Små sitronmuffins. (Siris sydenmuffins.)

I hele mitt tjueseksårige liv har jeg kun vært i Syden én gang. Jeg var fire, jeg fikk salmonella, og det er i grunnen alt som deles bør om den heisaturen. Bør man i det hele tatt nevne s-ordet på en matblogg (hendig nok referer det både til Syden OG salmonella)? Hei til alle som har googlet "salmonella + muffins" og kommet hit! Dere skal vite at jeg ikke diskuterer bakterier i alle innleggene på denne bloggen.

Sammenhengen mellom sitronmuffins, salmonella og Syden virker kanskje noget vag, men bare et øyeblikk: Etter den ulykksalige første og siste Syden-turen, fortsatte nemlig det opprinnelige reisefølget vårt sine årlige pilegrimsreiser til varmere strøk. Og hvert år tok de med seg en slags trøstepremie hjem til hun som tydeligvis ikke tålte verken synet eller smaken av Syden, en pose små og rare muffins, så små og rare som jeg aldri hadde sett dem før (dette var før cupcakes og mini-cupcakes og hersens mikro-cupcakes kom på banen). De spanske minimuffinsene smakte sitron og var sikkert gode, de, men selvfølgelig: Når du er under ti år, er alt som er mini, morsomt. En annen favoritt var minimarshmallows. Men der går grensen for denne amatørkokken.

Det var tilfeldig at jeg ble minnet på disse spanske sitronherlighetene, men når jeg først mimret, klarte jeg ikke å riste av meg ideen om å prøve å gjenskape dem selv. Gudene skal vite at vinteren i Norge kan være lang nok, og dersom Syden ikke tiltaler deg så fryktelig, er disse minimuffinsene i det minste søte og syrlige nok til å få deg til å tenke den mest sydlandske tanken av alle: Nå kunne jeg jammen tenkt meg en margarita.

Men du trenger altså ikke engang å være myndig.

Små sitronmuffins (Siris sydenmuffins)
omtrent 30 minimuffins

130 g siktet hvetemel
1 ts bakepulver
1/4 ts salt
100 g smør
100 g sukker
2 egg, delt i plommer og hviter
3 ss sitronsaft
1 ts revet sitronskall
2 ts sukker

Forvarm ovnen til 190 grader. Sikt sammen mel, bakepulver og salt i en bolle. I en annen bolle rører du smør og sukker hvitt og luftig, tilsett så eggeplommene og rør godt. Ha i den siktede melblandingen og sitronsaft litt om gangen, og pass på å ikke røre for kraftig her (bruk en stor skje eller liten sleiv). Stivpisk eggehvitene i en tredje bolle, og vend dem forsiktig inn i røren sammen med revet sitronskall. Bruk en minimuffinspanne eller doble minimuffinsformer i papir, og fyll dem nesten fulle. Strø litt sukker over hver muffins helt til slutt, og stek minimuffinsene i omtrent 15 minutter, til de er begynt å bli gyldne. Avkjøl på rist, men ikke la det stoppe deg: De er fantastisk gode varme.

Halvgrove flatbrød med rosmarin og chiliflak.

 Jeg skal på flatbrødkurs! Et løfte jeg gav meg selv i januar, er i ferd med å bli oppfylt (rutekjevle står øverst på ønskelisten til jul), og fram mot jul blir det opptil flere treningsmuligheter på kunsten som på godt norsk kalles takkebakst. Først blir det altså proffkurs, men så, i desember, kommer selve ildprøven, for da skal jeg reise nordover og hjelpe bestemor med årets julebakst. Det er ingen overdrivelse å si at her er det ei som gleder seg!

Men før den tid, er det jo høst. Det regner, det er veldig ofte en gryte av noe slag på middagsbordet. Pølsegryte, fårikål, finnbiff, gresskargryte ... Ingrediensene forandrer seg, men premisset er det samme: Enkel mat, lite oppvask, varme i sjelen. Men hva med tilbehøret? Hva serverer du til gryter som egentlig er alt-i-ett? I dag velger jeg meg flatbrød.

Men dette er ikke sånt flatbrød jeg forventer å lære om på høstens kurs. Dette er 5 minutters mekking av deig, 8 minutter i ovnen, ikke en takke å spore. Og faktisk trenger du svært lite for å ha flatbrød på bordet innen Dagsrevyen (eller enda en gammel episode av That 70's Show, eller neste DVD i sesong 6 av Gilmore Girls, eller hva som helst med David Attenborough ...) begynner. Flatbrød er mat som kan tilpasses en deadline, en ledig tirsdagskveld og særlig et plutselig anfall av sult. Her på bloggen er det best å spille med åpne kort: Jeg spiste den første av disse flatbrødleivene på omtrent to minutter, stående ved kjøkkenbordet, med en heftig dose guacamole på. Frilansarbeid: Det bryr seg ikke om spisepauser.

Det er noe med rosmarin og høst som hører sammen, muligens fordi det er en av de siste krydderurtene som sier takk for seg i hagen når kvikksølvet begynner å krype ned mot null - eller kanskje det rett og slett er tilhørigheten til lam som skaper en etterårskonnotasjon. Uansett, du kan bytte ut rosmarin og chiliflak med nesten hva det måtte være, men jeg vil påstå godt med havsalt på toppen er obligatorisk. Guacamolen kan du skippe.

