lørdag 28. desember 2013

Tre enkle konfektbiter for den makelig anlagte.

God jul, vel blåst og velkommen til romjulen - tiden for restemat, fortrengelse av eventuelle nært forestående nyttårsforsetter og bare én julekake til. Men hvorfor ikke bruke opp noen slanter fra barskapet, overflødig marsipan og halvsmeltede sjokoladeplater til å lage noe godt som kan vare litt inn i det nye året, men som overhodet ikke fremkaller høyt blodtrykk? (Kan ikke svare for kolesterolnivået.) På bildet over ser du fra venstre trillingnøtt, kaffetrøfler med whisky og kokostrøfler med hvit sjokolade, og ja, du kan ta en av hver.
Først, kaffetrøfler: Jeg har noen andre favorittrøfler som dessverre lages alt for sjeldent fordi de innebærer riving av en syndig mengde sjokolade. Å rive sjokolade er omtrent like frustrerende som årets grønne jul, da det ligger i sjokoladens natur å smelte dersom du rører litt for lenge på den med din menneskelige julevarme. Frykt derfor ikke, her smeltes sjokoladen og røres sammen med revet marsipan (som er en lek å rive), sterk kaffe og en aldri så liten spiseskje whisky.
Neste, trillingnøtt: Denne Kong Haakon-klassikeren er mye bedre hjemmelagd, for her kan du riste hasselnøttene før du draperer dem med sjokolade, og dermed får du omtrent ti ganger så mye hasselnøttsmak i hver bit. Og så blir nøttene knasende sprø, og alt går opp i en høyere treenighet. Se bare:

 
Til sist, kokostrøffel: Fullstendig over the top, som det heter på godt norsk, og et perfekt valg for den som heller skulle ønske hun satt på en australsk strand med sin kjære i det nyttårsrakettene smeller det nye året inn. Men trøfler med tropisk aroma får gjøre nytten, og det til gagns - hvit sjokolade, rom og kokos trenger ingen være redd for. Muligens med unntak av diabetikere.  



Kaffetrøfler med whisky
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal
100 g mørk sjokolade (jeg brukte kokesjokolade)
200 g marsipan, grovrevet
1/4 dl kald kaffe
1 ss whisky
mørk sjokolade til å trekke trøflene med

Smelt sjokoladen i vannbad og rør inn revet marsipan, kaffe og whisky. Avkjøl massen i kjøleskapet til den stivner, og trill deretter små kuler. Sett kulene i kjøleskap til de stivner igjen, og trekk dem så med smeltet sjokolade. Jeg tror det også kunne vært fint å pynte med striper av smeltet hvit sjokolade her.


Trillingnøtt
inspirert av Skafferiets kokebok av Charlotte Holberg Sveinsen
100 g hasselnøtter
200 g kokesjokolade

Rist hasselnøttene i en tørr stekepanne til de begynner å få farge og dufter liflig. Fjern skallet av nøttene - jeg syns det er enklest å gjøre det manuelt, men noen sverger til å pakke dem inn i et rent kjøkkenhåndkle og gni det av på den måten. Ha de "nakne" hasselnøttene i en bolle. Smelt så sjokoladen i vannbad, og tilsett de ristede hasselnøttene. Gjør klar en stekeplate med bakepapir, og løft tre og tre hasselnøtter opp av sjokoladeblandingen med to gafler. Plasser de tre nøttene i trekantformasjon på bakepapiret (se bildet). La dem stå kaldt til sjokoladen stivner. Nå har du to valg: trekk dem med et nytt lag av sjokolade, eller la de være som de er. Jeg syns faktisk de ble finest med bare ett overtrekk (det er det trillingnøttene på bildene over har fått), men du får så klart mer sjokolade per konfekt ved å trekke dem én gang til. Valget er kokkens!

Kokostrøfler med hvit sjokolade
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal

1 1/2 dl kremfløte
150 g hvit sjokolade, finhakket
150 g kokosmasse
1/4 dl rom
ekstra kokosmasse til pynt

Kok opp kremfløten i en liten kasserolle, tilsett den hakkede sjokoladen og la den smelte i fløten. Rør så inn kokos og rom, og avkjøl massen i kjøleskapet til den stivner. Trill små kuler, og rull dem i ekstra kokosmasse.


lørdag 23. november 2013

Havregrøt med banan, kanel og ristet kruskakli.

