Tomatsalat med sennepsdressing, basilikum og geitost.

Selv om vi nettopp har passert fårikålens dag, kan jeg rapportere at tomatplantene i kolonihagen henger med, om enn i en noe tynnslitt tråd. For bildebevis, se under.

For bildebevis på at jeg har kjøpt meg leilighet (gulp!), se under.

For bildebevis på at ettermiddagslyset begynner å bli vel vinterlig, se under.

For oppskrift på tomatsalat med en interessant og semi-skarp sennepsdressing, fløyelsmyk chèvre og sommerens siste tomater, se under.

Tomatsalat med sennepsdressing, basilikum og geitost
nok til én svært sulten person eller til to som forrett
Omtrent 10 små til middels tomater
Omtrent 50 g geitost
Omtrent 10 ganske store basilikumblader

Sennepsdressing:
3 ss olivenolje
1 ss sherryeddik
1 ss dijonsennep
1/2 ts honning
salt og pepper

Skjær tomatene i skiver, båter, biter - det du føler for. Anrett dem sånn høvelig på et fat. Bryt geitosten i mindre biter og strø dem over tomatene. Rull basilikumbladene sammen til en sigar, og skjær dem i tynne remser (såkalt chiffonade). Strø remsene over tomatene og geitosten. Visp sammen dressingingrediensene i en liten bolle, smak til med salt og pepper og drypp dressing over salaten. Du trenger neppe alt, men dette er en bonus: Det betyr at du kan lage tomatsalat i morgen også. Velbekomme.

Spinatsalat med blodappelsin og feta.

Det var først da jeg bosatte meg i England at jeg lærte om konseptet "dumbing down". På de britiske øyer har fenomenet i manges øyne, og særlig Brendans, gått for langt - det har strukket sine tentakler ikke bare inn i skoleverk og massemedier, men inn på helt banale områder som restaurantmenyer (er det virkelig nødvendig å fortelle restaurantgjester hvor mange kalorier hver rett inneholder - å måtte påpeke at en salat har færre kalorier enn en biff med béarnaisesaus?). Her i Norge har fenomenet dessverre også infiltrert fruktdisken, og resultert i navneskiftet for minst én frukt - det kan vel kun være et tidsspørsmål før granateplet lider samme skjebne. Men i dag skal vi snakke om blodappelsinen, nå kjent under navnet "rød appelsin".

 Jeg har en teori om at det er særskrivingsfeil rundt omkring i landets dagligvarekjeder som har fått frukt og grønt-avdelingene til å flyte over av blod og appelsiner, og dermed har framtvunget akkurat dette navneskiftet. Men det fine med blodappelsinen: Den er like god, uansett hva du kaller den. Særlig i salat, og spesielt i kombinasjon med salt feta.

Forrige uke sto denne salaten på spisebordet intet mindre enn tre dager på rad, og har du først kjøpt et nett blodappelsiner, en pose spinat og en blokk feta, ja da er veien fra tanke til tilfredsstillelse kort. Det mest kompliserte steget i tilberedelsen er å fange opp appelsinsaften på skjærefjølen når du har skåret frukten i skiver, og selv det byr ikke akkurat på den helt store utfordringen - du ender antagelig opp med et par teskjeer saft. Og har du glemt å ta på forkle, muligens noen dråper på den hvite genseren din også. Basert på, kremt, empiri. 

Mandlene jeg har brukt her, er Marcona-mandler, en type mandler med en litt annen konsistens enn den "vanlige" mandelen, nesten litt macadamia-aktig. Frykt imidlertid ikke, du kan bruke vanlige mandler i stedet, men bor du i Oslo, er Fromagerie på Majorstua* stedet å besøke for å få tak i Marcona-mandler - der har de små bokser med ferdig ristede vidundre til glede for mandelsnobber som undertegnede. 

