torsdag 20. desember 2012

Pasta med rosenkål og bacon.

Det går muligens ikke så altfor tydelig fram av bloggen, men på denne siden av skjermen sitter en evig pastaentusiast. Uansett form, uansett farge, helst med fyll, men like godt uten: Jeg har aldri møtt en pastarett jeg ikke har likt. Ikke at jeg er fullstendig prinsippløs når det kommer til italienernes kunststykke framfor noen, men det skal ganske mye til å ødelegge en pastarett for meg.

Pasta var først mammas spagetti og kjøttsaus, så ble det studentkjøkkenets masseproduserte middag (hjemmesnekret tomatsaus med oppskriften 1 hakket løk + 2 hakkede hvitløksfedd + 1 boks hakkede tomater + 100 g pasta - var jeg gæren og vitaminhungrig, med 10 kroner ekstra i baklommen, skar jeg opp en squash og hev i også). I England begynte jeg aldri så forsiktig å bli mer eventyrlysten, men også mer bevisst på noe som fortsatt står for meg som det beste jeg har lært om pasta siden jeg første gang ble introdusert til den: En pastarett er den enkleste måten å ha kjøttfrie dager på. Hei parmesan, hadet prosciutto. Goddag tomat, farvel bacon. Hva skjer, rosenkål? Ser deg i helga, kjøttdeig.
Etter to uker hos bestemor, der vegetar er et fremmedord, grønne grønnsaker er fy og pasta kun er makaroni i fiskepudding, kan det fort bli en uke med pasta og brokkoli/rosenkål/grønnkål i diverse utgaver, sånn for å få en myk overgang til "vanlig" hverdagsmat igjen. Og så er det rart hvor mye en stakkars globalisert nordmann kan savne parmesan, sånn midt oppi førjulsstri og småkakebaking. Så dette er en førjulspresang til både de som tror de hater rosenkål, de som ikke har spist pasta på opptil flere uker og selvfølgelig også til de som bare har lyst på en knakende god og lettlagd middag.
Oppskriften nedenfor trenger altså ikke bacon, sånn helt ærlig. Det er rosenkålen som spiller hovedrollen, og i selskap med sjalottløk, hvitløk, balsamicoeddik og et lite tårn av parmesan, savner du ikke grisen i det hele tatt. Hei grønn torsdag, neste mandag er det ribbe på tallerkenen?

Pasta med rosenkål og bacon (kanskje)
3 porsjoner


450 g rosenkål
1 ss olivenolje
150 g bacon, i terninger
2 sjalottløk, skåret i tynne skiver
2 fedd hvitløk, most
0,5 dl kyllingkraft
omtrent 1 ss balsamicoeddik
270 g spaghetti
0,8 dl pinjekjerner, ristet
salt og pepper
parmesan til servering (valgfritt)

Kok opp en stor kjele med vann, og tilsett en sjenerøs mengde salt.
Skjær av stilkendene på rosenkålen, og skjær dem i tynne skiver. Du kan gjøre dette i en kjøkkenmaskin (med ekstrautstyret for skjæring av skiver), eller manuelt med en kniv. 
Varm oljen i en stor stekepanne på middels varme, og tilsett bacon. Fres i 5 minutter, til baconet er blitt ganske sprøtt. Tilsett sjalottløk og hvitløk i panna, og stek videre til sjalottløken er mør (omtrent 5 minutter til).
Ha pasta i kjelen med vann, og kok så lenge som det står på pakken.
Ha rosenkål, balsamicoeddik og kyllingkraft i stekepanna, krydre med pepper (vær forsiktig med å tilsette salt, baconet og kraften kan ha gjort retten ganske salt allerede - smak!). Bland alt godt sammen, og la det steke videre til rosenkålen er blitt mør, men ikke har kollapset helt (tyggemotstand er en god ting!). 
Når pastaen er klar, lar du den renne av i et dørslag og har den over i stekepanna .Tilsett pinjekjerner, bland godt, smak eventuelt til med salt og pepper, og server. Jeg syns det passer godt med parmesan her, så plasser gjerne et rivjern og en parmesanbit på bordet.

lørdag 8. desember 2012

Skriverfruens kaffekaker.

Skriverfruens kaffekaker må nærmest kunne regnes for en nordnorsk hemmelighet. Og nordlendingene har holdt dem skjult med god grunn: De er så gode at det lett kan gå over styr. I en tvekamp mellom skriverfruens kaffekaker og brune pinner, kan pinnene bare gå og legge seg, fruens kaker er nemlig sofistikerte av utseende, latterlig enkle å lage og har noe brune pinner definitivt ikke har: Et tiltalende, besnærende navn.
Og navnet "kaffekaker" er overmåte treffende: Jeg kan nesten garantere at det ikke finnes en bedre partner til en kopp tradisjonell, norsk, Moccamaster-trukket filterkaffe enn nettopp fruene. De har en tendens til å være de første kakene det blir tomt for i kakeboksene i spiskammerset til bestemor, og det er ingen tilfeldighet. Disse kakene har karisma.
Melispynten er snasen, og det er viktig med litt mandelessens i den for å få den ultimate versjonen av skriverfruens. Mange pynter kakene enkelt ved å sprøyte en bred stripe melis langs hele leiven før den skjæres i biter, men for meg er "skriften" på kakene det viktigste elementet - det er tross alt skriverfruens kaker det er snakk om. Som man ser, er mine sprøytekunnskaper ikke de ypperste, men som bestemor sier: Alt havner jo samme plass allikevel.

