Pytt i panne med chorizo og rosmarin.

I mine bedre øyeblikk, når jeg for eksempel har løst store deler av lørdagskryssordet i Dagsavisen, lest ut en Tolstoj eller husket å sette på vaskemaskinen, hender det at jeg blir litt overivrig på kjøkkenet. Som i går, da jeg lovte en venninne, over to glass vin på tapasbar her i Oslo, å lage bursdagskake til alle gjestene på 30-årsdagen hennes (hei, Cecilie!). Eller som da jeg skulle imponere mine nye kolleger på jobb og bakte to-lags sjokoladekake med karamellfyll og sjokoladeganache på toppen, og karamellen i midten ikke var kokt lenge nok og vips! så så mesterverket ut som en sjokoladekake fylt med oppgulp. (Google-treff!) Vi trenger ikke å  snakke mer om disse overivrige øyeblikkene. Jeg ville bare nevne dem, for her har du en rett jeg typisk lager når jeg føler meg det motsatte av overivrig. Altså fem minutter etter å ha kommet inn døra fra jobb.

Men egentlig er det jo akkurat da, klokka 16.59 på en mandag, at man trenger overmotet som mest. I teorien. Men i praksis, heldigvis, holder det å ha fem poteter, en løk og en spekepølse. Tenk på det!

Chorizo smaker ikke bare godt, den har den fine egenskapen at alt den er borti, fra skjærefjøla til resten av ingrediensene i stekepanna, blir en nyanse eller ti oransje. Men det er ikke bare fargen som teller - i det oransjefargede fettet sitter mye av smaken, og ved å steke løk og potet i chorizofettet og litt smør, går alt opp i en høyere enhet og du innser ikke før du har spist opp at her var det bare fem ingredienser involvert (seks hvis du regner med havsaltet - det gjør jeg alltid).

Pytt i panne med chorizo og rosmarin

Jeg var supersulten og slukte alt dette alene (skummelt!) - men i teorien rekker det nok til 2 porsjoner, særlig med en litt stor grønn salat eller et par ekstra poteter til

5 små til mellomstore poteter (jeg brukte mandelpotet, de holder godt på formen)

1 klatt smør

1 løk

100 g chorizo (hel pølse, ikke skiver)

en kvast rosmarin

havsalt

Sett en kjele med vann på kok, skrubb potetene, men ikke skrell dem. Skjær dem i litt store terninger. Når vannet koker, har du potetterningene oppi og koker dem i omtrent 5 minutter. Du skal steke dem gjennom i panna, så det gjør ikke noe om de ikke er møre enda. Når du har helt bort vannet, lar du lokket ligge på kasserollen med potetene i, så damper de seg litt tørre.

Mens potetene koker, hakker du løken grovt og skjærer chorizoen i terninger. Smelt smøret i en stekepanne, ha oppi chorizoen og fres til det oransje fettet begynner å renne. Ha oppi løken, og fres videre til løken begynner å bli myk, omtrent 3 minutter. Ha oppi de avrente potetterningene, rør godt og fres alt sammen noen minutter til, til potetene begynner å få litt stekeskorpe. Hakk opp rosmarinnålene og strø dem over sammen med litt havsalt. Fres videre ett minutt, smak om du trenger mer salt. Server rykende varmt, gitt.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus.

Både svinekoteletten og fløtesausen hører vel strengt tatt en annen årstid til - årstiden da man ikke trenger å bekymre seg for bikinisesong og flate mager. Jeg prøver meg med et blogginnlegg allikevel, fordi jeg akkurat hadde en helt ypperlig middag. Helt uten stress, med den perfekte, kremete sausen som ikke er kjedelig, fordi den er proppet full av ikke bare én, men to typer sennep. Og også en legemsdel fra min nyeste vinduspynt:

Salvie lærte jeg meg å bruke til svin mens jeg bodde i England, der kombinasjonen svin, eple og salvie er en klassiker, som jeg lover å ta for meg på bloggen en dag til høsten. Det er nemlig en høstmiddag på alle vis - halve poenget er å lage den med et eple som kommer omtrent rett fra treet og en gris som kommer rett fra sommerferie og har spist nøtter og andre gode saker. Men her figurerer koteletter fra en vintergris, og da sømmer det seg med en siste-rest-av-vinter-saus, flust med sennep og gjerne en klunk med noe fra en nedstøvet flaske innerst i skapet. Der bikinien for øvrig også gjemmer seg. Den sesongen får heller vente. 

Jeg tok den forresten i Australia.
Da kan jeg med andre ord bruke resten av året på smørstekte koteletter og fløtesauser - en uventet bonus.

 Jeg bare tuller - det blir vel med den ene fløtesausen. Denne uken.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus
2 porsjoner
Dette blir ganske mye saus - da har du litt til overs som kan fryses. Når sausen er kald, putter du den bare i en frysepose eller plastboks og hiver den i fryseren. Husk å merke beholderen med hva den inneholder - jeg finner hele tiden mystiske pakker i fryseren som ikke avslører hva innholdet består av før jeg vel har tint dem, og da var de ikke nødvendigvis akkurat det jeg hadde håpet eller satset penger på ...

