Hampstead.

Hampstead er en bydel i London, mest kjent for den store heden, Hampstead Heath, som er selve hjertet av området. Men i Hampstead finner du også følgende:

God kaffe, på Ginger and White.

 Menn i kjole med utrigning og hatt med fjær (legg også merke til håndvesken). 

 Blomster og fikentrær.

 Britisk humor.

Huset til opphavsmannen bak tradisjonen for å sende julekort.

Andre skilt, mindre informative, men desto vakrere.

 Fine lamper, ute ...

 ... som inne.

Sydlanske smug og Ming-vaser i vinduskarmen.

Fenton House, et herskapshus med en eklektisk samling av musikkinstrumenter ...

... og en hage, kjøkkenhage og eplehage som bør glede enhver hagenørd.

Helt lokalprodusert eplejuice.

Og sist, men ikke minst: huset til dikteren John Keats, tilfeldigvis med drømmekjøkken i kjelleren.

Siris lille adressebok for Hampstead:

Ginger & White
Serverer ypperlig kaffe, super frokost (jeg spiste surdeigsbrød med avokado og tykke chorizo-skiver) og trivelig, australsk barista!

Fenton House
Vakkert herskapshus i National Trusts eie. Hagen er et ypperlig pustehull fra Londons generelle heseblesende tempo, og kjøkkenhagen med tilhørende eplehage er verdt turen alene (du kan betale kun for å besøke hagen, ikke huset, £2 mot £6,50 for hus + hage).

Daunt Books
Daunt Books har flere London-filialer, Hampstead-filialen er plassert hendig rett ved undergrunnsstasjonen Hampstead Heath. Som alle de andre utsalgene, er denne herlig å vandre rundt i, med vakkert interiør, et unikt utvalg bøker (hold utkikk etter deres egne utgivelser) og et knallfint handlenett i bomull på kjøpet dersom du handler for over £25 (mener jeg at det er ...).

Keats House
Huset er nyrestaurert, og selv om John Keats ikke bodde her så altfor lenge, er det her hele kjærlighetshistorien mellom ham og Fanny Brawne utspilte seg (har du sett Bright Star, kjenner du sikkert historien, men merk at huset som figurerer som Keats House i filmen, ikke er the real deal, men et herskapshus i Bedfordshire). Når du først har kjøpt billett, kan du komme i tilbake på besøk i et helt år med samme billetten.

Smuldrepai med bringebær og blåbær [dronningens smuldrepai].

Vi spiser oftere dessert om sommeren. Når jeg skriver "oftere", mener jeg toppen tre ganger i uken en såkalt "organisert" dessert, det vil si at jeg faktisk har planlagt, handlet inn og laget noe, fool for eksempel, eller muligens noe med sjokolade i, eller en kompott. Men dessert kan også være en kurv jordbær, delt på to, med lettere klissete fingre og en skål til rusket satt på bordet. Helst hagebordet, men stort sett stuebordet, der vi har spist de fleste måltidene våre i løpet av de siste tre årene i Cambridge, og som vi nå forlater til fordel for nye eventyr. Brendan begynner et år som lege på Australias østkyst i september, jeg er litt her og der og drømmer vel helst om et år fullt av matblogging - hvordan det nå enn skulle dra seg til. I mellomtiden leter jeg etter jobb, fotograferer Cambridge for harde livet og prøver å tenke at det er jo lov å ta seg et litt forsinket friår, kanskje? Et ladet spørsmålstegn.

Tilbake til desserten, og dronningen. Jeg hadde jo noen innlegg i serien min [bare britisk], som tok for seg et knippe oppskrifter jeg forbinder sterkt med De britiske øyer, til ære for dette storhetsåret for britene (selv om min personlige brite grynter, heller uimponert), med både diamantjubileum, OL og den mest britiske sommeren jeg har opplevd så langt (solen har ikke tittet  fram siden vi kom tilbake fra Frankrike, se for øvrig nederste rad, syvende kolonne her for videre hjertesukk). Men dronningen jeg refererer til i overskriften i dag, må nesten bli den norske, i hvert fall med tanke på at denne smuldrepaien ble til etter inspirasjon fra den herlege, norske (eller er det svenske?) syltetøyvarianten dronningsyltetøy, en blanding av bringebær og blåbær som ikke skjemmer noen, regnvåt brite som sydenvant nordmann, dronning Sonja som Queen Elizabeth II. Det fine med smuldrepaier er at man nesten lager syltetøy, ovnsbakt syltetøy intet mindre, under det gyldne smuldrelokket. Og hvem kunne ikke tenke seg en skje varmt, ovnsbakt syltetøy, kronet med en myk skyggelue av lett smeltende vaniljeis? Her har du i alle fall ei som stiller seg først i køen.