Halvgrove flatbrød med rosmarin og chiliflak
3 leiver på omtrent 25 cm i diameter
inspirert av oppskrift fra Smitten Kitchen

3 dl hvetemel
1 dl sammalt spelt eller sammalt hvete grov (dette kan også erstattes med mer hvetemel)
1 ss hakkede rosmarinnåler, pluss en kvist ekstra til pynt
1 ts bakepulver
3/4 ts salt
1,2 dl vann
1/2 dl olivenolje, pluss litt ekstra til pensling
havsalt
en klype tørkede chiliflak

Forvarm ovnen til 230 grader, sett inn en bakeplate midt i ovnen. Rør sammen meltypene, hakket rosmarin, bakepulver og salt, og lag en grop i midten. Hell vann og olje i gropen, og rør til en deig. Elt deigen kjapt, 4 til 5 ganger. Del deigen i tre, dekk to av delene med plastfolie mens du kjevler den siste delen ut på et bakepapir (det hjelper å sette noe tungt i hjørnene på bakepapiret for å lette kjevlingen). Leiven trenger ikke å bli rund, men prøv å få til en diameter på omtrent 25 cm (leiven skal med andre ord være ganske tynt kjevlet). Pensle med litt olivenolje, strø over noen chiliflak og press noen buketter med rosmarinnåler lett ned i deigen. Løft bakepapiret og plasser det på den varme bakeplaten i ovnen, og la flatbrødet steke i mellom 8 og 10 minutter, til det begynner å få farge og noen luftbobler. Avkjøl på rist, og gjenta prosessen med de to andre leivene. Flatbrødet kan oppbevares i tett boks i to dager, men personlig syns jeg det er aller best nystekt og varmt.

 Nå er det surt i kolonihagen. Jeg har en liten oljeovn, som kjapt får spredt varmen i den lille hytta, men jeg skrur den alltid ned om kvelden. Dermed er morgenene rene kappløp om å få skrudd på ovnen, satt på kaffetrakteren og hevet seg inn under dyna igjen, til ovnen har fått gjort jobben sin, kaffetrakteren har mumlet seg ferdig og temperaturen har rukket å bli noe høyere enn de 14 gradene den har ligget på innendørs de senere morgenene.

Men med kaldt vær kommer også den beste tiden på høsten, de vakreste fargene og den blåeste himmelen. Det er ikke å forakte, og det er akkurat fargene som gjør det fortsatt trivelig å bo i kolonihagen. For den er jo, når sant skal sies, egentlig et sommersted.

På søndag, etter å ha vandret ut forbi Aker Brygge for å titte på det nye  Astrup Fearnley-museet, kom jeg hjem til det som kjentes ut som en bare lettere opptint isboks. Da var det på med oljeovnen, men stekeovnen også. Innimellom har man behov for mat som sprer varme gjennom både ingrediensene, duften mens den putrer og dampen fra tallerkenen. Dette er akkurat sånn mat.

Det var ikke så mye skapene hadde å by på denne søndagen, men den som leter, finner, og en pakke chorizopølser fra Grøstad samt en pose spelt fra Via Italia i Mathallen (gå! handle! gled deg!), i selskap med to heller gustne gulrøtter, fikk et hett møte i gryta. Det satte både pølsene, gulrøttene og jeg svært stor pris på.

Pølsegryte med spelt og gulrøtter

Jo mer krydrede pølser, jo bedre, da stikkordet her er varme. Chorizo fra Grøstad er akkurat passe hete, men dersom dine pølser er dvaskere i skinnet, kan du hive oppi en teskje tørkede chiliflak samtidig med hvitløken.

2 ss solsikkeolje

450 g krydrede pølser av god kvalitet (jeg sverger til chorizo fra Grøstad Gris)

2 eller 3 gulrøtter, skåret i skiver

1 fedd hvitløk, finhakket

1 laurbærblad

200 g spelt (farro)

6 dl grønnsaks- eller hønsekraft (buljongterning går fint)

en liten neve persille, hakket (pluss en kvast til pynt, hvis du har behov for et estetisk løft)

Skjær pølsene i korte stykker, omtrent så lange som en halv vinkork. Varm oljen i en gryte, ha oppi pølsebiter og gulrotskiver og la det frese på ganske sterk i varme i en fem minutters tid, til fettet har begynt å renne av pølsene og de er begynt å få fin farge. Tilsett hakket hvitløk, og fres videre ett minutt. Ha så oppi speltgryn og laurbærblad, og rør godt, slik at grynene får rullet seg i fettet fra pølsene. Ha oppi kraft, kok opp og la det hele putre i omtrent 25 minutter, til speltgrynene er kokt og det hele har tyknet litt. Smak, krydre med salt og pepper hvis nødvendig, og rør inn hakket persille. Server rykende varm, gjerne  på en svært sur dag.

Pinnebrød.

Det finnes mye pen mat. Fruktterter, kanelsnurrer, et skikkelig vellastet smørbrød med sprø skorpe (helst på dansk manér, med tjukke skiver leverpostei og lysegrønn sylteagurk), en salat pyntet med spiselige blomster og hele pakka. Så har du mindre pen mat. Den er ofte enda bedre. Lasagne. Spagetti bolognese. Rømmegrøt. Risgrøt. Enhver grøt, egentlig. Og risotto. Utseendet kan også bedra, f.eks. når det kommer til boller. De kan se svært så innbydende ut, helt til du tar en bit og finner ut at den er knusktørr. Eller fersken, duggfrisk og uimotståelig, som viser seg å smake oransje papp.

