Chorizogryte med hvite bønner.

I det siste har jeg hatt flere gode kjøkkenøyeblikk. De har bestått i utprøving av nye oppskrifter som umiddelbart har blitt favoritter, havnet på repertoaret og som dermed nå kan smelles ihop uten oppskrift. Jeg har alltid drømt om at akkurat disse øyeblikkene skulle inntreffe (bestemor lager jo kun mat på denne magiske måten), at jeg skulle finne noen skikkelige bænkers oppskrifter som kunne brukes både til slappe mandagskvelder og rødvinsfylte vennemiddager. På Twitter har jeg mast om rosenkålsalaten til Hugh Fearnley-Whittingstall, som er av den høyst velkomne typen rett du med få grep kan gjøre om til en skikkelig snasen og superkjapp middag (et posjert egg på toppen? Et kyllingbryst i skiver? Krutonger?). Her i bloggen skal jeg i dag mase om (eventuelt hylle, kommer an på hvilke tanker du gjør deg om saftige biter godt krydret chorizo i en meget enkel, men også meget smakfull, tomatsaus med hint av litt sånn kastanjettaktig spansk gusto som du rett og slett ikke får på sydenferie) en varmende gryte som nettopp lages i kun én gryte. (Dersom du tilfeldigvis ikke har oppvaskmaskin, er dette aspektet av oppskriften forunderlig oppløftende.)

Dette er også et utmerket innslag i en tapasbasert middag, og jeg kan bekrefte at sammen med hjemmelagde patatas bravas, en god flaske rødvin og ditto venner blir det nærmest fiesta-stemning (av den ukleine typen) i heimen.

 
Chorizogryte med hvite bønner
fra Jamie Magazine
2 porsjoner
  
200 g chorizo, i skiver
2 rødløk, i skiver
3 fedd hvitløk, i skiver
olivenolje
1 ts røkt paprikapulver
1 boks hakkede tomater
1 boks hvite bønner, godt avrent

Ha olje i en middels stor kasserolle, og stek chorizo, løk og hvitløk over middels varme i fem minutter. Tilsett paprikapulver, tomater og bønner, skru ned varmen, sett på lokk og la det hele småkoke i 20 minutter. Ta av lokket mot slutten av koketiden dersom du liker en tjukkere konsistens. Server med brød. Jamie anbefaler et glass Bordeaux til, vi hadde en generisk flaske New World og var såre fornøyd. Som man jo gjerne er når man uansett er i sydenmodus.

Kjære Oslo.

Du er så fin og jeg savner deg sånn. Sees 17. desember. Kommer til å sitte på 18.30-flyet og ivre.

 

Ivre skikkelig.

Rosenkålfrittata.

Jeg foretrekker på alle måter frittata fremfor omelett. Det er noe med å svøpe alt det gode fyllet i en varm, gyllengul pute som på alle måter er bedre enn den noe mer gniene omeletten og dens forsøk på å være en oppblåst crêpe. Også krever frittataer ingen snuing.

 

Det følger at det dermed heller ikke krever rengjøring av koketoppen etterpå. Har du ikke gasskomfyr? Pris deg lykkelig. Få jobber er mindre tiltalende og mer knotete (og dessverre mer nødvendige) enn rengjøring av toppen på en gasskomfyr. Jeg insisterer på at du prøver selv for å bli overbevist. Stiller selvfølgelig min egen komfyr til disp.

Så hadde jeg valget, og det hadde jeg flere ganger denne uka, siden jeg er hjemme alene mens Brendan drikker vin med familien i Frankrike, velger jeg meg alltid en frodig frittata. Litt som om noen spør om du vil ha gløgg med eller uten rødvin. Man går jo for det mest, øh, fyldige alternativet.

Rosenkålfrittata
fra mat.no

300 g rosenkål
2 sjalottløk
2 tomater (jeg brukte 6 cherrytomater i stedet)
3 ss pinjekjerner
6 egg
2 ss revet parmesan
salt og pepper
smør til steking

Rens rosenkålen og kok den i lettsaltet vann i to til tre minutter. Hell kokevannet av og la kålen renne godt av. Bland den med hakket sjalottløk og pinjekjerner. Fres blandingen i smør i to til tre minutter. Rør inn tomatene i båter. Visp sammen egg og ost, smak til med salt og pepper. Hell eggerøren over grønnsakene i pannen, rør forsiktig eller beveg på pannen så eggerøren fordeler seg jevnt. Stek på middels varme til frittataen er fast på undersiden. Plasser pannen så under grillelementet i ovnen, og la frittataen steke til den er pent gyllen.

Tilslørte bondepiker.