Et bord med mange desserter, et år med mange begivenheter: Har man en ildfast form full av varme bær, lett ristede hasselnøtter og smuler fulle av brunt sukker og gyllent smør foran seg, er det lett å glemme de ladde spørsmålstegnene. Fram med isboksen, med skjeen (og hjertet) i hånda.

Smuldrepai med bringebær og blåbær [dronningens smuldrepai]
4 porsjoner
Smuldrelokket er hentet fra min favorittoppskrift på smuldrepai, som du finner i plommeforkledning her.


omtrent 600 g bær, en blanding av bringebær og blåbær
1 ss sukker
Smuldrelokk:
65 g mel
75 g hasselnøtter, grovhakket og ristet
15 g havregryn
65 g smør, avkjølt, skåret i biter
35 g brunt sukker
25 g demerarasukker
1 ts kanel

Rens bærene hvis nødvendig, og ha dem i en ildfast form (min er en standard Pyrex-form på omtrent 25 x 15 cm). Strø over 1 ss sukker, og bland godt. Forvarm ovnen til 170 grader.

Lag smuldrelokket ved å blande mel, hasselnøtter, havregryn, smør, begge sukkertypene og kanel kjapt i en kjøkkenmaskin til du får klumper på størrelse med store brødsmuler (denne gangen brukte jeg romtemperert smør, for det var det jeg hadde da smuldrepailysten meldte seg, og jeg kan rapportere at det fungerer fint, der er bare mer gris å smuldre sammen med fingrene, som jeg også gjorde for å spare oppvask, i stedet for å finne fram stavmikseren). Smuldreblandingen kan stå i kjøleskapet i flere timer, til du trenger den.

Strø smuldreblandingen over bærene i formen, og stek smuldrepaien i ca. en halv time, til smuldrelokket er gyllent og bærene putrer i vei under det.

Grillet squash med feta og myntedressing.

Det er ikke til å stikke under en stol at sommeren 2012 er i ferd med å regne bort. Brendan og jeg har grillet én gang i år - det var i mars. Nå er man pent nødt til å ta saken i egne hender.

Grillpanna mi har fått kjørt seg i år: I tillegg til vafler har jeg grillet biffer, auberginer og halloumi over åpen flamme, i ly av regnet, på mitt eget kjøkken. Grillen står i hagen og furter (og ruster, antar jeg). Det er fint med grillpanne, altså, men en hel sommer full av grillmat kan den ikke erstatte.

Dette er imidlertid til syvende og sist et optimistisk innlegg, for jeg satser av hele mitt hjerte på å få lagt disse squashskivene på grillen i det minste én gang før høsten kommer eller vi skylles bort av flom, hvilket også begynner å virke som en realistisk bekymring.

På tross av været, er dette en skikkelig sommerrett. Myntedressingen er full av sitron, både i form av skall og saft, og nyplukket squash fra lørdagsmarkedet får selskap av selve sommerosten, feta, pluss noen valnøtter for moro (og sprøhetens) skyld - jeg hadde noen til overs. Jeg serverte squashskivene til lunsj sammen med et par myke og varme flatbrød, som for øvrig egner seg ypperlig til å få tak i hver dråpe av dressingen med. Jeg brukte denne oppskriften, men i framtiden tror jeg at jeg holder meg til den flatbrødoppskriften jeg normalt bruker (som jeg skal forsøke å få delt på bloggen snøggast råd). Hint: Den inneholder spisskummenfrø.

Du trenger altså ikke solskinn for å skape sommer rundt middagsbordet - men kjære værguder, det hadde vært på sin plass med noen solstråler snart.