Velkommen til del to av den noe nisjepregede serien "Mat du kan lage med én hånd". Dagens rett: Luksushavregrøt for late helgemorgener. Hvorfor: se bildet.
Dette var utsikten over kanten av kaffekoppen i morges, og før man da begynner prosessen (for det er en prosess når du kun har én hånd til hjelp) med å kle på seg ca. syv lag med klær, var det dags for en kraftfrokost. Banan, havregryn og kruskakli bidrar til at selv de mest kraftløse kan ta fatt på julegavehandelen, eventuelt unngåelsen av denne. Også smaker denne grøten knakende godt, og er (bonus!) uten tilsatt sukker. Det får man jo nok av sånn ellers i ukene som kommer; på jobben har det allerede kommet opp et pepperkakehus hvis overflate måler omtrent 1x2 meter. Bare sånn for å illustrere poenget.
 Det er verdt å hoppe over de lettkokte havregrynene her, og heller satse på det som visst ofte kalles "originale" havregryn - grøten får en helt annen, mye mer tilfredsstillende konsistens, og du får faktisk bruk for tyggemuskulaturen.
Trikset med å riste noen spiseskjeer kli og ha i grøten er genialt: Det tilfører en ekstra, litt nøtteaktig smak og er gjort på null komma svisj (et fantastisk kvasi-onomatopoetisk uttrykk!). Jeg tror faktisk denne grøten kan overbevise selv visse grøthatere. Jeg skal ikke nevne navn, men det begynner på Brrrr og slutter på -endan.

Havregrøt med banan, kanel og ristet kruskakli
2 porsjoner

100 g havregryn
3,5 dl melk
havsalt
2 ss kruska- eller havrekli
en klype kanel, pluss ekstra til servering
1 ss valmuefrø
1 godt moden banan, skåret i tynne skiver

Ha havregryn, melk og en liten klype havsalt i en liten kasserolle. Kok opp på middels varme, og rør ofte så grøten ikke svir seg i bunnen. La grøten putre til havregrynene er møre, det tar i underkant av 10 minutter. Mens grøten putrer, har du kli i en ren, tørr stekepanne og rister det til det blir en anelse mørkere i fargen. Når grøten er ferdig, rører du inn ristet kli, mesteparten av bananskivene, kanel og valmuefrø. Fordel grøten mellom to boller og pynt med de siste bananskivene. Server grøten rykende varm.


onsdag 20. november 2013

Gratinert romanesco (eller blomkål!) med baconbiter og ost.


I fjor skrev jeg om alle formene for innovativ bruk av blomkål jeg plutselig la merke til overalt på nettet, og nevnte i samme slengen mine klassiske blomkålfavoritter: suppe, cauliflower cheese og gratinert blomkål, en rett så retro at det nesten ikke burde vært lov. Så derfor har jeg herved oppdatert den, bare litt.
Du har kanskje sett romanesco i matbutikken? I tillegg til å være en studie i fraktaler, er den også en slektning av blomkålen - den er på mange måter blomkålens hippere og mer kunstnerisk anlagte stesøster. Flere norske bønder har hevet seg over blomkålsøsteren (med helt uskyldig entusiasme, selvsagt!), og jeg har kapret flere på høstens bondens markeder på Valkyrie plass her i Oslo. Men prakteksemplaret over kom fra frukt- og grøntbutikken på Vinderen, så mulighetene til å skaffe seg et lite, grønt kunstverk er med andre ord mange.
Siden sist har jeg, i tillegg til å handle kunst i grønnsakssjappa, også brukket hånda. Jeg kan derfor, med (den andre) hånda på hjertet, si at gratinert romanesco er en rett du kan lage, om ikke i blinde, så i det minste med kun én fullt fungerende hånd.

Få imidlertid noen andre til å vaske opp.
Når det gjelder retrofaktoren, er den høy, men unektelig smakfull: Hva trenger egentlig en kald novemberdag (med eller uten gips på armen) mer enn en tallerken rykende varm romanesco, lubne baconbiter og nesten uanstendige mengder ostesaus? Svaret er gitt. God fornøyelse!


Gratinert romanesco (eller blomkål!) med baconbiter og ost
nok til to porsjoner
1 hode romanesco (eller blomkål)
50 g bacon
2,5 dl melk
to never revet ost
2 ss smør
2 ss hvetemel
en klype malt muskat
persille, til servering

Forvarm ovnen til 200 grader. Kok romanescoen eller blomkålen hel i en dyp kasserolle med lettsaltet vann, til du lett kan stikke en spiss kniv inn uten motstand (ca. 10 minutter). Mens kålen koker, lager du en kjapp ostesaus ved å smelte smøret i en middels kasserolle, tilsette hvetemelet og vispe denne jevningen godt over middels varme omtrent ett minutt. Tilsett så litt av melken, og rør til blandingen tykner. Spe med resten av melken, og kok videre under omrøring til sausen har tyknet. Rør inn mesteparten av den revne osten, og smak så til med salt, pepper og malt muskat. Sprøstek baconet, la det renne av på kjøkkenpapir og smuldre halvparten oppi sausen.
Dekk bunnen av en liten ildfast form med ostesaus, plasser romanesco- eller blomkålhodet oppå og hell resten av sausen over det. Strø over den gjenværende osten, og gratiner det hele i ovnen i omtrent et kvarter, til osten har blitt gyllen. Ved servering smuldrer du over resten av baconet, strø gjerne også på litt hakket persille. Serveres rykende varm.

mandag 4. november 2013

Svin med epler, løk og sennep.