25 g smør
1 ss olivenolje
salt og pepper
2 svinekoteletter
2 fedd hvitløk, most med den flate siden av en kniv
2,5 dl hønse- eller svinebuljong
1,5 dl kremfløte
1 kvast salvie
1 1/2 ss grov sennep
1 1/2 ss Dijon-sennep
en klunk med konjakk, whisky eller calvados (valgfritt)

Varm smør og olje over middels sterk varme i en stekepanne. Gni inn kotelettene med salt og pepper, og når fettet i pannen skummer, har du i kotelettene og hvitløksfeddene. Brun kotelettene på begge sider, og stek dem så videre til de er gjennomstekt. Snu dem én gang.
Fisk kotelettene ut av panna og legg dem på en tallerken som du dekker med aluminiumsfolie. Hell bort mesteparten av fettet i panna, men ikke alt. Plasser panna på den varme plata igjen, og ha oppi buljongen. La det putre i vei til buljongen har kokt litt inn, og tilsett så fløte og salvie. Kok videre noen minutter, og tilsett så sennepene og den valgfrie klunken. Smak til sausen, den skal være ganske sterk på sennepssmak. Server sausen til kotelettene, jeg spiste en rødbetesalat ved siden av. Poteter eller langkornet kokt ris er heller ikke feil her.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med tomatsaus og karamellisert sjalottløk.

Ja, hvorfor ikke bruke en times tid på et smørbrød?

Inkluderer du tiden det tar å lage kjøttkaker også, kan vi snakke om et halvdagsprosjekt av et smørbrød. Men slapp av, du trenger ikke å lage kjøttkakene selv. Mamma lagde den som figurerer på bildet her.

Du kan fri til snille foreldre, kjøpe ferdiglagde kaker eller lage selv. Dette er et liberalt smørbrød, den perfekte kombinasjon av norsk grovbrød, karbonadesmørbrød og sjalottløk, med litt amerikanskinspirert tomatsaus som fungerer som ketsjup, bare ti ganger bedre, pluss litt mozzarella. Kort sagt: Smørbrød som er verdt strevet.

Det viktigste er sjalottløken. For hva ville vel et karbonadesmørbrød vært uten stekt løk? En naken karbonade på en (ofte kjip) skive brød. Karamelliser av hjertens lyst, og ikke glem at løk er omtrent den eneste norske grønnsaken i butikken for tiden - britene kaller månedsskiftet mars/april "the hungry gap" - lite å finne i jorda, lite er fortsatt godt i potetkjelleren / på kjølelageret. Men jeg holder motet oppe - om kun to små måneder kan man lage dette til middag hver dag. Perspektiv, folkens.

Imens kan du friste smaksløkene med et veritabelt tårn av et smørbrød, som funker som middag, lunsj, brunsj eller en særdeles sen frokost - her får du servert grønnsaker, kjøtt, brød og ost i én og samme fantastiske pakke. Vakkert er det ikke, men at du vil syns det smaker godt, det tør jeg vedde alle mine framtidige aspargesmiddager på.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med karamellisert sjalottløk og tomatsaus
per smørbrød
Jeg har skrevet oppskriften per smørbrød, men den er enkel å doble, tredoble eller gjøre enda større, f.eks. ut fra hvor mange kjøttkaker du har tilgjengelig. Osten er ikke spikra, så du kan godt bruke en skarpere ost, som parmesan. Jeg tok det jeg hadde til overs i kjøleskapet (som vanlig!), dette smørbrødet er nemlig som skapt for å bruke opp rester, både etter søndagsmiddager, brødleiver, osteklokker og pastasauser.

2 skiver grovt brød

1 kjøttkake

1 dl tomatsaus (min favoritt er pizzasausen min, oppskrift her, men du kan bruke ferdigkjøpt for å korte ned tilberedningstiden)

omtrent 50 g mozzarella, grovrevet

Karamellisert sjalottløk:

4 sjalottløk, skåret i tynne skiver

1 ss smør

1 ss olivenolje

salt og nykvernet pepper

Del kjøttkaken i to på langs og ha den i en liten bolle med tomatsausen. Vend kjøttkaken i sausen. Sett til side, og lag karamellisert sjalottløk: 

Smelt smør og olje i stekepanna. Tilsett løk og en klype salt og litt nykvernet pepper, og stek på lav varme til løken er gyllenbrun og smørmyk, omtrent en halvtime.

Forvarm grillelementet i ovnen til 200 grader. Legg inn brødskivene først, og rist dem et par minutter. Ta dem ut med stekespade og legg de to kjøttkakehalvdelene i tomatsaus på den ene brødskiva. Dander litt karamellisert sjalottløk på toppen og avslutt med revet mozzarella. Stek smørbrødet til osten har smeltet, omtrent 5 minutter. Pass på den "nakne" skiva så den ikke blir svidd, du kan godt ta den ut litt før den fylte skiva. Legg den "nakne" skiva oppå den fylte som lokk, og pynt gjerne med noe grønt. Jeg hadde basilikum for hånden, men karse ville vært et svært godt alternativ. Server smørbrødet rykende varmt.

Tjukke, mørke sjokoladekjeks.

