett, men med litt godt brød som underlag, eller kanskje iblandet litt pasta, har du sommerens mest fargerike middag.

Jamie Olivers tomatsalat
inspirert av oppskrift fra Jamie at Home
2 porsjoner

mellom 400 og 500 g tomater i forskjellige størrelser og farger
havsalt
en liten klype tørket oregano
balsamicoeddik (Jamie foreslår rødvinseddik som alternativ)
extra virgin olivenolje
1 lite fedd hvitløk, skrellet og revet
1/2 tørket eller fersk chili, uten frø og finhakket
noen basilikumblader

Skjær tomatene i biter etter hvor store de er, noen kan deles i to, andre i fire og noen i biter av ulik størrelse. Ha dem i et dørslag og strø havsalt på, og bland godt. Strø på litt mer salt, og bland på nytt. La dørslaget stå over en bolle i omtrent 15 minutter, slik at saltet får sjansen til å trekke ut litt av vannet i tomatene. Ha så tomatene i en bolle, og strø over oreganoen. Lag en dressing med én del eddik til tre deler olivenolje, pluss hvitløk og chili. Ringle nok dressing over tomatene til at de får en jevn "film" på seg. Fordel salaten mellom to tallerkner, og strø basilikumbladene over (strøingen skjedde dessverre etter at bildet ovenfor ble tatt ...). Jeg serverte salaten med buffalomozzarella, men Jamie foreslår grillet ciabatta, som jo høres utmerket ut nå på tampen av grillsesongen (det funker ellers fint å grille skiver med godt brød i grillpanna).

[Nord-Norge, sommeren 2011]

2011-08-16T13:28:00.001+01:00

Sjokoladekake med krokan.

2011-08-12T10:56:00.000+01:00

Å bake med bestemor på kjøkkenet hennes er sånt sommerminner lages av, og sånn har det vært helt siden jeg kunne balansere på en krakk og titte oppi de ulike bollene og litermålene hun hadde stående på kjøkkenbenken, på jakt etter noe som kunne smakes på.

Bestemor liker klassikerne, og baker bløtkake med multer og karnevalskake om sommeren, mens jeg leser gamle utgaver av Hjemmet hun har spart til meg og prøver å finne noe nytt å sette på kakebordet i et av de mange bursdagsselskapene sommeren har å by på. Jeg har allerede snakket om blåbærrutene, som ble kaffekos en ettermiddag heller enn bursdagskake, men denne sjokoladekaken her krever helt klart sin anledning. Og sin kvinne! Jeg hadde et mindre sammenbrudd under krokanlagingen, men bestemor, som pleide å lage hjemmelaget krokanis da mamma og tantene mine var små, kom til unnsetning, og hun foreslår å tilsette smør i krokanoppskriften nedenfor, for å gjøre livet lettere for deg selv (mentalt, om enn ikke fysisk).

Å legge sommerferiebesøket hos bestemor i nord-Norge til dypeste juli betyr at vi havner midt i bursdagssesongen, midt i multesesongen, midt i blåbærsesongen og også midt i grillsesongen. Fins det egentlig noe bedre enn når universet konspirerer det slik at alle disse sesongene deler en uke eller to i slutten av juli? Og solen aldri går ned? I hvert fall ikke om du er et av de heldige julibarna, skulle jeg tro (sukker undertegnede, som har bursdag i mars).

Denne kaken er en slags brownie, og skal være brownie-aktig i konsistensen når den kommer ut av ovnen. Det er antakelig ikke livsviktig å lage krokanen som hører til (særlig hvis du har lett for å få krokanrelaterte sammenbrudd, som meg), men kom igjen. Gjør det allikevel. Få bestemor til å stille til disposisjon om nødvendig.

Sjokoladekake med krokan
fra bilag til Hjemmet nr. 9/06
1 kake

150 g smør
150 g mørk kokesjokolade (jeg brukte 80 % kakao)
4 egg
2 dl sukker
1 ts vaniljesukker
1/4 ts salt
2 dl hvetemel
Glasur:
100 g mørk kokesjokolade
1 ss smør
Krokan:
100 g sukker (jeg syntes det ble lite sukker i forhold til mandler, her kan du trygt doble mengden sukker)
100 g mandler
(litt smør, til å smelte sukkeret med)

Smelt smøret på svak varme og la sjokoladen smelte i smøret. Pisk eggedosis av egg og sukker, og tilsett salt og vaniljesukker. Bland i sjokoladesmøret og hvetemelet. Hell røren i en godt smurt form, 24 cm, gjerne med bakepapir i bunnen. Stek kaken midt i ovnen ved 175 grader i 25 minutter. Den skal være litt bløt i midten, den stivner ved avkjøling. Smelt sjokoladen i smøret, og bre glasuren over kaken. Krokan: Smelt sukkeret i smøret i en stekepanne (husk å rengjøre den godt først!) til det er lysebrunt. Rør i hakkede mandler og hell krokanen utover på en oljesmurt stekeplate. La krokanen bli så tynn som mulig (du må jobbe raskt!). Brekk den i biter når den er stivnet, og stikk biter ned i kaken. Hakk resten og legg hakket rundt.

Nigel Slaters fylte tomater.

2011-08-09T10:06:00.000+01:00

Det skjer noe magisk når du putter en skive med geitost oppi en halv tomat.
Visste du det?

Det vet i hvert fall Nigel Slater, mannen jeg for litt siden roste opp i skyene, mest av alt fordi han virkelig har et talent for å kombinere kjente og kjære råvarer slik at de blir enda litt bedre. Ta for eksempel geitost. Og solvarme tomater. Og litt timian. Ikke glem en klunk god olivenolje. Alle er de gode ting hver for seg, men sammen, og etter litt varmebehandling, blir de fire komponentene (pluss litt salt og pepper) til det som måtte kunne kalles en skikkelig delikatesse.

Tomatplantene ute i hagen prøver så godt de kan, men den britiske sommeren (som startet meget lovende i mai, men deretter har gått rett sydvest) er et tøft klima å modne tomater i. Tomatene på bildet er derfor kjøpt, men vi lever i håpet om å kunne lage denne retten på nytt med våre egne tomater om ikke så alt for lenge. For det blir helt klart reprise av denne fortryllende godbiten, regn eller ikke.

Liker du ikke geitost? (Det gjorde ikke jeg før, men så hadde jeg en ostevekkelse på ferie i Frankrike. Den involverte skiver med bagett, toppet med geitost og honning grillet til osten boblet ganske så liflig, på en seng av friséesalat. Det var også et glass sancerre involvert. Eller muligens to.) Da kan du fint bruke en annen ost med liknende konsistens.

Nigel Slaters fylte tomater
fra Tender vol I
2 porsjoner

4 store, godt modne tomater
olivenolje
4 eller 5 kraftige timianstilker
2 små geitoster eller andre små oster

Forvarm ovnen til 180 grader. Skjær en tykk skive fra toppen av hver tomat, og bruk en teskje til å grave ut nok tomatkjøtt til at du får plass til en halv geitost (men ikke ha osten oppi enda). Plasser tomatene tett i tett i en ildfast form, salt og pepre nedi dem og ha en teskje med olivenolje i hver. Dra bladene av timianstilkene og fordel dem mellom tomatene. Stek tomatene i omtrent 25 minutter, til de er myke og har fått litt farge. Del ostene i to eller flere biter, alt etter om de passer oppi tomatene eller ikke, og plasser dem i tomatene. Ha litt olje fra hver tomat over osten, eller ha på litt ny olje dersom tomatoljen har forsvunnet, og returner tomatene til ovnen i omtrent 10 minutter, til osten har smeltet.

Blåbærruter.

2011-08-04T10:06:00.001+01:00

Vi satt i bilen, sånn halvveis opp gjennom Østerdalen, etter å ha besøkt Vingelen kafé og spist lemse, gubb og pjalt, i tillegg til de beste vaflene jeg har noen gang har smakt. Vi hadde drukket kaffe, kjøpt tørkerull på matbutikken for å unngå nektarinspisekrise i bilsetet, og det var jeg som kjørte. Så satte vi på radioen. Og så ble jo alt annerledes.

Denne bloggen handler om mat, men å late som ingenting akkurat nå, går ikke. Men samtidig, som mange andre matbloggere har kommentert, er det mye trøst i mat. Å samles rundt bordet, å gjøre noe for de du er glad i, selv om det bare involverer å skru på ovnen. Jeg hadde gledet meg i lange tider til bærplukking på ferie hos bestemor i nord-Norge, og selv om det ikke er de gode bærforholdene som kommer til å huskes etter sommeren 2011, var det godt å plukke, bake og spise. Noe normalt, noe positivt, i det minste noe man føler man mestrer når alt ellers overvelder en fullstendig. En kake for mitt og ditt lille land.

Blåbærruter
fra Hjemmet nr. 30/2011
ca. 40 biter

200 g smør
4 dl sukker
4 egg
6 dl hvetemel
1 ts vaniljesukker
2 ts kardemomme
5 dl blåbær
50 g mandelflak (jeg sløyfet disse)
Sett ovnen på 175 grader. Kle en langpanne (25 x 30 cm) med bakepapir. Smelt smøret og la det avkjøles litt. Rør i sukker, egg, mel, vaniljesukker og kardemomme i smøret. Bland til en klumpfri røre. Hell røren i langpannen. Strø over bær (og eventuelt mandelflak). Stek formen midt i ovnen i ca. 30 til 35 minutter. Avkjøl kaken på rist og skjær den i ruter før servering. Du kan om ønskelig pynte med et lett melisdryss, men personlig liker jeg at blåbærene får fritt spillerom.

Flapjacks.

2011-07-20T18:19:00.001+01:00

Fasinasjonen med artig britisk navngiving ruller videre, og dagens eksemplar finner du alle steder her borte: På bensinstasjonen, på bakeriet, i matpakker og på Afternoon Tea-brettet. Flapjacks er rett og slett en slags småkake, forkledd som noe en anelse sunnere (havregryn har fort den effekten). Men la deg ikke lure, dette er ikke noen fancy energibar, dette er smør, brunt sukker og gryn i skjønn forening.

Scenario: Det regner. Du står barbeint på ditt engelske kjøkken, lurer på om vi virkelig kan skrive juli, angrer på at du ikke tok på deg sokker i morges. Du har lyst på noe. Men dette "noe" er ikke en tur på butikken. Du tyr til en bok full av klassikere, full av regnværsmat. Du finner fram posen med havregryn og begynner å glede deg til lukten av smør som brunes i panna.

Flapjacks
omtrent 16 biter
fra Grandma's Best Recipes

200 g havregryn

55 g mel

115 g hasselnøtter, grovhakket

115 g smør
85 g brunt sukker
2 ss honning eller lys sirup

Forvarm ovnen til 180 grader. Ha smør, sukker og honning i en liten kasserolle, og la det putre til sukkeret har smeltet. Imens blander du de tørre ingrediensene i en bakebolle, og smører en liten langpanne eller kler den med bakepapir. Rør inn det våte, og bland til du har en jevn, tykk blanding. Ha røren i langpannen og trykk den jevnt ut med baksiden av en skje eller en slikkepott i silikon. Stek i 20 til 25 minutter, til blandingen er gyllen og fast å ta på. Bruk spissen på en kniv til å tegne 16 ruter (omtrent), og vent til flapjacken er helt avkjølt før du skjærer den opp.

Fine ting i det siste.

2011-07-20T15:21:00.000+01:00

1. Promenering i varmen (før det begynte å regne, ustoppelig) 2. Hjemmelagde burgere! 3. Morellsesongen gjorde sitt inntog, i år som i fjor 4. Hjemme alene-middager med dette og hint fra kjøleskapet 5. Bladbete på gang 6. Øl

Gulrot- og korianderlapper.

2011-07-07T11:32:00.000+01:00

Det er noe med sommer, varme og frityrstekt mat. Når temperaturen begynner å øke, får jeg alltid lyst på matvarer stekt i flere centimeter olje, noe som er skikkelig uklokt med tanke på bikinisesongen, men så veldig tilfredsstillende når du svetter og har et visst saltbehov å dekke.

Det viser seg at man ikke trenger å bli helt britisk (og kjøpe seg frityrkoker) for å få tilfredsstilt dette behovet. Man trenger faktisk ikke å frityrsteke i det hele tatt, men kan ha en ekstra god klunk med olivenolje i stekepanna og pannesteke på vanlig måte. For hva gjør man egentlig med all den oljen man har til overs etter frityrsteking? Søppelkassen? Vasken? Blomsterbedet?

Resultatet blir annerledes, men disse lappene har et umaminivå helt på høyde med frityrstekte godsaker som akkarringer og den allstedsnærværende påmfritten. Men du slipper å finne deg et hendig hull i bakken til oljelagring etterpå.

