onsdag 25. juni 2014

Siris feriepesto.

Å komme hjem fra ferie transporterer meg umiddelbart tilbake til barneskolealderen og den sprekkeferdige følelsen man hadde både rett før ferien begynte, men også umiddelbart etter at den var over, rett før skolestart. Alt var mulig, først en nesten uendelig sommerferie og så et nytt skoleår, kvessede blyanter og et par nye t-skjorter - det forundrer meg for øvrig fortsatt hvor annerledes holdningen til kleshandling er blitt på bare de 15 årene (hjelp!) som har gått siden jeg gikk på barneskolen. Nok om det. Dette handler om pesto, og feriefølelse. Og om å gjøre det beste ut av feriekjøkkenet.

Vi har vært ti dager i Dordogne, i det samme huset vi bodde i sist gang, med et par netter på hotell i små, men vakre Beynac og Lalinde. Dette området er et lappeteppe av vakre, men søvnige landsbyer, og lokale spesialiteter inkluderer herligheter som valnøttolje, skogshonning og trøfler. Det er med andre ord ikke et vondt sted å være.
Feriehuset vårt hadde imidlertid undergått en kraftig rengjøringsprosess forut for vårt besøk, noe som så ut til å ha rensket ut kjøkkenskapene fullstendig for alt unødvendig/ufransk utstyr. Jeg lette forgjeves etter både morter, rivjern og kjevle - til gjengjeld lå det sikkert syv ulike vinåpnere i den ene skuffen. Nød lærer imidlertid naken osv., og Siris feriepesto er resultatet av siste dag av ferien, en miks av det som var igjen i kjøleskapet etter utallige markedsekspedisjoner (det er lett å finne et nytt marked hver dag i Dordogne), og en svært sløv kniv. Et voila! som franskmennene sier - le lunch is served.

Siris feriepesto
nok til to rause porsjoner pasta, eller fire mindre
  
ca. 100 g erter (frosne kan brukes, men du må da være ekstra nøye med å la dem renne av etter koking)
mellom 25 og 50 g hard ost, her har jeg brukt en superlativ moden geitost fra Perigord
en stor neve basilikum (la oss si en halv bunt/supermarkedsplante)
en stor neve valnøtter (mellom 30 og 50 g)
ett lite hvitløksfedd
god extra virgin olivenolje (du kommer til å smake den)

Kok erter noen få minuter, la dem renne av og mos dem med gaffel. Tilsett revet ost. Hakk de resterende ingrediensene med en god og stor kniv, poenget her er å hakke alle smakene sammen på et vis. Tilsett hakket til ertemosen, bland godt og tilsett deretter nok olivenolje i en forsiktig strom til du får ønsket konsistens. Jeg stopper gjerne før pestoen blir for tyntflytende til å ha på baguetten.

mandag 2. juni 2014

Opp-ned ostekake med rabarbra.

Ikke la deg lure. Dette er ingen smuldrepai.
Dette er nøyaktig som overskriften tilsier, en ostekake snudd på hodet. Alle de viktige komponentene er med: Et friskt og fargesprakende fruktlag, en fyldig ostekrem og gyllengule smuler av digestivekjeks. Men det er ingen "bunn" å lage, ingen gelatin å bløte. Dette, mine damer og herrer, er nesten en ildfast form for ostekakerevolusjon. Vel bekomme.
Vi er selvsagt tilbake i kolonihagen, der du plukke på deg brokk og allikevel ikke gjøre et synlig innhugg i rabarbrakrattet ved kompostbingen:
Så etter å ha kokt rabarbrasaft:
Og bakt rabarbramuffins:
Og kokt og spist en uanstendig mengde rabarbrasyltetøy - hva skal en stakkars rabarbraentusiast gjøre? (I tillegg til dette?) Som vanlig har jeg tydd til den store, kloke boksen - den med alle oppskriftene jeg klipper ut og lover meg selv at jeg skal lage i morgen den dag. Tror dette utklippet er datostemplet 2011.

Det kommer uansett fra The Guardian-spalten How to Bake, skrevet av flinke Dan Lepard. (Som også har forfattet en av mine favorittbakebøker, Short and Sweet - for øvrig et vellykket ordspill enhver baker kan sette pris på. Gjennomtenkte boktitler er en av mine mange små gleder.)
Ostekake er en annen. Lag og nyt! Du trenger verken mikser eller kjøkkenmaskin.