For nesten nøyaktig et år siden la jeg ut et innlegg med sjokoladekjeks her på bloggen. Omstendighetene var ganske triste, jeg var ganske trist, men kjeksene var gode, og det ligger en hel del terapi i å finne på noe med hendene i stedet for å falle for fristelsen til å sige ned på kjøkkengulvet og bestille upassende mengder pizza og synes synd på seg selv. Selv om jeg gjorde det også.

 I år, nesten på dagen et år siden de forrige sjokoladekjeksene, kommer det en oppskrift på en annen type sjokoladekjeks, i en annen, lykkeligere anledning: Jeg har fått ny jobb! Og ny leilighet! Og ny kaffetrakter! Og hva er da mer naturlig enn å bake et brett (eller fire) med sjokoladekjeks? Et retorisk spørsmål. I denne bloggerens verden er det, tydeligvis, aldri feil med sjokoladekjeks.

Da jeg kom hjem fra Australia, lå det en alltid like velkommen, brun pappeske fra Amazon og ventet på meg. Den inneholdt, i tillegg til en fascinerende bok om landet jeg akkurat hadde kommet hjem fra og en klassiker av Virginia Woolf, kokeboken til den amerikanske bloggeren bak Smitten Kitchen, Deb Perelman. Smitten Kitchen var den første matbloggen jeg begynte å lese, og har fortsatt å inspirere meg helt siden jeg oppdaget den for (gulp!) fem år siden. Har du ikke tittet innom der enda, kan jeg ikke få anbefalt den nok. Deb har en hyggelig tone med leserne sine og er en trygg kilde til oppskrifter som faktisk funker overraskende godt. Oppskriftene i kokeboken er intet unntak, og disse kjeksene er hentet derfra. Og nei, det er ingen sponsing bak dette innlegget, bare entusiasme for en veldig god bok, og noen veldig gode kjeks.

Jeg gjorde noen endringer, basert på mitt noe slunkne kjøkkenskap rett etter flytting, og om kjeksene ser noe "rustikke" ut, så kan jeg skyte inn at de er kjevlet ut med en 1,5-liters brusflaske fylt med vann. Sånn for sikkerhets skyld.

Tjukke, mørke sjokoladekjeks
fra The Smitten Kitchen Cookbook av Deb Perelman
Deb bruker vaniljeessens, som er bedre enn vaniljesukker, men det var nå vaniljesukker jeg hadde i skapet, så da brukte jeg det. Har du essens, kan du bytte ut vaniljesukkeret med lik mengde essens. Dette blir ganske mange kjeks, men de har fått bein å gå på her og på jobb, og er like gode fem dager senere, så lag gjerne full porsjon, omtrent 60 kjeks, selv om det høres mye ut. 

375 g hvetemel
55 g bakekakao
1/2 ts bakepulver
3/4 ts salt
1 ts vaniljesukker
225 g smør, romtemperert
300 g sukker
2 store egg

Bland  de tørre ingrediensene i en middels stor bolle. I en annen, større bolle visper du smør og sukker lyst og luftig med mikser, før du tilsetter ett og ett egg og visper godt mellom hvert av dem. Tilsett de tørre ingrediensene gradvis mens mikseren går, til du har en godt blandet deig. Ta deigen ut av bollen og pakk den  i plastfolie, og legg den i kjøleskapet en times tid (eller lengre).
Forvarm ovnen til 180 grader og lag klar en bakeplate med bakepapir. Strø mel på bakebordet, skjær av en passelig stor bit av deigen og legg resten tilbake i kjøleskapet. Kjevle ut deigen til en tykkelse på omtrent en halv cm, og stikk ut kjeks i ønsket fasong. Ha kjeksene på bakeplaten, og stek dem i 11 minutter. Overfør dem forsiktig til rist for å avkjøles. De skal være litt myke i midten, og sprøere langs kanten.

Grønne wraps med hummus, spinat og avokado.

Det er rart med det, men å feriere kan innebære en ikke ubetydelig mengde stress. Du vil sikkert påstå at jeg ikke er spesielt god til å feriere, og dessuten veldig ubetenksom ovenfor alle de som ikke er på ferie akkurat nå, og det er en korrekt observasjon, men jeg blir alltid litt manisk når jeg har reist langt for å besøke et sted: Jeg. Må. Se. Alt.

Til nå har vi besøkt Brisbane, vært på vinsmaking i The Granite Belt, snorklet på Det store barriererevet og tittet rundt i lokale småbyer i nærheten av Hervey Bay, som Childers, Bundaberg og Gladstone. Jeg har holdt en pytonslange. Jeg har tatt de obligatoriske kengurubildene. Vi har sett en kjempeskilpadde komme opp av Stillehavet, dra seg langsomt (langsomt!) over sanden, grave en imponerende stor grop og legge titalls egg som liknet ping-pong-baller og som én dag vil bli titalls baby-skilpadder som mot alle odds skal ile nedover den samme stranda og komme seg ut på åpent hav levende. Vi har sett hvordan man fremstiller australsk rom. Jeg har fått brunfarge og myggstikk og sett minst én ukomfortabelt stor edderkopp. I de to resterende ukene av ferien skal vi få med oss Noosa, Fraser Island, Rainbow Beach, Sydney og Melbourne. Jeg har enda ikke sett koalabjørner eller emuer. Det er veldig mange gode kaffebarer i Melbourne. Blodtrykket øker litt bare ved tanken, mest fordi jeg gleder meg. Og litt fordi jeg må minne meg selv på å puste. Med magen.