Nigel Slater er blitt favoritten min blant de britiske matskribentene. Ikke bare skriver han som en gud, oppskriftene hans er på magisk vis akkurat det jeg har lyst på, og krever ofte ikke noe annet enn det jeg allerede har i kjøleskapet og det litt for overfylte krydderskapet over mikro'n. I oppskriften under fikk jeg også tatt i bruk korianderplanten i hagen, som sårt trengte en stuss. Dersom du er usikker på om du egentlig liker koriander, oppfordrer jeg deg til å prøve disse lappene. Koriandersmaken er ikke påtrengende på noe vis, men gir den søte gulrotsmaken noe å bryne seg på. Jeg er ikke fremmed for tanken om at koriander alltid står i fare for å minne om spiselig grønnsåpe – dette er heldigvis overhodet ikke tilfelle her.

Gulrot- og korianderlapper
fra Tender: vol I av Nigel Slater
2 til 3 porsjoner

325 g gulrøtter, skrelt
1 middels stor løk
salt og pepper
1 egg, sammenvispet
150 ml matfløte
1 fedd hvitløk, most
3 toppede ss vellagret ost (jeg brukte cheddar)
en neve korianderblader, grovhakket
1 toppet ss hvetemel
olivenolje til steking

Riv gulrøttene grovt. Du kan velge om du vil finhakke eller rive løken. Bland gulrot, løk og hvitløk i en bolle, og krydre med salt og pepper. Tilsett egg, fløte, ost, koriander og hvetemel, og bland godt. Varm et tynt lag olivenolje i en stekepanne, og ha et par gode skjeer med røre i. La lappene steke til de har fått fin farge på undersiden, og snu dem deretter og la dem bli pent brune på den andre siden også. De er ganske skjøre, så det kan være lurt å ha et annet redskap til å hjelpe deg med, i tillegg til stekespaden. (Jeg brukte en slikkepott i silikon, siden den var ... nærmest.) De er klare når de har fått fin farge på begge sider. Ha dem over på litt tørkepapir for å bli kvitt overflødig olje. Spis omgående, Nigel anbefaler i selskap med en salat av brønnkarse med olivenolje og sitron som dressing (som er det du ser på bildet ovenfor).

Sesampanert fisk + raviolisalat med brokkolini.

2011-06-30T11:23:00.001+01:00

Aspargessesongen er over for i år. I stedet for å felle bitre tårer, har prosjektet mitt denne uken vært å finne gode alternativer, drukne mine sorger, gi slipp (sier hun melodramatisk). I slutten av juni er dette heldigvis slett ingen vanskelig oppgave, markedet bugner, det er erter og bønner og squash i luften, men jeg ville lage denne salaten og trengte noe som tar like kort tid å varmebehandle som favorittgrønnsaken min, og som ikke kom mer fra Peru. Si hei til brokkolinien. (Navnevalget gir meg frysninger, men det er jo ikke den stakkars grønnsaken sin skyld.)

Jeg er alene hjemme denne uka, Brendan har kveldsvakter på sykehuset, og da liker jeg å late meg. Se på gamle Mad Men-episoder, lese alle numrene av London Review of Books jeg ikke har kommet meg gjennom enda, prøve eks antall kjoler til et bryllup vi skal i på lørdag. Meningen var å late seg på kjøkkenet også, men denne salaten viste seg å involvere mer arbeid enn jeg planlagt, i hovedsak fordi jeg hadde kjøpt erter på markedet og behovet selvfølgelig meldte seg for å skolme dem. Originaloppskriften bruker frosne erter, og de er selvfølgelig enhver avslappet kokks beste venn. Heldigvis er brokkolinien en rimelig laissez-faire grønnsak, så når ertene var skolmet, var resten omtrent like slitsomt som å se Don og Betty late som de ikke kjenner hverandre og drikke Asti Spumante på en solvarm piazza i Roma.

Sammen med salaten lagde jeg sesampanert tilapia, en fisk som egentlig hører hjemme i Afrika, men som nå er innført som oppdrettsfisk på noen få anlegg her i England. Paneringen er inspirert av Espens oppskrift på Heia Mat, med den forskjell at jeg, i latskapens navn, byttet ut hakkede mandler med sesamfrø.

Raviolisalat med brokkolini

inspirert av 101 Cookbooks

4 porsjoner

250 g ravioli, bruk den typen du liker best

1 bunt brokkolini, skåret diagonalt i korte stykker

280 g erter, frosne eller friske (bruker du friske, trenger du omkring 500 g med belg for å få rett menge skolmede erter)

3 til 4 never babyspinat

noen slurker god extra-virgin olivenolje

70 g pinjekjerner, ristet

havsalt

parmesan, til servering

Kok opp rikelig med saltet vann i en stor kjele. Ha i raviolien, og la den koke noen minutter. Tilsett så brokkolini og erter, og la det koke videre en kort stund, ett til to minutter nok. La alt renne godt av, og ha det hele i en stor bolle sammen med spinat og pinjekjerner. Ringle over olivenolje og noen klyper salt. Bruk en potetskreller til å skjære skiver med parmesan over som garnering rett før servering. Server eventuelt med sesampanert fisk (oppskrift under) og et glass hvitvin for en sommerlig middag.

Sesampanert fisk

inspirert av Heia Mat

1 fiskefilet per person (jeg brukte tilapia, Espen piggvar)

en neve sesamfrø

hvetemel

2 egg, sammenvispet

klarnet smør

salt og pepper

Krydre fisken med salt og pepper, og gjør klar tre tallerkner; én med frø, én med mel og én med sammenvispet egg. Dypp fisken først i mel (sørg for at hele fisken får et skikkelig lag), så i egg og til slutt i sesamfrø. Jeg panerte begge sider, Espen foretrekker kun den ene, valget er ditt. Stek fisken i smør til den er pent brunet. Server for eksempel med salaten ovenfor, eller som Espen anbefaler, med potetpuré.

Stikkelsbærpuré med vispet krem (gooseberry fool).

2011-06-27T10:30:00.001+01:00

Her vinner engelskmennene navnekonkurransen overlegent: På bildet nedenfor ser du gooseberry fool. Stikkelsbær (gooseberries) er ikke det eneste du kan lage en fool med, de fleste bær og mange typer frukt funker utmerket, men stikkelsbær er klassikeren her på berget, og det er jammen en genial måte å bruke disse rare, litt hårete og ganske livsfarlige bærene på. (Å plukke dem er litt som å be om bank. I hvert fall hvis man er klumsete på samme nivå som undertegnede.) Ordboken foreslår å oversette fool med grøt, altså stikkelsbærgrøt. Men halve poenget med en fool er at bærpureen/grøten vendes inn i vispet krem (obs! ingen stivpisking tillatt), slik at konsistensen blir noe helt annet. Hvis grøt er silkemykt og vispet krem er luftig, får du følelsen av å spise en mousse med superkrefter, tilslørte bondepiker 2.0 (minus brødraspet), en dessert som er så mye mer enn kremfløte og stikkelsbær i et glass. Og det aller beste: Minus avkjøling tar tilberedningen av denne artigheten under 10 minutter. Ikke dumt i sommervarmen, med andre ord.

Her spiller hylleblomstsaften en ganske viktig rolle, på tross av den relativt beskjedne mengden, så om du kan få tak i en skikkelig god flaske, er det så absolutt verdt investeringen. Enda bedre er det selvsagt å lage saft selv, men mange norske gårdsbutikker selger hylleblomstsaft, så det kan være en idé å sjekke litt rundt før du drar rett til Ikea og handler (her i England er Belvoir et supert, kortreist valg som er rimelig lett å få tak i).

Stikkelsbærpuré med vispet krem (gooseberry fool)
fra Sarah Raven's Garden Cookbook av Sarah Raven
4 porsjoner

450 g stikkelsbær
175 g sukker
2 ss hylleblomstsaft
275 ml kremfløte

Rens stikkelsbærene og ha dem i en liten kasserolle med sukker og hylleblomstsaft. Kok opp, og la det putre til bærene er myke. Mos bærene med en gaffel eller press blandingen gjennom en sil dersom du ønsker en jevnere puré. Avkjøl. Visp fløten (ikke stivpisk) og vend deretter bærpureen i kremen med lett hånd. Alternativt kan du, for utseendets skyld, legge krem og puré lag på lag i porsjonsglass eller en serveringsbolle. Sett i kjøleskapet til desserten skal serveres.

Hot Numbers.

2011-06-24T11:28:00.001+01:00

Endelig, endelig er det mulig å få tak i god kaffe i Cambridge.

Dette er alt du trenger å vite:

Hot Numbers

Unit 6 Dales Brewery, Gwydir Street

Cambridge CB1 2LJ

De åpner klokka sju alle hverdager, som en skikkelig kaffebar bør. Den kritiske perioden er, i hvert fall for dette koffeinvraket, perioden 06.30 til 09.00. Paninien som figurerer på bildet, kombinerer chorizo og gruyère på fantastisk vis.

Pitabrød med grillet halloumi og friske urter.

2011-06-15T11:14:00.001+01:00

Feta, oliven, kapers og blåmuggost inngår alle på en liste med matvarer som jeg har måttet streve for å like. I de fleste tilfeller tror jeg det beror på at jeg ofte valgte det billigste alternativet når jeg sto i butikken og skulle tvinge meg selv til å like noe. Er det ikke ironisk at det som regel er mens man er på sitt fattigste, altså student, at man får øynene opp for gleden ved å lage mat? Du kan sikle etter den mozzarellaen så mye du vil, men saldoen din er fremdeles kr. -103,50.

Billig-halloumi er skikkelig, skikkelig seigt. Og gummiaktig. Og litt som å spise sålen på en flipp-flopp. Inntil nylig var halloumi på nei-listen, altså matvarer jeg ikke ville kaste bort pengene mine på (er ikke student lenger, men oversetting er ikke akkurat et yrke belagt med gull). Så fant jeg skikkelig halloumi, halloumi laget kun på fåremelk. Og da var det gjort.

Det beste med denne oppskriften er at dersom du har en potte med urter i vinduskarmen, et bed fullt av velduftende persille, oregano, koriander, dill og annet grønt i hagen, eller bare en litt sliten bunt mynte liggende i kjøleskapet, er halve jobben gjort. Du velger selv hvilke urter du vil bruke (i hagen vår for øyeblikket er det koriander, flatbladet persille, mynte og gressløk som er mest produktivt), og det er helt greit å utelate de som befinner seg på din egen personlige nei-liste. Husk bare at du skal spise dem rå, slik at rimelig tykkbladede urter, som rosmarin, ikke egner seg aller best.

Det er lettest å grille halloumien i en grillpanne, men har du fyr på grillen er det bare å slenge skivene den veien (det kan være en idé å olje grillristen litt først, så du er sikker på at du får skivene opp hele). Sist, men ikke minst, bruk en god olivenolje. Og ikke vær gnien. Dette er ikke sandalsåler i et pitabrød, men sommer mellom hendene.

Pitabrød med grillet halloumi og friske urter

fra Sarah Raven's Garden Cookbook av Sarah Raven

6 porsjoner, i teorien, jeg spiste to pitabrød til middag, med en grønn salat til

250 g halloumi

6 pitabrød

3 sjenerøse never friske urter (Sarah anbefaler dill, koriander og mynte)

god olivenolje

Varm en grillpanne over sterk varme. Skjær halloumien i 1 cm tykke skiver, og grill skivene til de har fått pene grillstriper og begynner å smelte. Grill så pitabrødene (er du heldig å ha flere grillpanner, kan du gjøre dette samtidig selvsagt, eller bruke en vanlig stekepanne) på begge sider. Ta bort stilkene på urtene. Skjær av toppen på pitabrødene, fyll med osteskiver og godt med urter. Ringle over olivenolje til slutt, og server.

Tidlig sommer i London.

2011-06-13T13:02:00.000+01:00

Fine nye oppdagelser:

Daunt Books (En skam at jeg ikke har fått kommet meg dit før nå, anbefales på det aller sterkeste for enhver bokelsker. Marylebone-filialen går for å være den peneste.)
83 Marylebone High Street,
London W1U 4QW

Store Street Espresso (god kaffe + billig lunsj, hendig plassering rett ved British Museum)
40 Store Street,
London WC1E 7DB

V&A Reading Rooms (hjemmelaget limonade + oliven + bøker i massevis)
8 Exhibition Road,
London SW7 2HF

PS: Er du ved King's Cross, bør du ta en titt på vakre, nyoppussede St Pancras Hotel.

Pasta med kremet spinatsaus og geitost.

2011-06-13T10:35:00.002+01:00

Jeg pleide å mislike Jamie Oliver ganske sterkt.

Jeg hadde ingen grunn til det, det var antakelig rent tilfeldig. Hadde ingen å mislike, valget falt på stakkars Jamie.

Når man bor i England, er det imidlertid vanskelig å unngå det smilende fjeset hans. Mannen har en finger med i et imponerende antall spill, alt fra ferdigsauser til steinovner, han gir ut kokebøker med alarmerende høy frekvens, og han har sitt eget matblad. Dette matbladet, ikke overraskende kalt Jamie Magazine (han er blitt en sånn fornavnkjendis, som, eh, Madonna), har jeg imidlertid fått veldig sansen for. Det er trykket på skikkelig, uglanset papir, tiltrekker en haug talentfulle fotografer og har velskrevne artikler som er behagelig fri for skrivefeil (dette siste punktet tillegger jeg selvsagt overdreven vekt, språknerd som jeg er). Oppskriftene har i tillegg så langt vært minneverdige, alle sammen. Det er ganske godt gjort.