Denne salaten har få ingredienser, men lyser kraftig opp mørke januarkvelder, og litt av poenget er å la de ulike komponentene være litt røslige i størrelsen - da føles det mer som et fullverdig måltid, selv om det strengt tatt kun er sitrus, spinat og sauemelksfeta dandert på en tallerken overstrødd med noen mandler. Men i januar trenger man, i tillegg til C-vitaminer, ofte noen forenklende, ikke fordummende alternativer. 

*Jeg kan for øvrig forsikre at Fromagerie ikke på noen som helst måte sponser denne bloggen, det er rett og slett bare en av de beste og triveligste matbutikkene i hovedstaden. Verdt opptil flere besøk! 

Spinatsalat med blodappelsin og feta

inspirert av Nigel Slater

1 god lunsj- eller middagsporsjon, eller nok til 2 forrettsporsjoner

1 blodappelsin

2 ss olivenolje

2 ss valnøttolje

nykvernet svart pepper

tre never spinat

en neve spirer

mellom 50 og 70 g feta, 100 g i tilfelle blåmandag

3 ss mandler, tørristede og gjerne Marcona-mandler

Skrell blodappelsinen og skjær den i tjukke skiver. Samle opp saften som renner ut på skjærefjølen, og ha den i en liten bolle sammen med oliven- og valnøttolje. Smak til med svart pepper. Vend blodappelsinskivene, spinaten og spirene i denne dressingen, og anrett så på én eller to tallerkner. Bryt opp fetaen i ganske grove biter, og strø oppå salaten. Avslutt med å drysse over mandlene. Server. 

Melon- og skinkesalat med mozzarella og ristede mandler.

Det er rett og slett for varmt til å stå på kjøkkenet. Forunderlig nok er det ikke for varmt til å drikke hvitvin i hagen, være ute altfor lenge på vanlige arbeidsdager som tilfeldigvis har falt til juli, spise jordbær eller ta ferga ut til Hovedøya. Men det er helt klart for varmt til å skru på stekeovnen.

Derfor blir mange middager seende ut omtrent som denne: Litt ost, litt grønnsaker (bladbete! fra egen kolonihagehage!), noen nøtter og noen skiver spekeskinke, nesten uten dressing fordi det er for varmt til å vispe. Omtrent.

I ny jobb har jeg ingen sommerferie, men jeg synes nesten det teller som ferie når man kan sitte i solveggen i kolonihagen etter endt arbeidsdag og spise salater, beundre sin egen og andres brunfarger og se jordbærene rødme så det suser i bedet. Da kunne man vært i Italia - men så slipper man å gestikulere og forsøke seg på stotrende gloser for å få fram at man vil bestille en øl. Her hjemme kan den bestillingen aldri feiltolkes.

Kanskje det rett og slett er fordi det er så lenge siden jeg hadde en Oslo-sommer sist, men jeg koser meg altså glugg i hjel. Og de grønne, små bladene på bildene her, de har jeg dyrket fram helt selv, og da er det nesten ikke ende på godstemningen. Men jeg lover at salaten blir like god med ruccola eller babyspinat fra butikken.

 Til slutt er det viktig å få fram at dette er en salat skapt for solveggen en skikkelig varm sommerdag, for godt moden melon og dypt ristede mandler - jeg var såpass sommerlat at jeg kjøpte ferdig ristede Marcona-mandler, men å riste mandler selv er naturlig nok helt lov. Såfremt du orker. Jeg heier på lat matlagning, ettermiddagsferier og nyting av Oslo på sitt aller, aller fineste.

Melon- og skinkesalat med mozzarella og ristede mandler
nok til 2 personer som forrett, eller en sjenerøs hovedrett til 1 person

1/2 godt moden cantaloupe-melon
3 store eller 6 små skiver spekeskinke
1 mozzarella-ball av god kvalitet
en neve små bladbeteblader, ruccola eller babyspinat
2 ss sitronsaft
4 ss god extra virgin olivenolje
omtrent 1 ss hakket kruspersille
en liten neve skoldede og ristede mandler

Skjær melonen i tjukke skiver, fjern skallet og frøene og hakk den i lubne biter. Ha i en middels stor bolle sammen med salatbladene. Riv spekeskinke i strimler og mozzarellaen i mindre biter, og ha dette oppi sammen med melonbitene og salaten. Bland sammen sitronsaft og olivenolje, smak til med litt salt og pepper. Bland inn hakket kruspersille og hell denne dressingen over melonblandingen. Vend alt forsiktig, slik at dressingen blir jevnt fordelt. Ha på tallerkenen(e) og strø over ristede mandler før servering. Et duggende glass hvitvin er såvisst ikke feil her.