Magen, ja! Dette er jo tross alt en matblogg! Løst relatert til feriestress er disse godbitene her, som umiddelbart senker skuldrene: Du er fem minutter unna en både sunn og grønn lunsj, såfremt du har noen tortillalefser til overs fra en tacokveld, litt hummus som lusker innerst i kjøleskapet, en trist rest feta og noen spinat- og persilleblader. Har du ikke spinat og persille, kan du forsøke deg med det du finner i kjøleskapet: Jeg tror ruccola ville være et ypperlig alternativ til spinat, og basilikum fantastisk i stedet for persille. Men nedenfor ser du altså hva Brendans australske kjøleskap inneholdt tirsdag formiddag, sånn omtrent klokka kvart på ett.

Tilfeldigvis er disse også super reisemat, pakket inn i aluminiumsfolie og stukket i veska. Det er neppe vanskelig å gjette hva som skjuler seg i denne turistens håndbagasje?

Wraps med hummus, spinat og avokado
nok til snacks for to eller lunsj for én

2 tortillalefser (jeg brukte fullkorn)
4 ss hummus (jeg brukte denne oppskriften)
2 never babyspinat
en ss flatbladet persille, finhakket
1 moden avokado, delt i to (fjern steinen)
40 g feta, smuldret
en halv sitron
nykvernet pepper

Varm tortillalefsene etter ønsket metode (jeg kjører dem på full effekt i mikroen i omtrent 30 sekunder). Gjør følgende med én og én lefse: Legg tortillaen på et flatt underlag (som en brødfjøl), og smør 2 ss hummus på den. Fordel en neve babyspinat og halvparten av den finhakkede persillen på tortillaen. Ta den ene halvdelen av avokadoen og skjær den i tynne skiver, og fordel skivene oppå spinaten og persillen. Strø halvparten av fetaen over det hele, skvis over litt sitronsaft og kvern litt pepper over til slutt. Rull sammen tortillaen, og gjenta metoden over med den gjenværende tortillalefsen.

Smoothie med mango og lime.

Det bugner av mango i Queensland. Sesongen begynner å dra seg mot slutten, og nå er frukten både billig og så moden at du kan lukte pickup-ene som står og selger langs stranden, på lang avstand. Jeg er blitt behørig bitt av mangomanien, og det er sjelden en frokost uten et lite mango-pinnsvin til hver av oss på bordet. 

 Som med det meste av frukt i sesong, er mangoen aller best helt alene, og man bør nesten være alene selv også ... stikkordet er "saftig", og det gjelder både hender, overarmer og i grunnen resten av overkroppen også. Og muligens andre personer i umiddelbar nærhet. Men det er verdt hver klissete dråpe.

Det er en liten kafé langs strandpromenaden her som selger god kaffe, tjukke skiver bananbrød og akkurat nå, en mangosmoothie. Det er helt klart en feriesmoothie, basert som den er på iskrem i tillegg til mango og pasjonsfrukt, og det er noe eget med å kjøpe et digert plastglass med sugerør og sette seg på en benk, slurpe smoothie, skue ut over Stillehavet og klø iherdig på myggstikkene sine (myggstikk! I februar!). Men man kan ikke spise iskrem til frokost hver dag, og derfor har jeg klekket ut en yogurtbasert variant av den nye favorittdrikken min, med lime i stedet for pasjonsfrukt.

 Iskrem i smoothie er godt, men skjuler faktisk litt av den fantastiske mangosmaken. Yogurt naturell spiller en bedre birolle til frukten, syns jeg, og får fram sødmen i en tropisk frukt som mango. Smak imidlertid på smoothien før du serverer, for mindre modne mangoer er ikke alltid like søte. Dersom du syns smoothien kunne vært litt søtere, er det ingen ting i veien for å røre inn en teskje honning eller lønnesirup, for eksempel. Du kan alternativt bruke en søtet yogurt, som vaniljeyogurt. Jeg har også brukt en liten mengde yogurt her, som gir en litt mer tyntflytende konsistens, for virkelig å få fram mangosmaken. Det er ikke noe i veien for å øke mengden yogurt til f.eks. 4 dl i stedet for 3, smoothien får bare en mildere smak av mango. Prøv deg fram, og fortell meg om resultatet!

Til slutt noen flere postkort fra down under, Brendan som spiser fish & chips ved Stillehavet, stranden her i Hervey Bay og til slutt, enda et eksemplar av min nye favorittart, fullstendig avslappet.

Smoothie med mango og lime
2 til 3 porsjoner, gir omtrent en halv liter smoothie

1 mango (du kan også bruke frosne mangobiter du får kjøpt i pose, bruk omtrent 300 g)
1 lime
3 dl kjøleskapskald yogurt naturell

Del mangoen i fire biter, ved å føre kniven så nærme inn til steinen som mulig. Det enkleste er å lage "pinnsvin", dvs. å skjære et rutemønster i fruktkjøttet til hver bit, dytte fruktkjøttet opp fra skallsiden og så skjære løs terningene fra skallet (se bilde nr. 3 ovenfra). Ha mangoterningene i en blender.
Del limen i to halvdeler, og skvis saften av den ene halvdelen oppi blenderen med mango i. Tilsett yogurt naturell og kjør alt til en jevn blanding.
Hell smoothien i serveringsglass, og skjær den gjenværende halvdelen av lime i båter eller skiver og bruk den til å garnere glassene.