Engelskmennene kan dette med frukt i maten, og selv om jeg aldri kommer til å like Christmas pudding og alltid plukker rosiner og tranebær og verstingene, lyse rosiner, ut av scones, applauderer jeg kombinasjonen epler og svin. Eller, jeg applauderer ikke. Jeg må jo ha hendene fri til kniv og gaffel.
Det var mens Brendan og jeg bodde i Cambridge at jeg forsøkte meg på denne kombinasjonen for første gang, og skepsisen, min altså, var til å ta og føle på. Vi hadde nylig vært på hagefest der de serverte roast pork baps med crackling (altså svor), mustard og apple sauce (kort og godt eplemos, som regel tilsatt kun bittelitt sukker), og jeg hadde fått smaken på kombinasjonen svinekjøtt og syrlige epler. Jeg mener det var Brendan som foreslo vi kunne prøve en litt enklere variant i heimen, en hverdagsmiddag som inneholder de samme smakene, men som sparer deg for bryderiet med å steke en hel smågris. Og det er jo greit å slippe akkurat det en mandagskveld.
Kort fortalt er dette svin, eplebåter og løkskiver stekt i én og samme panne med noen salvieblader og en klatt sennep. Til tross for at jeg forbinder dette nært med England, foretrekker jeg faktisk fransk dijon-sennep framfor engelsk Colman's her, men bruk den sennepen du har i skapet. Pass på å få en god stekeskorpe på kjøttet før du har grønnsakene i pannen (jeg skulle latt koteletten på bildet her steke litt lenger, ingenting er som en skikkelig gyllen stekeskorpe). Når det gjelder hvilken stykningsdel du skal bruke, er en "vanlig" svinekotelett helt gangbart. Her har jeg brukt en skive svinenakke, som har litt mindre fett enn vanlige koteletter, men bruk det du kan få tak i (jeg kjøpte svinenakkeskiven hos slakteren på Maschmanns). 
Jeg "fornorsker" innimellom denne retten ved å tilsette en teskje med noe kremete, f.eks. fløte eller nýr, men det kan selvfølgelig sløyfes. Brendan liker å poengtere at nordmenn tilsetter fløte til alt; det skal sies at hans erfaringsgrunnlag i sin helhet utgjøres av, kremt, meg og min familie. På bildet over ser du for øvrig mine selvtørkede salvieblader fra kolonihagen, et utslag av hesblesende husmorinitiativ to dager før første frostnatta i oktober. Ikke minn meg på bedet med pastinakker som fortsatt står i bakken. Epler for svin, kalles det kanskje?

Svinekoteletter med epler, løk og sennep
inspirert av oppskrift fra BBC Good Food 
to porsjoner

2 svinekoteletter / skiver svinenakke
1/2 ss olje og ev. en liten klatt smør (typ 1 ts)
1 eple, delt i båter og kjernehus fjernet (jeg brukte Aroma denne gangen)
1/2 løk, skåret i skiver
6 salvieblader, skåret i strimler
1 dl grønnsaksbuljong
1 ts dijonsennep
1 ts nýr (kan sløyfes, eller erstattes med fløte)

Skjær bort overflødig fett på kjøttet. Gni det inn med oljen og krydre med salt og pepper. Stek kotelettene i varm stekepanne, 2 minutter på hver side, til de har fått en skikkelig gyllen stekeskorpe (jeg tilsetter ofte litt smør i tillegg). Ta dem ut av pannen og legg dem på en fat. Ha litt mer olje i pannen og stek epler, løk og salvie i omtrent 5 minutter, til eplene er begynt å bli myke. Ha i kraft og sennep, returner kotelettene til panna og la det hele syde i 10 minutter (dersom kotelettene dine har ben i, kan de trenge litt lenger - sjekk med en kniv), til sausen er kokt inn til omtrent en tredjedel av opprinnelig mengde (dette er ikke en utpreget "sausete" rett) og kotelettene er gjennomstekt. Dersom du synes det begynner å bli lovlig tørt i panna mens kotelettene stekes ferdig, kan du tilsette mer buljong eller bare kokende vann fra vannkokeren, litt om gangen. Rør til slutt inn nýr eller fløte dersom du bruker det. Noe grønt er godt til, og det er også potetmos.

