[Perigord til Provence, del IV - vinsmaking]

Hvis du er i Frankrike, har tilgang på en bil (og helst en sjåfør!) og kan snakke en smule fransk, så bør du komme deg på vinsmaking. Det er lett å finne vingårder som tilbyr smaking - de er ofte godt skiltet, og ordet du skal se etter, er " dégustation". Smakingen er som regel gratis, og de fleste vil nok føle at det sømmer seg å kjøpe med seg en flaske som takk, særlig hvis du har fått smake mer enn bare litt. Og særlig hvis vinen er god. Særlig på mindre vingårder vil du se at prisene ofte er svært gode, vår favorittvin kjøpt på vinsmaking var en herlig Crémant de Bourgogne til litt over €7 flaska. Skål, med andre ord!

Vi besøkte to vingårder i Provence, og to i Bourgogne - på langt nær ikke nok, i følge Brendan. Jeg var imidlertid fornøyd, mest fordi man jo etter ti viner i rask rekkefølge begynner å få problemer med å skille dem ifra hverandre ... Eller kanskje jeg bare har dårligere utviklede vinsmakingsevner enn min kjære engelskmann! 

På bildene figurerer Brendans familie i sitt rette element - vinsmaking var det som sto øverst på agendaen for Provence-oppholdet. Det er en kjent sak blant engelskmenn at en kjapp tur over kanalen med ferga og bilen er en ypperlig anledning til å praktisere skolefransken og fylle opp vinstativet. Personlig syns jeg konseptet er helt fantastisk: Du får møte produsenten ansikt til ansikt, se hvor produktet produseres (i mange tilfeller varierer vinen markant selv fra én åker til den som ligger rett ved siden av) og høre om de ulike årgangene fra de som kjenner vinen best.

Og for å være ærlig, for en skarve nordmann er det jo en åpenbaring: Gratis vin!

Men jammen tror jeg ikke det er noe til og med briter setter pris på.

Vi besøkte:

Domaine de Tara rett utenfor Roussillon.

Chateaublanc Chasson med utsalg av andre lokale produkter i tillegg til vin, deriblant olivenolje og syltetøy - og til og med øl!

Domaine Mathias i Bourgogne, som produserer økologisk vin

Domaine Jacques Dury, også i Bourgogne (nærmere bestemt Rully, et område kjent for rimelig vin av god kvalitet, og som bonus er en veldig pen landsby). Dette var favorittstoppen vår på vinsmakingsferden, vi ble servert av en eldre dame som sjenerøst delte ut både salt snacks (klokka hadde enda ikke passert 11 ...) og store mengder vin. Jeg finner ikke noe nettsted for denne vingården, men dersom du skulle befinne deg i Rully, er det sikkert bare å spørre om veien; det var ikke store forhold der.

Dette konkluderer innleggene om Frankrike-ferien i denne omgang. Her finner du del I, del II (mat) og del III. 

[Perigord til Provence, del III]

  

Bildene ovenfor dokumenterer en miks av Perigord og Provence, fjellandsbyen er Beynac i Dordogne, vinglasset ble inntatt i Lourmarin, en bortgjemt liten godbit midt i Luberon-åsene. Den avslappede pusen ble fotografert i Les Eyzies, sommerfuglgardinen og de okergule veggene dukket opp i Roussillon, påfuglene, bardisken med iskremkjeks, buksbomkunsten og chateau-inngangen er fra Marqueyssac og trøffelbutikken fant vi i Sarlat i Perigord.

Jeg har noen flere bilder å dele, fra en vinsmaking vi var på i Provence. De inkluderer et bilde av alle Brendans søsken på ett brett, i sitt rette element ved bardisken. Verdt å vente på, med andre ord.