Guacamole + verdens enkleste hjemmelagde tortillachips.

Vel framme i Australia, omtrent jetlag-fri og med begynnelsen av brun-, eller kanskje heller rosafarge på kroppen, og sannheten er denne: Jeg har ikke lyst til å lage mat.

Forut for turen planla jeg i detalj hvilke råvarer som ville være i sesong her nede og hva jeg skulle lage med dem, hvordan jeg skulle løse de umiddelbare problemene som alltid melder seg på et ukjent kjøkken, og hva Brendan sikkert ville ha lyst på av våre felles greatest hits. Jeg hadde en plan, opplegget var spikra, saken var biff.
Men så var den ikke det allikevel.

For når man plutselig går fra minus 20 og stiv kuling til pluss 30 og tropisk fønvind, da er det underlig lite som frister med å svette over stekeovnen. Da har man lyst til å iføre seg svært tynne plagg, stikke føttene i et par flipp-flopper og rett og slett ta inn over seg at man er nesten naken, ute, midt i februar.

Derfor blir første oppskrift fra Australia noe som tar nøyaktig ti minutter å smelle, eller heller mose, sammen, og som ikke krever verken stekeovn eller kokeplate (det vil si, guacamolen krever ingen varmebehandling, men hvis du vil lage tortillachipsene, krever de en hurtig omgang i stekepannen).

Dette er guacamole med litt å tygge på, du moser den med gaffel og får dermed det de mer trendy matmenneskene kanskje ville kalt et "rustikt" utseende. Personlig syns jeg det er ti ganger mer tilfredsstillende å faktisk spise guacamole, ikke bare slurpe den i seg som en hvilken som helst rømmedipp. Liker du imidlertid en jevn guacamole, er det ingenting i veien for å bruke stavmikseren på den.

Tortillachipsene lager du rett og slett ved å steke et par tortillaer lett i to spiseskjeer olje (jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg er livredd frityrsteking ... et svakhetstegn i en matblogger, muligens?), det tar toppen fem minutter å gjøre et par myke butikkjøpte tortillaer om til sprø triangler, som er det perfekte bestikk til både guacamole og de bitene av tacoen som alltid faller tilbake på tallerknen.

Til slutt et Australia-postkort, til illustrasjon av min nåværende, noe tilbakelente sinnstilstand.

Guacamole
oppskrift inspirert av Bent Stiansen

2 avokadoer
1 halv rødløk
Én plommetomat eller to mindre tomater
1 fedd hvitløk
1 ts chilli, hakket, eller tilsvarende tørkede chilliflak
2 ss rømme
hakket koriander etter smak (kan også erstattes av flatbladet persille)
saften av en lime
salt og nykvernet pepper

Skrell avokadoene og ta ut steinen. Skjær dem i mindre biter. Hakk rødløk, plommetomat, hvitløk og chili ganske fint. Ha alt i en passelig bolle, tilsett rømmen og mos alt sammen til du har ønsket konsistens. Jeg liker  at det er en del biter igjen av avokadoen, men dette er helt opp til deg. Skvis limesaften oppi bollen, tilsett hakket koriander og smak til med salt og pepper (hvis nødvendig. Jeg syns smakene ofte er nok i seg selv i guacamole).

Verdens enkleste tortillachips
Det er enkelt å doble oppskriften hvis du har mange munner å mette

2 ss solsikkeolje
2 maistortillaer
havsalt

Varm oljen i en stekepanne over ganske sterk varme, skjær tortillaene mindre triangler (som om du skulle skjære opp en pizza). Når oljen er varm, har du så mange triangler du får plass til i ett lag i stekepannen, oppi. Det tar kun noen minutter å brune dem, så pass på og snu dem når de har fått en gyllen farge og brune flekker på den ene siden. Stek videre til den andre siden også er blitt gylden, og trianglene har blitt sprø. Legg ut noen ark tørkerull på kjøkkenbenken og la chipsene renne av på disse. Kvern eller strø over litt havsalt mens de fortsatt er varme. Fortsett med resten av trianglene, og server.

Granolaruter.

24 timer på et fly er ikke det som frister mest med ferie i Australia, for å si det forsiktig. Jeg har lite erfaring med lange flyreiser, og har derfor dårlige forutsetninger for å stålsette meg på optimalt vis. Det jeg imidlertid har skjønt, er at man aldri kan være sikker på å få mat som frister, og at det dermed kan være lurt å ta sine forholdsregler. Det kan jo oppstå forsinkelser, lange timer i avgangshallen eller akutt lave blodsukkernivåer (altså surmuling), og da kunne man ønske seg noe relativt næringsrikt og godt som passer fint i håndbagasjen. Hallo, granolaruter.

Jeg har laget granola før, og det har jo tatt litt av, denne frokostblandingen du baker i ovnen ... Jeg tror ikke det er mange matblogger uten en oppskrift på granola, og hvorfor ikke? Det er godt, en fin avveksling fra brødskiva om morgenen, og nå også grunnlaget for ypperlig reise- eller skitursnacks.