Opp-ned ostekake med rabarbra
fra spalten How to Bake i The Guardian

400 g rabarbra, skåret i korte stykker
150 g sukker
2 ts maisenna
450 g kremost naturell (Philadelphia, for eksempel)
1 ss mel eller maisenna
revet skall av 1 appelsin
2 egg
50 g rømme
10 digestive-kjeks, knust

Sett ovnen på 160 grader.
Lag rabarbrafyllet ved å ha rabarbra og 50 g av sukkeret i en kjele med en skvett vann. Kok opp, og la det hele småkoke til rabarbraen så vidt er blitt myk  (dette tar ikke spesielt lang tid, rundt 10 minutter). Ta en spiseskje med saft fra kjelen og bland med de to teskjeene maisenna, og ha denne blandingen tilbake i kjelen. Rør til rabarbrablandingen tykner litt. Ha i en middels stor ildfast form eller dyp paiform.

Bland kremost med de resterende 100 g sukker, mel og revet appelsinskall. Rør inn eggene og rømmen. Hell denne blandingen forsiktig over rabarbraen i formen, og strø over kjekssmulene. Stek ostekaken i 50­­-60 minutter, til den så vidt er stivnet i midten. Avkjøl minst 10 minutter før servering, men kaken kan også serveres ved romtemperatur.



lørdag 10. mai 2014

Pasta med asparges, sitron og pecorino.

Om denne bloggen har en tradisjon, så må det være den årvisse aspargesoppskriften, en eller annen gang mellom april og juni. I går, i påvente av venninnemiddag på Hitchhiker i Mathallen, vandret jeg rett inn i det norske aspargeseventyret hos Gutta på Haugen, og da var veien kort fra vandring til handling. (Sukk.) Og det ene med det andre (for ost må man jo ha!), så var et godslig stykke pecorino, og dermed lørdagsmiddagen, sikret.
Men la oss ta et andektig øyeblikk og bare nyte synet.
Til den som har vært i Mathallen selv og observert at en bunt norsk asparges vil koste deg i overkant av hundrelappen, kan jeg nå gi litt innsikt i selve tankeprosessen bak matlagingen og bloggingen til akkurat denne jenta: Når det er noe jeg har lyst på, men som jeg syns er i overkant ekstravagant, minner jeg alltid meg selv på at "Men du røyker jo ikke, Siri! Tenk på alle de kronene du sparer på det!" - og så lar jeg meg som regel lede direkte inn i fristelsen. Saklig, rasjonell argumentasjon, med andre ord. Det er det vi driver med her på ferske(n)muffins.
Men nok om slike litt flaue innrømmelser. (Grunnen til at jeg bruker penger på norsk asparges er at jeg syns den smaker ti ganger bedre enn sine peruvianske kusiner - og da burde vel logikken tilsi at det er greit å gå, in extremis, tigangeren på prisen. Verdt hver krone er den, i alle fall.) Hvorom allting er, så tar denne middagen nøyaktig 15 minutter å få på bordet, inkludert tiden det tar å utføre en av mine favorittoppgaver på kjøkkenet, nemlig å knekke den treene delen av hvert aspargesspyd av der spydet naturlig bøyer seg. (Det kommer fram mange underlige fakta om undertegnede her, ser jeg ...)
Den perfekte vårmiddagen er det i hvert fall, uansett vær, føre og tankeprosess.


Pasta med asparges, sitron og pecorino
2 porsjoner
inspirert av Forever Summer av Nigella Lawson

En bunt asparges
250 g interessant pasta
1/2 dl extra virgin olivenolje
1 fedd hvitløk, fnhakket
En sjenerøs neve persille, hakket
En halv økologisk sitron, revet skall og saft
Pecorino og svart pepper, til servering

Damp aspargesen til den såvidt er blitt mør, gjerne over pastavannet hvis du har en dampkjele (jeg bruker bare metalldørslaget mitt, som passer akkurat oppå den største kasserollen min). Husk å salte pastavannet godt. Sett den dampede aspargesen til side. Kok pastaen etter anvisningen på pakken. Varm olivenoljen i en stekepanne på svak varme, og la den finhakkede hvitløken sakte bli gyllen. Tilsett sitronsaften og ta stekepannen av varmen. Når pastaen er ferdigkokt, har du den rett oppi stekepannen sammen med aspargesen. Bland godt, før du tilsetter revet sitronskall og hakket persille. Brendan og jeg klarte ikke å avgjøre hva som var best av revet pecorino og pecorino skåret med potetskreller, så mitt tips er å fasilitere begge deler. (Går du for revet, kan du spare oppvask ved å bruke rivjernet du brukte til å rive sitronskall. Bill.merk ingen oppvaskmaskin.)  




lørdag 3. mai 2014

Lun, nesten-karamellisert rabarbra med kardemomme og ristede mandelflak.