Hva en skriverfrue gjør, kan man selvsagt spørre seg om - men at hun har peiling på kaker, det er det ingen tvil om.
Noen nordnorske postkort. Sånn for å sette an tonen.
Skriverfruens kaffekaker
ca. 60 kaker

200 g smør eller margarin
200 g sukker
1 egg
300 g hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker eller 6 dråper vaniljeessens
3 ss kakao
Pynt:
melis
vann
mandelessens


Smør/margarin og sukker røres hvitt og porøst med mikser. Tilsett egget, og la mikseren røre det godt inn. Bland mel, bakepulver, vaniljesukker (bruker du vaniljeessens, tilsetter du den med egget) og kakao, og tilsett litt av denne melblandingen mens mikseren går. Slå så av mikseren, og rør resten av melet inn for hånd. Elt deigen sammen, og la den stå kaldt noen timer.

Sett ovnen på 190 grader. Gjør klar to bakeplater med bakepapir. Ta deigen ut på melet bakebord, del deigen i to, og del så hver av de to delene i tre mindre biter. Trill hver bit ut til en pølse som er like lang som bakeplate, legg deigpølsa på bakeplaten og trykk den helt flat med melet håndflate. Du får plass til tre pølser på hver plate, la det være luft mellom dem. Stek leivene i omtrent et kvarter, til de har fått fin farge og er litt faste å ta på. Ha dem over på en skjærefjøl, og skjær dem i 8 til 10 cm brede biter på skrå mens leivene fortsatt er varme.

Lag melisglasuren ved å røre ut litt vann i en kopp med melis, til du har en passelig tykk blanding som kan sprøytes ut med sprøytepose. Smak til med litt mandelessens (valgfritt), ha blandingen i en liten plastpose, klipp et lite hull i det ene hjørnet av posen og dekorer kakene som du ser på bilde, med en rett strek eller etter eget hode. Oppbevar skriverfruens kaffekaker i tett boks, der holder de seg i flere uker på et kjølig sted (som spiskammers, kjeller eller en kjølig entré).



onsdag 5. desember 2012

Vannkringler.

Tradisjoner er fine greier, og i år som i fjor passer jeg på å dele en ekte nordnorsk bakeoppskrift nå i desember, for liksom å komme i stemning. Jul for meg er synonymt Nord-Norge, bestemor og et utall sorter bakevarer som viser sitt blide åsyn i den søte juletid. Rengækakæ er en slik bakst, disse vannkringlene er en annen. Andre superlative småkaker er skrivefruens kaffebrød, krinalefse og hestesko. Mer om dem ved en annen anledning.
Først er det viktig å poengtere at dette ikke er den bergenske typen vannkringler, for disse er som nordlendinger selv: Sprø, men runde i kantene, og litt slankere enn sine bergenske kusiner. Og helt fantastisk gode: En slags nordnorsk pretzel, som ikke skygger unna verken ostefatet eller juleølet. Er du radikal, kan du strø litt havsalt oppå kringlene før steking (men etter koking). Da er det bare å knerte en juleøl, søke etter Halvdan Sivertsen på YouTube og sende noen tanker nordover.
Jeg er noen dager hos bestemor nå for å hjelpe til med julebakst (utmerket bloggføde, selvsagt!), og så langt har vi en liste med 10 slag liggende skrevet på en rosa post-it på kjøkkenbordet. Takket være disse kringlene er et punkt nå huket av, og neste post på programmet er havrekjeks. Du skal ikke se bort fra at jeg gir lyd fra meg flere ganger under førjulsbesøket her oppe, med andre ord. Bestemor lurer imidlertid stadig på om det er nødvendig å ha dette kameraspetakkelet liggende på bakebordet. Jeg sier ingenting, bare børster melet litt ekstra godt av det mellom slagene.
Disse kringlene er et lite prosjekt, så pass på å sette av god tid til dem. De er imidlertid lette å bake ut, deigen er fast og fin og et lurt tips til god trillemotstand er å bake ut kringlene på en trefjøl. Og unn deg noen varme rett fra ovnen. Da er det vanskelig å tro at de kun består av mel, gjær, vann, margarin og en

Vannkringler
veldig mange vannkringler, men de oppbevares best i fryseren, så du vil ha et forråd å kunne ta av over lengre tid

2,5 kg hvetemel
50 gjær
1 l vann
500 g margarin, romtemperert (Du kan selvfølgelig bruke smør, enda bedre, men bestemor er en evig margarinentusiast. Etter 87 års erfaring er det vanskelig å argumentere med ekspertisen.)

Rør sammen gjær og litt av vannet i en bolle, la den stå til det hele bobler litt opp. Ha mel i en bolle, gni inn margarin, tilsett gjærblanding og vann, og elt til en fast deig. La deigen hvile 1 time. Bak ut kringlene, og la dem stå kaldt en halvtime (eller neste dag, hvis du trenger et avbrekk). Sett ovnen på 220 grader, kok opp vann i en stor kjele. Slipp kringlene i vannet, vent til de flyter opp, la dem ligge og vake noen sekunder, før du fisker dem ut og har dem på en bakeplate uten papir. Sett bakeplaten i ovnen, og la kringlene steke til de har fått fin farge (ca. 15 minutter). Kan oppbevares i fryseren, og er magisk nok klare til spising nesten umiddelbart.

onsdag 21. november 2012

Rislapper.