Risotto med crispi-salat og parmesan.

Det høres veldig snobbete ut, men en av rettene jeg imponerte med på studentkjøkkenet, var risotto. Det er mulig du ikke har tenkt over det, men risotto er faktisk studentens beste venn: Alt foregår i én kjele (lite oppvask), alle ingrediensene, med unntak av vin og parmesan, er billige (ris, løk, hvitløk, buljongterninger og et salathode), det er fritt fram for å ta seg et glass av, kremt, kjøkkenvinen mens man kokkelerer, og best av alt: Få ting metter som risotto. Hei karbohydrater, hadet hunger. 

 Risotto krever oppmerksomhet, men kan vi ikke alle ha behov for å vie noe vår udelte oppmerksomhet innimellom? Facebook er forbudt, nett-TV likeså. Risotto, på sitt beste, er underholdning nok i seg selv: Duften av smørstekt løk og hvitløk, hurtig fordamping av alkohol, sakte fordamping av buljong og en stadig utvikling i gryta, et fascinerende fenomen - du lager en gourmetmiddag, og det eneste du trenger å gjøre, er å røre rundt.

 Risotto er kjærkomment på andre vis også: I morgen blir det snacks i form av risottoboller, og til uka, for eksempel på fredag, vil ingen takke nei til en dampende risotto i stedet for en vassen potetsalat til festmiddagen.

 Student eller ei: Risotto imponerer, til og med dagen derpå.

PS: Nå er det ikke lenge til min favorittsesong - norsk asparges i butikken. Da vil salaten i oppskriften under lett kunne byttes ut med en bunt asparges skåret på skrå i 2 cm-tykke biter. Velbekomme.

Risotto med crispi-salat og parmesan
3 til 4 porsjoner

en klatt smør
1 løk, finhakket
2 fedd hvitløk, finhakket
1 glass hvitvin
350 g risottoris
1,2 l grønnsaksbuljong
1 hode crispi-salat, skåret først i smale strimler og så i mindre biter
70 g parmesan, revet
salt og nykvernet pepper

Smelt smøret i en stor kjele, ha i løk og hvitløk og stek på middels varme til løken er myk. Tilsett risen og rør godt, slik at riskornene smøres med smøret. Ha oppi hvitvin, skru opp varmen litt og la vinen fordampe. Tilsett buljong, én øse om gangen, og la den koke helt inn før du tilsetter neste øse. Dette tar omtrent en halv time, og vil kreve at du står ved stekeovnen hele denne tiden. Da passer det ypperlig å helle i et glass hvitvin fra den allikevel åpne flasken til kokken også. Smak på risen underveis - risottoen er ferdig når risen er mør. Den kan gjerne ha litt tyggemotstand igjen. Når risen er klar, tar du kjelen av varmen og tilsetter salatstrimler og revet parmesan. Bland dem inn forsiktig. Smak til med salt og pepper, og server gjerne ekstra parmesan til. Pluss resten av vinflaska. For eksempel.

Rosenkålsalat med parmesan, hasselnøtter og sitron.

Mens jeg tygger på årets nyttårsforsett om å gjøre noe minneverdig hver dag (godt konsept, imidlertid med rom for mange forsettlige brudd), kan du for eksempel, dersom du ikke slurper suppe eller knasker pretzels,  sette tenna i denne rosenkålsalaten. Rå rosenkål høres skummelt ut, men denne salaten har blitt behørig testet i jula som har gått, og uten å bli helt salig, kan jeg si så mye som at den var en slager blant både små og store. Det kom faktisk komplimenter fra både 17-åringer og 70-åringer, og da syns jeg man kan si seg fornøyd.