Aldri før har vi høstet rabarbra fra kolonihagen første mai-helgen. Som regel har mamma vært heldig om hun har skrapt sammen nok stilker til den tradisjonelle bursdagspaien til 20. mai, og i fjor kunne ikke denne bloggen skilte med en eneste rabarbrabasert oppskrift - selv om det strengt tatt var på grunn av ny jobb og ny bosituasjon, ikke rabarbrahøsten. Nå, i 2014, er jeg imidlertid både mer varm i trøya på jobb og har fått tilbake favorittpersonen min å kokkelere for fra Australia, og dermed kan vi si hallo til årets første rabarbradessert.  
 Den har minimalt med ingredienser, men får mest mulig ut av dem: sjokkartet rabarbra, beroligende kardemomme og et varmende bakteppe av karamellisert sukker og smør. Pluss noe å knaske på, i form av tørristede mandelflak. Summa summarum: Akkurat det man har lyst på på en litt sur, men allikevel strålende maidag. Og den kan lages god tid i forveien, så her er veien kort og stressfaktoren lav fra kjøkken til kalas. Og det er ofte akkurat det man trenger når det såvidt begynner å livne i norske lunder og festdagene og bare-fordi-det-er-vår-vennemiddagene står i den aller beste køen.
 Hett tips: Du kan selvfølgelig spise denne desserten varm, rett fra panna, men akkurat som med rabarbragrøt, er friskheten til rabarbraen ekstra fremtredende i avkjølt eller romtemperert tilstand. Jeg skal ikke late som jeg ikke snek meg til en munnfull med én gang, sånn for å, skal vi si, kvalitetssikre produktet, men prøv å holde ut - det er ikke mer enn en time som skal til før du er i rabarbrahimmelen.

Lun, nesten-karamellisert rabarbra med kardemomme og ristede mandelflak
2 sjenerøse eller 4 mindre dessertporsjoner
inspirert av boken Sött Sweet Dulce av Anna og Fanny Bergenström

400 g rabarbra
40 g mandelflak
3 ss smør
4 ss sukker
1 ts vaniljesukker
1 ts malt kardemomme

Skjær rabarbraen i korte stykker, litt mindre enn en vinkork. Sett rabarbrabitene til side. Tørrist mandelflakene i stekepannen til de er gylne, ta de så ut og sett til side de også. Smelt smøret i stekepannen, tilsett rabarbraen og stek et par minutter. Tilsett sukker, vaniljesukker og kardemomme,og la det hele putre i en fire minutter, til rabarbraen er mør, men ikke har gått fullstendig i oppløsning. Avkjøl. Ved servering har du rabarbrakompotten i serveringsskåler og drysser de ristede mandelflakene over. Det aner meg at noe kremete ville smakt ypperlig til, f.eks. vaniljeis eller tjukk yogurt.

fredag 11. april 2014

Gincocktail med hylleblomstsaft og sitron.


Er du tilfeldigvis på jakt etter en påskecocktail? Ikke? Da foreslår jeg at du starter nå. Her.
Det har nemlig plutselig dukket opp en flaske gin hos meg. Det er ikke akkurat noe tusenkronersspørsmål hvem som har tatt den med inn i boet - engelskmenn elsker sin G&T. Jeg, derimot, misliker gin ganske intenst. For mye furunål, for mye sevje, for mye ... grønnsåpeassosiasjoner. Det fine med cocktails er imidlertid at de ofte er sammensatt slik at du ikke kjenner så mye til hver enkelte komponent, du kjenner bare varmen som brer seg i kroppen og, i akkurat denne cocktailen sitt tilfelle, en oppkvikkende syrlighet fra ganske mye ferskpresset sitronsaft. Men den geniale, og lite hemmelige, ingrediensen er hylleblomstsaft, som løfter helheten inn i både påsken, våren og sjiktet "favorittdrinker". Selv i et farrisglass.
Når vi er inne på temaet cocktails, må jeg få drive litt (hundre prosent usponset) reklame for Fuglen (selv om de knapt trenger det). Jeg kjente i grunnen Fuglen først som Kaffefuglen, og ble introdusert til denne kaffebaren, nå også cocktailbar, av en venninne som gikk på Katta og brukte mange ettermiddager med diverse kaffedrikker og titting på heite baristaer der. (Hei, Astrid!) De har videreutviklet konseptet sitt med retrointeriør og norgesreklame (helt til Tokyo!), og i går var vi en gjeng fra jobben som stakk innom for Norwegian Icons (akevitt, eplemost, enormt godt) og utilsiktet kjendisspotting. Skal du ikke lage din egen påskecocktail, og befinner deg i Oslo, vil Fuglen ta godt vare på deg.