Rutene er ikke ren helsekost, selvfølgelig. Det er både honning, smør og sirup i (jeg skulle gjerne brukt kun honning, men glasset var plutselig tomt!), men det fine er at alle de andre ingrediensene, havregrynene, nøttene, frøene og den tørkede frukten, sikrer at du ikke trenger en særlig stor bit for å stille snackssulten.

Du kan endre sammensetningen av nøtter, frø og frukt til din egen smak og innholdet i kjøkkenskapene. Jeg er ikke så fryktelig glad i tørket frukt (noe som er svært ironisk siden jeg er sammen med en brite, selve folkeferdet til forkjempelse for tørket frukt i enhver form), så brukte kun en liten neve tørkede aprikoser, og fylte på med linfrø, skivede mandler og usaltede pistasjnøtter. Velg favorittene dine, de kommer ikke til å smake verre i ruteform enn de gjør au naturel.

Og god tur! Enten du skal down under eller ut i skisporet.

Granolaruter
inspirert av oppskrift fra smittenkitchen.com

160 g havregryn

110 g sukker

40 g havremel (kjør 40 g havregryn i kjøkkenmaskin til du får mel)

½ ts salt

½ ts kanel

5 dl tørket frukt, nøtter og frø (min blanding besto av sesamfrø, tørkede aprikoser, skivede mandler, usaltede pistasjnøtter og linfrø)

75 g smør, smeltet

½ dl honning eller sirup + 2 ss

1 ss vann

Forvarm ovnen til 180 grader. Bruk en liten ildfast form, klipp til en strimmel bakepapir til å dekke bunnen og de to kortsidene, og smør de sidene som ikke er dekket med bakepapir. Bland de tørre ingrediensene i en bolle. Rør sammen de våte ingrediensene i en annen bolle, og ha dem oppi de tørre. Rør godt, til alt klumper seg og det ikke er noen «tørre» biter, og trykk så blandingen jevnt ut i den klargjorte formen. Du kan bruke baksiden av en øse til hjelp. 

La formen stå i ovnen i 30 til 40 minutter, til det har blitt god farge på toppen av havreblandingen. Avkjøl blandingen helt før du skjærer den i biter av ønsket størrelse.

Pavlova med pasjonsfrukt og appelsin-curd.

Det har vært vanskelig å velge mellom to søte ting å dele denne uka, for å markere at jeg straks setter meg og flyskrekken min på en A380 til Sydney, Australia: Lamingtons, australske godbiter (bokstavelig talt) overtrukket med smeltet sjokolade rullet i kokos, eller denne pavlovaen. Pavlovaen gikk seirende ut til slutt, både fordi den er fantastisk god og fordi den er superaktuell: Appelsiner og pasjonsfrukt er begge frukter på sitt beste akkurat nå, midt på vinteren. Tilfeldig? Neppe. Det er nå man trenger en smak av solskinn aller mest.

En stakkars nordmann kan dermed ha mange gode grunner til å reise til Australia midt på vinteren, og jeg reiser for å a) besøke min kjære, b) få litt sårt tiltrengt farge på kroppen, c) handle på Donna Hay, d) se landet Nicolas Rothwell skriver så fantastisk vakkert om, og e) gi koalabjørner og kenguruer noen norske klemmer. Brendan får sikkert en, han også.

Som forberedelse til solskinnsferie burde jeg selvsagt ha bikiniformen i bakhodet ... Men alle som drar på ferie til varmere strøk kun fire små uker etter jul, bør vel strengt tatt ikke utsette kroppen for et såpass kraftig hardkjør når årene er på sitt mest forkalkede. Derfor har jeg en annen tilnærming, som også henger sammen med det mye omtalte nyttårsforsettet mitt om å gjøre noe hyggelig hver dag: Jeg forbereder meg til fire uker i Australia med å lese bøker om landet og forsøke meg på noen av spesialitetene deres. Mye bedre enn jogging i minus 13. Kremt.

Pavlovaens opphav er litt omdiskutert, men Pavlova skal visstnok ha vært en russisk ballettdanserinne på besøk i Australia og New Zealand på begynnelsen av 1900-tallet. Denne desserten skal ha blitt laget til ære for henne, enten av en kokk i Wellington på New Zealand eller Perth i Australia. Eller kanskje av noen helt andre. Det er i hvert fall rimelig sikkert at desserten stammer fra ett av de to landene, og det er nærme nok for meg, selv om man strengt tatt ikke trenger noen unnskyldning for å lage pavlova. Men om du skulle trenge en, er morsdagen 10. februar, valentinsdagen 14. februar og bursdagen min 12. mars. Ha.