Pinnebrød har ikke utseendet med seg, særlig ikke hvis du har gitt det en skikkelig omgang i flammene. Det er vanskelig (for denne bloggeren) å få en perfekt snurr på brødet rundt pinnen, og når deigen først sitter der, kan du med én gang gi opp å prøve å "style" den. Den sitter der den sitter, som rumpa. (Hæ?)

Høstferien i England var ikke-eksisterende, og dermed måtte første høstferiehelg på norsk jord på opptil flere år, feires slik den bør: Fjelltur, fyr i peisen, pinnebrød og et glass vin. (Jeg vil gjerne få påpeke at på selveste Maaemo serverer de brød som en egen rett. Så pinnebrød til middag, med vin = helt legitimt.)

De fleste kan sikkert pinnebrødoppskriften sin i hodet, men for oss som ikke har tatt turen opp på fjellet på lenge, finner du den her, med noen bonusbilder fra Filefjell på kjøpet. God høstferie!

Pinnebrød
omtrent ti store pinnebrød

7,5 til 8 dl lunkent vann
en pakke gjær, fersk eller tørr
1 ss salt
1 ss sukker
2 ss olje (jeg brukte raps, men ta det du har på hytta, eller erstatt med lik mengde smeltet smør)
omtrent 1 kg hvetemel

Rør gjæren ut i det lunkne vannet i en bakebolle, og ha oppi salt, sukker, olje og så mye mel at du får en deig du enkelt kan elte. Elt i vei, så lenge du gidder, og dekk så deigen med plast og la den heve i omtrent en time. Vi satte den oppå peisen, et fortreffelig, og nesten for varmt, hevested. Du kan også la deigen heve i en plastpose som du tar med deg i sekken, dersom pinnebrødene skal være med på tur. Vi stekte våre i hyttepeisen. Spikk noen fine, litt lange pinner, fjern all bark der du skal tvinne pinnebrøddeigen (resten av pinnen kan det godt være bark på). Stek pinnebrødene til de har fått farge (og kanskje blitt lettere svidd), bank på dem og lytt etter en hul lyd som et tegn på at de er gjennomstekt. Vær forberedt på at dette kan ta lenger tid enn du tror. Nyt pinnebrødene nystekte, f.eks. med en tallerken god spekemat til.

Min lasagne.

Høsten bringer med seg både dette og hint. Bjørnebær. Nye sko. Nytt arbeidsliv. (Selvstendig næringsdrivende! Iik!). Og en endring i maten man får lyst på.

For når regnet pisker mot rutene og skjerfet står rett ut når du er ute og går tur, da er det godt å komme hjem til noe som sier "velkommen!" med åpne armer og ikke bryr seg om nesen din renner eller du har godt av én kalori mindre den kvelden. Da er det godt å komme hjem til lasagne.

Min lasagne er som mange andre lasagner: lag på lag med kjøttsaus og hvit saus, men så et eget lite stratum innimellom, i form av denne karen her:

Det var i ostebutikken i Cambridge jeg fikk tips om å bruke taleggio i lasagne. Jeg hadde egentlig tenkt å kjøpe en engelsk ost, Berkswell, til lasagnen min, men mannen i ostedisken ble forferdet over tanken på å bruke en så råflott ost i en oppskrift hvor den til en viss grad forsvinner i alle de andre komponentene. Han foreslo taleggio, som både kommer fra samme opphavsland som lasagnen og som er rimeligere i drift. Jeg fant imidlertid fort ut at i Norge er ikke taleggio like lett å oppdrive overalt, så osten på bildet er faktisk norsk Port Salut, et fint taleggio-alternativ. Tynne skiver mellom lagene gir denne lasagnen noe ekstra, selvfølgelig kalorimessig, men aller viktigst, smaksmessig.

Lasagne er høstmat på to måter: Det varmer, og det tar tid å lage fra bunnen av. Velg deg dermed en forblåst, våt høstdag, og lag lasagne. Du trenger ikke å gjøre så mye annet den dagen, gå på kino kanskje, eller skrive innlegg til bloggen din, eller muligens ta litt oppvask. Men å lage lasagne, det fungerer fint som et prosjekt for seg selv, og det kan ta så lang tid du vil. Luksus, ikke sant?

Resultatet blir deretter. Når man har svettet over grytene i lengre tid, bør man jo i det minste bli belønnet for strevet, og det blir du i bøtter og spann her. Lasagnedagen kan være en hvilken som helst dag, men jeg favoriserer blygrå søndager med lite håp om solskinn. Sett på radioen, finn fram en romslig, ildfast form og sett i gang med å kose deg.

Siris lasagne
inspirert av mange lasagneoppskrifter
mange porsjoner, minst 6 til middag

500 g kjøttdeig

2 ss olje

1 løk, hakket

4 fedd hvitløk, finhakket

1 boks hakkede tomater

1–2 ss tomatpuré

noen kvern pepper

1 ts salt

1 ss frisk basilikum, revet

1 dl vann (bruk boksen med hakkede tomater)

1 ss smør

2 ss hvetemel

4 dl melk

3 ss revet parmesan

1 ts salt

½ ts pepper

¼ ts malt muskat

200 g taleggio eller Port Salut, skåret i tynne skiver

1 pakke lasagneplater, helst med egg (con uovo)

Brun kjøttdeigen i oljen i to omganger. Ha all kjøttdeigen tilbake i panna, tilsett løk, hvitløk, tomater, tomatpuré, salt, pepper og vann. La putre i omtrent 20 minutter, men gjerne lenger, til sausen tykner. Dryss over revne basilikumblader. Krydre med salt og pepper. Forvarm ovnen til 225 grader.