Jeg har to salater med rå rosenkål som inngår fast på lunsj- og middagsrepertoaret. Den ene er basert på en oppskrift av Yotam Ottolenghi, og er det perfekte møtested for rosenkål, skikkelig god geitost, hasselnøtter og revet sitronskall. Den andre er denne. Flere av de samme elementene figurerer i begge disse salatene, i tillegg til rosenkålen, og gjør rosenkålen bent fram minneverdig: Hasselnøtter, som både tilfører salaten et knasende sprøtt element, men som også understreker rosenkålens litt ukjente, men ikke desto mindre tiltalende nøtteaktige hint. Sitron er også viktig, og i denne salaten trenger du bare et par spiseskjeer for å få opp øynene for hva litt syre kan gjøre med en salat som ellers ville virket litt "tung".

Denne retten er perfekt tilbehør, men jeg sitter stadig ved kjøkkenbordet og koser meg med den til lunsj også. Det føles unektelig veldig uskyldsrent å spise en tallerken rosenkål, med bare bittelitt (kremt) parmesan, pluss noen nøtter, i disse forsettider.

Eller er vi kommet såpass langt uti januar at forsettenes tid er forbi? Mitt forsett om en minneverdig hverdag har i dag bestått av en sterkt tiltrengt hårkur. Forhåpentlig en minneverdig dag for hårrøttene mine, i hvert fall. Dersom du for eksempel forsett om en grønnere hverdag, eller bare har lyst på noe skikkelig godt og litt annerledes, kan jeg trygt anbefale oppskriften nedenfor. Nå er det norsk rosenkål i butikken også! Bonus på flere fronter, altså.

Rosenkålsalat med parmesan, hasselnøtter og sitron

400 g rosenkål

2 ss extra-virgin olivenolje

2 ss sitronsaft

1 ts timianblader

en neve finhakket gressløk

1 stor klype salt

100 g hasselnøtter, slått litt i stykker med noe tungt og så tørristet

45 g parmesan, revet

Skjær rosenkålen i svært tynne skiver med en skarp kniv (eller et mandolinjern, om du har). Fem minutter før servering, har du rosenkålskivene i en stor salatbolle, heller oppi olivenolje, sitronsaft, timianblader, finhakket gressløk, salt og hasselnøtter. Bland godt, og smak til med salt og pepper og kanskje litt ekstra sitronsaft. Husk at osten gjør salaten saltere. Tilsett osten, bland den jevnt inn i salaten. Ta-da! Denne salaten slo som nevnt godt an på koldtbordet i jula, men er også ypperlig tilbehør til storfe- og svinekjøtt. Jeg syns også den kan fungere godt som en lett forrett, med et duggende kaldt glass hvitvin til. Bourgogne, f.eks.

Voksbønnesalat med parmesan.

I løpet av de snart to ukene jeg har vært hjemflyttet til Oslo, har byen vist seg fra sin aller beste side. Klare, kjølige morgener i kolonihagen, overraskende varme ettermiddager og kvelder hvor man simpelthen er nødt til å fyre opp i utepeisen og ta med fire fleecepledd og et glass rødvin ut i hagen for å ha noen gode stunder å minnes når det om cirka en måneds tid ikke vil være løv på trærne eller særlig fristende å sitte ute på frivillig basis. Men enn så lenge er det sensommer i Tigerstaden, og jeg trives som plommen i egget.

Daglige rapporter om 28 grader i Australia gjør meg bare litt misunnelig.