Det er vel i tidligste laget å legge slagplaner for advent og romjul allerede nå, men i likhet med lefserullene fra forrige innlegg, er rislapper et triks det kan være kjekt å ha i ermet. Her i huset blir det ikke lille julaften uten risengrynsgrøt (på samme måte som det ikke blir julaften uten kakao etter gavene), og da er det ikke utenkelig at en stakkarslig liten rest med grøt blir liggende igjen i gryta. Heldigvis trenger du bare to skarve desiliter med grøt for å lage rislapper til frokost eller dessert en dag i romjula. Eller en dag i november, om du er som meg og ikke sparer all grøtspisingen til kun én dag i året. Bestemor har f.eks. grøtdag hver lørdag - det er hennes tacofredag.
Nå er det vel ikke så mange som kunne tenke seg restene etter fredagens tacofest til lørdagsfrokost, men dersom du har grøt til middag, er frokosten neste dag spikra. Riktignok er ikke dette helsekost, men frokostblanding eller dens varme fetter havregrøt spiser man jo til frokost alle de andre dagene (eller?), så å unne seg en rislapp på morgenen i ny og ne, det burde gå an. Sunnere enn knelende nachos er det hvertfall. Og så smaker det så mye bedre til morgenkaffen.
På mange måter er disse en slektning av havrepannekakene jeg lagde for omtrent et år siden (november = pannekaketid?). Men rislapper er selvfølgelig et mer særnorsk fenomen, naturlig nok fordi risgrøten er det. Men konseptet er det samme, du får deg en svært så velsmakende frokost og slipper dårlig samvittighet for å ha kastet mat. Vinn-vinn, med andre ord.

PS: Du kan prøve å bytte ut kardemommen i oppskriften under med f.eks. frø fra en kvart vaniljestang, eller utelate det helt og heller ha bittelitt salt i røra i stedet. Forandring fryder.

Rislapper
omtrent 6 små rislapper, enkelt å doble dersom du har nok grøt til overs

2 dl kald risengrynsgrøt
2 egg
30 g siktet speltmel eller vanlig hvetemel
1 ts sukker
1/4 ts malt kardemomme
1/2 ss smør, til steking

Rør sammen kald grøt, egg, speltmel, sukker og kardemomme til en røre. Smelt smør i en stekepanne på middels høy varme, og ha røre i med skje (én spiseskje røre gir en fin og passe tykk rislapp med en diameter på ca. 10 til 15 cm - om du lurte). Stek lappene pent gyldne på begge sider, og server nystekte med syltetøy.

torsdag 15. november 2012

En annerledes lefserull med purre, fetaost og sitron.


Potet og purre er en uforlignelig god kombinasjon. Det har muligens noe med at de liker seg i hverandres selskap også i jorda, ikke bare på tallerknen; eller omvendt, de trives sammen på tallerkenen nettopp fordi de er så gode kompiser i åkeren.
I november begynner man å se slutten på norske tomater, norsk selleri og den kjære, norske vårløken, men nå begynner det også å dukke opp litt jordete kasser med slanke, norske purrer i matbutikken. Barskere enn vårløken, mer forfinet enn en god, gammeldags gul løk: Purren såpass tøff at den tåler koking, såpass delikat at den kan stekes myk og pakkes inn i en potetlefse hvis kvalitet jeg kan stå for ett hundre prosent: Jeg har jo bakt den selv!
 Det tidligere nevnte flatbrødkurset (som også involverte lefser) gikk av stabelen sist helg, og nå har jeg fryseren full av godsaker og en IKEA-pose fullstappet med flatbrød. Nystekte med smør og nordmarkshonning var kanskje lefsas aller ypperste øyeblikk, ikke minst fordi jeg nettopp hadde kjevlet og stekt og luftet og brettet sammen lefser siden lunsj. Men en god lefserull er ikke å kimse av, og en utgave uten spekemat kan glede de som ikke vil spise kjøtt eller som kan trenge et avbrekk (hei, romjul!).
 Disse rullene vil funke utmerket som en forrett, en del av en buffé (holdt varme) eller en aldri så liten snacks til et glass juleøl eller en ganske så tørr hvitvin en kveld i adventstiden. Husk å se etter "ekte" fetaost i butikken, dvs. fetaost laget på saue- og geitemelk.
I kommentarfeltet på dette innlegget hos Matmisjonen finner du oppskriften på potetlefsene/lompene vi lagde på kurs. Har du takke og en dag til overs, kan hjemmebaking anbefales på det sterkeste! Men dersom tiden ikke strekker til, går det fint med kjøpelomper også, men prøv å få tak i de store, tynnere lompene (som gjerne er firkantede).

Lefserull med purre, fetaost og sitron
nok til en forrett / lett lunsj til to personer, enkelt å doble

2 store potetlefser/lomper (eller 4 små), hjemmelagd eller kjøpt ferdig
100 g ekte fetaost
1 ss olje (f.eks. solsikke)
1 ss smør
2 purrer
skall av 1/2 økologisk sitron
salt og pepper

Rens og vask purren, og skjær den i tynne skiver. Varm olje og smør i en stekepanne, og ha purreringene i. La det hele surre på middels varme til purren er myk, omtrent 10 minutter. Ta stekepannen av platen. Skjær fetaosten i små terninger, og vend terningene i purreblandingen. Bland inn revet sitronskall, og smak fyllet til med salt og pepper. Fyll én og én lefse med fyll, du får best fordeling ved å legge lefsen på en tallerken, bre fyll utover hele flaten og rulle forsiktig sammen. Du kan la rullen være hel, eller skjære den i kortere stykker, som jeg har gjort her (hint: det ser litt penere ut på tallerkenen). Server rullene mens fyllet er varmt. Du kan lage fyllet dagen i forveien, og så varme det i mikroen rett før du fyller lefsene med det og serverer.

mandag 12. november 2012

Fylte speltkjeks med valmuefrø.