 

søndag 27. oktober 2013

Karamellisert eplekake.

Dette er historien om en kjøkkenkrise. Og la meg bare få legge til at det er en grunn til at det er stille på bloggen for tiden: Jeg har fått et stygt anfall av dårlig kjøkkenkarma. Og jeg vet ikke hvorfor.
Historien om denne kaken begynte egentlig svært bra: Det var søndag, det er regnet, jeg hadde det nøyaktige antallet Gravenstein-epler i fruktskålen oppskriften ba om (tre), på god vei til skrukkethet. På en-to-tre kunne jeg dermed redde både søndagen og eplene med én og samme ballongvisp. Jeg hadde til og med nøyaktig den formen oppskriften bad om (20 cm). Og det er sjelden.

Så jeg satte i gang med å karamellisere eplebåter i meierismør og brunt sukker, fant fram den perfekte formen min og kledde den med bakepapir. Satte på ovnen, kremet smør og sukker, tilsatte egg, siktet i hvetemel, kanel og bakepulver. P1 sto på i bakgrunnen; det er min store pensjonist-i-27-årings-forkledning-hemmelighet. Regnet trommet. Jeg hadde til og med husket å ta på meg forkle, folkens.

Inn i ovnen med kaken, på med kjøkkenuret: jeg satte det ti minutter kortere enn oppskriften sa, for den nye stekeovnen min har svidd flere ting i det siste (ref. første avsnitt, kjøkkenkarma). Jeg holdt et øye med kaken, syntes den begynte å bli vel mørk, tok den ut og stakk i den, pinnen kom ut relativt tørr - alt er jo relativt. Kaken avkjølte seg i formen mens jeg fant fram stettfatet -det var søndag, tross alt - så var alt klart for å vende kaken over på fatet, slik at den fine, karamelliserte bunnen med eplebåter kom opp. Dere skjønner sikkert nå i hvilken retning denne historien er på vei.

Kaken var visst ikke ferdig, den, og i det jeg snudde den opp-ned på kakefatet, tøt selvfølgelig all den ustekte røren i midten ut. Over hele kjøkkenbenken.
(...)
I et innfall av kombinert fandenivolskhet og stahet fant jeg fram en annen form (feil størrelse), skrapte all røren, stekt som ustekt, og alle eplebåtene på benken ned i den (benken var tross alt gullende ren, hadde faktisk benyttet steketiden til å vaske den), satte formen i ovnen og ventet. Til akkompagnement av tenners gnissel.

Jeg innser at dette ikke er særlig god reklame for karamellisert eplekake - men jeg vet også at dere er flinkere enn meg, har bedre kjøkkenkarma, vet å ikke ta ut en kake av ovnen før den er ferdigstekt - og denne kaken er så god, så god, selv i min mutilerte versjon - så jeg kan ikke la være å dele oppskriften, i visshet om at dere ikke vil ta en Siri og gå på en smell. Det fine med å gå på en smell, er imidlertid trøstespisingen etterpå. Når du har sølt halvrå kake utover halve kjøkkenet ditt, da har du jammen rett på et stykke til. Eller tre.

Karamellisert eplekake
gir én kake med 20 cm i diameter
oppskrift fra et innstikk til olive magazine, cirka 2010

3 epler, skåret i båter (uten kjernehus)
150 g smør, romtemperert
25 g brun farin
125 g sukker
2 egg, lett sammenvispet
125 g hvetemel
1 ts kanel
1 ts bakepulver

Sett stekeovnen på 160 grader. Ha eplebåter, 25 g av smøret og den brune farinen i en stekepanne over middels varme. Karamelliser eplene lett, til de begynner å mykne - dette tar kun omtrent 5 minutter. Sett stekepannen til side. Kle bunnen av en 20 cm springform med bakepapir, og smør sidene. Bruk en hullsleiv til å legge eplene i bunnen av formen (la sirupen i pannen være igjen, men ikke kast den). Visp sammen smør og sukker i en bolle til det blir luftig, og tilsett så eggene. Sikt inn hvetemel, bakepulver og kanel, og vend dette forsiktig inn. Skrap røren oppå eplene i formen, og bruk en slikkepott til å jevne overflaten. Stek kaken i mellom 30 og 35 minutter, til kaken er gjennomstekt. La den avkjøles fem minutter i formen før du bruker et kakefat til å vende den med undersiden (med de karamelliserte eplebåtene) opp. Hell eplesirupen fra pannen over kaken mens den er varm. Alternativt: Når du har karamellisert eplene, lar du de bare ligge i stekepannen mens du lager kakerøren. Ha kakerøren først i formen, og dump deretter eplebåtene oppå. Stek som ovenfor. Dette siste alternativet blir mer som min nødløsning - ikke at det er noe å streve etter - men da slipper du å vende kaken ut på kakefatet. Til gjengjeld blir karamelliseringseffekten litt redusert, men du har jo alt karamellisert eplebåtene delvis i pannen. NB: Steketiden kan variere, lesere som har testet kaken har opplevd at det tar lenger enn 35 minutter å få kaken gjennomstekt. Sjekk dermed med jevne mellomrom etter gåtte 35 minutter, det kan hende kaken trenger inntil 1 time i ovnen (temperaturen er noe lavere enn vanlig).

søndag 6. oktober 2013

Halvgrove rundstykker med havregryn og eple.