I mitt stille sinn sender jeg derfor Oliver (forvirrende?) en hjertelig unnskyldning for mine tidligere lite sympatiske holdninger. Man lærer så lenge man lever.

Har du en pastamaskin, er det verdt å rulle ut noen plater til denne oppskriften. De kan godt være litt solide, jeg setter i hvert fall pris på litt tyggemotstand når sausen er på den tynne siden, som her.

PS: Skulle du mot formodning selv ha noe imot JO, anbefaler jeg at du kikker nærmere på særlig én av sakene han går i bresjen for (sammen med en annen rufsete, britisk kjendiskokk, Hugh Fearnley-Wittingstall), Hugh's Fish Fight, og ser om ikke du kanskje ombestemmer deg.

PPS: Dette endte muligens opp som litt av en hyllest, men jeg har altså ikke noen skjulte motiver for min entusiasme. Bare gode matminner og gleden over god korrekturlesing.

Pasta med kremet spinatsaus og geitost
inspirert av Jamie Magazine nr. 12/2011
6 porsjoner

en god klatt smør
extra-virgin olivenolje
1/2 fedd hvitløk, i tynne skiver
400 g spinat, skylt
4 ss crème fraîche
en god dæsj revet muskatnøtt
100 g pinjekjerner
500 g ferske lasagneark
100 g vellagret geitost, til servering

Sett over en kasserolle med godt saltet vann. Smelt smør og olivenolje i en stor stekepanne over middels sterk varme. Fres hvitløk til den begynner å få farge. Ha i spinat, rør om og fres til den har klappet sammen. Krydre med salt og pepper, ha i crème fraîche og muskatnøtt. Ha halvparten i en blender og kjør til en jevn saus, og returner deretter sausen til stekepannen. Rist pinjekjernene i en liten stekepanne over middels sterk varme, til de er gylne. Del hver lasagneplate i fire deler, og kok dem i kasserollen med kokende vann i 2 minutter. Ha pastaen i stekepannnen med spinatsausen. Bland godt, og tilsett litt pastavann dersom det ser tørt ut. Server med de ristede pinjekjernene samt geitost i mindre biter.

Triangler med feta og bladbete (eller spinat).

2011-06-06T11:43:00.000+01:00

Min kjære mor gartneren ble meget snurt da jeg visstnok fikk det til å fremstå som om hun ikke dyrker noe spiselig i kolonihagen. Det gjør hun selvsagt – rips, bringebær, pære, rabarbra, epler, solbær og noen spesielt utvalgte poteter har alle sine faste plasser og er (nesten) alltid suksesser. Det jeg skulle fram til, på min noe klumsete formulerte måte, var vel egentlig at hun ikke dyrker så mange grønnsaker. Og er det noe vi dyrker her i denne lille, engelske hagen, så er det grønnsaker. Problemet er at vi stort sett bare dyrker grønnsaker. Så kommentaren om manglende grønnsakshage var nok et utslag av hagesjalusi, mamma. Akkurat nå skulle jeg nemlig veldig gjerne hatt en vakker, velduftende duftskjærsmin i hagen. I stedet har jeg en kompostbinge full av hestemøkk, og en lovende, men ikke akkurat liflig, squashplante (eller ti). Brendan er det man kan kalle en ambisiøs (les: overambisiøs) gartner, og vil helst at alt skal være modent, NÅ. Jeg er en mindre ambisiøs (les: lettere lat) gartner, og dette partnerskapet resulterer i en grønnsakshage som i hovedsak består av det man trygt kan kalle hurtiggrønt: spinat, fennikel, sikori, syre, reddiker og bladbete, som også i fjor var en hyppig gjest på kjøkkenbenken. Grunnen er enkel: Det fins ikke noe enklere og mer takknemlig å dyrke. Solskinn? Perfekt. Regn? Elsker det. Uforvarende påtråkking? Har aldri sett bedre ut.

Men all den bladbeten gir lite plass til duftskjærsmin. Det er da man inviterer på sprudlevann og viser hagen fram fra sin beste side: på tallerkenen.

Disse trianglene er fingermat på sitt beste: Ostefylte, men ligger ikke som en murstein i magen (så du har plass til mer sprudlevann), bakte, ikke frityrstekte (så du kan dra til Aldeburgh og spise fish & chips med god samvittighet dagen derpå), og selvfølgelig: fulle av en skikkelig næringsrik grønnsak. Og en sjenerøs mengde ost, dersom det ikke kom godt nok frem, for å gjøre dette til skikkelig fest-food (hjelpes!).

Har du ikke bladbete, er spinat en fin-fin erstatning.

PS: Kunne du tenke deg å dyrke bladbete, finner du nyttig informasjon her. Mitt favorittsitat: "Det eneste stedet du kan mislykkes med bladbete [...] er antagelig om du dyrker den ute på Nordpolen og vanner med brennende bensin." Så sant som det er sagt!

Triangler med feta og bladbete (eller spinat)
omtrent 12 triangler
inspirert av en oppskrift fra Sarah Raven's Garden Cookbook av Sarah Raven
1 bunt vårløk, finhakket
25 g smør
200 g bladbete (kun det grønne) eller spinat, grovhakket
200 g fetaost, halvparten revet og halvparten skåret i små terninger
100 g parmesan, revet
1 egg, sammenvispet
salt og pepper
1 pakke filodeig
litt smeltet smør
sesamfrø

Forvarm ovnen til 200 grader. Smelt smøret i en panne over middels sterk varme, og fres vårløken til den er myk.Tilsett bladbete/spinat, og la det surre med noen minutter. Ta så pannen av varmen, og tilsett osten, egget og salt og pepper. Ta ett filoark og pensle med smør. Del det på langs i 10 cm brede remser, og plasser 1 ss fyll i øvre høyre hjørne. Brett over slik at du får et triangel, og fortsett nedover remsen til fyllet er godt pakket inn og du har en trekantet pakke. Pensle med smør og strø på sesamfrø. Fortsett med samme fremgangsmåte for resten av filoarkene, til du har brukt opp fyllet. Stek trianglene i 10 til 15 minutter, til de er gylne. Dersom du planlegger å servere dem frem i tid, kan de fryses ustekte, etter at du har fylt dem, men før du pensler med smør og strør på sesamfrø.

British Summer Time.

2011-06-06T11:33:00.008+01:00

Adresseliste dersom du befinner deg i Suffolk og vil ha litt stereotypiske engelske opplevelser:

Aldeburg Fish & Chip Shop
226 High Street, Aldeburgh, Suffolk, IP15 5DB

The Aldeburgh Bookshop
42 High Street, Aldeburgh, Suffolk, IP15 5AB

Alder Carr Farm (for selvplukk av jordbær og super gårdsbutikk)

Needham Market, Ipswich, Suffolk, IP6 8LX

The Walled Garden (hagesenter og park på én gang)
Park Rd, Benhall, Saxmundham, Suffolk,IP17 1JB

Det nederste bildet er fra hagen vår i Cambridge. Er du i Cambridge og vil prøve Brendans hjemmebryggede øl, er dette (det eneste) stedet. Eksklusive greier!

Smørbrød med asparges og geitost.

2011-05-27T11:07:00.001+01:00

I forigårs var vi på ølfestival her i Cambridge, den er et årlig innslag som alltid samler en helt unik gruppe mennesker – ølentusiaster, festivalentusiaster og ikke minst de som er begge deler, og som dermed ikke nødvendigvis har ølmage, men som alltid er tørste.

Serveringen på dette arrangementet er forutsigbar: kebab, fish & chips, donuts (!) og en velholden ostedisk. Ostedisken er kul den, men det er ganske surt i disse tider å betale £7.50 for to biter ost og en skalk kjipt brød (det er sånn luftbrød som du finner på super'n). Derfor er trikset å ta med seg egen piknik, og bake sitt eget brød (det som figurerer på bildene her, er laget på Martins oppskrift på sommerbaguetter, som du finner i den fin-fine brødboken hans, Enklare brød). Piknik har festivalarrangørene ingenting imot, så lenge du ikke vifter med smørbrødkniven (vi ble satt på plass for overdreven våpendragning).

Og da! Da kan du lage herligheter som dette. Og nyte det sittende i friluft, i følge med Englands beste ale. (Vår favoritt på festivalen i går var fine, gylne Devon Dumpling fra Bays.) Da tror jeg jammen du får opplevelsen av tidlig sommer i England, distillert.

Smørbrød med asparges og geitost
fra Picnics av David Herbert
nok til seks personer

24 asparges
150 g smørbar geitost
12 skiver brød, grovt eller fint
25 g mykt smør

Kok aspargesen i lettsaltet vann i mellom 4 og 6 minutter, til den er blitt mør. La den renne godt av, og skyll i kaldt vann slik at aspargesen slutter å koke. Smør et generøst lag med geitost på seks av brødskivene, og fordel aspargesen mellom dem. Smør et tynt lag smør på de seks resterende brødskivene, og legg dem over aspargesen. Del smørbrødene i to ved servering.

Pastaskjell (conchiglie) med grillede cherrytomater + hvorfor jeg blogger om mat.

2011-05-25T13:11:00.001+01:00

Det er jo ikke min jobb å fortelle dere hva dere skal ha til middag – denne lille, rare bloggen er først og fremst et sted der jeg har gleden av kunne å dele hverdagslige matminner, gode ting som har fått oss her i huset til å smile og forsyne oss én gang (eller to) til. Når det kommer til matlagning er jeg en novise, og kan bare spre den enkle gleden jeg opplever ved å mestre en ny oppskrift, lage noe de jeg er glad i, smiler over å få servert, og oppdage nye ingredienser eller uoppdagede måter å bruke gamle travere på. Det er så mange fine matblogger der ute, så mange talentfulle folk – det jeg tror akkurat denne bloggen trenger, er ikke en unnskyldning, men heller en forklaring: Alt du ser her, havnet her fordi det var for godt til ikke å dele, i håpet om at noen andre også kan få glede av det. Intet mer, intet mindre.

Det norske matblogglandskapet er i stadig endring, og det morsomste er for meg hvilken herlig blanding folk det er snakk om: proff, uproff, belærende og berikende, matglad og skriveglad. Det er en ære å ta del i et sånt gjennomgående knakende koselig fellesskap. Trenger jeg å forsikre meg om at det finnes andre som ikke klarer å la være å smile bredt ved synet eller duften av et helt nybakt brød eller et perfekt eksemplar av en tomat, vet jeg hvor jeg kan finne side opp og side ned, bredfulle med entusiasme og enkle gleder.

Som denne pastaretten. Du tar noen tomater, endel hvitløk, og vips! så er det sommer. Det er lett, det.

Pastaskjell (conchiglie) med grillede cherrytomater
fra Jamie Magazine nr 17
2 porsjoner

25 cherrytomater
olivenolje
4 fedd hvitløk, 2 hele og 2 skåret i tynne skiver
200 g conchiglie
1 toppet ts tørket oregano
3 ss svarte oliven, uten stein og delt i to
3 ss kapers
1 ss passata

Varm opp grillelementet i ovnen (har du ikke grillelement, kan du ovnsbake tomatene på vanlig måte, bare husk å beregne lengre tid), ha tomatene og de to hele hvitløksfeddene i en ildfast form og drypp over litt olivenolje. Bruk hendene eller en tresleiv til å blande tomatene skikkelig med oljen. Krydre med salt og pepper. Grill tomatene i 7 til 9 minutter, til de begynner å få farge og er blitt myke. Fjern hvitløksfeddene. Imens koker du pastaskjellene i saltet vann. Varm litt olje i en stekepanne over svak varme, og fres hvitløkskivene til de begynner å få farge. Tilsett oregano, oliven og kapers, og fres til alt er gjennomvarmt. Bland de grillede cherrytomatene med pastaskjellene, tilsett deretter olivenblandingen og tilslutt passata. Server eventuelt med revet pecorino.

Grillet asparges med chilidressing og pecorino.

2011-05-20T11:27:00.001+01:00

Ja, dette er tingen. Det kan du stole på.
Fyr opp grillen eller grav fram grillpanna fra kjøkkenskapet.

Den britiske aspargessesongen er kort, men ikke så kort som den norske. Nytt på, nytt på! Eller kom til Cambridge, jeg kunne lage dette dagen lang. Startet en aspargeskafé, kun åpen seks uker i året.

Klikk på etiketten "asparges" til høyre i vinduet for å se flere oppskriften med vårens vakreste grønnsak. Mer er det ikke å si om (grønn)saken.

Grillet asparges med chilidressing og pecorino
fra Jamie Magazine nr. 18
2 porsjoner, som tilbehør til hovedrett

450 g asparges
2 ss extra virgin olivenolje
1/2 chili, finhakket
saften av 1 sitron
25 g pecorino

Lag dressingen ved å blande sammen 1 ss av olivenoljen, hakket chili, sitronsaft og en dæsj nykvernet pepper. Brekk av den nederste, treene delen av aspargesen. Varm opp grillpanna (ev. vent til grillen er skikkelig varm) på sterk varme, bland aspargesen med resten av olivenoljen, og grill dem i ca. 5 minutter, til de er passe møre. Dryss revet pecorino over, og server.