Grillet squash med feta og myntedressing
4 porsjoner som tilbehør, 2 porsjoner som lunsj med brød til
inspirert av oppskrift i Seasonal Food av Susannah Blake

2 ss hakkede mynteblader
3 ss extra virgin olivenolje
saft og skall av 1/2 sitron
en klype sukker
salt og nykvernet pepper
4 squash
120 g fetaost
en god neve valnøtter, tørristede

Lag dressingen ved å blande mynteblader, olje, sitronsaft og en klype sukker, og smak til med litt salt og godt med nykvernet pepper. Sett til side. Varm opp grillpanna på sterk varme, og mens den blir varm skjærer du squashen i ganske tynne skiver på skrått. Pensle hver skive med litt olje, og stek squashskivene i omganger. De trenger omtrent to minutter per side for å bli møre og pent grillstripete. Etter hvert som skivene blir ferdig, bruker du en stekepinsett til å legge dem over på et serveringsfat, gjerne i et pent mønster. Når alle skivene er ferdigstekte og havnet på fatet, strør du over feta og valnøtter og drypper på dressingen. Server, gjerne med brød. Jeg innbiller meg at denne retten også er god romtemperert, men den varte ikke lenge nok her i huset til å få eksperimentert så langt.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter.

I det siste har jeg snublet over blomkål i såpass mange forkledninger at jeg nesten blir litt svimmel: Som pizzabunn, som popkorn, som puré, som kake ... I min verden eksisterte det fram til for kort tid siden kun tre retter der blomkål spilte hovedrollen: Bestemors blomkålsuppe (kun servert som forrett første juledag og muligens dersom det er runde bursdager å feire), mammas hele blomkålhode med hvit saus og baconterninger (intet er mer trøstende på middagsbordet på hustrige dager, servert med tjukke skiver hjemmebakt brød) og Brendans mamma sin cauliflower cheese, et ubeskjemmet kaloririkt tilbehør til klassisk, britisk Sunday Roast som jeg stort sett forsøker å sette til livs helt alene når vi er på besøk der (ingen ekstrapoeng for bordmanerer på meg, med andre ord).

Men her har jeg gått glipp av store ting! Selv om jeg kanskje dropper å servere blomkålpopkorn i stedet for ekte vare på neste filmaften her i huset, er jeg veldig klar for blomkålkake til middag, og jeg kan trygt anbefale denne blomkålsalaten til lunsjpausen. Eller middagsbordet. Som mange av mine favorittsalater bevitner om, er en god lunsjsalat for meg en tallerken (eller skål) med mange forskjellige konsistenser, helst litt god ost og den er ikke fremmed for noen godt ristede nøtter. (Mine ble dessverre denne gangen litt (kremt) vel ristet, som det går fram av bildene. Moralen er: Hold øye med stekepanna, ikke med Shakespeare.)

Denne varme salaten kombinerer alle tre på supert vis: Den nøtteaktige smaken blomkålen får etter en omgang i ovnen, passer som hånd i hanske med noen skarpe salatblader, strimler av myk gruyère og knasende sprø valnøtter. Og det viser seg at den noe ulogiske kombinasjonen av hvit blomkål og rødvinseddik utvikler seg til et skikkelig godt vennskap på tallerkenen. Jeg tror de grepa kvinnfolkene nevnt ovenfor ville godkjent dette tilskuddet til lista over blomkålens hyllester.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter

4 porsjoner som tilbehør til hovedrett, 2 porsjoner til frittstående (frittgående?) lunsjsalat

oppskrift fra The New York Times

1 blomkålhode, delt i små buketter

6 ss extra virgin olivenolje

1 1/2 ts salt

3/4 ts nykvernet pepper

1 ss rødvinseddik eller sherryeddik

2 never brønnkarse eller annen skarp salat, som ruccola

120 g gruyère, revet (jeg rev osten grovt, og satte pris på tyggemotstanden dette gav, finrevet ost ser nok hakket mer elegant ut)

1,5 dl valnøtter, tørristet i stekepanna

Forvarm ovnen til 200 grader. Spre blomkålbukettene utover en bakeplate med kant (gjerne med bakepapir på, for å spare oppvask). Ringle over 2 ss av olivenoljen, strø over 1 ts salt og 1/2 ts nykvernet pepper, og stek i omtrent 30 minutter, til blomkålen er mør og har begynt å bli pent brunet i kantene. Avkjøl på bakeplaten i  ti minutter. Imens visper du sammen resten av olivenoljen, rødvins-/sherryeddik og resten av saltet og pepperen. Ha brønnkarse/ruccola, ristede valnøtter og revet gruyère  oppå bakeplaten med blomkålen, hell over olje- og eddikdressingen og bland godt. Server varm eller romtemperert.