Dette, på bildet over, er imidlertid noe så sjeldent som en annen gin-basert cocktail enn G&T, godkjent av Brendan, så jeg vil påstå den er verdt noen isbiter og en skvett gin.
God palmehelg!
PS: Her er en annen gin-basert oppskrift jeg har lyst til å prøve i påsken: Gin-marinerte oliven

Gincocktail med hylleblomstsaft og sitron
oppskrift fra jamieoliver.com
per glass

1/2 dl gin
1/2 dl hylleblomstsaft (ublandet)
en neve isbiter
1,5 dl sitronsaft
noen strimler sitronskall

Bland gin og hylleblomstsaft. Knus isbitene ved å kjøre dem i en blender eller ha dem i en frysepose og slå løs med et kjevle. Ha isen i et passende glass. Hell over ginblandingen. Fyll på med sitronsaft (smak deg fram til hvor mye du vil bruke). Pynt med et par strimler sitronskall. Jeg bruker bare potetskrelleren på sitronen, men har du et zestjern, er tiden kommet for å bruke det.

mandag 31. mars 2014

Morgenfrisk yogurtskål med frukt, karamelliserte solsikkefrø og syltetøy.

Plutselig er jeg ikke alene i (en altfor liten!) hybel lenger, Brendan trasker til norskkurs hver dag og om kvelden sitter vi i sofaen, løser norskoppgaver, snakker om alt vi ikke har fortalt hverandre over Skype de siste atten månedene og glemmer uviktige ting som middag. Tro meg, dette er høyst unormale tilstander. 
Vi har gjenopptatt pannekakefrokosttradisjonen vår fra Cambridge, det er fremdeles uvant og helt fantastisk å titte over kanten på avisen og se de velkjente brillene på andre siden av bordet. Men akkurat som det ikke alltid er like romantisk å bo to stykker på trettifem kvadrat, er det ikke alltid tid til å steke pannekaker til frokost. Men det gjør ikke noe, når frokostkompanjongen er like bra, uansett tilbehør.

I dette tilfellet er tilbehøret solsikkefrø, ristet i stekepanna til de er gyldne og så karamellisert i en liten spiseskje demerarasukker og overstrødd med en klype havsalt. Det er akkurat like godt som det høres ut.
Jeg har brukt pære, men det er bare å ta den frukten du har liggende i fruktskålen. Banan eller mango passer ypperlig. Når det gjelder frømiksen, er det bare å tilpasse den også til det du har i kjøkkenskapet. Man vet at vinteren begynner å dra seg mot slutten når det frister med en skål kald yogurt til frokost igjen, etter bolle på bolle med havregrøt. Til våren, og kjærleiken!
Morgenfrisk yogurtskål med frukt, karamelliserte solsikkefrø og syltetøy
oppskriften på solsikkefrøene stammer fra Heidi Swansons bok Super Natural Every Day
per skål
2,5 dl yogurt naturell
1 ts syltetøy eller ripsgelé
1/2 pære, banan, eple, mango eller annet som befinner seg i fruktskålen
Karamelliserte solsikkefrø
140 g solsikkefrø (ta det med ro, du trenger ikke spise alle på én gang, de står seg ypperlig i en lufttett boks til framtidige frokoster)
1 ss demerarasukker eller brun farin
en klype havsalt
Frømiks
1 ss valmuefrø
1 ss sesamfrø
1 ss linfrø

Lag de karamelliserte solsikkefrøene først. Ha dem i en tørr stekepanne, og rist dem til de er blitt pent gylne, en fem til syv minutter. Tilsett sukkeret og havsaltet, og rør til sukkeret har smeltet (ta med andre ord ikke stekepannen av platen).
Rør ingrediensene i frømiksen sammen.
Ha yogurten i en skål. Rør teskjeen med syltetøy eller ripsgelé inn i yogurten. Hakk frukten i små biter.
Du kan velge rekkefølgen på toppingene, jeg liker å begynne med solsikkefrøene og så ha frukten og frømiksen oppå.






torsdag 27. februar 2014

Maislapper med avokadorøre og parmesan.