Imens lager du den hvite sausen. Smelt smøret i en liten kjele på svak varme og rør inn hvetemelet. Spe med melk under omrøring, og la sausen koke i omtrent 10 minutter, til tykner noe. Ikke bli stressa om den ikke tykner så mye som du ønsker, det vil ikke spille noen rolle i det endelige resultatet. Ha i parmesan, og la den smelte. Smak til med krydder.

Legg først et lag hvit saus i en form (min er en Pyrex-glassform ca. 30 x 20 cm), legg lasagneplater til det dekker oppå, og ha deretter et lag kjøttsaus på. Dekk med skiver av taleggio eller Port Salut. Ha så mer hvit saus, lasagneplater og kjøttsaus oppå, avslutt med hvit saus og de siste skivene med taleggio / Port Salut. Stek lasagnen i mellom 30 og 40 minutter, til lasagneplatene er blitt møre og osten er pent brunet på toppen. La lasagnen hvile noen minutter før servering, og la den få følge av en grønn salat. Et glass kraftig rødvin er heller ikke feil i høstmørket.

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter.

Det du ser på bildet over, er min nye høstdessert. Den består av (nesten) alt det beste ved høsten, nemlig varme epler, tyttebær, brunt sukker og kanel. Pluss smør. Og valnøtter. Lyst på en aldri så liten bit?

Tyttebærplukking vil for meg alltid være sterkt knyttet til bestemor. I år, for eksempel, har hun 14 liter tyttebær å hanskes med på det lyse kjøkkenet med svartovn og divan, en mengde som er vanskelig å se for seg før man har sett en sånn balje man bader babyer i, full av tyttebær. Jeg skal gi deg et øyeblikk til å visualisere det.

Men det er ikke bare på grunn av de enorme mengdene bær som konsumeres, at tyttebær også er sterkt knyttet til bestemor i mitt hode. Hun har nemlig også fortalt om tyttebærplukking under krigen, tyttebær som fikk mange ting til å smake bedre og skarpere enn det de noe forsagte krigsråvarene kanskje ville tilsi. Og så er det en historie i en bok jeg er så glad i, Sofies verden av Jostein Gaarder, der forfatteren stadig vender tilbake til bildet av en ung kvinne på tyttebærtur under krigen. Bær + grepa kvinnfolk = tyttebær. Du kan si jeg er ganske betatt av tyten, for å si det med bestemor.

Og det er mange usual suspects når det kommer til tyttebær: Trollkrem, rørte tyttebær, tilbehør til stek, tyttebærlikør. Men så er det sånn da, at sånne oppskrifter gjerne starter slik: "Rens 5 liter tyttebær ..." Og på søndag, da kom jeg hjem med en plastbøtte med et kobbel stakkarslige bær som såvidt skjulte bunnen av bøtta, og da, da må man revurdere likøren. Så da ble det dessert i stedet, men ikke trollkrem: Det ble epler stekt gylne i smør og brunt sukker med litt kanel i, til eplebåtene nesten kollapser, og så iblandet en håndfull hver av tyttebær og valnøtter, pent hakket og ristet. Jeg sendte noen tanker til bestemor, som vitterlig i dette nu står og rører i syltetøygryta. Stikker innom litt senere i høst, jeg! Og da skal jeg ta med meg noen valnøtter og en pose epler.

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter

inspirert av oppskrift på klikk.no

3 til 4 porsjoner med vaniljeis eller annet kremet tilbehør (crème fraîche, gresk yogurt ...)

2 ss smør

2 dl brunt sukker

1 ts kanel

6 epler

ev. en skvis sitronsaft

1 dl valnøtter, grovhakket og ristet i tørr stekepanne

1 dl tyttebær, renset

 Det er supert å være to på kjøkkenet når du lager denne oppskriften, for da kan en røre i stekepannen mens den andre skreller og skjærer epler i båter. Men er du alene, skreller og skjærer du eplene i båter først, og hiver dem i en bolle med vann tilsatt litt sitronsaft, så eplene ikke blir brune. Så: Smelt smør i en stekepanne, ha i sukker og rør til det har smeltet helt. Tilsett kanel og rør den inn, og ha deretter eplebåtene oppi kanelsmøret. Rør, rør, rør, til eplene er myke og lettere karamellisert i kantene. Tilsett så valnøtter og tyttebær, og la det hele putre sammen i omtrent ett minutt. Server veldig gjerne med vaniljeis, eller for eksempel  crème fraîche. Her har du også en nydelig, om litt luksuriøs topping til havregrøt om morgenen.

Hjemmelagde Maryland cookies.

Fra tid til annen trenger man en kjeks. For eksempel når man er opptil flere verdenshav unna kjæresten. Eller når man akkurat har startet for seg selv, og det går litt for lenge mellom hvert oppdrag. Eller dersom det er onsdag.