Det er så mye man kan bake med epler at det nesten er litt urettferdig. Nå som de norske eplene er her i all sin prakt (se under), kunne jeg antagelig bakt eplekaker hver dag og allikevel aldri kommet gjennom alle oppskriftene jeg har bokmerket / øremerket / klippet ut på frisørsalongen, og det er enerverende. Tenk om oppskriften på verdens beste eplepai lusker rundt neste hjørne, men jeg rett og slett ikke har tid (eller ledige kalorier) til å prøve den? Ai ai.
Men innimellom må spontaniteten seire, og matpakkeplanleggingen vinne fram, og selv om jeg gjerne skulle hatt eplepai i matpakken på mandag, tilsier det én joggetur mer enn jeg har tid til. 
Med mengden kardemomme i disse rundstykkene skulle man kanskje tro de smaker mer som boller, men jeg kan forsikre deg om at disse havner trygt på rundstykke-enden av skalaen. Revet eple gjør dem saftige, og kardemomme og havregryn/4-korn gir de en krydret og nøtteaktig smak som gjør dem hakket mer interessante å gomle på enn et gjennomsnittlig rundstykke. Det er rett og slett høst i rundstykkeformat.

Deigen er for øvrig overraskende lett å jobbe med, noe jeg fikk testet da jeg forsøkte å bake og montere IKEA-møbler samtidig på lørdag. Både rundstykkene og møblene kom fra det hele med få skavanker, og det må vel tilsi en særdeles tilpasningsdyktig deig. 
(Møbelmontøren er nemlig ikke fullt så fleksibel.)

Halvgrove rundstykker med havregryn og eple
16 store rundstykker
inspirert av oppskrift sakset fra baksiden av Dagbladet

2,5 dl melk
2,5 dl vann
1 pakke tørrgjær
2 ts sukker
1 ts salt
1 ts malt kardemomme
2 epler, grovrevet
4 ss rapsolje
2 dl havregryn eller 4-korn
250 g sammalt hvete grov
500-600 g hvetemel
vann til pensling
sesamfrø til pynt

Varm opp melk og vann til kroppstemperatur. Ha resten av ingrediensene i en stor bakebolle, men vent med å tilsette alt hvetemelet, sånn at du kan regulere deigkonsistensen mens du elter. Tilsett den lunkne melkeblandingen i bakebollen, og elt til du har en ganske fast deig som slipper bollen. Tilsett mer hvetemel om nødvendig. Dekk bakebollen med plastfolie og la den heve på et lunt sted i omtrent 30 minutter, til den har doblet i størrelse.
Bak ut deigen til 16 store rundstykker, og ha dem på en bakeplate dekket med bakepapir. Dekk emnene med et klede og la dem etterheve i 30 minutter. Forvarm ovnen til 220 grader mens rundstykkene etterhever. Når emnene har hevet ferdig, pensler du dem med vann og strør sesamfrø på til pynt. Stek rundstykkene i 10 minutter, til de har fått fin farge.

tirsdag 1. oktober 2013

Ovnsbakt grøt med banan og bær.