Laks med salat og rømmepesto.

2011-05-18T11:33:00.003+01:00

Syttende mai i Storbritannia er en stille affære. Det fraværende ekkoet av barnetoget, det manglende flagget i hånden, ingen stykker av mammas daimiskake på spisebordet ... Jeg har lett for å bli sentimental, og da lager jeg gjerne noe usentimentalt til middag for å ikke drukne fullstendig i hjemlengsel (og jeg har bare vært tilbake i Cambridge en uke!).

Samtidig er det jo viktig å gå foran med et godt norsk eksempel på nasjonaldagen, så jeg benyttet meg av det som for meg virker som Norges mest allstedsnærværende englandseksport: laks. Laksen du finner på super'n her er som regel ett av to: amerikansk (Alaska) eller norsk. Valget er med andre ord enkelt.

Til laksen denne gangen fant jeg en oppskrift på en saus som var fristende av to grunner: Den tar cirka ett minutt å lage (du rører den altså lett sammen mens fisken trekker), og den inneholder pesto, som jeg hadde et åpent glass med i kjøleskapet. Jeg er ingen stor tilhenger av den klassiske, norske agurksalaten, og gledet meg derfor stort over den tilhørende dressingoppskriften, som sannelig var basert på balsamicoeddik. Ikke den norskeste av ingredienser, men nasjonaldagen tåler da litt italiensk innflytelse. Jeg er tross alt i utlendighet i utgangspunktet.
Håper alle hadde en flott grunnlovsdag uansett hvor i verden de var!

Laks med salat og rømmepesto
inspirert av Norsk og unorsk av Anse Kjersem
4 til 6 porsjoner

1 kg laks i serveringsstykker
per liter kokevann:
2,5 ss salt
4 hvite pepperkorn
1 laurbærblad
1/2 sitron
1 gulrot, i skiver

3 dl rømme
pesto (Du kan lage din egen, eller jukse som meg og bruke ferdiglaget. Bruker du ferdiglaget, går det med ca. et halvt glass, avhengig av hvor kraftig pestosmak du vil ha)

Dressing:
2 ss balsamicoeddik
1 ss dijonsennep
1 knust hvitløksfedd
6 ss olivenolje

Salat (Jeg brukte en fin-fin blanding av ruccola og agurk, ta det du har tilgjengelig.)

Kok opp vann til laksen, ha i salt, pepperkorn, laurbærblad, sitron og gulrotskiver. La laksen trekke til den er pent rosa helt igjennom, og enkelt kan flakes. Dette tar ca. en 7 til 9 minutter. Mens fisken trekker blander du rømme og pesto til en jevn saus, og lager salatdressingen. Visp sammen balsamicoeddik, dijonsennep, hvitløk og olivenolje. Anrett ønsket salat på hver tallerken, drypp på dressing. Når laksen er ferdig, løfter du ut stykkene (la alt det andre i kasserollen være) og topper salaten med ett laksestykke på hver tallerken, og avslutter med litt rømmepesto (eventuelt kan du servere denne på siden). Her kan du velge om du vil servere poteter, ris eller brød til, men dette er en lett og fin vårrett servert som den er.

En annen feiring.

2011-05-17T20:27:00.000+01:00

Her i gården går det mest i latinske fraser og fuskepels for tiden.

Congrats to Brendan and Lisa with the Bachelor of Medicine, Wolfson College, Cambridge, 14 May 2011.

Rabarbragrøt.

2011-05-06T08:18:00.001+01:00

Mamma har en liten kolonihagehytte her i Oslo. Der dyrker hun til min fortvilelse stort sett bare prydbusker, i tillegg til to av den norske våren og sommerens mest sjenerøst omgjengelige favoritter: rips og rabarbra. Siden hun er gartner av yrke, maser jeg hele tiden om at hun bør være mer spenstig i grønnsak- og fruktodlingen, men egentlig (særlig tatt i betraktning av den noe overentusiastiske grønnsakshagen Brendan og jeg prøver og feiler å hanskes med i Cambridge) er det en perfekt symbiose. Rabarbraen kommer først, i begynnelsen litt unnselig, men så. Så eksploderer det, og du kan plukke kilovis med stilker og fremdeles være konfrontert med en tromsøpalme av en plante. Etter et par måneder med rabarbra til dessert i alle dens former, begynner ripsen å rødme. Da er det bare å finne fram gaffelen, sette seg til rette og vifte vekk skjærene mens du sikrer nok bær til et par skåler mens vaniljesausen putrer. Og én ripsbusk gir forunderlig mange desserter, nesten helt til eplene modner og du priser deg lykkelig over at det treet heldigvis ikke ble byttet ut med en sjasminbusk.

Takk for at du ikke bytter ut rabarbraen med roser heller, mamma!

Rabarbragrøt

fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig

4 porsjoner

700 g rabarbra

1 dl sukker

4 dl vann

2 1/2 ss potetmel

Skyll rabarbrastilkene og del dem i 2 cm brede biter. Kok opp vann og sukker, ha i rabarbra og la det koke til bitene er møre. Rør ut potetmelet i litt vann, og tilsett jevningen i en tynn stråle under omrøring. Gi grøten et raskt oppkok. Serveres med fløte, vaniljeis eller bare med litt sukker på. Like god varm som kald, men skal du servere is til, syns jeg personlig det er aller, aller best at grøten fortsatt er lunken.

Bønnesalat med feta og persille.

2011-05-03T16:27:00.003+01:00

Det hele begynte med et glass med bittesmå chilier. Jeg klarer nemlig ikke å motstå visse typer innpakning. De som inkluderer ordet "tiny".

Alle har vel sine svakheter? Jeg har ikke noe imot å regne dette som en av mine.

En annen svakhet er denne bønnesalaten. Eller, egentlig: Enhver salat som kan smake så godt, og allikevel smelles sammen på ti minutter, dersom du plutselig skulle brenne inne med et glass bittesmå chilier. Når det er sagt, kan du selvfølgelig også bruke ferske chili i denne oppskriften, dersom du ikke er av den sorten som handler ut fra ordlyd.

Liten lunsj i dag?

Bønnesalat med feta og chili
fra 365 middager på en halv time, redaktør Ingrid Espelid Hovig
4 porsjoner

2 rødløk
3 hvitløkfedd
1 eller 2 røde chilier
4 ss olivenolje
2 bokser hvite cannellinibønner
1 bunt persille, hakket
200 g fetaost, i terninger
salt
pepper

Skrell og finhakk løk og hvitløk. Kjern ut og strimle chilien. Varm oljen i en kjele, og fres løk, hvitløk og chili til løken blir mør. Skyll bønnene, og la dem renne godt av. Ha dem i pannen, og varm dem opp. Rør i persille og fetaost. Smak til med salt og pepper.

Minner fra en Oslo-påske.

2011-04-28T17:21:00.002+01:00

Se påsken 2010 her, og påsken 2009 her.

Små chilipaier.

2011-04-28T14:13:00.002+01:00

I morgen blir det bryllupsfest, og i den anledning har jeg vært på utkikk etter gode snacks til den billige sjampisen vi skal skåle for brudeparet med. Disse chilipaiene er akkurat passe store, akkurat passe sterke og akkurat passe usunne til å skli rett inn på en fest med britisk tema. (Har du noen gang vært på en tilstelning med stående buffet på de britiske øyer, vet du sikkert hva jeg sikter til. Sausage rolls? Pork pies? Breaded (les: frityrstekt) king prawns / mushrooms / Mars bars? Det er bare å fråtse!) Det blir neppe noe frityrsteking på Buckingham Palace i morgen, så i tråd med anledningens sofistikerte bakteppe brukte jeg en god ost (ekstra vellagret Jarlsberg i dette tilfellet, det er jo tross alt en norsk fest) og skikkelig smør. Skal det være, så skal det være, som vi sier her på berget.

Jeg har alltid likt å bruke mer penger på osten enn på sprudlevannet.

Små chilipaier
(18 til 20 små paier)
fra Store norske kokebok og appetittleksikon

Deig:
3 dl hvetemel
125 g smør
1 ts timian (jeg brukte tørket)
2 til 3 ss vann
Fyll:
1 purre
1 rød chili
2 ss olje
3 egg
3 dl melk
1 ts salt
3 dl revet ost

Skjær kaldt smør i mindre biter og hakk det sammen med mel og timian, gjerne i en food processor (jeg gjorde det for hånd, og kan rapportere at det går helt greit). Tilsett vannet og arbeid raskt sammen til en deig. Pakk deigen i plastfolie og la den hvile i ca. 30 minutter i kjøleskapet. Rens og skyll purren. Skyll chilien og fjern frøene. Skjær purre og chili i tynne strimler. Fres purre og chili i oljen i en stekepanne i et par minutter. Avkjøl. Visp sammen egg, melk og salt. Trykk deigen ut i porsjonsformer (jeg brukte sandkakeformer, perfekt størrelse for fingermat) og sett dem på plate. Fordel chilifreset, eggeblandingen og osten i formene. Stek dem på nederste rille i ovnen ved 225 grader i ca. 20 minutter.

Sjokoladekake.

2011-04-25T09:36:00.001+01:00

Påsken er nesten over, og den avanserte påskekaken jeg hadde planlagt forsvant i pur glede over solskinn, pluss tjue grader og sommerlig vårliv i byen. Ingenting er som bypåske i Oslo, noe flere sikkert har oppdaget i år takket være den sent ankommende høytiden. Med 25 års fartstid som bypåsketurist har jeg ingen annen type påske å sammenlikne med (fjellpåske, sydenpåske, jobbpåske), så jeg håper jeg kan være unnskyldt min entusiasme for tigerstaden og den helt egne stillheten som senker seg både i gata, på kaffebaren og i marka en eller annen gang mellom palmesøndag og påskeaften.

Denne kaken ble til som følge av en annen kjær vårtradisjon: Skattejakt på loppemarked. For et par uker siden tok jeg turen til Smestad, holdt godt på lommeboken og kjempet meg fram til godbitene. Oppskriften på kaken ovenfor kommer fra et av flere bokfunn fra Smestad: Hjemmets kjøkkenkalender anno 1986, en bok som er like gammel som meg og som tydeligvis kjenner meg godt: Dette er en saftig kake full av kakao (jeg strødde litt ekstra på toppen for sikkerhets skyld), akkurat en sånn klassisk sjokoladekake som jeg setter aller mest pris på. Påsketemaet er fraværende (kjøkkenkalenderen hadde imidlertid en påskekakeoppskrift, Påskekake med rom, som heller spares til neste år), men få ting smaker bedre når man har fri og kan ta kaka med i ryggsekken og stikke til Botanisk hage for å spise kakefrokost, drikke kaffe og se på at Oslo-våren kommer.

PS: Kakeformen er forresten også et loppisfunn. Loppemarkeder kan være overflødighetshorn når det kommer til kakeformer, det vanskelige er å finne noen som ser noenlunde rene og trivelige ut. Finner du noen, får du dem imidlertid gjerne til en meget billig penge!

Sjokoladekake
fra Hjemmets kjøkkenkalender 1986
én kake

200 g smør
3 dl sukker
2 ts vaniljesukker
3 egg
4 dl hvetemel
2 1/2 ss kakao
2 ts bakepulver
1 dl kaffefløte (jeg brukte matfløte)

Rør smør, sukker og vaniljesukker til alt er hvitt og luftig. Tilsett eggene, ett om gangen, og rør godt mellom hvert egg. Bland hvetemel, bakepulver og kakao og sikt blandingen i smør/sukkermassen vekselsvis med kaffefløten. Rør deigen godt sammen. Ha deigen i en godt smurt og strødd randform og stek kaken i 175 grader varm ovn i ca. 1 time. Prøv med en trepinne (jeg brukte den trofaste kakepinnen min) om kaken er gjennomstekt. Avkjøl kaken litt på rist før den hvelves forsiktig ut av formen. Kaken kan fryses. (Kjøkkenkalenderen foreslår en melisglasur og hakkede mandler på toppen, jeg gikk for en enklere og mindre søt løsning og siktet bare litt ekstra kakao på kaken mens den fortsatt var lunken.)

Greske kjøttkaker (kaftedakia) + tomatsaus.

2011-04-12T13:29:00.001+01:00

I morgen sitter jeg på et fly til Budapest, der palmehelgen blir fylt av jazz og gulasj. Værmeldingen sier regn og fem grader, jeg burde si at det ikke finnes dårlig vær og så videre, men ærlig talt prøver jeg i stedet å tenke at blir det skikkelig ille, kan jeg jo sitte på kurbad hele dagen.

Jeg vet skammelig lite om det ungarske kjøkken, og har gjort noen undersøkelser som ikke bunner ut i stort annet enn gulasj, men da vet jeg jo i det minste hva jeg skal kjøpe inn mens jeg er der. Tror ikke man kan få for mye paprikapulver!

Skal jeg forsøke meg på gulasj syns jeg det bør vente til jeg har observert den i sitt rette element, så derfor blir det noe helt annet til middag i dag, en oppskrift fra et land der det ikke er fem grader og regn, men til gjengjeld en statsgjeld på 144 prosent av BNP. (Bitter? Bare hvis det regner hver dag i fem dager i strekk.)