Maryland cookies pleide å være favorittkjeksen min, da jeg var ung og dum og enda ikke hadde smakt Pim's, en på alle måter mer sofistikert bakevare, naturellement.* Og det skal sies: Har man først valget mellom å gjenskape Maryland cookies og Pim's med bringebær på sitt eget (hytte-)kjøkken, ja da tror jeg førstnevnte er tryggest å starte med. Å hakke små sjokoladebiter er tross alt enklere enn å drasjere en sukkerbunn med gelélokk med sjokolade. Aner det meg.

Jeg er fullt klar over at jeg allerede har en sjokoladekjeksoppskrift på denne bloggen, men det er en viktig grunn til at det trengs (minst) en til: Den andre oppskriften er kun til julebakst i mitt hode, og dermed trenger jeg en helårskjeks med sjokolade også, en jeg kan lage på en halv time når nøden er som størst. Og det var den i dag morges, kl. 09.01. I takt med kjenningsmelodien til Nitimen på P1 fant jeg fram kokesjokoladen og gikk til verks.

Og hvilket under en god kjeks er! Klokken er nå 12.49, jeg har spist opptil flere kjeks, drukket litervis med kaffe og føler allerede at trenden med kjærester på andre siden av havet og mangel på business i oppstartsfasen er i ferd med å bli historie. Man må ha troen, og kjeksen.

*Det er selvsagt skummelt for en matblogger å innrømme at hun har satt pris på ferdigkjøpte bakevarer ... Men som de fleste normale barn, syntes jeg at all kjøpemat var tusen ganger mer spennende enn hjemmelagde greier. Jeg innser at dette kommer til å bli et hjertesukk når jeg eventuelt selv får barn en gang. Men i kjeksens ånd: Den tid, den sorg. Digresjon slutt.

Hjemmelagde Maryland cookies

omtrent 50 kjeks

inspirert av en oppskrift i boken Matglede for alle

Dette er ikke harde kjeks, som de Maryland cookies du får kjøpt i butikken. Ellers er de overraskende like originalene på smak. Neste gang jeg lager dem, tror jeg også jeg vil tilsette 1/4 eller 1/2 ts salt.

200 g smør

1 dl sukker

1 dl brunt sukker

2 egg

1/2 plate kokesjokolade

4 dl hvetemel

1 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

Forvarm ovnen til 180 grader, og gjør klar et par bakeplater med bakepapir. Rør smør og begge typer sukker til en luftig krem med mikser, og rør inn eggene ett om gangen. Hakk kokesjokoladen i bittesmå terninger (du vet jo hvordan en Maryland cookie ser ut), og bland mesteparten av dem med mel, bakepulver og vaniljesukker. Rør melblandingen i smørblandingen. Bruk to teskjeer til å plassere små deigkuler på de bakepapirkledde bakeplatene, pass på å la det vare god plass mellom hver, for disse kjeksene flyter ut under steking. Stek kjeksene i 10 til 12 minutter, til de er gylne. Avkjøl på rist. En kopp kaffe er nesten et must.

Voksbønnesalat med parmesan.

I løpet av de snart to ukene jeg har vært hjemflyttet til Oslo, har byen vist seg fra sin aller beste side. Klare, kjølige morgener i kolonihagen, overraskende varme ettermiddager og kvelder hvor man simpelthen er nødt til å fyre opp i utepeisen og ta med fire fleecepledd og et glass rødvin ut i hagen for å ha noen gode stunder å minnes når det om cirka en måneds tid ikke vil være løv på trærne eller særlig fristende å sitte ute på frivillig basis. Men enn så lenge er det sensommer i Tigerstaden, og jeg trives som plommen i egget.

Daglige rapporter om 28 grader i Australia gjør meg bare litt misunnelig.

Å bo i kolonihage om høsten er en salig blanding av rekreasjon, mangel på varmtvann i springen, kalde føtter, duften av råtnende frukt og kjærlighet til en temperamentsfull hybelkomfyr. Det siste har forårsaket litt brent heller enn karamellisert løk, noen lettere svidde eplekaker og ett tilfelle av avbrutt paisteking da formen var såpass stor at ovnsdøra ikke gikk igjen - men no pain, no gain. Dessuten er stekeovnen kjapp som lynet til å bli varm, en direkte konsekvens av det svært så kompakte ovnsrommet.

Men nok om kolonihagen, for der det virkelig skjer nå i september, er på torgene rundt om i byen. Stortorget spesielt er en kilde til supre, norske råvarer i form av frukt og grønnsaker (et halvt kilo plommer var f.eks. borte på en ettermiddag, for er det egentlig noe bedre enn å kunne spise dem som drops fra en litt sjarmerende godteskål?), som de bønnene du ser her. Voksbønner har, i tillegg til et svært så beskrivende navn, en farge som skaper litt kjærkomment solskinn på middagstallerkenen - jeg må på dette tidspunktet innrømme en stor forkjærlighet for litt kleine fargekombinasjoner på tallerkenen - litt sånn fargesirkeleffekt er gøy!

Jeg liker mine bønner litt sprø, men hvis du vil at de skal leve opp til navnet og være litt mykere i konsistensen, er det bare å koke dem litt lenger enn jeg oppgir nedenfor. Og bruk god olivenolje, den kommer godt fram her. Men det viktigste er bønnene - og en siste rest av sommer i magen.

Voksbønnesalat med parmesan

4 porsjoner som tilbehør til middag, 2 porsjoner til lunsj med muligens litt brød til eller litt pasta vendt inn (ellers blir det veldig lavkarbo!)