Før du avskriver denne oppskriften basert på navnet alene, kan jeg nevne at du i formen på bildet over finner søte bananskiver, et slags lokk av havregrøt tilsatt en ikke ubetydelig mengde kanel, og opptil flere lag med syrlige sommerbær (gjerne fra fryseren, om bærbuskene dine har gått i dvale). Alt dette bakes sammen til en gyllen form med helgefrokostglede, som ikke kunne smakt bedre med en liten klatt yogurt naturell på toppen. Svart kaffe er nesten obligatorisk følge, og dersom du, som jeg, synes frokost inntas best sittende under et fleecepledd i sofaen med alle lørdagsavisene innen rekkevidde, kan jeg opplyse om at ovnsbakt grøt sklir uproblematisk inn i dette scenarioet - empirien har talt.
Men historien om denne noe spesielle grøten går lengre tilbake i tid enn forrige helg, da jeg faktisk lagde den: Jeg har nemlig fulgt denne oppskriftens triumfferd hos mange av mine favorittblogger rundt omkring i hele verden: Orangette, Poires au Chocolat, Lottie and Doof ... og har i tillegg hatt kokeboken oppskriften står i, på plass i bokhyllen siden mars i fjor. Altså lå alt til rette, inkludert en hustrig værtype, for en frokost som ikke er verken grøt eller smuldrepai, frukt- eller bærbasert, men alt på én gang. Og helt fantastisk som resultat.
Etter å ha blitt servert rykende varm rett ut av ovnen, rakk den til frokost i denne enkeltmannshusholdningen nesten hele den påfølgende uken, oppbevart i kjøleskap og oppvarmet i porsjoner i mikroen. Da blir helgeluksus plutselig ukeluksus, det blir plutselig ikke like kaldt å sto opp i en uisolert kolonihagehytte om morgenen, og høstmørke morgener kan bare komme.
(Før noen blir bekymret, kan jeg jo meddele at jeg akkurat i dette nu har flyttet ut av kolonihagen og inn i ny leilighet. Det første jeg kokkelerte der, var oppvarmet pasta i mikroen. Jeg skal derfor prøve å komme tilbake med et bedre innflyttingsinnlegg ved en senere og noe mer inspirert anledning.)

Ovnsbakt grøt med bananer og bær
Inspirert av Super Natural Every Day av Heidi Swanson, men noe tilpasset norske ganer med mindre sukker og mer bær.
mange porsjoner, avhengig av hvor grådig du er

200 g havregryn
60 g valnøtter, ristet og grovhakket
50 g demerarasukker
1 ts bakepulver
1 1/2 ts kanel
1/2 ts fint havsalt
2 ts vaniljesukker
1 stort egg
30 g smør, smeltet
4,5 dl melk
2 godt modne bananer, skåret i skiver
200 g bær, friske eller frosne (jeg brukte en blanding av bringebær, blåbær og rips)

Forvarm ovnen til 190 grader og smør en liten ildfast form, firkantet eller oval. Bland havregryn, halvparten av valnøttene, sukker, bakepulver, kanel, vaniljesukker og salt i en bolle. I en annen bolle visper du sammen melk, egg og smør. Legg bananskivene i bunnen av den smurte formen. Strø over to tredjedeler av bærene, og ha havregrynblandingen over dem. Hell sakte melken over havregrynene, og bank formen lett mot benken et par ganger for å distribuere melken jevnt i havegrynene. Strø over resten av bærene og valnøttene. Stek grøten i 35 til 45 minutter, til den er gyllen på toppen og grøten har stivnet.

mandag 30. september 2013

Bananvafler med kanel, ingefær og kardemomme.

Det begynner å bli kaldt. Det begynner å friste mindre med salat i lunsjen og mer med suppe, grøt eller restene av gårsdagens hjortegryte. Først og fremst begynner behovet for varm frokost å melde seg. Da er det fint å ha blitt voksen og kunne realisere barndommens store ønskedrøm, og fornøyd erklære at farvel havregrøt: I dag vil jeg ha vafler til frokost.
Men! Disse vaflene inneholder jo frukt! Og bare en stakkars spiseskje sukker! Og du kunne sikkert tilsatt en spiseskje kruskakli i røren også, for ytterligere helsebringende effekt! Men jeg tør påstå at den mest helsebringende effekten av alle er gleden over å være gammel nok til å bestemme selv at man vil ha vafler til frokost. Ingen skal komme og si at det ikke har sine fordeler å bli eldre.
Disse vaflene er tilsatt gjær, en ganske utradisjonell ingrediens i den gjengse norske vaffel. Det er imidlertid ingen gjærsmak av det ferdige produktet, men du ender opp med en veldig luftig og sprø vaffel med et litt syrlig preg, fordi røren kaldhever natten over. Alt arbeidet overlates dermed til gjærcellene mens du snorker søtt. Bananene som moses med yogurt og has i røren rett før steking bidrar med både saftighet og sødme, og den relativt lange ingredienslisten resulterer dermed i en av de beste vaffelplatene jeg har laget, i godt selskap med flerkornsvaflene og grillpannevaflene.

(Jeg har for øvrig opprettet en egen vaffelkategori i menyen til høyre, da jeg innså at bloggen er blitt rene vaffelmekkaet med hele tre (!) vaffeloppskrifter, alle svært forskjellige, men steikandes gode.)
De varme krydderne kanel, ingefær, muskat og kardemomme runder det hele av og på tallerkenen får du en vaffel som både smaker høst og litt tropenatt, det vil si det beste av to verdener nå når barfrosten er rett rundt hjørnet.