Ingrid foreslår en blanding av kjøttdeig og medisterdeig i originaloppskriften på disse greske kjøttkakene, jeg har store problemer med medisterdeigen de har på Ica (land? Produksjonsdato? Noe?), derfor ble kjøttkakene mine laget på kun kjøttdeig. Du må gjerne prøve deg med medisterblandingen, forholdet er 300 g medisterdeig til 400 g kjøttdeig. Noen av disse kakene ble pizzafyll dagen etter, delt i mindre biter og med selskap av smørstekt sopp. Får du også rester (dette blir ganske mange kjøttkaker), kan jeg sterkt anbefale pizza dagen derpå.

Greske kjøttkaker (kaftedakia)
inspirert av Ingrids matminner av Ingrid Espelid Hovig
4 porsjoner

700 g kjøttdeig
3 tykke skiver loff uten skorpe
1 løk
1 egg
1 ss olivenolje
1 ts salt
1 ss sitronsaft
2 ss hakket persille
1/2 ts oregano eller 2 ts spisskummen (jeg brukte oregano)
1/2 ts pepper
smør og olje til steking

Bløt loffen i vann i ca. 10 minutter. Klem vannet ut. Kna sammen kjøtt, loff, finhakket løk, egg, olje, salt, sitronsaft, persille og krydder. La farsen hvile i ca. 20 minutter. Form små boller. Stek dem brune og gjennomstekte i en blanding av smør og olivenolje.

Tomatsaus
loc ibid.
2 ss olivenolje
3 fedd hvitløk
1 boks hakkede tomater
2 til 3 ss tomatpuré
1 ts dijonsennep
1 ss pepperrot (på tube)
salt og pepper
eddik etter smak

Rens hvitløken, og la feddene frese på svak varme i oljen i 10 minutter. De skal ikke bli brune. Ha hakkede tomater, tomatpuré, sennep, pepperrot og hvitløk i en food processor (jeg brukte stavmikseren), og kjør til en jevn saus. Hell sausen tilbake i kjelen og la den småkoke lenge (min sto på platen i ca. 2 timer). Smak til sausen med salt, pepper og eddik (jeg droppet eddiken). Server sausen til de greske kjøttkakene.

Gratinert løksuppe.

2011-04-08T12:07:00.001+01:00

Hjertet mitt banker for gratinert løksuppe. Det var nemlig nettopp denne franske delikatessen som figurerte som forrett da jeg på ellers klassisk norsk vis ble innlemmet i de voksnes rekker, gjennom konfirmasjonen. Hovedrett var stek og desserten var rips med vaniljesaus, og jeg husker man kunne se hjertet til tante synke da hun fikk høre hva konfirmanten hadde bedt om til forrett. Det falt nemlig på henne å skrelle løk til 30 suppeporsjoner.

Jeg er veldig usikker på akkurat hvorfor jeg ville ha løksuppe denne dagen ... Løksuppe, liksom? Hva med rekecocktail? Eller om det absolutt måtte være flytende, blomkålsuppe? Antagelig mente jeg det ville være meget sofistikert å feire min inntreden i voksenverdenen med en skikkelig kosmopolitisk entrée.

Men i ettertid er jeg glad for å ha et helt spesielt forhold til noe så godt, og så rørende enkelt.
En hit blant såvel konfirmanter i fint selskap som klissvåte turgjengere på en tirsdag. Eller torsdag.

Løksuppe
fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig
4 porsjoner

ca. 500 g løk (mellom 5 og 7 stk.)
2 ss olje
1 l buljong (vann + terning)
1 laurbærblad
1/2 krm pepper
1 ts timian
(salt)
Til gratinering:
4 loffskiver, gjerne ristet
2 dl revet ost (jeg brukte vellagret Jarlsberg)

Rens løken og skjær den i tynne skiver. Varm oljen i en gryte. Ha løken i og brun den til den er lys brun og mør. Spe med kraft og ha i krydder. La suppen småkoke i 5 til 10 minutter. Ta opp laurbærbladet og smak evt. til med salt. Nå kan man velge om man vil gratinere suppen rett i suppebollene, eller gjøre som jeg gjorde, og putte hele gryta i ovnen med loffskivene i. Dette blir hakket mindre elegant, men er en fin metode dersom du er redd for suppebollene dine eller vil spare bittelitt tid. Legg uansett loffskiver med revet ost på, i suppen, og gratiner ved 275 grader i ca. 10 minutter. Serveres omgående.

Det blide sørland.

2011-04-05T17:15:00.000+01:00

Man blir vel nært knyttet til stedet man lever ut sin studenttilværelse på, uansett hvor det måtte være her i verden ...

For meg vil Kristiansand alltid være himla bra. Og CB vil alltid være nostalgiens leskedrikk.

Vi liår det!

Salte havrekjeks.

2011-03-23T15:06:00.001Z

Dette er ikke de første ostekjeksene som figurerer på denne bloggen, snarere tvert i mot: Du kan se andre sprø småtasser både her og her. Disse er imidlertid såpass avhengighetsskapende at jeg føler det ville være slemt å ikke spre budskapet: Lag dine egne kjeks! Særlig hvis du planlegger ost- og vinkveld! Jeg skal ikke prøve å få deg til å yste din egen emmentaler eller gjære din egen vin, men karbohydratelementet er så lett å lage selv at det er en fryd. Rør sammen, kjevle ut, stek.

Det er nesten så det hele kan gjøres mens vinen luftes.

Havrekjeks
fra 101 Cookbooks

85 g havregryn
300 ml helmelk, varmet til kokepunktet (jeg brukte lettmelk, uten problemer)
55 g romtemperert smør (jeg brukte margarin)
4 ss rørsukker
3 ts bakepulver
2 ts knuste anisfrø, valgfritt (jeg hadde ikke disse, så sløyfet dem)
1/2 ts finkornet havsalt
155 g sammalt rug grov
190 g hvetemel, pluss litt ekstra til utbaking
mer havsalt til pynt

Ha havregryn og den varme melken i en bolle, bland godt og la stå til det hele er avkjølt (Heidi tipser om å putte bollen i fryseren i 35 minutter, det gjorde jeg og det kan anbefales hvis du har dårlig tid / er like utålmodig som meg). Rør inn smør, sukker, bakepulver, anisfrø, salt og rugmel. Spe med hvetemelet helt til du har en fast deig. Plasser deigen på bakebordet og kna den til du har en jevn deig.
Forvarm ovnen til 245 grader. Del deigen i to, og kjevle ut hver del meget tynt. Det er den eneste måten å få skikkelig sprø kjeks på! Ta deg en pause dersom deigen blir vanskelig å jobbe med. Skjær ut kjeks i ønskede former (jeg brukte pizzahjul til firkantede kjeks og et melkeglass til runde) og plasser på bakeplater dekket med bakepapir. Strø over litt havsalt, og stek kjeksen i ovnen i ca. 14 minutter, til de er gyllenbrune og ser passelig sprø ut. Heidi instruerer deg om å snu kjeksene etter 9 minutter, slik at de blir skikkelig sprø, men jeg prøvde både med og uten snu-metoden, og kan rapportere at sprø ble de uansett. Det viktigste her er nok å kjevle deigen tynt nok. La kjeksene avkjøles helt før du flytter dem over i lufttett boks. All ost vi har testet dem med, har funket utmerket. Server derfor med favoritten din. Og gjerne et glass vin.

Sjokolademakroner med limefyll.

2011-03-21T13:55:00.004Z

Dette er en historie om utålmodighet. Min egen utålmodighet som sådan.

Fra tid til annen blir jeg spurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli lærer. Et slikt spørsmål følges opp av en todelt reaksjon fra min side: Først får jeg et sjokkskadet uttrykk i ansiktet, som deretter påfølges av et grynt og en kort kommentar om at det, det, har jeg ikke tålmodighet til.

I tillegg er jeg livredd unger. Fins det egentlig noen slemmere små mennesker der ute?

Jeg tror spørsmålet kommer fordi pedagog jo er et yrke mange med språkutdanning velger seg. Og ære være dem for det. Det er tross alt på grunn av et par knall engelsklærere at jeg fant ut at lingvistikk var tingen, og det er akkurat derfor jeg ikke vil bli et uhyre som skaper språkhat blant de fremtidige generasjoner i ung alder.

Selv om jeg innser at den røde tråden begynner å bli farlig tynnslitt her, vil jeg allikevel føre mangelen på tålmodighet over og inn på kjøkkenet, og la den forklare grunnen til at det er så dårlig med hjemmelaget béarnaisesaus og butterdeig på denne bloggen. Jeg tar tross alt forholdsregler, sånn mentalt sett. Det er også derfor jeg fram til i går ikke hadde prøvd å lage franske makroner, macarons, rett og slett fordi jeg antok jeg kom til å sprenge opptil flere viktige blodkar i løpet av prosessen.

Ingen blodkar er så vidt jeg vet gått i luften, det er riktignok noen sprekker i makronskallet men visse kosmetiske lyter må man kunne overse, for dette er gode saker. Dersom du er skeptisk til kombinasjonen sjokolade og lime, syns jeg du bør ta utfordringen.

Du og blodkarene dine vil sannsynligvis komme helt uskadd fra det.

Sjokolademakroner med limefyll

fra Isabellas, nr. 3 mai/juni 2010

100 g mandler

180 g melis

10 g kakaopulver

3 eggehviter
50 g sukker

Fyll:

200 g ferskost (jeg brukte Philadelphia)

3 ss melis

finrevet skall av 1 lime

litt limesaft

Pynt:

2 ss kakaopulver

Mal mandlene til mandelmel og bland dem med melis og kakao. Pisk eggehvitene helt stive med sukkeret, og bland forsiktig sammen med mandelmassen. Legg bakepapir på en bakeplate og sprøyt massen ut i små kaker (ca. 4 cm i diameter) med en sprøytepose. Sikt litt melis over og la kakene hvile i ti minutter, mens du forvarmer ovnen til 170 grader. Rør sammen ferskost og melis, limeskall og limesaft til en myk masse. Stek kakene i 10 minutter, og avkjøl dem helt før du fyller dem med limekremen. Dryss over kakaopulver til slutt.

Kardemommekake.

2011-03-17T14:22:00.002Z

Det har seg sånn at jeg ble tjuefem år forrige lørdag.

Det ble feiret med pizza og spreke viner på Lofthus Samvirkelag, i selskap med gode venner og en skrekkslagen kjæreste (han har et ansiktsuttrykk vi kaller "the dear face", som kommer til sin fulle rett når han er ute i Oslo), før vi dro på Fru Hagen og jeg ble nostalgisk med tanke på alle de kveldene jeg sto og svettet i sprengkulda med kanskje litt falsk legg utenfor Trompeten. Men nok om det. Er femogtjue nå. Nostalgien er såvidt begynt.

Dette var for øvrig ikke bursdagskaken min, mamma lagde en super valnøtt-, sjokolade- og appelsinherlighet som forsvant i dragsuget av å være et kvart århundre og tilhørende viderverdigheter. Dette var en trøstekake, etter det som på klingende norsk kalles en epic fail av en ingefærkake (og litt fordi jeg følte meg gammel). Jeg var inspirert av Molly, som for litt siden bakte muffins med fersk ingefær i (med skallet på!), og bladde meg fram til det jeg trodde skulle bli en knakandes god formkake med den tiltalende roten revet i.

Jeg ønsker ikke å utbrodere noe særlig videre, og kan nøye meg med å si at jeg er glad det eksperimentet ble opp- og avgjort før jeg fylte år. Noe er det greit å kunne tilskrive ungdommelig lettsinn.

Denne kaken, trøstekaken, er et helt annet beist. Den er såre enkel og såpass god at du kanskje ikke tør tro det når du står der og røren den sammen. Da kan du tenke tilbake på tidligere kjøkkenmisser, som involverte pakkevis med egg, økologisk rørsukker og nydelig fersk ingefær, men som allikevel endte opp i søpla, og så kan du nyte hvor enkelt det kan være å bake kaker.

Nesten like enkelt som å fylle år og få spandert frokost og kaffe på United Bakeries. Og det er lett, det.

Kardemommekake
fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig
1 liten formkake

4 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1/2 ts kardemomme (jeg brukte litt mer, det er tross alt en kardemommekake!)
1 1/2 dl sukker
2 ss smør eller margarin
2 dl melk
Pynt:
perlesukker og hakkede mandler

Bland de tørre ingrediensene til kaken i en bolle. Findel smøret eller margarinen i melblandingen med fingertuppene. Ha i melken og rør raskt sammen. Fyll røren i en smurt og strødd avlang form på ca. 1 1/2 l, eller i en springform med 24 cm i diameter. Dryss på perlesukker og hakkede mandler. Stek kaken på rist på nederste rille i ovnen ved 200 grader i ca. 30 minutter. La kaken ligge under et klede mens den avkjøles. Server den nystekt og lunken. Den holder seg også godt til neste dag.

Ut på tur.

2011-03-10T08:18:00.000Z

Gulrotsuppe med appelsin og ingefær.