Det har sjokkerende nok - for meg - gått et helt år siden jeg var i Australia i seks uker og hadde en uhørt lang ferie for å besøke Brendan, hilse på kenguruer og generelt sett gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne: snorkle, holde kvelerslanger, kjøre bil uten ABS, bake kaker i stekepanne, spise min egen kroppsvekt i mangoer plukket nøyaktig på bristepunktet til overmodenhet, sitte inne mange, mange, mange dager i strekk på grunn av monsunaktig regnvær, drikke kaffe på alle de beste kaffebarene i både Sydney og Melbourne, fly i 12 timer i strekk hele fire ganger på de seks ukene, være så glad for å oppleve nye ting med akkurat den rette personen (akkurat dette visste jeg forsåvidt utmerket godt fra før), bli brun. Sånn i tilfeldig rekkefølge.
Mens jeg var down under, delte jeg oppskrifter på guacamole, superenkle tortillachips, mangosmoothie med lime, og noen grønne lunsjwraps jeg fikk veldig lyst på akkurat nå, selv om ni-nyhetene snart kommer på tv-en og jeg ikke har så mye som et hint av hummus i huset. Men en av de aller beste tingene ved Australia fikk jeg aldri delt i fjor: Brunsj. Mer spesifikt: Maislapper fra Bill's i Sydney, en restaurant som jeg vet flere i matentusiastenes rekker kjenner til og der jeg feiret 27-årsdagen min med brask og bram i fjor (vel - bursdagsfrokost for å være mer presis, så braskefaktoren var vel heller lav). Bildebevis under:
Det tok meg et helt år å forsøke å gjenskape dem, og det kan jeg jo angre på nå: Det har jo betydd et helt års brunsjer uten varme og smørstekte, litt søte og litt salte lapper, med en såre enkel avokadorøre på toppen. Og så er det veldig kjekt å tenke på at man har fått i seg to porsjoner grønnsaker før klokken har passert tolv en søndagsmorgen. I tilfelle man inntok mer flytende føde kvelden før, for eksempel.
Som det går fram av bildene, var lappene til Bill litt mindre "lappete" enn mine - jeg mistenker at det var mindre mel i hans, og at jeg hadde vispet eggehvitene mine litt mer. Disse lappene er imidlertid ganske takknemlige, og du kan variere konsistensen etter eget ønske. Melmengden nedenfor er således et forslag, i tillegg kan du antagelig trygt bytte ut opptil halvparten med en grovere meltype om du ønsker det. Visper du eggehvitene mindre, blir lappene mer tyntflytende, men intet mindre velsmakende av den grunn.
På Bill's serverte de lappene med både salsa og avokadorøre, og har du tilfeldigvis noe salsa stående vil jeg sterkt anbefale en liten klatt på disse lappene. Alt i alt er dette på mange måter en smak av sommer - for meg vekker det i hvert fall minner om sandaler som klasker mot varme fortau og iste-pauser i skyggen av trærne i Sydneys botaniske hage. For andre kan jeg jo påpeke den solgule fargen - jeg tror nesten jeg har glemt hvordan solen ser ut her i februar-Oslo.
Til sist: Parmesanflakene er et lite must, de tilfører litt salt til helheten og er dessuten pene å se på - parmesan + potetskreller = de mest tilfredsstillende parmesanbitene. Mindre ork enn riving er det også. Sånn hvis du føler det er på tide med en ferie snart du òg.


Maislapper med avokadorøre og parmesan
to sjenerøse porsjoner eller tre mindre

Til lappene:
1 boks mais
litt hvetemel (jeg brukte ca. 6 ss)
2 egg, hviter og plommer for seg
salt og pepper
smør til steking

Til avokadorøren:
1 avokado
saften av 1 sitron
nykvernet pepper
extra virgin olivenolje

Til servering:
parmesan

Begynn med avokadorøren. Del avokadoen i to, ta ut steinen og fjern skallet. Skjær avokadokjøttet i små terninger og ha dem i en liten bolle. Klem over saften av en sitron, kvern over godt med pepper og tilsett to små klunker god olivenolje. Sett til side.

Du lager maislappene ved å ha en boks maiskorn i en stor bolle, tilsette de to eggeplommene og nok mel til at du kan røre det hele sammen til noe som ligner en røre - uappetittlig nok vil det se ut litt som oppkast (jeg tok et bilde, men det passer seg ikke på en matblogg). Krydre røren med salt og pepper. I en annen bolle visper du eggehvitene - jeg stivpisket dem nesten for å få en luftig resultat, men du trenger ikke nødvendigvis gå så langt, det holder at de bare får litt luftbobler i seg. Vend eggehvitene godt inn i maisrøren. Varm en stekepanne på god varme, smelt en sjenerøs klatt smør i panna og ha en stor spiseskje røre i. Jeg fikk plass til tre om gangen i min stekepanne. Stek lappene gyldne på begge sider, og server dem med avokadorøren og parmesan som du river i tjukke flak med potetskrelleren.