400 g voksbønner, grønne bønner eller en fargerik miks av de to

5 ss god olivenolje

2 ss sitronsaft

salt og pepper

omtrent 25 g parmesan, «skrelt» med potetskreller

en neve eller to med ruccola

40 g valnøtter, tørristet i stekepanna

Fjern stilkendene på bønnene. Kok opp vann i en kasserolle, tilsett en god slump salt og ha bønnene oppi, og la det koke i 4 til 5 minutter. Jeg liker bønnene mine litt sprø, kok dem lenger dersom du liker en litt «seigere» konsistens. Mens bønnene koker blander du olivenolje, sitronsaft, salt og pepper til en dressing, og når bønnene er ferdig blander du dem med dressingen, parmesanflak, ruccola og valnøtter i en bolle. Server omgående.

Enkel bjørnebærsorbet.

Mammas hus i Fredrikstad er en slangers paradis. Epleslang, blåbærslang, bjørnebærslang: Det er rene frimarkedet. Opphavet til bonanzaen er en liten flekk offentlig tomt vegg i vegg med mammas hagegjerde, og her vet både ekorn, duer og min kjære mor at det er litt av hvert å hente. Hurra for biologisk mangfold i forstaden! 

Akkurat nå er bjørnebærkrattet på sitt mest fruktbare, og naboene har begynt å dukke opp til stadighet for å "kikke". Det minner meg om England og vandringer langs overraskende langstrakte åkrer kantet med hedgerows tunge av bær. Akkurat som i Norge, vet også engelske fugler og ekorn at her er det mye å hente, og engelskmenn er faktisk så høflige at de alltid lar det være igjen noe til dyrene - but of course. Jeg savner dem allerede, disse trivelige typene. (Engelskmennene, altså. Men den engelske faunaen også.)

Denne sorbeten er perfekt for alle (som meg) som tror man trenger en iskremmaskin for å lage gode, frosne desserter. Hendig nok strekker den seg også til kun tre ingredienser, og når det kommer til bærtypen, tror jeg du enkelt kan eksperimentere med f.eks. bringebær, blåbær og mitt neste sorbetprosjekt, solbær. Kefiren gir en litt syrlig undertone og en kremete konsistens, med minst mulig anstrengelse. Jeg kan for øyeblikket ikke tenke meg en friskere avslutning på sommeren, eller en bedre måte å forberede de bærløse månedene i vinter på.

Enkel bjørnebærsorbet
fra Taste of Home
1 liter sorbet

9 dl til 1 l bjørnebær, friske eller frosne
5 dl sukker
5 dl kefir

Kjør bjørnebær og sukker i en kjøkkenmaskin eller med stavmikser til puré. Bruk en sil til å sile pureen fri for frø. Rør kefiren inn i pureen, ha i en passende form eller boks, og sett sorbeten i fryseren én time. Rør godt, og frys videre i to timer. Rett før servering kjører du sorbeten på nytt i kjøkkenmaskin eller med stavmikser i to til tre minutter, til den er kremet og fin.

Min pizza.

I en alder av 26 år har jeg tatt steget, forpliktet meg, viet meg helt og holdent: Dette er pizzaen i mitt liv.

Antagelig kommer jeg til å le av denne beslutningsdyktigheten!, denne obsternasigheten! når jeg blir 36, 46, 56, hundrevis av pizzaer fra nå ... Men akkurat i dette øyeblikk er pizzaen på bildet ovenfor pizzaen for meg. Ung og naiv får man tillate seg å være.

Jeg har lært to viktige ting, som sikrer at det er selve drømmepizzaen min som til slutt dukker opp fra ovnsmørket, og det er (i) full fres på stekeovnen og (ii) husk å begynne sausen med én gang du har satt deigen. Så går alt så meget bedre.

Når det kommer til fyllet (altså det du putter oppå sausen, som er et eget strata, om du vil), kan jeg ikke late som om jeg er spesielt trofast. For det handlet om ett av to: Vil man ha en krydret opplevelse, eller vil man ha en kjærlig, medgjørlig, "myk-mann"-type middag (Brendan har måttet tåle noen måltider inspirert av myke menn opp gjennom årene)? For det første alternativet er god spekepølse, som salami felino (en favoritt her i huset) eller 'nduja interessant, særlig dersom det er kaldt ute, man har rødvinsflaska på gløtt og putter en klype chiliflak i sausen.

Rester av stekt eller grillet kylling, artisjokkhjerter på glass eller rett og slett bare et tiltalende dekke av god ost er det som gjelder for alternativ nummer to, og hva med litt smørstekt purre på toppen? Når pizzaen vel er ute, står jeg klar med potta med basilikumplanten og river den litt i håret for å både ferdigstille middagen og få velduftende fingre. 

PS: Jeg har enda ikke prøvd meg på pizza med hvit saus hjemme, men har smakt den de selger på Åpent Bakeri på Torshov, og er derfor fast bestemt for at det blir neste prosjekt. Kanskje det imidlertid får vente til over min 27. bursdag. I mellomtiden er det denne pizzaen som får hjertet til å beve og pizzahjulet på gli.