2011-03-08T14:55:00.002Z

I tillegg til at det er sunt, er jo det morsomste med gulrøtter på denne tiden av året fargen. Ute går det i grått og hvitt, på klesfronten må man ennå se langt etter noe som minner om sommerlige kulører og på tallerkenen, ja der råder gjærbakst og ertesuppe og sopp. Gode ting, bevares, men ikke akkurat mat som bokstavelig talt lyser opp i vintermørket (kulinarisk sett gjør de selvsagt det, da!).

Da er det fint å kunne finne fram gulroten til middag (eller lunsj, for den saks skyld). Den er mer smakfull og hakket mer diskret enn å ta på seg et klesplagg i samme farge, og mobbefaktoren er lavere enn om du skulle finne på å farge håret i en liknende nyanse, i et desperat forsøk på å jage (skremme?) vekk vinteren.

For det er jo en kjent sak at roper du på sommer'n, så kommer'n, og spiser du nok gulerøtter, kan du bare droppe solariumet.

Gulrotsuppe med appelsin og ingefær

inspirert av Den lille økologiske matboken av Nina Dreyer Hensley, Jim Hensley og Paul Løwe

4 porsjoner

2 ss smør

2 løk, skrellet og hakket

3 cm ingefær, skrellet og hakket

6 gulerøtter, skrellet og hakket

1 l hønsekraft (buljongterning her)

saften av to appelsiner

salt og pepper

gressløk, til garnityr

Varm smøret i en gryte og fres løk og ingefær til løken er myk. Ha i gulerøtter, kraft og appelsinsaft.La suppen småkoke i 20 minutter. Mos suppen i en blender eller kjøkkenmaskin til den er glatt (jeg brukte stavmikseren). Smak til med salt og pepper, og server suppen i varme boller. Garner gjerne med litt gressløk.

Nybakt.

2011-03-07T15:42:00.002Z

Noen godgjærede kjøkkenøyeblikk fra uken som gikk.

Så dro vi på fjellet.

Fleskepannekaker + ertesuppe.

2011-03-03T10:06:00.000Z

Ordet "flesk" er ikke akkurat den største appetittvekkeren det norske språket har å by på. Assosiasjonene går fort mer i retning av bilringer og slankekurer enn fristende mat, og jeg tror det er derfor jeg alltid har vært skeptisk til fleskepannekaker. For hva er det egentlig å være skeptisk til? Bacon og pannekaker i skjønn forening er jo ikke noe å være redd for. Selv om det kan få bilringene til å skjelve.

Som vanlig når det kommer til tradisjonsrike retter, liker jeg å henvende meg til selve guruen, kvinnen i mitt kjøkkenliv, persille- og torsketungeentusiasten framfor noen. Mamma kjøpte Ingrids matminner til meg på årets mamutsalg (hun kjenner meg godt, min kjære mor), og i den boken skriver Hovig at hun ikke ser noen grunn til at ikke dagens unge skal kunne fristes av disse "lubne, eggegule kakene". Jeg vil gjerne få rekke hånden i været og si at jeg er nå blitt omvendt, og at jeg også mistenker på det sterkeste at den største baconelskeren jeg kjenner også kommer til å sette stor pris på denne herligheten når jeg er tilbake i Cambridge og kan videreføre tradisjonsrik, norsk pannekakefilosofi også der.

I mellomtiden blir det nok flere middager med fleskepannekaker og ertesuppe her i vinter-Oslo. Mer varmende kosemat skal du lete lenge etter!

Klassisk følge til fleskepannekaker er jo ertesuppe, så du finner også oppskrift på det nedenfor. Husk å legge ertene i bløt dagen før du planlegger dette herremåltidet!

Fleskepannekaker
fra Ingrids matminner
ca. 3 porsjoner

Jeg brukte vanlig bacon, og trengte dermed ikke å koke ut flesket som beskrevet i oppskriften nedenfor. Hvis du også bruker bacon, kan du hoppe rett til tredje avsnitt etter at du har laget røren.

1 1/4 dl hvetemel
1/4 ts salt
5 dl melk
4 egg
finklipt gressløk
ca. 200 g lettsaltet sideflesk

Ha melet og saltet i en helt tørr bolle. Tilsett 3 1/2 dl av melken og rør til røren er glatt. Ha i resten av melken. Visp så i ett egg om gangen. La røren svelle i minst 30 minutter. Bland i finklipt gressløk. Skjær flesket i skiver og del skivene i 2 til 3 cm brede biter.

Hvis flesket er svært salt må det kokes ut. Legg fleskebitene i stekepannen og fyll på kaldt vann. Gi fleskebitene et godt oppkok. Sil vannet av og tørk fleskebitene i kjøkkenpapir. Gjør stekepannen ren.

Stek fleskebitene lysebrune. Legg flesket på en tallerken. Ha litt av fettet i stekepannen og øs en god øse røre over. Stek kaken på svak varme til den er lys brun på undersiden, snu den, og stek den på den andre siden. Fordel litt av flesket over og brett kaken i fire. Stek resten av røren på samme måte. Server med ertesuppe (oppskrift nedenfor).

Ertesuppe

loc.ibid

4 til 6 porsjoner

4 dl gule erter, ca. 350 g

vann + 1 ss salt, til bløting

kaldt vann

1 løk

1/2 ts timian

salt kjøttkraft (jeg må ærlig innrømme at jeg brukte buljongterning ...)

1/2 purre

pepper

La ertene ligge i bløt i saltet vann natten over. Tøm ut bløtevannet og skyll ertene. Fyll på nytt kaldt vann så det dekker ertene godt. Kok opp. Skum godt. Ha i grovhakket løk og timian, og la ertene småkoke til de er møre, 1 til 1/2 time. Bland i salt kraft (eller buljong) til suppen er passe tykk. Finsnitt purren og la den koke med de siste 10 minuttene. Smak suppen til med pepper, og reguler saltsmaken med den salte kraften, eller smak til med salt. Kjøttrester fra svineknoker, eller annet salt kjøtt, kan skjæres i små terninger og blandes i. Eller bland i en kjøttpølse i terninger.

Potet- og rosmarinbrød.

2011-03-01T08:42:00.001Z

Det er bare å innrømme det med én gang: Surdeigen jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, endte opp i sluket. Ikke magasluket, men sluket i utslagsvasken.

Den luktet oppkast.

Normalt er jeg rimelig dårlig på nederlag. Hvis noe ikke funker, foretrekker jeg å droppe tanken på det fullstendig i stedet for å risikere flere smeller av samme sort. Positiv tenkning er ikke for pyser.

Men!

Jeg kan ikke la denne hersens surdeigen knekke meg, rett og slett fordi surdeigsbrød er for godt til å avskrives. Jeg skal imidlertid ta en liten pause før jeg prøver på nytt, og denne pausen må jo fylles med brødmat allikevel (jeg tror inntaket karbohydrater har økt cirka 220 prosent siden jeg kom hjem til Norge). Og det er her disse småbrødene kommer inn. På en meget god måte.

Mamma hadde med seg noen i Kollen på lørdag (også kjent som tåkens dag), men de trenger ikke selskap av Marit Bjørgen og en million andre skiglade nordmenn i kø for å kunne nytes som de rosmarinduftende godsakene de er.

Potet fra middag dagen før var grunnen til at disse kom på bordet på fredagskvelden, men som du ser av oppskriften under, er det ingen skam å koke noen kun til baking. Ei heller å bruke et glass med tørket rosmarin som mamma sannsynligvis har hatt i skapet siden VM i åttito.

Potet- og rosmarinbrød

fra Tradisjonelt av Borghild Fiskå og Ruth-Hege Holst

16 små brød

2 middels store poteter

50 g gjær

3 dl potetvann

2 dl vann

2 ss olivenolje

2 ts salt

1 ss valmuefrø (jeg hadde bare sesamfrø, og brukte det i stedet)

1 ss finhakket rosmarin, eller 1 ts tørket

3 dl rugmel

7 til 8 dl hvetemel

ev. semulegryn til pynt

Skrell potetene og skjær dem i biter. Kok dem møre, slå av potetvannet og ta vare på det. Mos potetene med en gaffel. Avkjøl. (Alternativt kan du bruke kokte poteter som ble til overs fra middagen. Da trenger du bare å mose dem.)

Smuldre gjæren i en bakebolle. Varm opp potetvann og vann til fingervarmt. Hell væsken over gjæren og rør den ut. Ha i poteter, olivenolje, salt, valmuefrø, rosmarin og rugmel. Arbeid inn hvetemel til passe konsistens. Elt deigen godt, så den blir elastisk. (Dette var ikke så enkelt, deigen er litt klissete. Om den ikke kjennes superelastisk, går det allikevel greit å trille ut etter heving, så ikke fortvil.) Dekk deigen med et klede og la den heve i 1 time. Ta deigen ut på bakebordet. Del den i 16 emner. Rull emnene til glatte og jevne boller. Trykk dem litt flate og vend dem i semulegryn. Legg bollene på stekeplate dekket med bakepapir. Legg et klede over og etterhev bollene i 30 minutter. Stek dem ved 225 grader i 10 til 12 minutter. Avkjøl på rist.

Pasta med sopp og nøtter.

2011-02-23T08:47:00.003Z

Nyheter først: Ferske(n)muffins og jeg har forflyttet oss til Norge for noen spennende vårmåneder i fedrelandet! Det hjemmekontoreres på pikeværelset i Oslo vest, jeg har endelig satt i gang prosjekt Surdeig (etternøling er tingen!) og når jeg ikke sitter foran pc-en, løper jeg rundt i snødrevet som en unge, drikker kaffe (GOD kaffe!), ser norske filmer på kino og drikker pils med fine venner som jeg får sett skammelig lite av når jeg er der borte på den der ... øya. Du vet.

Hjemmekontor betyr også mulighet til å lage lunsj hver dag i stedet for å stole på smørbrødbilen som dukker opp i Cambridge hver ukedag rundt klokken 11. Enn så lenge er det aller best å bare spise mammas hjemmebakte brød, ha omtrent 10 skiver Jarlsberg på, og drikke opptil flere glass ordentlig melk til. Men etterhvert har jeg et lass med klistrelappmerkede lunsjoppskrifter jeg gleder meg til å prøve, og her kommer den første: Pasta med norsk sopp, norsk persille og skikkelig italiensk parmesan.

(Det viser seg at sopp, persille og persillerot utgjør de eneste norskproduserte ferskvarene grønnsakhandleren på Vinderen har å by på, bortsett fra potet. Persillerotsuppe blir dermed neste post på programmet.)

Min lidenskap for hasselnøtter har jo kommet frem her tidligere (du trenger ikke gå lengre enn å hoppe ett innlegg bakover, faktisk), og denne oppskriften er intet unntak: Nøtter + bacon stekt med balsamicoeddik = klarer ikke slutte å spise.

Hjemmekontorering har med andre ord uante farer på lur.

Pasta med sopp og nøtter
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal
4 porsjoner

150 g bacon i skiver
1 ss balsamicoeddik
75 g hasselnøttkjerner
2 sjalottløk, hakket
olivenolje
500 g blandet sopp, renset (og delt i biter eller skiver eller begge deler)
salt og pepper
400 g rigatoni, tortiglioni eller penne (jeg brukte store makaroni, med den bonus at hasselnøtter gjemmer seg inni og overrasker deg mens du spiser)
persille, hakket
parmesan, revet

Stek baconskivene til de er sprø, hell av fettet, drypp balsamicoeddik over og la den koke helt inn. Legg baconskivene på kjøkkenpapir og brekk dem i litt mindre biter. Rist hasselnøttkjernene i tørr panne, legg dem på et kjøkkenhåndkle og gni skallet av. Hakk nøttene grovt. Surr sjalottløken i olivenolje uten at den tar farge. Tilsett soppen og stek den godt. Ha i bacon og nøtter, la det steke et kort øyeblikk og ha på salt og pepper. Bland med nykokt pasta, og dryss over persille og revet parmesan.

Biscotti med hasselnøtter og rosiner.

2011-02-16T09:55:00.002Z

Noen dager kan man ikke gjøre stort annet enn å bli hjemme, skru opp termostaten, ha vannkokeren på tilkallingsvakt og bake noe godt. Søndag var akkurat en sånn dag.

Det er rart med Cambridge. Få steder kan bli så gjennomført ufyselige som her, når vinden tar seg opp, men på mystisk vis ikke klarer å blåse bort regnskyene, og det i tillegg kun er noen få plussgrader, en temperatur som egentlig ville tilsi snø. Men snø har vi ikke sett. Her snakker vi isregn.

Det er da du finner fram litt god lektyre (jeg leser for øyeblikket The Help av Kathryn Stockett) og en god kokebok. De siste ukene har jeg laget mye fra Sarah Ravens Garden Cookbook, hun har delt inn boken etter både årstid og grønnsak/frukt (og nøtt), noe som funker veldig bra når kjøleskapet er fullt av savoykål og alt jeg egentlig, i all hemmelighet, har lyst på, er en solmoden tomat. Konfrontert med et helt kapittel om kål, må man liksom ta utfordringen, prøve allikevel. Kålhue som man er.