[Perigord til Provence, del II - mat]

Jordbærene ovenfor er en spesiell, fransk sort: Mara des Bois. De ser ut som ordinære jordbær, men er helt unike: De smaker akkurat som markjordbær. Tenk deg et markjordbær du kan sette tenna i! Bærene på bildet over, sammen med eggene på bildet under, kjøpte vi på gården nærmest oss i Perigord. Dama som bemannet gårdsutsalget solgte også aprikossyltetøy, foie gras og andebryst, og smilte lurt da jeg gjennom min tålmodige tolk (Brendan) gav uttrykk for spent jeg var på å smake de sagnomsuste jordbærene. Vi fikk beskjed om å komme tilbake etter klokken åtte om kvelden, for da var plukkerne hjemkommet fra jordbæråkeren. Mara des Bois er en sort du aldri finner på super'n, av den enkle grunn at den har svært kort holdbarhet før den ender opp som utilsiktet syltetøy. Vi trasket langs den støvete veien til gården ti over åtte samme kveld, og kort tid etter var jordbærnirvana nådd. 

Vi kjøpte to kurver, og delte den ene på veien tilbake til dueslaget.

 

 Bildene her er en blanding av matminner fra Perigord og Provence, fotografiene i kollasjen nedenfor er tatt på det kjente provençalske søndagsmarkedet i L'Isle sur la Sorgue, mens bildet over er av pain de campagne fra Les Eyzies i Dordogne, et brød som ble ekstra minneverdig fordi det ble satt til livs rett etter at vi kom famlende ut i dagslyset etter å ha sett noen helt enestående hulemalerier.

Den siste uken bodde vi på b&b i Provence sammen med Brendans familie, og da ble det flere restaurantmåltider, noen av dem mer minneverdige enn andre. Generelt var det lettere å finne gode restauranter i Provence enn i Perigord; jeg har ført opp våre favoritter nederst i dette innlegget. Salaten ovenfor hadde tre små geitoster innpakket i skinke, bringebær og sprø salatblader å glede seg over, og du finner den hos La Treille i den lille, okergule (bokstavelig talt) byen Roussillon.

Steinfruktene var akkurat begynt å komme på markedet da vi var i Provence, det sto små boder langs veiene og jeg angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte en kasse aprikoser den siste dagen, til gullgult syltetøy på grå regnværsdager i England. Og så liker jeg så godt kassene i seg selv: Perfekte til å plante jordbærstiklingene våre i. 

Morellene plukket vi i hagen der vi bodde, hos trivelige Jean-Pierre (som endte opp med å bli hetende alt fra Michel til Jean-Claude) i Bastide de Casiopée. 

Vi spiste is og vandret i solsteken blant alt det grønne i Marqueyssac, et hageanlegg på toppen av et steinete berg i Dordogne som virkelig appellerte til de grønne genene mine. Ovenfor ser du jordbærsorbet, og t-skjorta avslører muligens den isspisende modellen.

Den siste dagen, på vei til ferga i Calais, stoppet vi i katedralbyen Laon, et tilfeldig bekjentskap som raskt ble en favoritt. Ovenfor ser du lunsjen vår den dagen; det hadde blåst storm styrke i kanalen kvelden før, så jeg druknet mine sorger i crème patissière. Kanskje ikke den beste taktikken i møte med mulig sjøsyke, men på feriens siste dag gjør man som man vil.

Siris bittelille Provence-guide:

David & Louisa

Trivelig, liten restaurant i det noe slitne knutepunktet Cavaillon. Tre retter for  €22, vi spiste blant annet varm geitost innpakket i filodeig, pannestekt rødspette og coupe Melba, en herlig dessert bestående av vaniljeis, jordbærsorbet, ferskensitup og vispet krem. Sjenerøse porsjoner og hyggelig vertskap.

Le Bistrot @ La Coquillade

Siden Provence-oppholdet delvis var en feiring av Brendans pappa sin 60-årsdag, hadde vi et herremåltid på denne noe dyrere restauranten en av kveldene. Vi brukte resten av ferien på å snakke om den ene forretten vi hadde her, en verrine med artisjokk, squash og parmesankrem som virkelig utgjorde et mesterverk i shotglassformat. La Coquillade er et hotell, med hele tre restauranter i forskjellige prisklasser på premissene.