Pavlova med pasjonsfrukt og appelsin-curd
inspirert av oppskrift på tesco.com
8 porsjoner

6 eggehviter (du bruker eggeplommene i appelsin-curden)
en klype salt
350 g sukker
3,5 dl kremfløte
7 ss appelsin-curd (oppskrift nedenfor)
saft og revet skall av 1 lime
8 pasjonsfrukter

Appelsin-curd
6 eggeplommer (skilt fra eggehvitene du brukte i pavlovaen)
3,5 dl nypresset appelsinsaft (jeg brukte 3 appelsiner)
6 ss sukker
2 ts finrevet appelsinskall (bruker du øko-appelsiner, slipper du den bismaken som voksen på "vanlige" appelsiner kan gi. Jeg brukte 1 appelsin på å få 2 ts skall)
4 ss kaldt smør, delt i åtte terninger (omtrent 60 g)

Forvarm ovnen til 120 grader. Pisk eggehvitene med en klype salt til de blir stive, og tilsett så sukkeret gradvis mens du fortsetter å piske. Når alt sukkeret er tilsatt, pisker du videre til blandingen er tykk og stiv, omtrent 5 minutter. Ha et bakepapir på en bakeplate og tegn opp en sirkel med en diameter på omtrent 26 cm, med en blyant. Ha marengsen inni sirkelen på bakepapiret, stryk den litt utover og lag en fordypning midt i den. Stek marengsen i 2 timer, og skru så av ovnen og la marengsen stå inni til den er kald.

Lag appelsin-curden mens marengsen steker (eller opptil flere dager i forveien). Ha appelsinsaften i en kasserolle og kok den inn til du har omtrent 1,1 dl igjen (bruk et målebeger til å måle innholdet i kasserollen med jevne mellomrom). For meg tok innkokingen omtrent 30 minutter. Avkjøl saften litt.
Ha litt vann i en liten kjele og sett den til kok på stekeovnen.
Visp sammen eggeplommer, sukker og revet appelsinskall i en ildfast bolle. Tilsett den innkokte appelsinsaften litt om litt, og visp til den er godt blandet inn. Sett bollen over kasserollen med kokende vann (pass på at bollen ikke kommer i kontakt med vannet, da vil eggeplommene bli kokt). Skru ned platen til svak varme, og rør i curden til den tykner. Dette tok meg nesten en halvtime, enda originaloppskriften sa det skulle ta 6 til 7 minutter ... Følg med, med andre ord.

Ta bollen av kasserollen og rør inn smøret. La curden avkjøles helt før du bruker den i pavlovaen. Den vil tykne etter hvert som den avkjøles. Du får curd til overs, og den passer ypperlig på nybakte scones eller på morgenens havregrøt.

Lag ferdig pavlovaen: Ha kremfløte, 7 ss av appelsin-curden, limesaft og innholdet i tre av pasjonsfruktene. Pisk lett til kremen såvidt begynner å bli stiv. Ha fruktkremen oppi fordypningen i den ferdigstekte marengsen. Ta ut innmaten i resten av pasjonsfruktene, og spre den over pavlovaen. Strø over revet limeskall til slutt. Server omgående.

Rosenkålsalat med parmesan, hasselnøtter og sitron.

Mens jeg tygger på årets nyttårsforsett om å gjøre noe minneverdig hver dag (godt konsept, imidlertid med rom for mange forsettlige brudd), kan du for eksempel, dersom du ikke slurper suppe eller knasker pretzels,  sette tenna i denne rosenkålsalaten. Rå rosenkål høres skummelt ut, men denne salaten har blitt behørig testet i jula som har gått, og uten å bli helt salig, kan jeg si så mye som at den var en slager blant både små og store. Det kom faktisk komplimenter fra både 17-åringer og 70-åringer, og da syns jeg man kan si seg fornøyd.

Jeg har to salater med rå rosenkål som inngår fast på lunsj- og middagsrepertoaret. Den ene er basert på en oppskrift av Yotam Ottolenghi, og er det perfekte møtested for rosenkål, skikkelig god geitost, hasselnøtter og revet sitronskall. Den andre er denne. Flere av de samme elementene figurerer i begge disse salatene, i tillegg til rosenkålen, og gjør rosenkålen bent fram minneverdig: Hasselnøtter, som både tilfører salaten et knasende sprøtt element, men som også understreker rosenkålens litt ukjente, men ikke desto mindre tiltalende nøtteaktige hint. Sitron er også viktig, og i denne salaten trenger du bare et par spiseskjeer for å få opp øynene for hva litt syre kan gjøre med en salat som ellers ville virket litt "tung".

Denne retten er perfekt tilbehør, men jeg sitter stadig ved kjøkkenbordet og koser meg med den til lunsj også. Det føles unektelig veldig uskyldsrent å spise en tallerken rosenkål, med bare bittelitt (kremt) parmesan, pluss noen nøtter, i disse forsettider.

Eller er vi kommet såpass langt uti januar at forsettenes tid er forbi? Mitt forsett om en minneverdig hverdag har i dag bestått av en sterkt tiltrengt hårkur. Forhåpentlig en minneverdig dag for hårrøttene mine, i hvert fall. Dersom du for eksempel forsett om en grønnere hverdag, eller bare har lyst på noe skikkelig godt og litt annerledes, kan jeg trygt anbefale oppskriften nedenfor. Nå er det norsk rosenkål i butikken også! Bonus på flere fronter, altså.

