[Perigord til Provence, del I]

  

  

Jeg holdt på å si "Jeg er tilbake!", men i hodet sitter jeg fortsatt på en fransk pinnestol med en helt perfekt moden aprikos i hånden, et glass Sauternes ved min side og en solnedgang som ville sett helt lik ut for to hundre år siden, i ferd med å gå sin gang rett foran meg. Brunfargen sitter, kjøleskapet er fylt opp med beurre demi-sel og jeg hadde løyet om jeg ikke hadde sagt at her i England, her er det ingen vinkvote, og takk for det. Stua, ja den formelig klinker. Kremt.

Det ble mange bilder, for det var mange øyeblikk verdt å huske; dette er noen Kodak-øyeblikk fra Perigord og dueslaget (!) vi leide en uke der.

Kunne du tenke deg en ferie utenfor allfarvei, men med alle fasiliteter, kan jeg ikke få anbefalt Les Bigayres og trivelige madame et monsieur Faget nok. (Og dueslaget er romslig nok til seks, vi var bare ute etter friheten til å breie oss. Livet i et viktoriansk rekkehus kan gi deg det behovet.)

Etter seks dager dro vi videre i den lille røde bilen til Provence, noen postkort derfra kommer i neste innlegg. Og ja, det kommer flere bilder med temaet mat. Det var bare lyset i Perigord ... Jeg kan ikke slutte å se på bildene av det. De aller fleste fotografiene i dette innlegget kommer rett fra kameraet, fredet fra Photoshop. Det gjør meg glad.