Egentlig er det teit å legge ut en kjeksoppskrift midt i november. Det er kun noen få, korte uker til vi skriver desember, småkakenes måned, og det kan vel være flere som forbereder seg på høytiden ikke bare gjennom tidlig gavekjøp og prøving av juleantrekk, men også en streng diett bestående av salat, havregrøt og ikke stort annet, vel vitende om hvilken smør- og ribbefest som er i emning.
Men! Det fins få måneder hvor man kunne trenge en dobbel kjeks, fylt med smeltet sjokolade og overstrødd med havsalt og knasende sukkerkrystaller, enn nettopp november. Jeg kom akkurat inn døra, overrasket av en av de novemberske regnskyllene man egentlig burde vært fullstendig forberedt på, våt inn til skinnet. Få ting smaker bedre da enn en stor mugge (ikke liten kopp) kaffe og et par av disse ved siden av.
En hemmelighet: Disse trenger egentlig ikke noe fyll. De er en super kombinasjon av salt og søtt, spelt, salt og sukker, akkurat som de er. Så sjokoladefyllet kan du lage litt etter hvert, kanskje rett før du får noen på besøk, nok til å fylle bare noen få kjeks, for de tar seg bedre ut med litt sjokolade mellom kjakene. Men når det er bare deg og kakeboksen på kjøkkenet, da skal du prøve dem nakne. Det er tross alt ikke høytid enda.

 Fylte speltkjeks med valmuefrø
omtrent 25 fylte (doble) kjeks
inspirert av oppskrift på bloggen 101cookbooks

320 g siktet speltmel
1 ts bakepulver
1 liten ts salt
2 ss + 1 ts valmuefrø
170 g smør, romtemperert
90 g brunt sukker
2 eggeplommer (fra store egg)
1 ts vaniljesukker eller 1 ss ekte vaniljeekstrakt
1 til 2 ss kaffe (eller melk)
havsalt
demerarasukker
170 g kokesjokolade eller annen mørk sjokolade, i biter

Bland mel, bakepulver, salt, valmuefrø og vaniljesukker i en bolle (bruker du vaniljeekstrakt, har du det i sammen med eggeplommene). I en annen bolle rører du smøret lyst og luftig med en mikser. Ha i sukker og rør godt, og tilsett så eggeplommene (og eventuelt vaniljeekstraktet). Rør raskt inn melblandingen for hånd, tilsett kaffen og arbeid det hele sammen til en deig. Del deigen i fire, lag flate "pannekaker" av den og pakk dem hver for seg i plastfolie. La deigen hvile i minst en halv time i kjøleskapet.

Sett ovnen på 180 grader. Gjør klar bakeplater med bakepapir. Ta mel på bakebordet, finn fram en av deigpakkene og kjevle deigen tynt ut (omtrent som når du baker sprø pepperkaker). Stikk ut kjeks (jeg brukte et likørglass til form), legg dem på bakeplatene og strø litt havsalt og demerarasukker på hver kjeks. Stek kjeksene i omtrent 9 minutter, til de begynner å bli pent brune i kantene. Avkjøl på rist, og fortsett til du har brukt opp all deigen. La kjeksene avkjøles helt før de fylles.

Til fyllet smelter du kokesjokoladen over vannbad, og smører litt sjokolade på halvparten av kjeksene (på den flateste siden). Legg en annen kjeks oppå, og klem lett sammen. Sjokoladen vil stivne noe på kjeksene.

fredag 2. november 2012

Ovnsbakt rosenkål med couscous og gauda.

 Matens skjønnhet har vært oppe til diskusjon på denne bloggen tidligere, og med god grunn: Det sies jo at det du spiser skal appellere til ikke bare smakssansen, men også til synet. Man får lyst på mat som ser tiltalende ut, noe som unektelig reiser spørsmålet: Hvorfor er Grandiosa så populær? En mindre vakker pizza skal man lete lenge etter.

Men akkurat på denne grå fredagen vil jeg slå et slag for ulekker mat (men ikke for Grændis). Rosenkål er jo egentlig en pen grønnsak: Bittesmå grønne kålhoder, mørkegrønne på utsiden og lysere og lysere grønne jo lengre inn mot sakens kjerne du kommer. Rosenkål er ikke pen på samme måte som f.eks. romanesco-kålen, eller en tallerken full av nesten usømmelig grønne asparges, men den er ikke vond å se på (med mindre du virkelig misliker rosenkål). Utfordringen med retten du ser her, er det som skjer når du steker rosenkålen i ovnen. Den blir på en måte solbrent. Uten sol.
Men vær så snill å ikke la utseendet stoppe deg, for dette er en bolle med hverdagslig kosemat uten dårlig samvittighet. Det skjer noe magisk med rosenkålen i ovnen, rent bortsett fra brunfargen, den blir nemlig nøtteaktig på smak og silkemyk (ikke sprøstekt, som man kanskje skulle tro). Litt balsamicoeddik og noen gram vellagret ost framhever nøttesmaken og tilfører litt luksus til det som i bunn og grunn er kål og gryn, hånd i hånd. Det høres eller ser kanskje ikke særlig tiltalende ut, men alt trenger ikke være lekkert for å smake godt. Fårikål, I'm looking at you.

