onsdag 29. september 2010

Audley End.









Mamma og jeg var på utflukt. Du kan lese mer om Audley End her. Det var scones, georgianske peiser og svarte kullkjeks.

(Visste ikke før jeg søkte etter informasjon om dem på nettet at brukes til å motvirke luft i magen hos hunder. Det satte jo en ekstra spiss på det hele!)

onsdag 22. september 2010

Sutton Hoo.

Brendan og jeg tok en aldri så liten tidsreise for noen uker siden.
 Nærmere bestemt til Sutton Hoo, som ikke bare er en anglosaksisk gravplass, men også består av et herskapshus, gjenskapt slik det så ut rett før andre verdenskrig. Drakk te gjorde vi selvfølgelig, siden vi allerede følte oss ganske non-U.

Drikke av det fine porselenet fikk vi ikke.

tirsdag 14. september 2010

Tomatfocaccia + hjemmelaget timiantapenade.

Noen av mine favorittmåltider er de som er mange små måltider i ett. Litt som tapas, men ikke nødvendigvis spanskinspirert. Utgangspunktet jeg liker best, er godt brød. Har man godt brød, har man reddet middagen.
Brendan er til stadighet overrasket når jeg har bakt brød (igjen). For meg er det små gledesstunder, litt som en slags terapi, der jeg får ut aggresjon når jeg elter, og deretter skaper et positivt resultat; noe så velduftende og innbydende at det skal være umulig å si nei takk. Mestring, rett og slett. Og skaping av positive hvetevibber.
Dette er nøyaktig et slikt terapibrød: Focaccia som tar hele dagen å lage, som kanskje ser merkelig ut til å begynne med, men så tar du det ut av ovnen, lar det avkjøles mens du smeller sammen en tapenade til å smøre på det, og så, min venn, så har du oppnådd noe som er verdt en regntung dags arbeid (hva annet var det å gjøre?). Dette brødet er seigt, saftig og fullt av olivenolje, med små pang av søtladne tomater og aromatisk rosmarin. Timiantapenaden er det perfekte følget, salt og passe smørbart (også så mye sunnere enn smør!). Legger du til en litt kraftig salat, kanskje med et bløtkokt egg eller litt strimlet kylling  på toppen, har du et måltid som ikke er til å kimse ad.

Tomatfocaccia
fra Sarah Raven's Garden Cookbook

1 ts tørrgjær
300 ml lunkent vann
1 ts havsalt, pluss ekstra til strøing
400 g hvetemel
8 ss olivenolje
20 hele cherrytomater
1 ts rosmarinnåler

Bland ut gjæren i vannet, tilsett salt og mel og bland til en jevn deig. Den skal være ganske løs. Dekk bakebollen med plast, og la deigen heve i 35 til 45 minutter, til dobbel størrelse. Tilsett så 2 ss olivenolje, og vend denne i deigen. Dekk til bollen igjen, og la heve til dobbel størrelse igjen. Gjenta denne prosessen to ganger. Når deigen har hevet for fjerde gang, trykker du den ut i en liten langpanne (ca. 35 x 20 cm) kledt med bakepapir. Deigen skal være ca. 2 cm tykk, så trykk den godt ut til kanten av langpannen. Dekk med klede, og la deigen heve en time, til den er dobbelt så stor og små bobler har begynt å dukke opp på overflaten. Forvarm ovnen til 200 grader. Spre cherrytomatene og rosmarinen over focacciaen, strø over litt mer havsalt og stek så brødet til det er gyllent (Sarah Raven gir ingen tidsanvisning, men min focaccia tok ca. 35 minutter). La det avkjøles i langpannen en halv time, og flytt det deretter over på rist for å avkjøles helt.

Timiantapenade
fra samme bok
 
250 g svarte oliven
liten bunt timian
50 g ansjosfileter i olje, godt avrent
1 eller 2 fedd hvitløk
25 g kapers
olivenolje

Fjern timianbladene fra stilken, og ta ut steinene i olivenene. Ha alle ingrediensene i en blender (jeg brukte, som det går fram av bildet, "minikjøkkenmaskinen" til stavmikseren) og kjør noen minutter. Ha i nok olivenolje til at du får en tjukk, smørbar blanding. Ha på et lite, sterilt glass og sett på lokk. Tapenaden holder seg i kjøleskapet i opptil tre måneder.

mandag 13. september 2010

Ovnsbakte fersken.

 Da vi var på ferie i Frankrike, havnet vi tilfeldigvis midt i ferskensesongen.