Har man først laget eplemos, må man jo følge opp med Norges svar på skotske cranachan: Tilslørte bondepiker. Dette er en ubeskjeden hyllest til fløte, smørstekt brødrasp og herlig syrlige epler.

Jeg prøver jo så godt jeg kan å spre det norske matgospel i vennekretsen her i England, og så langt har det stort sett gått som smurt: Ingen sier jo nei takk til vafler, melkesjokolade eller fårikål (i hvert fall ikke når jeg stirrer inngående på dem og spør, med dårlig skjult forhåpning i stemmen, om de ikke syns det var fryktelig godt, da eller?). Da Brendan og jeg var på besøk hos bestemor i sommer, fulgte hun uppfordret opp Brendans kulinariske norskundervisning med gomme, mælkkaka og steikfesk, og han kan nå spørre på norsk når det er middag? Kan jeg få en øl? Vil du ha kaffe? med imponerende innlevelse.

Min jobb er dermed så godt som gjort!

Disse tilslørte bondepikene ble servert et vennepar som er halvt australsk og halvt britisk, og sjarmerte begge halvdeler i senk (sier hun ubeskjedent på vegne av pikene). Dermed er deres jobb også gjort, og jeg og de gjenværende bondepikene har dermed resten av uka for oss selv. Vi skal se repriser av Have I Got News for You og nyte det erkebritiske åsynet til tidenes Sherlock Holmes-tolker, Benedict Cumberbatch. (Verken jeg eller bondepikene klarer å la være å se for oss både Eggs Benedict og Cumberland-pølser i skjønn forening ved synet av dette velklingende navnet.) Anbefaler alle et kjapt bildesøk på Google mens eplemosen putrer (på mannen, ikke pølsene).

Tilslørte bondepiker
4 porsjoner
inspirert av oppskrift fra Helt Enkelt av Ingrid Espelid Hovig og Paul Løwe

750 g epler
1 dl vann
ca. 3/4 dl sukker
2 1/2 ss smør
5 dl brødrasp
3/4 dl sukker
1/2 ts kanel
et beger kremfløte
1 ts sukker
mørk sjokolade, revet (som topping)

Skrell eplene, fjern kjernehus og skjær i båter. Ha i en kjele med vannet, og kok til eplene er møre. Smak til med sukker. Smelt smøret i en stekepanne, tilsett brødrasp, sukker og kanel og stek til blandingen har fått en lys karamellfarge. Pass på å røre hele tiden, slik at det ikke svir seg. Avkjøl på  fat. Pisk fløten, og legg deretter brødrasp, eplemos og krem lagvis i enten en stor serveringsbolle eller i serveringsglass. Strø revet sjokolade på toppen, og server.

Daddel- og kanelkake.

I over ett år har vi hatt en eske med dadler stående i stua. Den er på størrelse med en skoeske, bundet sammen med silkebånd, og ser i det store og hele lite ut som en kartong tørket frukt.
Den var en gave fra naboene våre, de hadde vært hjemme i Saudi-Arabia og kom tilbake fullastet med medjool-dadler og meter på meter med et meget vakkert, midnattsblått fag av nervøs fløyel. Har lenge lurt på hva jeg skulle gjøre med begge disse sjenerøse gavene, og selv om dadler jo kan spises alene, er jeg ingen stor tilhenger av dem. Og så bruker jeg så lite nervøs fløyel.

Det har som sagt tatt meg et år å få smelt sammen denne kaken, og det kan jeg angre på nå. Den ser ut som brownies, har konsistensen til brownies men smaker magisk nok helt annerledes enn brownies, ganske juleaktig (ikke overraskende) og meget, meget tilfredsstillende på en sur høstdag, når alt som frister, er å sitte i go'stolen og se på The Tudors på dvd. Og kakerøren er omtrent like god som pepperkakedeig, noe som bør tale sterkt i kakens favør (i Siris testkjøkken ser vi nøye på alle aspekter av oppskriftene). Det må jo være verdt å ofre noen dadler for.*

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med den nervøse fløyelen. Jeg kan bare brodere korssting.

* Kanskje ikke? Burde jeg heller vurdert salg på Finn?