Bananvafler med kanel, ingefær og kardemomme
Inspirert av oppskrift på bloggen seven spoons
gir omtrent 8 vaffelplater i vanlig (ikke belgisk) jern

4 ss smør, smeltet
2,5 dl pluss 2 ss melk
1 ts vaniljesukker
300 g hvetemel
1 ss brunt sukker
1 1/2 ts tørrgjær
1/2 ts salt
1/2 ts kanel
1/4 ts malt muskat
1/8 ts malt ingefær
En klype kardemomme
2 egg, vispet
2 1/2 banan, most + den siste halvparten skåret i skiver til pynt
2 ss tykk yogurt (jeg brukte matyogurt)

Bland akkurat smeltet smør med melk til en lunken blanding. I en middels stor bolle blander du mel, sukker, vaniljesukker, gjær og krydder, og tilsetter så melkeblandingen og egg. Bland alt godt sammen til en ganske tykk røre, dekk bollen løst med plastfolie og sett den i kjøleskapet natten over (minst 12 timer). 
Ta bollen ut av kjøleskapet en halvtime før du skal steke vaflene. Rett før steking blander du most banan med yogurt og tilsetter dette i røren. Bland inn med lett hånd, røren vil falle litt sammen. 
Stek vafler i henhold til vaffeljernets bruksanvisning. Pynt med noen bananskiver ved servering. Mer yogurt er også godt til.

søndag 22. september 2013

Krabbekaker med chili og vårløk.

Sjokkerende nok har denne bloggen ikke en egen skalldyrkategori. Som det går fram av menyen  litt lenger ned til høyre, har jeg oppskrifter som dekker en god del råvarer du måtte finne i kjøleskapet samt visse spesialinteresser (7 pannekakeoppskrifter, 26 (!) som inneholder ost). Men skalldyrene glimrer altså med sitt fravær, og det er ikke grunnet manglende popularitet. Det kan faktisk hende det er nettopp derfor det mangler skalldyroppskrifter - de slukes for fort her i huset til å rekke å bli dokumentert.
 Jeg hadde imidlertid planlagt å lage krabbekaker såpass lenge at når det først skjedde, sto kameraet klart på kjøkkenbenken. Krabbekjøttet, hele 500 gram kjøtt fra krabbens klør, var halt i land av kjæresten til mamma. Det bør også nevnes at han fisker hummer når den sesongen kommer (nedtellingen har selvsagt startet), så at jeg skal ha en blogg kjemisk fri for skalldyroppskrifter skyldes i hvert fall ikke mangel på råvarer.
Det skal også sies at jeg gleder meg aller mest over skalldyr på enkleste vis: sitronbåt i den ene hånda, en diger skål med duggfriske reker midt på bordet og tjukke skiver helt hvit loff i brødkurven. Majonesen kan jeg spare meg for, men smør på loffen er essensielt. Det, og et så ruvende resultat som mulig, etter nitid klyping, draing og skrelling av hver lille reke. Etter hvert har skummende øl blitt et nødvendig tilbehør - hvitvin føles for pent for den noe primitive karakteren til et skikkelig godt rekemåltid. Men nok om rekene.
Krabbekaker har jeg alltid forbundet med amerikanere, de er litt dekadente og luksuriøse og over the top, som det heter på godt norsk - men det gjetter man ikke ved å se på dem. De ser i bunn og grunn ut som vanlige fiskekaker, men ser man nøyere etter, oppdager man de fine "trådene" krabbekjøttet består av. Krabbekjøttets natur bidrar til en mykere og luftigere konsistens enn fiskekaker - derfor trenger de også et par timer i kjøleskapet før de stekes, så de utvikler en gyllen skorpe i stekepanna.

Kakene er ellers lette å smelle sammen, og i mangel av en potetmoser brukte jeg kjøttbanker til å mose blandingen av kokte poteter, krabbekjøtt, vårløk og chili godt sammen. Utmerket utløp for oppspart aggresjon der, altså. Det smaker godt med en litt pikant saus til, jeg lagde en salsa og kan anbefale min favorittvariant, som du finner her. Ellers er det, som med reker, viktig å sette fram et fat sitronbåter på bordet. Bonus: De lyser opp i det tiltagende høstmørket. Hint: Det gjør et skummende øl også.

Krabbekaker med chili og vårløk
fritt etter oppskrift i Jamie Magazine
omtrent 16 kaker av kjøttkakestørrelse

500 g poteter
500 g ferdig renset krabbekjøtt
3 vårløk
1/2 chili, uten frø
noen kvaster persille
1 lime (helst øko)
sitronbåter og salsa til servering

Kok potetene i saltet vann til de er møre. Mens potetene koker, river du skallet av limen på en skjærefjøl og legger vårløk, chili og persille oppå og hakker alt sammen til den store gullmedalje. Blandingen skal være ganske fint hakket (se bilde). Når potetene er ferdig kokt, lar du dem renne av og har krabbekjøttet oppi kasserollen med potetene. Mos sammen med en potetmoser eller annet egnet redskap. Tilsett så grønnsaksblandingen, og mos på nytt. Smak til med salt og pepper. Form kaker på størrelse med vanlige kjøttkaker, og ha dem på et fat som får plass i kjøleskapet. Avkjøl kakene så lenge som mulig, minst et par timer, slik at de får en fin skorpe når du skal steke dem.