Kapittelet med nøtter har mange klistrelapper ved oppskrifter jeg har lyst til å prøve (flere enn kålkapittelet kan man trygt si!). Disse biscottiene har jeg planlagt å lage i lange tider, men så er det å ha 80 gram hasselnøtter og 40 gram pinjekjerner og 40 gram rosiner i huset på samme tid ... Det er overraskende vanskelig.

Men nå kan jeg altså si: Har du en søndag, noen gram nøtter og tålmodigheten til å ta et brett småkaker inn og ut av ovnen tre ganger før du kan knaske, er dette et utmerket slag å bake. Etterpå kan du dytte savoykålen enda litt lengre bak i grønnsaksskuffen.

Biscotti med hasselnøtter og rosiner
fra Sarah Raven's Garden Cookbook
ca. 24 biscotti

200 g hvetemel
salt
1/2 ts natron
1 ts kremortartari/vinstein
200 g demerarasukker
2 egg, pluss en ekstra eggehvite, lett vispet
80 g hasselnøtter
40 g pinjekjerner
40 g rosiner

Forvarm ovnen til 180 grader. Ha hasselnøttene på en bakeplate kledd med bakepapir, og rist dem i ca. 5 minutter. Ta dem ut av ovnen og over på et rent kjøkkenhåndkle, og bruk deretter håndkleet til å gni av skallet på nøttene. Sett nøttene til side. Sikt hvetemel, bakepulver, kremortartari/vinstein og en klype salt i en bolle, og rør deretter inn sukkeret og de sammenvispede eggene. Vend inn ristede hasselnøtter, pinjekjerner og rosiner. Deigen er ganske fuktig, så ta mel på hendene og form tre eller fire ruller (mine ble mer som, øh, leiver) ca. 18 cm lange og 5 cm brede, rett på bakepapiret på bakeplaten. (Jeg lagde de bare like lange som bakeplaten min, og brukte aluminiumsfolie til å lage en kant mellom dem, slik at de ikke skulle ese inn i hverandre (jeg har små bakeplater og en enda mindre ovn. Omtrent.).) Stek dem i 25 minutter, til de kjennes faste når du tar på dem. La biscottiene avkjøles i 10 til 15 minutter, og senk ovnstemperaturen til 140 grader. Skjær rullene i ca. 2 cm tykke skiver, og stek dem videre i 10 minutter til. Ta dem så ut og snu dem, før du setter dem tilbake i ovnen i 10 minutter til, eller til de er gylne (mine trengte litt lenger). Biscotti holder seg bra i lufttett boks.

Pannekaker og pyssel.

2011-02-14T13:47:00.000Z

Feiret valentinsdagen i går. Med disse.

Fikk også verdens mest romantiske gave, et 1000-biters puslespill med Monet-motiv.

Spørs om det blir tid til blogging med all puslingen!

(Overskriften er forøvrig forholdet vårt i et nøtteskall.)

Muffins med kanelstrø.

2011-02-10T10:01:00.000Z

Med tanke på denne bloggens navn, er det en stor skam at jeg ikke har en oppskrift på ferskenmuffins liggende og sive ute på det store Internettet. Jeg har imidlertid to andre muffinsoppskrifter (en med bringebær og en med jordbær), og her kommer en til, en jeg føler meg rimelig trygg på å kunne utpeke til min muffinsfavoritt. Med to forbehold: Den kommer etter mammas ananasmuffins uten ananas, som var noe av det første jeg fikk være med på å bake (på den tiden da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia og hadde sin ivrigste tilhenger i en ung privatskoleelev fra Hampshire ved navn Brendan ...), og den kommer også etter mammas sjokolademuffins (med sjokolade), som vel var den neste varianten jeg fikk bryne meg på. (John Major var blitt statsminister, Brendan var skuffet. Imidlertid ikke så skuffet som han skulle bli i 1997.)

Britisk politikk til side (men det er jo så lett å skli inn på slike sleipe tema, og muffins er ikke helt unntatt kontrovers!): Dette er muffins som fungerer i mange forskjellige omgivelser (kanskje Maggie også hadde satt pris på en?). Bestefaren til Brendan satte i alle fall visstnok stor pris på å få dem som sending forrige helg, og ryktet sier at han spiste flere enn én. Grandtanten til Brendan, en ferm kvinne ved navn Muriel, var etter sigende også fornøyd, og fikk tid til å klage over både gikt og kolera imellom slagene. På søndagskvelden hadde vi et vennepar på middag, og etter en kjapp runde i mikroen gjorde disse muffinsene sitt inntog på spisebordet i form av dessert, servert med honningiskrem og en dæsj sitrussirup som var blitt til overs fra lørdagsfrokosten.

Maggie foretrekker visstnok banoffee pie som dessert, men jeg tror man trenger vilje av stål (eller jern, om du vil) for å si nei til kanel, smør og sukker i slik skjønn forening.

Muffins med kanelstrø
ca 15 muffins
inspirert av Muffins og kaker av Eirik Myhr (red.)
175 g smør, romtemperert
200 g strøsukker
2 store egg
375 g hvetemel
3/4 ss bakepulver
1/4 ts natron
en klype salt
1/2 ts nyrevet muskatnøtt
2 1/2 dl melk
Strøssel (dette blir mer enn nok, så putt resten i et glass med lokk og bruk på godsaker som grøt og kanelsnurrer):
100 g strøsukker
1 ts malt kanel
2 ss smør, smeltet

Sett ovnen på 180 grader, og smør et muffinsbrett med 12 fordypninger (jeg trengte 15 former, så brukte tre papirformer i tillegg). Rør smør og sukker lyst og luftig, og tilsett eggene, ett om gangen. Pisk godt mellom hvert egg. Sikt sammen mel, bakepulver, natron, salt og muskat. Ha halvparten i smør- og sukkerblandingen, sammen med halvparten av melken. Vend ingrediensene forsiktig sammen før du blander inn resten av melet og melken. Fordel deigen i muffinsformene, de skal være omtrent 2/3 fulle. Stek muffinsene i 15 til 20 minutter, til de er blitt lysebrune og kjennes faste når du tar på dem. Mens muffinsene steker, lager du strøsselet ved å blande sammen strøsukker og kanel. Når muffinsene er ute av ovnen, pensler du dem med smeltet smør mens de fremdeles er varme, før du strør kanel- og sukkerblandingen over dem. Muffinsene kan spises varme eller kalde, men er ekstra fantastiske varme med litt vanilje- eller honningiskrem til.

Pannekaker med valmuefrø + sitrussirup.

2011-01-31T11:39:00.000Z

Det blir liksom ikke lørdag uten lørdagsfrokost. Det finnes ingen fast helgefrokostmeny her i huset, selv om Brendan stort sett lager en fry-up hvertfall én av dagene. Pannekaker til frokost tror jeg begynte som en slags rebelsk utagering som følge av at jeg flyttet hjemmefra: Pannekaker! Til frokost! ZOMG! (eller liknende) Nå er det imidlertid blitt et velkjent rituale, noe trygt og velsmakende som jeg vet både Brendan og jeg setter pris på, og som ikke trenger å ta like lang tid som å bake rundstykker eller lage granola.

Et uutforsket territorium for meg når det kommer til frokostpannekaker, er imidlertid pålegg. Pannekakepålegg. Topping? Garnering? Stort sett bruker vi syltetøy, innimellom lager jeg eplekompott, som regel er det yogurt naturell med i bildet. I helgen prøvde vi imidlertid noe nytt, et perfekt vintertilbehør: en gyllen, ganske fresk sitrussirup, kanskje mer kompott eller mos (men ikke helt marmelade), med biter av appelsin og sitron. Pannekakeoppskriften var også et eksperiment, en nykommer på kjøkkenet, men to frokostspisende sjeler ble i sannhet enige om at disse to funnene, de var kommet for å bli.

Jeg syntes det hørtes rart ut med solsikkekjerner i pannekaker, og var bekymret for at jeg skulle sette morgenkaffen i halsen når jeg intetanende (vel, ikke helt ...) fant harde frø midt i de nystekte pannekakene mine. Ikke vær skeptisk: Det er helt strålende. Jeg tror hemmeligheten ligger i å riste dem godt før de has i pannekakerøren. De skal anta en dyp, gyllen ... øh, glød. Solsikkeglød.
Mottoet må bli det motsatte av hva det bør være for selvbruningskrem: Vær gæren og la det stå til med én grad mørkere.

Pannekaker med valmuefrø + sitrussirup
Fra 101 Cookbooks

PS: Sirupen min måtte putre en god stund før jeg var fornøyd med konsistensen. Konsistens er imidlertid en smakssak (bokstavelig talt). Putre til du er fornøyd.
1 eller 2 appelsiner, skrelt og delt i mindre biter (jeg brukte 1)
1 sitron, skrelt og delt i mindre biter
80 ml agavenektar (Elise foreslår å erstatte med 0,6 dl sukker og 60 ml lønnesirup hvis du ikke har tilgang på agavesirup)
240 g sammalt hvete fin (eller vanlig hvetemel)
1 ts bakepulver
1/2 ts natron
1/2 ts fint havsalt
40 g valmuefrø
60 g solsikkefrø, godt ristet
535 ml kefir
2 store egg, sammenvispet
2 ss smør, smeltet

Du lager sitrussirupen ved å ha appelsinbiter, sitronbiter og agavenektar i en liten kasserolle på middels lav varme. Kok til det blir en jevn masse, og la sirupen deretter småkoke i en fem-seks minutter. Ta av varmen.
Du lager pannekakerøren ved å blande de tørre ingrediensene i en bolle, og deretter tilsette kefir, egg og smør. Rør sammen, men ikke bli for ivrig. Røren kan gjerne være klumpete.
Varm en stekepanne (eller takke) på middels varme, ha litt smør i og stek pannekakene til de er pent gylne. Server med sitrussirupen og eventuelt litt smør. Vi hadde i tillegg litt yogurt naturell til, og ser ikke noe galt i det. Kaffe er også viktig.

I januar.

2011-01-28T15:30:00.002Z

I det siste har jeg hatt så mange gode matopplevelser, men grunnet årstiden og den medfølgende mangelen på lys når man setter seg til bords, har jeg ikke vært helt fornøyd med dokumenteringen av disse bordets gleder. Jeg vil allikevel gjerne få dele noen gastronomiske favorittøyeblikk fra januar 2011. De er på ingen måte kulinariske højdarer, men de får meg til å smile fordi de i tillegg til å være gode matminner, også er fine hverdagsøyeblikk. Ikke le når du ser at alle bildene inneholder ost.

Denne måneden fant jeg endelig en pizzabunnoppskrift jeg virkelig trives med (bli ikke overrasket om den dukker opp her om litt). | Etter dåpen til lille Henry stakk vi innom en pub for å utbringe en aldri så liten skål. Og spise paprika fylt med fetaost. | Jeg var i London for å skaffe meg nytt og fancy biometrisk pass fra den norske ambassaden, og da benyttet jeg selvfølgelig muligheten til et besøk på Fernandez & Wells, drikke stumpy og kose meg helt alene med avis, chorizo og manchego i skjønn forening. | Den 24. januar ble Brendan 26 år, det ble behørig feiret med red velvet cake, ost, kjeks og portvin.

Cock-a-leekie.

2011-01-27T10:04:00.002Z

Før du ler av overskriften, vil jeg be pent om at du leser litt om Burns Night.
Deretter kan du nyte litt velklingende skotsk poesi:

Fair fa' your honest, sonsie face,
Great chieftain o' the puddin-race!

Og så er det på tide å begynne å helle innpå whisky.
Etterpå kan du jo for moro skyld forsøke å sitere de ovenstående linjene på nytt. Whisky gjør underverker for elokvensen.
Eller ta deg litt suppe? Tradisjonelt skal Burns Night Supper inkludere haggis (som er inspirasjonen til verselinjene ovenfor), og bevares, du kan få min porsjon. Cock-a-leekie er Burns Night-mat for pyser, men det er helt greit.
Sviskene er viktige her, de runder av smaken, og selv om jeg hater svisker, tør jeg påstå at de bør tas med. Jeg plukker dem ut etterhvert som jeg spiser, men du kan selvfølgelig spise dem om du er en ihuga svisketilhenger. Som Brendan.
Og dersom du lurer på hvorfor en sviskehater valgte å lage en suppe med svisker i, har jeg bare én ting å si:
Haud yer wheesht!

Cock-a-leekie
fra Seasonal Food av Susannah Blake
fire porsjoner

100 g byggryn
1,2 l kyllingkraft (jeg er ikke så fin på det, og brukte buljongterning)
1 laurbærblad
1 ts tørket timian
3 store purrer, skåret i skiver
400 g kokt kyllingkjøtt, skåret i biter eller strimler
100 g svisker, skåret i mindre biter
nykvernet pepper

Ha bygg, kraft, laurbærblad og timian i en stor kjele, kok opp, legg på lokk og la det småkoke i 25 minutter, til byggen er mør. Tilsett purre, kylling og svisker og la det putre videre i 10 minutter, til purren er myk. Krydre med nykvernet sort pepper, og server. Brød og smør er selvsagt tilbehør.

Parkin.