Ovnsbakt rosenkål med couscous og gauda
2 lunsjporsjoner

400 g rosenkål, renset
salt og pepper
1 ss olivenolje
1 til 2 ts balsamicoeddik
100 g couscous
50 g vellagret gauda eller annen vellagret ost (parmesan eller comté kan også funke fint), revet

Sett ovnen på 200 grader. Del rosenkålhodene i to, og legg dem på bakepapir på en bakeplate. Ringle over olivenolje, strø på salt og pepper og bland godt (mest effektivt å bruke hendene). Stek rosenkålen i omtrent 20 minutter, til den er mør og begynt å bli karamellisert i kantene. Mens rosenkålen steker, tilbereder du couscous etter anvisningen på pakken. Riv osten. Når rosenkålen er ute av ovnen, ringler du over balsamicoeddik og blander godt. Ha couscous, rosenkål og revet ost i en større bolle, og bland forsiktig. Smak om det trengs mer salt eller pepper, fordel mellom to boller eller tallerkner, og server.

torsdag 25. oktober 2012

Små sitronmuffins. (Siris sydenmuffins.)


I hele mitt tjueseksårige liv har jeg kun vært i Syden én gang. Jeg var fire, jeg fikk salmonella, og det er i grunnen alt som deles bør om den heisaturen. Bør man i det hele tatt nevne s-ordet på en matblogg (hendig nok referer det både til Syden OG salmonella)? Hei til alle som har googlet "salmonella + muffins" og kommet hit! Dere skal vite at jeg ikke diskuterer bakterier i alle innleggene på denne bloggen.
Sammenhengen mellom sitronmuffins, salmonella og Syden virker kanskje noget vag, men bare et øyeblikk: Etter den ulykksalige første og siste Syden-turen, fortsatte nemlig det opprinnelige reisefølget vårt sine årlige pilegrimsreiser til varmere strøk. Og hvert år tok de med seg en slags trøstepremie hjem til hun som tydeligvis ikke tålte verken synet eller smaken av Syden, en pose små og rare muffins, så små og rare som jeg aldri hadde sett dem før (dette var før cupcakes og mini-cupcakes og hersens mikro-cupcakes kom på banen). De spanske minimuffinsene smakte sitron og var sikkert gode, de, men selvfølgelig: Når du er under ti år, er alt som er mini, morsomt. En annen favoritt var minimarshmallows. Men der går grensen for denne amatørkokken.
Det var tilfeldig at jeg ble minnet på disse spanske sitronherlighetene, men når jeg først mimret, klarte jeg ikke å riste av meg ideen om å prøve å gjenskape dem selv. Gudene skal vite at vinteren i Norge kan være lang nok, og dersom Syden ikke tiltaler deg så fryktelig, er disse minimuffinsene i det minste søte og syrlige nok til å få deg til å tenke den mest sydlandske tanken av alle: Nå kunne jeg jammen tenkt meg en margarita.

Men du trenger altså ikke engang å være myndig.

Små sitronmuffins (Siris sydenmuffins)
omtrent 30 minimuffins

130 g siktet hvetemel
1 ts bakepulver
1/4 ts salt
100 g smør
100 g sukker
2 egg, delt i plommer og hviter
3 ss sitronsaft
1 ts revet sitronskall
2 ts sukker

Forvarm ovnen til 190 grader. Sikt sammen mel, bakepulver og salt i en bolle. I en annen bolle rører du smør og sukker hvitt og luftig, tilsett så eggeplommene og rør godt. Ha i den siktede melblandingen og sitronsaft litt om gangen, og pass på å ikke røre for kraftig her (bruk en stor skje eller liten sleiv). Stivpisk eggehvitene i en tredje bolle, og vend dem forsiktig inn i røren sammen med revet sitronskall. Bruk en minimuffinspanne eller doble minimuffinsformer i papir, og fyll dem nesten fulle. Strø litt sukker over hver muffins helt til slutt, og stek minimuffinsene i omtrent 15 minutter, til de er begynt å bli gyldne. Avkjøl på rist, men ikke la det stoppe deg: De er fantastisk gode varme.

tirsdag 16. oktober 2012

Halvgrove flatbrød med rosmarin og chiliflak.

 Jeg skal på flatbrødkurs! Et løfte jeg gav meg selv i januar, er i ferd med å bli oppfylt (rutekjevle står øverst på ønskelisten til jul), og fram mot jul blir det opptil flere treningsmuligheter på kunsten som på godt norsk kalles takkebakst. Først blir det altså proffkurs, men så, i desember, kommer selve ildprøven, for da skal jeg reise nordover og hjelpe bestemor med årets julebakst. Det er ingen overdrivelse å si at her er det ei som gleder seg!

Men før den tid, er det jo høst. Det regner, det er veldig ofte en gryte av noe slag på middagsbordet. Pølsegryte, fårikål, finnbiff, gresskargryte ... Ingrediensene forandrer seg, men premisset er det samme: Enkel mat, lite oppvask, varme i sjelen. Men hva med tilbehøret? Hva serverer du til gryter som egentlig er alt-i-ett? I dag velger jeg meg flatbrød.

Men dette er ikke sånt flatbrød jeg forventer å lære om på høstens kurs. Dette er 5 minutters mekking av deig, 8 minutter i ovnen, ikke en takke å spore. Og faktisk trenger du svært lite for å ha flatbrød på bordet innen Dagsrevyen (eller enda en gammel episode av That 70's Show, eller neste DVD i sesong 6 av Gilmore Girls, eller hva som helst med David Attenborough ...) begynner. Flatbrød er mat som kan tilpasses en deadline, en ledig tirsdagskveld og særlig et plutselig anfall av sult. Her på bloggen er det best å spille med åpne kort: Jeg spiste den første av disse flatbrødleivene på omtrent to minutter, stående ved kjøkkenbordet, med en heftig dose guacamole på. Frilansarbeid: Det bryr seg ikke om spisepauser.