[skandinavisk brunsj i London]

For noen uker siden besøkte jeg min aller første "supper club", også kjent som "undergrunnsrestaurant" på godt norsk, et konsept som er like enkelt som det er genialt: Noen med skikkelig lidenskap for god mat og realt talent for å lage den (i dette tilfellet Signe Johansen, som har skrevet to kokebøker om skandinavisk mat, Scandilicious og Scandilicious Baking) serverer måltider hjemme hos seg selv eller hos en annen privatperson (i dette tilfellet hjemme hos trivelige Hannah i London) og mot betaling, som på restaurant, kan du melde deg på, møte opp og glede deg både over fortreffelig mat og interessante bordkamerater. 

Som regel er måltidet middag, men jeg følger Signe på Twitter og visste at hun også arrangerer brunsj, et måltid som jo er en fortreffelig unnskyldning for å spise så mye god mat som mulig, drikke et glass med noe sprudlende i og generelt sett få overtaket på dagen før den har kommet ordentlig i gang. Og så feiret vi jo midtsommer, selvfølgelig. En unnskyldning til store mengder mat må man jo innimellom ha.

Signes brunsj var som seg hør og bør basert på skandinavisk mat, og vi ble tatt imot med glass med akevittbasert Bloody Mary og bittesmå speltpletter med sild, rømme og dill. Siden litt av poenget med en undergrunnsrestaurant er å møte andre matglade, var dette en god anledning til å hilse på de andre rundt bordet, og det viste seg raskt at noe av det beste med denne måten å spise på, er menneskene du møter: Alle var blide, trivelige og interessante samtalepartnere, og det var ikke en eneste Gordon Ramsay i sikte.

Signe hadde sendt oss menyen på e-post på forhånd, og den senket ikke akkurat forventningene. Etter velkomstdrink og kanapé fikk vi servert gravlaks med salat, flatbrød (fra det lille surdeigsbakeriet Peter's Yard) og agurksalat, kombinert med en fresk rødbete- og speltsalat. Praten gikk om Australia, markeder i London, The Ribman og Skandinavia generelt -  når det bare er ti rundt bordet, får du  muligheten til å slå av en prat med hver enkelt. Man hadde anledning til å ta med et par flasker med drikke, noe flere rundt bordet også hadde benyttet seg av. Samtalene blir jo som kjent ikke kjedeligere av et par glass prosecco.

Så var vi over på den søte delen av måltiden, som begynte med hjemmelaget yogurt med supersprø granola i følge med en bringebærsmoothie med peanøttsmør. Deretter kom det et stort fat med rømmevafler fra kjøkkenet, og på bordet sto det krem og jordbær med sukker på parat. Bakevarene kom nå på løpende bånd, først kanelboller bakt på speltmel, og så noen svært avhengighetsskapende  og rykende varme kardemomme-donuts rullet i sukker, akkompagnert av kaffe fra Square Mile (som du kanskje husker jeg har nevnt på bloggen tidligere?) og te.

Måltidet ble avsluttet med en liten avskjedsgave, i form av små brownies, og vi fikk sjansen til å slå av en prat med Signe selv. Ingen brunsj i fremtiden uten donuts, sier jeg bare: Et kjøkkeneksperiment er i emning, på tross av at donut-oppskriften visstnok er en god bevart hemmelighet. Man får bare prøve seg fram - med tilhørende prøvesmaking.

Du kan lese mer om Signes brunsjer/middager her. Jeg betalte for meg selv og har intet å skjule (bortsett fra muligens et karbohydrat-relatert halvkilo ekstra). Anbefales!