Siris pizza
inspirasjon hentet fra diverse kilder
nok til to store eller fire små pizzaer

Deig:

5­­–6 dl hvetemel eller fint speltmel

1 ts salt

1 ts rørsukker eller vanlig sukker

½ pose tørrgjær eller 25 g fersk gjær

3 ss olivenolje

2 dl lunkent vann

Ha mel, salt, sukker og tørrgjær i en bolle. Hell i olje og vann og rør til du har en glatt og fin deig. Den kan godt være litt løs i konsistensen. Dekk bollen med plast og la deigen heve i en time på et lunt sted. Lag sausen.

Saus:

3 ss olivenolje

1 hvitløksfedd (eller flere)

1 ts tørket oregano eller kongsgress

1 boks hermetiske, hakkede tomater

1 dl tomatpuré (eller en hel liten boks)

1 håndfull finhakket, frisk basilikum

1 ss rødvinseddik

salt og nykvernet pepper

Ha to spiseskjeer olivenolje i en kjele, varm opp og ha i knust hvitløk og tørket oregano/kongsgress. La det surre i ett minutt og tilsett tomater og tomatpuré. La sausen surre på svak varme i en time. Tilsett basilikum, resten av olivenoljen og rødvinseddik. Smak til med salt og nykvernet pepper (du skal ikke trenge mye).

Forvarm ovnen til høyest mulig temperatur. Ta deigen ut på et melet bakebord og del den i ønsket antall biter, avhengig av hvor mange bunner du vil ha. Alternativt lager du én stor bunn, som holder til en stor langpanne.

Smør saus på bunnen(e) (ikke for mye, da blir bunnen vassen), og ha på ønsket fyll. Parmaskinke og smørstekt purre er godt, pluss ost. Stek pizzaen i omtrent 11 minutter. Når pizzaen vel er ute av ovnen, er det godt å strø litt mer frisk basilikum på toppen. Server.

Suppe med potet og vårløk.

Det er ikke hver dag jeg spiser suppe.

Men det var en periode, da jeg var ny i den gamle jobben min, singel og bodde på en snill kollegas gjesterom, at jeg spiste suppe hver bidige dag, fullstendig forelsket i det enorme utvalget ferdiglagde supper i hyllene på Tesco. Jeg hadde som mål å prøve alle, og var godt på vei før jeg til slutt ble lei. Det inntraff antakelig på et tidspunkt mellom blomkålsuppe med sherry (nam!) og gresskarsuppe med koriander (det motsatte), og jeg har muligens blitt litt allergisk mot suppe på plastbeger siden. Men befinner du deg i England, og har tilgang til mikro i kantina, vil enhver begersuppe vinne over det gjengse pyramideformede smørbrødet i reolen ved siden av. Bare så det er sagt.

Denne suppa er helnorsk, og så langt fra et britisk beger som du kan komme, mest fordi den hadde tatt seg særdeles dårlig ut i butikkhylla (jeg kan av erfaring opplyse om at for den enkle kunde er farge alfa og omega i det gjennomsiktige suppebegerets verden). God norsk potet og snerten norsk vårløk, med litt crème fraîche (eller fløte, om det er det som står i kjøleskapet): Det er nesten en potetsalat i flytende format. Men det hørtes kanskje ikke så fristende ut.

Denne suppa er lunsj på ti minutter, omtrent like lang tid som det tar å vente på at et beger med suppe skal bli avkjølt nok til å kunne inntas, etter å ha tatt seg en runddans i mikrobølgeovnen. Valget er enkelt.

Suppe med potet og vårløk
inspirert av oppskrift fra Øverland Andelslandbruk
4 porsjoner

6 poteter, skrubbet og skåret i biter
4 vårløk, i skiver
1 liter grønnsaksbuljong
1,5 til 2 dl crème fraîche eller fløte
salt og nykvernet pepper
litt gressløk eller timian til å strø på toppen

Kok opp buljongen i en kasserolle, slipp oppi potetbitene og vårløkskivene, og kok til poteten er mør, omtrent 10 minutter. Kjør suppa i en blender eller bruk stavmikseren, og rør så inn crème fraîche eller fløte. Smak til med salt og pepper, og varm gjennom hvis nødvendig.

Shortcake med bjørnebær [en farvel til Cambridge-kake].

 Etter nesten nøyaktig fire år i Cambridge står jeg midt i flyttingen tilbake til Norge. Gleden over å skulle hjem til fine Oslo er selvsagt stor, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at savnet etter puben, fish & chips og lørdagsmarkedet fullt av britiske oster, morsomme eplesorter og billige snittblomster blir stort. Cambridge blir en by jeg alltid vil ønske å komme tilbake til, og jeg jobber i kulissene med en liten Cambridge-guide som til slutt vil havne på bloggen, og både forhåpentligvis være til nytte for andre som vil besøke byen, og fungere som en liten minnebok for meg.

Det var vanskelig å velge en farvel-kake som gjennom mel, egg, sukker og en kakespade skal kunne representere alt Cambridge har betydd for meg. Det var her jeg møtte Brendan, det var her jeg startet den lille, rare matbloggen ferske(n)muffins, og det er ikke minst her at lidenskapen for hjemmelaget mat virkelig har fått blomstre hos denne amatørkokken. Jeg er veldig spent på hvordan matlagingen min vil utvikle seg i norske rammer og på norske premisser - sesongene er kortere, maten litt dyrere, og den største forandringen av alle: Siden Brendan drar til Australia for å praktisere der et år, vil jeg i all hovedsak kun kokkelere for én.