2011-01-26T11:32:00.002Z

Det som er aller viktigst for meg når vinden bærer med seg isregn over Cambridge og jeg får lyst til å bake noe, er at jeg allerede har alle ingrediensene i hus. Latskap er ikke å forakte, særlig når det resulterer i en krydderkake som denne.

Parkin er en klassisk kake fra Nord-England, nærmere bestemt Yorkshire. Noen sarte sjeler vil kanskje synes den er litt vel krydret, det er tross alt en hel spiseskje malt ingefær ute og går her. Noen syns kanskje den ser lite tiltalende ut, fri for glasur og avansert topping som den er (bare noen havregryn blandet med et drøss demerarasukkerkrystaller). Og noen syns sikker langpannekaker er håpløst kjedelig, når man kan bake whoopie pies! macaroner! surdeigssjokoladekake!

Men jeg synes man ikke skal kimse av gamle, velprøvde oppskrifter, oppskrifter som er eldre enn kjøleskapet, pasteurisering og fremfor alt Brustad-bua: Oppskrifter på holdbare godsaker, laget på ingredienser du etter all sannsynlighet har stående i kjøkkenskapet (du trenger ikke egg engang!). Denne kaken er en slik godsak. Hvor lenge den holder seg, avhenger selvsagt av med hvilken hastighet den blir spist opp.

Parkin
fra The Baker av Leanne Kitchen

150 g smør, i biter
140 g brunt sukker
175 g mørk sirup
200 g havregryn
125 g hvetemel
1 ts natron
1 ss malt ingefær
2 ts blandet krydder (kanel, muskat, allehånde, i Storbritannia kalt mixed spice)
125 ml melk
Strøssel:
2 ss havregryn
2 ss demerarasukker

Forvarm ovnen til 180 grader. Kle en liten langpanne (23 cm) med bakepapir, la det henge litt ekstra papir over kantene. Ha smør sukker og sirup i en kasserolle, og rør over svak varme til smøret er smeltet og sukkeret oppløst. Ta kasserollen av varmen. Kjør havregrynene i en kjøkkenmaskin (jeg brukte stavmikser med den lille "kjøkkenmaskindelen" på) til de er grovt hakket. Ha grynene i en bolle, og sikt i mel, natron og krydderne. Rør inn sirupsblandingen og melken, og ha deretter røren i langpannen. Bland sammen de to strøsselingrediensene, og strø dette over kaken (dette blir et meget tynt lag strøssel, du må gjerne lage mer hvis ønskelig). Stek kaken i 40 minutter, sjekk at den er gjennomstekt ved å stikke i den. La kaken avkjøles i formen i fem minutter, og løft den så over på en rist for å avkjøles helt. Del i stykker før servering. Kaken har god holdbarhet, og tåler en drøy uke i en lufttett boks på et kjølig sted. Den kan også fryses, i inntil åtte uker.

Paneer med spinat, erter og tomatsaus.

2011-01-19T10:50:00.000Z

Jeg har skrevet om Brendans curry før. Oppskriften på den kommer visstnok fra en lærer han hadde på barneskolen, og såvidt jeg har forstått, er hans eneste endring en økning av antallet hvitløksfedd fra tre til cirka 30. Rundt regnet.

Når curry står på menyen, er det som regel han som står for tilberedningen, hvilket alltid betyr curry med kjøtt. Jeg har imidlertid prøvd å innføre flere vegetariske middager i løpet av uken, og når currybehovet meldte seg i går, våget jeg meg ut på nye indiske veier.

Paneer er for øvrig en indisk ost, får du ikke tak i den kan du erstatte med tofu. (Da blir middagen faktisk vegansk! Kan være greit å la være å fortelle eventuelle mannlige gjester om dette. De blir fort så skeptiske.)

Kvasi-relatert språkspørsmål med oppfordring om synsing, fordi jeg er nysgjerrig: Er "indisk gryte" synonymt med curry? Er det noen som ville kalt dette en "karri"? Og dersom du ikke har bodd i England, hva assosierer du ordet "curry" med (hvis noe)?

Paneer med spinat, erter og tomatsaus
fra Holiday av Bill Granger
4 porsjoner

3 ss mild olje, f.eks. solsikkeolje
400 g paneer, skåret i små terninger
1 rødløk, finhakket
2 fedd hvitløk, most
2 ts revet fersk ingefær
1 1/2 ts spisskummenfrø
3 ts malt koriander
en klype kajennepepper
800 g hakkede tomater (2 bokser)
150 g erter (frosne funker fint)
100 g spinatblader (jeg brukte 50/50 frosne og friske)
saft fra en lime
brunt sukker

til servering:
basmatiris
gresk yogurt

Varm oljen i en stor stekepanne eller gryte over middels høy varme. Fres osten gyllenbrun, om nødvendig i flere omganger, og la den renne av på noen ark tørkerull. Hell av den overflødige oljen, til ca. én spiseskje er igjen. Reduser varmen til middels, ha i løken og fres den i fem til seks minutter, til den er myk. Ha i hvitløk, ingefær og krydderne, og fres under omrøring til en herlig duft sprer seg i kjøkkenet. Ha i tomatene sammen med 125 ml vann, og la det koke opp. Skru ned varmen og la sausen småkoke i 15 minutter. Tilsett ertene og kok videre i en tre-fire minutter (hvis du bruker frossen spinat, bør du også ha den oppi nå), ha så i osten og kok til ertene er gjennomkokte. Ta pannen av varmen og tilsett spinatbladene (dersom du bruker friske), og rør til de faller sammen. Smak til med limesaft og brunt sukker (jeg følte også behovet var der for å tilsette litt salt). Server med basmatiris og gresk yogurt. (Brendan etterlyste, som alltid når vi spiser noe som har en anelse indisk smak, mangochutney.)

Sjokolademoussekake.

2011-01-16T19:05:00.000Z

Festlige anledninger krever festlige kaker. Og hva kan egentlig være mer festlig enn å spise sjokolademousse utkledd som kake?

Skjønner du at jeg ikke har mye til sosialliv?

Her er et hett tips dersom du har brukt mesteparten av dagen på å finne den perfekte kardiganen til barnedåpen til kjærestens gudsønn, og dermed dessverre har lite tid å bruke på å lage en imponerende kake til dåpsfesten, slik du hadde planlagt: Lag denne kaken. Ingen vil ta skade, og til og med dåpsbarnet vil kunne ta del i feiringen, siden dette er bakst helt fri for tyggemotstand.

I tillegg gir den plenty med energi til å underholde de voksne enda litt lenger.

Gratulerer med dåpsdagen Henry!

Sjokolademoussekake (eller sjokoladeterte, som den opprinnelig het)
fra Olive

500 g mørk sjokolade
550 ml kremfløte
1 vaniljestang, kun frø
2 ts vaniljeessens
kakao, til rulling

Smelt sjokoladen, og la den avkjøles litt. Varm 3 ss av fløten med vaniljefrøene, og la dette også avkjøles. Bland resten av fløten i vaniljeblandingen, ha i vaniljeessensen og pisk dette til en stiv krem. Bland i halvparten av den smeltede sjokoladen, og vend deretter i resten. Kle en springform med en diameter på mellom 17 og 20 cm (min form var på 20 cm) med plastfolie. Ha blandingen i, lag noen topper i overflaten med en kniv, og sett formen i kjøleskapet i minst et par timer (jeg lagde min kvelden før festen). Åpne springformen, pell av plastfolien og rull kanten av kaken i kakao (som det går fram av bildene, fikk jeg ikke tid til å rulle). Serveres gjerne med vispet krem (vi hadde den au naturel, som det så fint heter, og det var det ingen som klagde på).

Grove frokostrundstykker med sesamfrø.

2011-01-15T14:05:00.001Z

Engelskmenn har en unik måte å løse problemer på.

De velger ofte ikke den beste løsningen, og tetter for eksempel gjerne hull i husveggen med papp. Kjøkkenet vårt er dårlig isolert, så Brendan har stappet avispapir i den unødvendige kattedøren for å løse problemet.

Jeg trenger vel ikke å fortelle at kjøkkenet fremdeles egner seg dårlig som heveplass for gjærdeiger. Det er imidlertid et utmerket sted å avkjøle hvitvin på.

Halvhjertede løsninger er sjelden de beste, men i går måtte jeg værsågod svelge enhver kritikk av engelsk tenkemåte når det kommer til mangler i vareutvalget på super'n, og måten den problemstillingen ble løst på.

Irritert fordi jeg trengte fersk gjær og av tidligere erfaring vet at det er umulig å få tak i, gikk jeg oppgitt bort til en mann som stod og fylte i hyllene. Jeg spurte om de kanskje hadde fått inn noe fersk gjær, vel vitende om at svaret ville bli nei.

"Nei," sa han, ikke overraskende.
"Men du kan få fersk gjær gratis av gutta borte i bakeriavdelingen."

[litt flau, da]

Plutselig sto jeg altså med en hel plastikkpose full av fersk gjær, og følte meg nesten litt kriminell.

Engelskmenn, altså. Hvorfor løse et problem permanent når det går raskere å fikse en midlertidig løsning? Hvorfor isolere når man kan kle på seg flere lag med klær? Og hvorfor selge når man kan gi bort?

Som den nordmannen jeg er, feiret jeg denne lille hverdagsseieren med å bake rundstykker. Siden jeg bor i England, gikk jeg også på puben etterpå.

Disse rundstykkene er geniale, siden du gjør deigen klar om kvelden, og baker ut, etterhever og steker dem mens kaffen koker og du får hentet avisen. De er luftige og syrlige og var ypperlige til eggerøre i morges.

Grove frokostrundstykker med sesamfrø
fra Pain de Martin
10 små rundstykker

3 g fersk gjær
400 g yogurt naturell
300 g hvetemel
90 g sammalt hvete grov
9 g salt
ekstra sammalt hvete grov, til utbaking
sesamfrø, til utbaking

Om kvelden: Bland ut gjæren i yogurten, og tilsett de tørre ingrediensene. Bland godt sammen, dekk med plastfolie og la stå i romtemperatur til neste morgen.
Om morgenen: Sett ovnen på så sterk varme som mulig, og plasser en bakeplate på midterste rille og en på nederste. Skrap deigen ut på melet bakebord, og klapp den til en firkant. Brett den sammen, ovenfra og nedenfra, en brett under og en brett over. (Mine rundstykker ble, som det går fram av bildene, avlange, mens originaloppskriften viser dem som mer firkantede.) La deigen heve i førti minutter, del så leiven opp i mindre biter. Ha en blanding av en neve sammalt hvete grov og to never sesamfrø på bakebordet, og rull bitene i denne blandingen. Legg emnene på et bakepapir, dra bakepapiret over på en fjøl og la deretter hele sulamitten gli over på den varme bakeplaten i ovnen. Stek rundstykkene i ca. 15 minutter, hold et øye med sesamfrøene slik at de ikke blir brent.

Tidenes hummus.

2011-01-13T10:09:00.005Z

Trenden er vel klar, det er ikke noe poeng i å legge opp flere småkakeoppskrifter, det er fullt på treningssenteret og man blir forbiløpt av flere og flere joggere når man er på vei til jobb. Facebook er full av statuser som dokumenterer vellykkede og mindre vellykkede detox-, suppe-, bønne-, Atkins- og Schmatkins-kurer, og på kontoret er det mystisk mange bananer som ligger der det normalt pleier å husere en sjokkis fra godteriautomaten.

Godt nyttår?! Eller er det kun bønner det går i? Bare så det er sagt med én gang: Jeg hadde pannekaker fylt med ostesaus til middag i går, og erkjenner januar på samme måte som man erkjenner en fotvorte: Jeg tråkker på den, for å ta igjen med samme mynt. Altså tråkker jeg på enhver bønnekur (tråkker i salaten også, kanskje?) og sier bare: Grip din kikert. Mos den til hummus.

Men husk: Kun én bokstav skiller hummus fra humus (humus -en dødt organisk stoff (rester av planter og dyr) som finnes i jorden. Etym.: lat. Kilde: ordnett.no).
Så ikke vær gnien med olivenoljen.

Hummus
fra Spice Market av Jane Lawson

220 g tørkede kikerter, lagt i bløt natten over
80 ml olivenolje
3 til 4 spiseskjeer sitronsaft
2 fedd hvitløk, most
2 ss tahini
1 ss malt spisskummen

Legg kikertene i bløt natten over. La dem renne godt av og ha dem i en kasserolle. Dekk dem med kaldt vann, la det koke opp og kok deretter i 50 til 60 minutter, til kikertene er møre. Renn av, ta vare på litt av kokevannet, mellom 185 og 250 ml. Ha kikerter, olivenolje, sitronsaft, hvitløk, tahini, spisskummen og 1/2 ts salt i en kjøkkenmaskin, og kjør til blandingen ser tykk og kremete ut. La maskinen gå mens du tilsetter litt og litt av kokevannet du tok vare på tidligere, til hummusen får ønsket konsistens.

PS: Bilde tatt i utvendig vinduskarm. Har det ikke fullt så skittent på kjøkkenet inne. Hva man ikke gjør for å presse siste rest av dagslys ut av hverdagen.