Det er noe med rosmarin og høst som hører sammen, muligens fordi det er en av de siste krydderurtene som sier takk for seg i hagen når kvikksølvet begynner å krype ned mot null - eller kanskje det rett og slett er tilhørigheten til lam som skaper en etterårskonnotasjon. Uansett, du kan bytte ut rosmarin og chiliflak med nesten hva det måtte være, men jeg vil påstå godt med havsalt på toppen er obligatorisk. Guacamolen kan du skippe.


Halvgrove flatbrød med rosmarin og chiliflak
3 leiver på omtrent 25 cm i diameter
inspirert av oppskrift fra Smitten Kitchen

3 dl hvetemel
1 dl sammalt spelt eller sammalt hvete grov (dette kan også erstattes med mer hvetemel)
1 ss hakkede rosmarinnåler, pluss en kvist ekstra til pynt
1 ts bakepulver
3/4 ts salt
1,2 dl vann
1/2 dl olivenolje, pluss litt ekstra til pensling
havsalt
en klype tørkede chiliflak

Forvarm ovnen til 230 grader, sett inn en bakeplate midt i ovnen. Rør sammen meltypene, hakket rosmarin, bakepulver og salt, og lag en grop i midten. Hell vann og olje i gropen, og rør til en deig. Elt deigen kjapt, 4 til 5 ganger. Del deigen i tre, dekk to av delene med plastfolie mens du kjevler den siste delen ut på et bakepapir (det hjelper å sette noe tungt i hjørnene på bakepapiret for å lette kjevlingen). Leiven trenger ikke å bli rund, men prøv å få til en diameter på omtrent 25 cm (leiven skal med andre ord være ganske tynt kjevlet). Pensle med litt olivenolje, strø over noen chiliflak og press noen buketter med rosmarinnåler lett ned i deigen. Løft bakepapiret og plasser det på den varme bakeplaten i ovnen, og la flatbrødet steke i mellom 8 og 10 minutter, til det begynner å få farge og noen luftbobler. Avkjøl på rist, og gjenta prosessen med de to andre leivene. Flatbrødet kan oppbevares i tett boks i to dager, men personlig syns jeg det er aller best nystekt og varmt.


mandag 8. oktober 2012

Pølsegryte med spelt og gulrøtter.


 Nå er det surt i kolonihagen. Jeg har en liten oljeovn, som kjapt får spredt varmen i den lille hytta, men jeg skrur den alltid ned om kvelden. Dermed er morgenene rene kappløp om å få skrudd på ovnen, satt på kaffetrakteren og hevet seg inn under dyna igjen, til ovnen har fått gjort jobben sin, kaffetrakteren har mumlet seg ferdig og temperaturen har rukket å bli noe høyere enn de 14 gradene den har ligget på innendørs de senere morgenene.
Men med kaldt vær kommer også den beste tiden på høsten, de vakreste fargene og den blåeste himmelen. Det er ikke å forakte, og det er akkurat fargene som gjør det fortsatt trivelig å bo i kolonihagen. For den er jo, når sant skal sies, egentlig et sommersted.
På søndag, etter å ha vandret ut forbi Aker Brygge for å titte på det nye  Astrup Fearnley-museet, kom jeg hjem til det som kjentes ut som en bare lettere opptint isboks. Da var det på med oljeovnen, men stekeovnen også. Innimellom har man behov for mat som sprer varme gjennom både ingrediensene, duften mens den putrer og dampen fra tallerkenen. Dette er akkurat sånn mat.
Det var ikke så mye skapene hadde å by på denne søndagen, men den som leter, finner, og en pakke chorizopølser fra Grøstad samt en pose spelt fra Via Italia i Mathallen (gå! handle! gled deg!), i selskap med to heller gustne gulrøtter, fikk et hett møte i gryta. Det satte både pølsene, gulrøttene og jeg svært stor pris på.

Pølsegryte med spelt og gulrøtter

Jo mer krydrede pølser, jo bedre, da stikkordet her er varme. Chorizo fra Grøstad er akkurat passe hete, men dersom dine pølser er dvaskere i skinnet, kan du hive oppi en teskje tørkede chiliflak samtidig med hvitløken.

2 ss solsikkeolje
450 g krydrede pølser av god kvalitet (jeg sverger til chorizo fra Grøstad Gris)
2 eller 3 gulrøtter, skåret i skiver
1 fedd hvitløk, finhakket
1 laurbærblad
200 g spelt (farro)
6 dl grønnsaks- eller hønsekraft (buljongterning går fint)
en liten neve persille, hakket (pluss en kvast til pynt, hvis du har behov for et estetisk løft)

Skjær pølsene i korte stykker, omtrent så lange som en halv vinkork. Varm oljen i en gryte, ha oppi pølsebiter og gulrotskiver og la det frese på ganske sterk i varme i en fem minutters tid, til fettet har begynt å renne av pølsene og de er begynt å få fin farge. Tilsett hakket hvitløk, og fres videre ett minutt. Ha så oppi speltgryn og laurbærblad, og rør godt, slik at grynene får rullet seg i fettet fra pølsene. Ha oppi kraft, kok opp og la det hele putre i omtrent 25 minutter, til speltgrynene er kokt og det hele har tyknet litt. Smak, krydre med salt og pepper hvis nødvendig, og rør inn hakket persille. Server rykende varm, gjerne  på en svært sur dag.

mandag 1. oktober 2012

Pinnebrød.