Det er rart hvor mye motivasjon og tilfredsstillelse som ligger i å lage mat for andre, å kunne glede et annet menneske med det du tryller (eller, i mitt tilfelle heller roter) fram på kjøkkenet. Jeg gleder meg til å kunne be venner på middag, venner jeg ikke har bodd i gangavstand fra på flere år, og jeg gleder meg til å kunne lage mer mat med mamma igjen, og å kunne bake med skikkelig mel og de beste gulrøttene og en stekeovn som ikke går på gass. Men jeg kommer til å savne middagskameraten, fotografi-guiden og først og fremst kjæresten min. Så denne kaken er en farvel-kake, men også en farewell-kake - god tur, gleder meg til vi sitter ved middagsbordet sammen igjen.

Denne kaken har flere typisk britiske ingredienser, da særlig clotted cream, som rett og slett er helmelk som er varmet opp indirekte (for eksempel over vannbad) og så avkjølt. Det dannes klumper som flyter til overflaten (høres fristende ut, ikke sant?), og det er dette som er clotted cream. Jeg er klar over at clotted cream ikke er noe som er å få tak i i en håndvending i Norge, derfor foreslår jeg crème fraîche eller stivpisket krem som alternative fyll. Det viktigste er å ha et lag med noe kremaktig under bærene, slik at du får en skikkelig shortcake-effekt. Dette er rett og slett en gigantisk scone, og hva er vel mer engelsk  eller en mer passende avskjed til øyriket enn det?

Shortcake med bjørnebær
inspirert av oppskrift fra BBC Good Food
8 porsjoner

300 g hvetemel
2 ts bakepulver
140 g smør, avkjølt og skåret i mindre biter
100 g sukker
75 ml fløte eller kefir
1 egg, pisket
Fyll:
500 g bjørnebær
3 ss sukker
275 ml clotted cream*, crème fraîche eller stivpisket kremfløte
melis til pynt

*Her finner du oppskrift på hvordan du lager clotted cream selv. Jeg har enda ikke prøvd meg, men det står på tapetet!

Forvarm ovnen til 190 grader. Ha melet i en bakebolle med bakepulver og en klype salt. Tilsett smøret, og gni det inn med fingrene til du har en smuldrete deig. Rør så inn sukkeret. Lag en fordypning i melet og ha i kefir og egg. Arbeid det hele sammen til en myk, klissete deig. Elt deigen raskt et par ganger på en melet overflate, og form den til en rund leiv med diameter på cirka 18 cm. Ha deigen på en smurt bakeplate eller en bakeplate dekket med bakepapir. Stek kaken i mellom 30 og 35 minutter, til den er gyllen og har hevet seg, og det ikke kommer noe deig på kaketesteren når du stikker den midt i kaken. La kaken avkjøles

Du lager fyllet ved å mose bjørnebærene lett sammen med sukkeret. Del den avkjølte kaken i to lag, smør clotted cream, crème fraîche eller stivpisket kremfløte på bunnen og strø bærene over. Legg på "lokket", sikt over litt melis og server. (Vår kake tålte en to timers biltur etter pynting og før spising. Konsistensen ble litt mykere, men det er ingenting å være redd for.)

Hampstead.

Hampstead er en bydel i London, mest kjent for den store heden, Hampstead Heath, som er selve hjertet av området. Men i Hampstead finner du også følgende:

God kaffe, på Ginger and White.

 Menn i kjole med utrigning og hatt med fjær (legg også merke til håndvesken). 

 Blomster og fikentrær.

 Britisk humor.

Huset til opphavsmannen bak tradisjonen for å sende julekort.

Andre skilt, mindre informative, men desto vakrere.

 Fine lamper, ute ...

 ... som inne.

Sydlanske smug og Ming-vaser i vinduskarmen.

Fenton House, et herskapshus med en eklektisk samling av musikkinstrumenter ...

... og en hage, kjøkkenhage og eplehage som bør glede enhver hagenørd.

Helt lokalprodusert eplejuice.

Og sist, men ikke minst: huset til dikteren John Keats, tilfeldigvis med drømmekjøkken i kjelleren.

Siris lille adressebok for Hampstead:

Ginger & White
Serverer ypperlig kaffe, super frokost (jeg spiste surdeigsbrød med avokado og tykke chorizo-skiver) og trivelig, australsk barista!

Fenton House
Vakkert herskapshus i National Trusts eie. Hagen er et ypperlig pustehull fra Londons generelle heseblesende tempo, og kjøkkenhagen med tilhørende eplehage er verdt turen alene (du kan betale kun for å besøke hagen, ikke huset, £2 mot £6,50 for hus + hage).

Daunt Books
Daunt Books har flere London-filialer, Hampstead-filialen er plassert hendig rett ved undergrunnsstasjonen Hampstead Heath. Som alle de andre utsalgene, er denne herlig å vandre rundt i, med vakkert interiør, et unikt utvalg bøker (hold utkikk etter deres egne utgivelser) og et knallfint handlenett i bomull på kjøpet dersom du handler for over £25 (mener jeg at det er ...).

Keats House
Huset er nyrestaurert, og selv om John Keats ikke bodde her så altfor lenge, er det her hele kjærlighetshistorien mellom ham og Fanny Brawne utspilte seg (har du sett Bright Star, kjenner du sikkert historien, men merk at huset som figurerer som Keats House i filmen, ikke er the real deal, men et herskapshus i Bedfordshire). Når du først har kjøpt billett, kan du komme i tilbake på besøk i et helt år med samme billetten.