Daddel- og kanelkake
fra Spice Market av Jane Lawson
 
600 g dadler uten stein, hakket
1 ts natron
125 g usaltet smør, i biter
155 g mykt brunt sukker
2 egg
185 g hvetemel
1/2 ts bakepulver
1/2 ts kanel, pluss ekstra til strøssel
60 g melis

Sett ovnen på 180 grader. Smør en firkantet form (ca. 23 x 23 cm) eller liten langpanne, og legg bakepapir i bunnen. Ha dadlene i en kasserolle med 500 ml vann, og la det koke opp. Skru av platen og bland inn natronet, husk å røre godt. La blandingen avkjøles til romtemperatur. Pisk smør og sukker luftig, og ha i ett egg om gangen. Pisk godt mellom hvert egg. Sikt sammen mel, bakepulver og kanel, og vend denne blandingen inn i røren vekselsvis med daddelblandingen. Ha røren i formen, stryk den utover og stek i 55 til 60 minutter. La kaken avkjøles i formen i 5 minutter, og ha den deretter over på rist for å avkjøles helt. Del kaken i 36 biter, sikt over melis blandet med litt kanel og snu og vend på kakebitene slik at de blir dekket av strøsselet. Strøsselet trekker gradvis inn i kaken, så hvis du lager den en god stund før servering, bør du vente med å ha det på kaken til rett før servering. Holder seg fem dager i lufttett boks, eller tre måneder i fryseren.

Rødbetesalat med sennepsfrø og appelsin.

Dette burde kanskje heller kalles "Klassisk halloween-salat". Jeg forsøkte så godt jeg kunne å fjerne alle spor etter meg, men tror det mentale bildet av mitt eget kjøkken forkledd som et åsted for en kriminell handling (også kalt "skrelling og påfølgende riving av rødbeter"), nok er etset inn i hjernebarken.

Hett tips: Bruk en stor skjærefjøl, så slipper du å ende opp med rødbeteskrell og tilhørende rødrosa fingeravtrykk over hele kjøkkenbenken. Det er tross alt lettere å fjerne bevisene fra noe som får plass i oppvaskkummen.

På tross av denne salatens noe avskrekkende utseende, er den fantastisk god på smak. Tenk råkost, men interessant råkost. Tenk nøtteaktig, syrlig og ganske så uimotståelig.

Ikke tenk på manikyren du eventuelt måtte ha. Det er fare for at den ikke overlever dette stevnemøtet.

Rødbetesalat med sennepsfrø og appelsin
fra Sarah Raven's Garden Cookbook av Sarah Raven
4 porsjoner

3 ss sennepsfrø
4 eller 5 middels store rødbeter
1 ss hasselnøttolje (jeg brukte valnøttolje, fungerte som en drøm)
revet skall og saft av 1 appelsin
salt og pepper

Rist sennepsfrøene i en tørr stekepanne i to til tre minutter. Pass på å røre hele tiden for å unngå at frøene svir seg. Skrell rødbetene og riv dem med et råkostjern. Ha dem i en bolle, drypp over nøtteoljen og bland inn appelsinskall og -saft, sennepsfrø, salt og pepper.

Eplemos.

Lørdag morgen fikk jeg Brendan til å kjøre meg ut til Wandlebury Country Park, hvor det var eplesmaking, saftpressing, epletresalg og 50 pence for en kopp pulverkaffe. Vi er gærne!

Ikke nok med kilovis med epler og pærer, vi endte også opp med en rabarbraplante til hagen og sesongens siste iskrem, en fantastisk kombinasjon av vanilje, bjørnebærsaus og hakkede nøtter (se bilde). Når man først er på tur, må man jo kose seg! (Brendan har raskt vendt seg til denne norske innstillingen til "tur".) 

Vel hjemme med fangsten var det mange matprosjekter som jeg så for meg med stor iver: Epleterte! Eplemuffins! Ovnsbakte epler! Eplepannekaker! Grunnen til at alle disse godsakene ble utsatt, var et veto fra Brendan og et helt annet forslag: eplemos som tilbehør til søndagens svinestek.

Briter og deres tradisjoner.

Bevis A og B: Brendan som spiser scones med gaffel, og Brendan som putter smør i et litt for hardkokt egg:

Men man skal passe seg for å fordømme andres kulinariske tradisjoner, så jeg tok utfordringen, og det viste seg eplemos fungerte som en drøm med grisen.

Det burde jeg jo ha tenkt meg, epler og svin er jo en klassisk kombinasjon.

 

Jeg vil allikevel gjerne få det på det rene at jeg ikke spiser brødmat med bestikk. Et sted må jo grensa gå.

Eplemos
fra Growers Market: Cooking with Seasonal Produce av Leanne Kitchen 

4 epler (Britene har en egen mateplesort, Bramley, som er utmerket, men her kan det meste brukes. Mindre søte sorter trenger kanskje mer sukker.)
2 ts sukker
2 nellikspikre
1 kanelstang
1 til 2 ts sitronsaft

Skrell eplene, ta ut kjernehusene og del dem i biter. Ha dem i en kjele med 125 ml vann, tilsett sukker, nellikspikre og kanelstangen og sett på lokk. La det hele småkoke i ca. 10 minutter, til eplene er myke. Fjern kanelstang og nellikspikre, og mos til ønsket konsistens. Rør inn sitronsaft etter smak. Altså utmerket følge til svinestek, men også tidenes på havregrøt, frokostblanding eller brødskiva. Og herre min hatt, jeg holdt på å glemme tilslørte bondepiker!