Det finnes mye pen mat. Fruktterter, kanelsnurrer, et skikkelig vellastet smørbrød med sprø skorpe (helst på dansk manér, med tjukke skiver leverpostei og lysegrønn sylteagurk), en salat pyntet med spiselige blomster og hele pakka. Så har du mindre pen mat. Den er ofte enda bedre. Lasagne. Spagetti bolognese. Rømmegrøt. Risgrøt. Enhver grøt, egentlig. Og risotto. Utseendet kan også bedra, f.eks. når det kommer til boller. De kan se svært så innbydende ut, helt til du tar en bit og finner ut at den er knusktørr. Eller fersken, duggfrisk og uimotståelig, som viser seg å smake oransje papp.

Pinnebrød har ikke utseendet med seg, særlig ikke hvis du har gitt det en skikkelig omgang i flammene. Det er vanskelig (for denne bloggeren) å få en perfekt snurr på brødet rundt pinnen, og når deigen først sitter der, kan du med én gang gi opp å prøve å "style" den. Den sitter der den sitter, som rumpa. (Hæ?)

Høstferien i England var ikke-eksisterende, og dermed måtte første høstferiehelg på norsk jord på opptil flere år, feires slik den bør: Fjelltur, fyr i peisen, pinnebrød og et glass vin. (Jeg vil gjerne få påpeke at på selveste Maaemo serverer de brød som en egen rett. Så pinnebrød til middag, med vin = helt legitimt.)
De fleste kan sikkert pinnebrødoppskriften sin i hodet, men for oss som ikke har tatt turen opp på fjellet på lenge, finner du den her, med noen bonusbilder fra Filefjell på kjøpet. God høstferie!

Pinnebrød
omtrent ti store pinnebrød

7,5 til 8 dl lunkent vann
en pakke gjær, fersk eller tørr
1 ss salt
1 ss sukker
2 ss olje (jeg brukte raps, men ta det du har på hytta, eller erstatt med lik mengde smeltet smør)
omtrent 1 kg hvetemel

Rør gjæren ut i det lunkne vannet i en bakebolle, og ha oppi salt, sukker, olje og så mye mel at du får en deig du enkelt kan elte. Elt i vei, så lenge du gidder, og dekk så deigen med plast og la den heve i omtrent en time. Vi satte den oppå peisen, et fortreffelig, og nesten for varmt, hevested. Du kan også la deigen heve i en plastpose som du tar med deg i sekken, dersom pinnebrødene skal være med på tur. Vi stekte våre i hyttepeisen. Spikk noen fine, litt lange pinner, fjern all bark der du skal tvinne pinnebrøddeigen (resten av pinnen kan det godt være bark på). Stek pinnebrødene til de har fått farge (og kanskje blitt lettere svidd), bank på dem og lytt etter en hul lyd som et tegn på at de er gjennomstekt. Vær forberedt på at dette kan ta lenger tid enn du tror. Nyt pinnebrødene nystekte, f.eks. med en tallerken god spekemat til.




fredag 21. september 2012

Min lasagne.

Høsten bringer med seg både dette og hint. Bjørnebær. Nye sko. Nytt arbeidsliv. (Selvstendig næringsdrivende! Iik!). Og en endring i maten man får lyst på.
For når regnet pisker mot rutene og skjerfet står rett ut når du er ute og går tur, da er det godt å komme hjem til noe som sier "velkommen!" med åpne armer og ikke bryr seg om nesen din renner eller du har godt av én kalori mindre den kvelden. Da er det godt å komme hjem til lasagne.

Min lasagne er som mange andre lasagner: lag på lag med kjøttsaus og hvit saus, men så et eget lite stratum innimellom, i form av denne karen her:
Det var i ostebutikken i Cambridge jeg fikk tips om å bruke taleggio i lasagne. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe en engelsk ost, Berkswell, til lasagnen min, men mannen i ostedisken ble forferdet over tanken på å bruke en så råflott ost i en oppskrift hvor den til en viss grad forsvinner i alle de andre komponentene. Han foreslo taleggio, som både kommer fra samme opphavsland som lasagnen og som er rimeligere i drift. Jeg fant imidlertid fort ut at i Norge er ikke taleggio like lett å oppdrive overalt, så osten på bildet er faktisk norsk Port Salut, et fint taleggio-alternativ. Tynne skiver mellom lagene gir denne lasagnen noe ekstra, selvfølgelig kalorimessig, men aller viktigst, smaksmessig.

Lasagne er høstmat på to måter: Det varmer, og det tar tid å lage fra bunnen av. Velg deg dermed en forblåst, våt høstdag, og lag lasagne. Du trenger ikke å gjøre så mye annet den dagen, gå på kino kanskje, eller skrive innlegg til bloggen din, eller muligens ta litt oppvask. Men å lage lasagne, det fungerer fint som et prosjekt for seg selv, og det kan ta så lang tid du vil. Luksus, ikke sant?
Resultatet blir deretter. Når man har svettet over grytene i lengre tid, bør man jo i det minste bli belønnet for strevet, og det blir du i bøtter og spann her. Lasagnedagen kan være en hvilken som helst dag, men jeg favoriserer blygrå søndager med lite håp om solskinn. Sett på radioen, finn fram en romslig, ildfast form og sett i gang med å kose deg.


