Rabarbragrøt.

Mamma har en liten kolonihagehytte her i Oslo. Der dyrker hun til min fortvilelse stort sett bare prydbusker, i tillegg til to av den norske våren og sommerens mest sjenerøst omgjengelige favoritter: rips og rabarbra. Siden hun er gartner av yrke, maser jeg hele tiden om at hun bør være mer spenstig i grønnsak- og fruktodlingen, men egentlig (særlig tatt i betraktning av den noe overentusiastiske grønnsakshagen Brendan og jeg prøver og feiler å hanskes med i Cambridge) er det en perfekt symbiose. Rabarbraen kommer først, i begynnelsen litt unnselig, men så. Så eksploderer det, og du kan plukke kilovis med stilker og fremdeles være konfrontert med en tromsøpalme av en plante. Etter et par måneder med rabarbra til dessert i alle dens former, begynner ripsen å rødme. Da er det bare å finne fram gaffelen, sette seg til rette og vifte vekk skjærene mens du sikrer nok bær til et par skåler mens vaniljesausen putrer. Og én ripsbusk gir forunderlig mange desserter, nesten helt til eplene modner og du priser deg lykkelig over at det treet heldigvis ikke ble byttet ut med en sjasminbusk.

Takk for at du ikke bytter ut rabarbraen med roser heller, mamma!

Rabarbragrøt

fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig

4 porsjoner

700 g rabarbra

1 dl sukker

4 dl vann

2 1/2 ss potetmel

Skyll rabarbrastilkene og del dem i 2 cm brede biter. Kok opp vann og sukker, ha i rabarbra og la det koke til bitene er møre. Rør ut potetmelet i litt vann, og tilsett jevningen i en tynn stråle under omrøring. Gi grøten et raskt oppkok. Serveres med fløte, vaniljeis eller bare med litt sukker på. Like god varm som kald, men skal du servere is til, syns jeg personlig det er aller, aller best at grøten fortsatt er lunken.