 

Audley End.

Mamma og jeg var på utflukt. Du kan lese mer om Audley End her. Det var scones, georgianske peiser og svarte kullkjeks.

(Visste ikke før jeg søkte etter informasjon om dem på nettet at brukes til å motvirke luft i magen hos hunder. Det satte jo en ekstra spiss på det hele!)

Sutton Hoo.

Brendan og jeg tok en aldri så liten tidsreise for noen uker siden.

 Nærmere bestemt til Sutton Hoo, som ikke bare er en anglosaksisk gravplass, men også består av et herskapshus, gjenskapt slik det så ut rett før andre verdenskrig. Drakk te gjorde vi selvfølgelig, siden vi allerede følte oss ganske non-U.

Drikke av det fine porselenet fikk vi ikke.

Tomatfocaccia + hjemmelaget timiantapenade.

Noen av mine favorittmåltider er de som er mange små måltider i ett. Litt som tapas, men ikke nødvendigvis spanskinspirert. Utgangspunktet jeg liker best, er godt brød. Har man godt brød, har man reddet middagen.

Brendan er til stadighet overrasket når jeg har bakt brød (igjen). For meg er det små gledesstunder, litt som en slags terapi, der jeg får ut aggresjon når jeg elter, og deretter skaper et positivt resultat; noe så velduftende og innbydende at det skal være umulig å si nei takk. Mestring, rett og slett. Og skaping av positive hvetevibber.

Dette er nøyaktig et slikt terapibrød: Focaccia som tar hele dagen å lage, som kanskje ser merkelig ut til å begynne med, men så tar du det ut av ovnen, lar det avkjøles mens du smeller sammen en tapenade til å smøre på det, og så, min venn, så har du oppnådd noe som er verdt en regntung dags arbeid (hva annet var det å gjøre?). Dette brødet er seigt, saftig og fullt av olivenolje, med små pang av søtladne tomater og aromatisk rosmarin. Timiantapenaden er det perfekte følget, salt og passe smørbart (også så mye sunnere enn smør!). Legger du til en litt kraftig salat, kanskje med et bløtkokt egg eller litt strimlet kylling  på toppen, har du et måltid som ikke er til å kimse ad.

Tomatfocaccia
fra Sarah Raven's Garden Cookbook

1 ts tørrgjær
300 ml lunkent vann
1 ts havsalt, pluss ekstra til strøing
400 g hvetemel
8 ss olivenolje
20 hele cherrytomater
1 ts rosmarinnåler

Bland ut gjæren i vannet, tilsett salt og mel og bland til en jevn deig. Den skal være ganske løs. Dekk bakebollen med plast, og la deigen heve i 35 til 45 minutter, til dobbel størrelse. Tilsett så 2 ss olivenolje, og vend denne i deigen. Dekk til bollen igjen, og la heve til dobbel størrelse igjen. Gjenta denne prosessen to ganger. Når deigen har hevet for fjerde gang, trykker du den ut i en liten langpanne (ca. 35 x 20 cm) kledt med bakepapir. Deigen skal være ca. 2 cm tykk, så trykk den godt ut til kanten av langpannen. Dekk med klede, og la deigen heve en time, til den er dobbelt så stor og små bobler har begynt å dukke opp på overflaten. Forvarm ovnen til 200 grader. Spre cherrytomatene og rosmarinen over focacciaen, strø over litt mer havsalt og stek så brødet til det er gyllent (Sarah Raven gir ingen tidsanvisning, men min focaccia tok ca. 35 minutter). La det avkjøles i langpannen en halv time, og flytt det deretter over på rist for å avkjøles helt.

Timiantapenade
fra samme bok
 
250 g svarte oliven
liten bunt timian
50 g ansjosfileter i olje, godt avrent
1 eller 2 fedd hvitløk
25 g kapers
olivenolje

Fjern timianbladene fra stilken, og ta ut steinene i olivenene. Ha alle ingrediensene i en blender (jeg brukte, som det går fram av bildet, "minikjøkkenmaskinen" til stavmikseren) og kjør noen minutter. Ha i nok olivenolje til at du får en tjukk, smørbar blanding. Ha på et lite, sterilt glass og sett på lokk. Tapenaden holder seg i kjøleskapet i opptil tre måneder.