Det var det ingen som var lei seg for.
Vi spiste et ikke beskjedent antall av denne vakre frukten, og jeg tenkte flere ganger hvor gjerne jeg skulle ha fylt kofferten til bristepunktet med duftende, myke fersken, for å kunne nyte smaken av sommer også etter at vi hadde lagt Languedocs frukthager bak oss.
Bortsett fra at en koffert full av fersken sannsynligvis ville resultert i et (fersken-) blodbad, førte visse andre shoppingrelaterte logistikkproblemer til at denne ferskenhamstringen aldri fant sted.
Det har jeg angret på mange ganger siden.

Sist på lørdag, da jeg lagde disse ovnsbakte ferskenene, og innså at de hadde blitt en million ganger bedre med en fersken rett fra treet, i stedet for en fersken som ble plukket umoden i Frankrike for å sendes til England.

Moralen er: Befinner du deg i Frankrike under ferskensesongen, nyt. Befinner du deg i England eller Norge, er du nødt til å klemme deg fram til den mest modne frukten, la dem steke lenge, og krysse fingrene. Med mindre du har et ferskentre i hagen. I så fall er jeg fryktelig misunnelig.
Det er litt sent på året for fersken, men jeg måtte bare dele denne knallgode måten å tilberede frukt på (prøv å bytte ut fersken med plommer, som er i sesong just nu). Ser du en fersken, grip sjansen til en siste smak av sommer for i år.
Ovnsbakte fersken
4 porsjoner
fra Easy Italian av Maxine Clark

4 store, godt modne fersken
9 amarettikjeks, knust
25 g malte mandler (jeg brukte hasselnøtter, siden det var det jeg hadde i skapet)
1 eggeplomme
1 ss kakao, siktet
300 ml tørr hvitvin
2 ss brunt sukker

Forvarm ovnen til 180 grader. Vask ferskenene og tørk godt av dem med tørkerull. Del dem i to og fjern steinen. Bruk en teskje til å fjerne litt av fruktkjøttet, som du deretter finhakker. Bland fruktkjøttet, amarettikjeks, malte mandler, eggeplomme og kakao i en bolle, og fyll ferskenene med blandingen. Plasser de fylte ferskenene i en ildfast form, hell over vinen og strø over det brune sukkeret. Stek ferskenene i 25 minutter. La dem avkjøles, og server ved romtemperatur. Drypp sausen fra formen over.

mandag 6. september 2010

Eplekake.

På søndag hadde jeg en lettere eksistensiell krise. Med tanke på at Internett er en Pandoras eske av  fargerike utbroderinger av eksistensielle kriser, skal jeg unngå å gå nærmere inn på detaljene.
Men!

Krisen løste seg på best mulig vis: Den resulterte nemlig i at jeg tok grep.*
Og lagde eplekake.
Dette er en klassisk norsk eplekake, uten overraskelser som rosiner, stjerneanis eller agavesirup. Bruk en god, tradisjonsrik eplesort, den skandinaviske favoritten her i gården er nok klassiske Åkerø. Det britiske utvalget av eplesorter har, som det norske, blitt truet av kjipe og skummelt holdbare varianter som Granny Smith og Golden Delicious, men fokuset her borte har, som hjemme, økt på viktigheten av frukthager som en del av kulturlandskapet. Min britiske favoritt er James Grieve (en ekte skotte!), men jeg gleder meg til å lære flere sorter å kjenne under eplehelgen på Audley End om noen uker. I mellomtiden satser jeg på mye knasking og få kriser.
*Hett krisetips: Få noen som er glad i deg, til å si deg noen sannhetens ord. Det er veldig lett å lage unnskyldninger for seg selv, ikke fullt så lett å lage unnskyldninger for andre. Psykologavsnitt slutt.

Eplekake
en liten langpanne


200 g smør, romtemperert
250 sukker
50 g brunt sukker
4 egg

325 g hvetemel
1 ts kanel
1/2 ts muskat
1/2 ts salt
2 ts bakepulver

1 1/2 dl melk
4 eller 5 epler
kanel og strøsukker/perlesukker, til pynt

Forvarm ovnen til 180 grader. Visp sukker og smør til det er lyst og luftig. Tilsett eggene, ett om gangen. Bland sammen mel, kanel, muskat, salt og bakepulver. Tilsett melblandingen og melken., rør til deigen er jevn. Ha den i en liten, smurt langpanne. Fjern kjernehusene i eplene, og del dem i båter. Stikk båtene ned i røren, med skallet opp. Strø over kanel og sukker til pynt. Stek kaken i 40 minutter, til den har fått fin farge. Klassisk tilbehør er vaniljeis eller vispet krem. Vi nøt den bar, og var meget fornøyd med det.