La Huppe

Her sitter du ute på verandaen og nyter maten, og som vanlig er prix fixe-menyene et trygt valg; vi fikk en amuse-bouche  bestående av bittesmå cherrytomater dyppet i lokal honning og fennikelfrø, og svisker tullet inn i bacon, etterfulgt av både hvite og grønne asparges med kremet saus, søte kamskjell servert med safrangul speltrisotto til hovedrett og en skål med hjemmebakte småkaker til kaffen (på dette tidspunktet hadde vi spist tre retter til middag hver dag ... Det var på tide med et avbrekk, hvis du kan kalle det det).

La Treille

Jeg har allerede beskrevet lunsjen vi hadde her, et lettbent måltid med lokale råvarer som virkelig konsentrerte Provence på en tallerken for meg. Salaten kostet €12, som er over gjennomsnittet, men verdt hver eurocent. Brendan var erketurist og bestilte pastis. Det er en viktig detalj å få med.

Bastide de Casiopée

Jean-Pierre driver b&b i sitt eget renoverte gårdshus i nærheten av Roussillon. Han er en frokostekspert: Croissant, pain au chocolat, baguette, yogurt, aprikoser, moreller, ti forskjellige typer syltetøy, appelsinjuice og den beste kaffen jeg har smakt i Frankrike (skikkelig traktekaffe, for en gangs skyld). Rommene er store og luftige (NB: ingen air-con), huset ligger midt ute i vinmarkene og spør du pent, spanderer han en aperitif.

[Perigord til Provence, del I]

  

  

Jeg holdt på å si "Jeg er tilbake!", men i hodet sitter jeg fortsatt på en fransk pinnestol med en helt perfekt moden aprikos i hånden, et glass Sauternes ved min side og en solnedgang som ville sett helt lik ut for to hundre år siden, i ferd med å gå sin gang rett foran meg. Brunfargen sitter, kjøleskapet er fylt opp med beurre demi-sel og jeg hadde løyet om jeg ikke hadde sagt at her i England, her er det ingen vinkvote, og takk for det. Stua, ja den formelig klinker. Kremt.

Det ble mange bilder, for det var mange øyeblikk verdt å huske; dette er noen Kodak-øyeblikk fra Perigord og dueslaget (!) vi leide en uke der.

Kunne du tenke deg en ferie utenfor allfarvei, men med alle fasiliteter, kan jeg ikke få anbefalt Les Bigayres og trivelige madame et monsieur Faget nok. (Og dueslaget er romslig nok til seks, vi var bare ute etter friheten til å breie oss. Livet i et viktoriansk rekkehus kan gi deg det behovet.)

Etter seks dager dro vi videre i den lille røde bilen til Provence, noen postkort derfra kommer i neste innlegg. Og ja, det kommer flere bilder med temaet mat. Det var bare lyset i Perigord ... Jeg kan ikke slutte å se på bildene av det. De aller fleste fotografiene i dette innlegget kommer rett fra kameraet, fredet fra Photoshop. Det gjør meg glad.

Mais oui. [3]

Selv om vin er selve nasjonaldrikken i Frankrike, må jeg ærlig innrømme at for to svette turister gikk det veldig mye i iste. Franskmennene digger Lipton, og det er et merke jeg har savnet mye her i England (engelskmennene vil vel holde amerikanerne unna selve kjernen i det britiske folkesjela: teen). Men mange franske kafeer tilbød også hjemmelaget iste, et helt annet konsept (usøtet) men vel så godt (om ikke bedre).

Når man er ferdig med drikkevarene, er jo som regel festen over, så dette innlegget markerer slutten på fotodagboken fra Frankrike. Jeg er tilbake på kontoret, brunfargen begynner allerede å blekne, men jeg slipper å tråkke i hundebæsj og kan endelig brygge god kaffe i egen presskanne igjen, så livet aprés France er slett ikke å forakte.

Har flere oppskrifter å dele, bl.a. en mystisk svensk bærkake og en ypperlig måte å få bukt med squasheksplosjoner på. Fortsettelse følger!