Siris lasagne
inspirert av mange lasagneoppskrifter
mange porsjoner, minst 6 til middag

500 g kjøttdeig
2 ss olje
1 løk, hakket
4 fedd hvitløk, finhakket
1 boks hakkede tomater
1–2 ss tomatpuré
noen kvern pepper
1 ts salt
1 ss frisk basilikum, revet
1 dl vann (bruk boksen med hakkede tomater)

1 ss smør
2 ss hvetemel
4 dl melk
3 ss revet parmesan
1 ts salt
½ ts pepper
¼ ts malt muskat

200 g taleggio eller Port Salut, skåret i tynne skiver

1 pakke lasagneplater, helst med egg (con uovo)

Brun kjøttdeigen i oljen i to omganger. Ha all kjøttdeigen tilbake i panna, tilsett løk, hvitløk, tomater, tomatpuré, salt, pepper og vann. La putre i omtrent 20 minutter, men gjerne lenger, til sausen tykner. Dryss over revne basilikumblader. Krydre med salt og pepper. Forvarm ovnen til 225 grader.

Imens lager du den hvite sausen. Smelt smøret i en liten kjele på svak varme og rør inn hvetemelet. Spe med melk under omrøring, og la sausen koke i omtrent 10 minutter, til tykner noe. Ikke bli stressa om den ikke tykner så mye som du ønsker, det vil ikke spille noen rolle i det endelige resultatet. Ha i parmesan, og la den smelte. Smak til med krydder.

Legg først et lag hvit saus i en form (min er en Pyrex-glassform ca. 30 x 20 cm), legg lasagneplater til det dekker oppå, og ha deretter et lag kjøttsaus på. Dekk med skiver av taleggio eller Port Salut. Ha så mer hvit saus, lasagneplater og kjøttsaus oppå, avslutt med hvit saus og de siste skivene med taleggio / Port Salut. Stek lasagnen i mellom 30 og 40 minutter, til lasagneplatene er blitt møre og osten er pent brunet på toppen. La lasagnen hvile noen minutter før servering, og la den få følge av en grønn salat. Et glass kraftig rødvin er heller ikke feil i høstmørket.


mandag 17. september 2012

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter.

Det du ser på bildet over, er min nye høstdessert. Den består av (nesten) alt det beste ved høsten, nemlig varme epler, tyttebær, brunt sukker og kanel. Pluss smør. Og valnøtter. Lyst på en aldri så liten bit?
Tyttebærplukking vil for meg alltid være sterkt knyttet til bestemor. I år, for eksempel, har hun 14 liter tyttebær å hanskes med på det lyse kjøkkenet med svartovn og divan, en mengde som er vanskelig å se for seg før man har sett en sånn balje man bader babyer i, full av tyttebær. Jeg skal gi deg et øyeblikk til å visualisere det.

Men det er ikke bare på grunn av de enorme mengdene bær som konsumeres, at tyttebær også er sterkt knyttet til bestemor i mitt hode. Hun har nemlig også fortalt om tyttebærplukking under krigen, tyttebær som fikk mange ting til å smake bedre og skarpere enn det de noe forsagte krigsråvarene kanskje ville tilsi. Og så er det en historie i en bok jeg er så glad i, Sofies verden av Jostein Gaarder, der forfatteren stadig vender tilbake til bildet av en ung kvinne på tyttebærtur under krigen. Bær + grepa kvinnfolk = tyttebær. Du kan si jeg er ganske betatt av tyten, for å si det med bestemor.
Og det er mange usual suspects når det kommer til tyttebær: Trollkrem, rørte tyttebær, tilbehør til stek, tyttebærlikør. Men så er det sånn da, at sånne oppskrifter gjerne starter slik: "Rens 5 liter tyttebær ..." Og på søndag, da kom jeg hjem med en plastbøtte med et kobbel stakkarslige bær som såvidt skjulte bunnen av bøtta, og da, da må man revurdere likøren. Så da ble det dessert i stedet, men ikke trollkrem: Det ble epler stekt gylne i smør og brunt sukker med litt kanel i, til eplebåtene nesten kollapser, og så iblandet en håndfull hver av tyttebær og valnøtter, pent hakket og ristet. Jeg sendte noen tanker til bestemor, som vitterlig i dette nu står og rører i syltetøygryta. Stikker innom litt senere i høst, jeg! Og da skal jeg ta med meg noen valnøtter og en pose epler.

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter
inspirert av oppskrift på klikk.no
3 til 4 porsjoner med vaniljeis eller annet kremet tilbehør (crème fraîche, gresk yogurt ...)

2 ss smør
2 dl brunt sukker
1 ts kanel
6 epler
ev. en skvis sitronsaft
1 dl valnøtter, grovhakket og ristet i tørr stekepanne
1 dl tyttebær, renset

 Det er supert å være to på kjøkkenet når du lager denne oppskriften, for da kan en røre i stekepannen mens den andre skreller og skjærer epler i båter. Men er du alene, skreller og skjærer du eplene i båter først, og hiver dem i en bolle med vann tilsatt litt sitronsaft, så eplene ikke blir brune. Så: Smelt smør i en stekepanne, ha i sukker og rør til det har smeltet helt. Tilsett kanel og rør den inn, og ha deretter eplebåtene oppi kanelsmøret. Rør, rør, rør, til eplene er myke og lettere karamellisert i kantene. Tilsett så valnøtter og tyttebær, og la det hele putre sammen i omtrent ett minutt. Server veldig gjerne med vaniljeis, eller for eksempel  crème fraîche. Her har du også en nydelig, om litt luksuriøs topping til havregrøt om morgenen.