Rosenkålsalat med parmesan, hasselnøtter og sitron

400 g rosenkål

2 ss extra-virgin olivenolje

2 ss sitronsaft

1 ts timianblader

en neve finhakket gressløk

1 stor klype salt

100 g hasselnøtter, slått litt i stykker med noe tungt og så tørristet

45 g parmesan, revet

Skjær rosenkålen i svært tynne skiver med en skarp kniv (eller et mandolinjern, om du har). Fem minutter før servering, har du rosenkålskivene i en stor salatbolle, heller oppi olivenolje, sitronsaft, timianblader, finhakket gressløk, salt og hasselnøtter. Bland godt, og smak til med salt og pepper og kanskje litt ekstra sitronsaft. Husk at osten gjør salaten saltere. Tilsett osten, bland den jevnt inn i salaten. Ta-da! Denne salaten slo som nevnt godt an på koldtbordet i jula, men er også ypperlig tilbehør til storfe- og svinekjøtt. Jeg syns også den kan fungere godt som en lett forrett, med et duggende kaldt glass hvitvin til. Bourgogne, f.eks.

Myke pretzels med hvitløkssalt + sennepsdipp.

Det er ikke tilfeldig at det er pretzels på bloggen i dag. Helt siden jeg delte oppskriften på nordnorske vannkringler før jul, men egentlig helt siden jeg snublet over dette bildet, for altså omtrent et år siden, har jeg gått og tenkt pretzelspretzelspretzels. Jeg har lest om dem, siklet på bilder av dem, tenkt tilbake på en pretzel jeg spiste i New York da jeg var 17 og på jakt etter huset Fran Fine bodde i i The Nanny (takket være Internett, er slik informasjon aldri langt unna). Og jo mer man lærer om pretzels, jo klarere blir det at det ikke finnes én ultimat pretzel-oppskrift. Det finnes mange.

Pretzels burde ikke være så spennende, men her sitter jeg og skriver om dem og merker pretzel-sulten gnager. Amerikanerne elsker dem, tyskerne elsker dem, de har et festlig navn og de er fantastisk følge til en iskald halvliter. Sånn en fredagskveld. What's not to like, for å si det på fagspråket.

Amerikanerne liker å ha noe å dyppe sine pretzels i, som det går fram av bildet jeg linket til ovenfor. Gjerne noe med sennep, og da er det ikke vanskelig å takke ja for denne Dijon/Colmans/Bergby-entusiasten. Dippen her er kremet, krydret og litt søt av honning, og siden pretzels stort sett bare smaker fantastisk salt og hjemmebakt og lite annet, kommer sennepsdippen inn som et aldri så lite sideshow.

Det fins både myke og helsprø pretzels, og jeg tenker ikke å gi meg etter denne litt mykere utgaven. Jeg har nemlig også prøvd meg på sprø mini-pretzels som knaser ordentlig, og det er ikke utenkelig at de ender opp i disse trakter i løpet av januar. Og så er de så søte og små, litt arbeid å trille ut men intet mindre enn en triumf å sette på snacksbordet ved neste festlige anledning. Forsettelse følger, med andre ord.

Etter en uke med suppe, tenkte jeg det var på tide å komme med noe som har litt tyggemotstand. Og smaker godt til øl. Velbekomme! Eller bare: Skål.

PS: Det er greit å lage dippen først, for den skal stå og godgjøre seg i kjøleskapet en stund uansett. Pretzels smaker imidlertid godt uten dipp også, eller med en annen dipp, for eksempel en hvitløk-rømme-kombo.

PPS: I dag er ferske(n)muffins, og dermed jeg, ukens matblogger i papirutgaven av VG! Jeg maser om både kålrot-frites og stekepanner, så løp og kjøp!

Sennepsdipp

2 dl gresk yogurt

1/2 dl sennep (jeg brukte Dijon)

1 ss honning

Visp sammen ingrediensene og sett i kjøleskapet en stund før servering.

Myke pretzels med hvitløkssalt

1 1/4 ts tørrgjær

2 dl lunkent vann

ca. 7 dl mel, pluss ekstra til utbaking

1 1/2 ts salt

2 ts sukker

havsalt til topping

hvitløkspulver/-salt til topping

2 1/2 ss natron

2 1/2 cups varmt vann

Ha mel, tørrgjær, salt og sukker i en bakebolle. Bland godt, ha i vannet og elt til en jevn deig som er litt seig. Del deigen i to, form hver del til en bolle og legg de to bollene på et stekebrett dekket med bakepapir påstrødd litt mel. Dekk med oljet plastfolie, og la heve i en time, eller til deigbollene har hevet til dobbel størrelse.

Løs opp natron i varmt vann i en middels stor bolle. Forvarm ovnen til 200 grader.

Slå ned de to deigbollene og del hver bit i fire deler (totalt skal du nå ha åtte emner). Trill hvert emne til en pølse på omtrent 50 centimeter. Trekk endene oppover slik at du får en U-form, og tvinn endene rundt hverandre to ganger. Trekk den tvinnede enden ned til "bunnen" på U-en, og trykk den lett på plass. Gjenta med resten av emnene. La pretzel-emnene heve i 10 minutter, og dypp så hver av dem i natronvannet og legg dem på bakeplaten igjen. Strø godt med havsalt og hvitløkssalt på. Stek pretzelene i 15 til 20 minutter, til de er blitt gyllenbrune. Du kan servere dem umiddelbart eller la dem avkjøles på en rist. De kan varmes opp i fem minutter ved 180 grader, men er best nybakte. Server gjerne med dippen over, og kanskje noen sylteagurker på siden. Og muligens en øl.