Du steker kakene ved å varme litt olivenolje i en stekepanne, ha en seks til åtte kaker oppi (avhengig av hvor stor pannen er, de skal ikke skumpe borti hverandre) og steke dem gylne på begge sider på ganske sterk varme. Det tar omtrent 5 minutter per side. Server rykende varme, med sitronbåter til å klemme over og gjerne litt salsa og ruccola som tilbehør. Og en øl. Eller to.

mandag 26. august 2013

Yogurtmarinert mozzarella.

Møt sensommerens enkleste forrett, som i tillegg til å kunne lages (nesten) i blinde, forlenger sommeren med minst ett måltid eller én vinkveld. En baguette eller annet godt brød ved siden av, pluss et glass perlende hvitvin (Pouilly-Fumé er vin du sommeren 2013 her i kolonihagen), og selveste kongen kunne gjerne kommet på vinkveld. Eller de aller beste vennene.
Kokeboken denne retten er hentet fra, heter Ljuva sommertid og er et funn fra en lynsnar helgeferie til Lysekil i Sverige med mamma i juni. Vi satte oss i bilen, durte ned til Strandflickornas Kusthotell og brukte 48 timer på maksimal svenskekos, selvsagt inkludert Systembolaget og Saltå Kvern-hamstring. Hallo pen emballasje, farvel rasjonell handel. When in Bohuslän, som de sier.
Men tilbake til kokeboken. På jakt etter en enkel, sommerlig antipasti-aktig rett å servere til en venninne under hjertetreet, slo jeg tilfeldigvis opp på siden med mozzarellaen og var nesten på vei til favorittbutikken på Majorstua før boken traff kjøkkenbenken.Vi hadde avtalt vinkveldens start én time senere, og jeg kan altså formidle at denne oppskriften tillater deg å i løpet av denne timen hoppe på banen, handle, hoppe på banen igjen, åpne vinflasken til lufting og skifte til et mer passende antrekk, og fremdeles få laget retten klar til gjestens ankomst. 

Men det aller beste med denne retten, i tillegg til smaken: danderingen. Det er bare å legge alt på din fineste tallerken, og så dekke til eventuelle skjønnhetsfeil med ruccola og timianblader - et voila!  

Er du heldig, dukker det kanskje opp ubudne, men like hjertelig velkomne gjester også. God sensommer!
Yogurtmarinert mozzarella
inspirert av oppskrift i Ljuva sommartid 
PS: Originaloppskriften tok utgangspunkt i tre mozzarellaballer - jeg likte yogurtsausen så godt at jeg brukte nesten alt til én enslig ball, noe som ga enda mer "dippkonsistens", perfekt til baguette. Mitt forslag: Kjøp den mengden mozzarella som passer til størrelsen på selskapet, lag full mengde saus. Sausen kan utmerket godt brukes til andre ting dersom det blir noe til overs, f.eks. som tilbehør til grillet fisk. Nam.
1 stor mozzarellaball
1,5 dl gresk yogurt
2 ts eplesidereddik
2 ss olivenolje + litt ekstra til servering
havsalt og nykvernet pepper
en liten neve ruccola
omtrent 8 kvaster timian, kun blader
½ ts chiliflak

Riv mozzarellaen i grove biter, ha dem i en bolle og tilsett yogurt, eplesidereddik, olivenolje og ½ ts havsalt. Vend alt forsiktig sammen. Legg så blandingen på ønsket serveringsfat, strø over ruccola, timianblader, chiliflak , litt nykvernet pepper og ½ ts havsalt til. Ringle over litt olivenolje til slutt. Server med godt brød, og gjerne som del av en brikke med oliven, soltørkede tomater, spekemat og selvfølgelig (kremt!) et glass perlende hvitvin. Jeg lot denne retten stå en halv time i kjøleskapet før servering, og det hadde den ikke vondt av. Legg merke til at ruccolaen kan miste litt av spensten over tid, så hvis du lager den i forveien kan det være greit å vente med ruccolaen til rett før servering.

PPS: Et viktig moment: Velg en god mozzarella. Gummivarianten er ikke det beste valget her. Min favoritt? Møzzarella fra Den blinde ku - osloborgere kan finne den på Mathallen.