Å bo i kolonihage om høsten er en salig blanding av rekreasjon, mangel på varmtvann i springen, kalde føtter, duften av råtnende frukt og kjærlighet til en temperamentsfull hybelkomfyr. Det siste har forårsaket litt brent heller enn karamellisert løk, noen lettere svidde eplekaker og ett tilfelle av avbrutt paisteking da formen var såpass stor at ovnsdøra ikke gikk igjen - men no pain, no gain. Dessuten er stekeovnen kjapp som lynet til å bli varm, en direkte konsekvens av det svært så kompakte ovnsrommet.

Men nok om kolonihagen, for der det virkelig skjer nå i september, er på torgene rundt om i byen. Stortorget spesielt er en kilde til supre, norske råvarer i form av frukt og grønnsaker (et halvt kilo plommer var f.eks. borte på en ettermiddag, for er det egentlig noe bedre enn å kunne spise dem som drops fra en litt sjarmerende godteskål?), som de bønnene du ser her. Voksbønner har, i tillegg til et svært så beskrivende navn, en farge som skaper litt kjærkomment solskinn på middagstallerkenen - jeg må på dette tidspunktet innrømme en stor forkjærlighet for litt kleine fargekombinasjoner på tallerkenen - litt sånn fargesirkeleffekt er gøy!

Jeg liker mine bønner litt sprø, men hvis du vil at de skal leve opp til navnet og være litt mykere i konsistensen, er det bare å koke dem litt lenger enn jeg oppgir nedenfor. Og bruk god olivenolje, den kommer godt fram her. Men det viktigste er bønnene - og en siste rest av sommer i magen.

Voksbønnesalat med parmesan

4 porsjoner som tilbehør til middag, 2 porsjoner til lunsj med muligens litt brød til eller litt pasta vendt inn (ellers blir det veldig lavkarbo!)

400 g voksbønner, grønne bønner eller en fargerik miks av de to

5 ss god olivenolje

2 ss sitronsaft

salt og pepper

omtrent 25 g parmesan, «skrelt» med potetskreller

en neve eller to med ruccola

40 g valnøtter, tørristet i stekepanna

Fjern stilkendene på bønnene. Kok opp vann i en kasserolle, tilsett en god slump salt og ha bønnene oppi, og la det koke i 4 til 5 minutter. Jeg liker bønnene mine litt sprø, kok dem lenger dersom du liker en litt «seigere» konsistens. Mens bønnene koker blander du olivenolje, sitronsaft, salt og pepper til en dressing, og når bønnene er ferdig blander du dem med dressingen, parmesanflak, ruccola og valnøtter i en bolle. Server omgående.

Grillet squash med feta og myntedressing.

Det er ikke til å stikke under en stol at sommeren 2012 er i ferd med å regne bort. Brendan og jeg har grillet én gang i år - det var i mars. Nå er man pent nødt til å ta saken i egne hender.

Grillpanna mi har fått kjørt seg i år: I tillegg til vafler har jeg grillet biffer, auberginer og halloumi over åpen flamme, i ly av regnet, på mitt eget kjøkken. Grillen står i hagen og furter (og ruster, antar jeg). Det er fint med grillpanne, altså, men en hel sommer full av grillmat kan den ikke erstatte.

Dette er imidlertid til syvende og sist et optimistisk innlegg, for jeg satser av hele mitt hjerte på å få lagt disse squashskivene på grillen i det minste én gang før høsten kommer eller vi skylles bort av flom, hvilket også begynner å virke som en realistisk bekymring.

På tross av været, er dette en skikkelig sommerrett. Myntedressingen er full av sitron, både i form av skall og saft, og nyplukket squash fra lørdagsmarkedet får selskap av selve sommerosten, feta, pluss noen valnøtter for moro (og sprøhetens) skyld - jeg hadde noen til overs. Jeg serverte squashskivene til lunsj sammen med et par myke og varme flatbrød, som for øvrig egner seg ypperlig til å få tak i hver dråpe av dressingen med. Jeg brukte denne oppskriften, men i framtiden tror jeg at jeg holder meg til den flatbrødoppskriften jeg normalt bruker (som jeg skal forsøke å få delt på bloggen snøggast råd). Hint: Den inneholder spisskummenfrø.

Du trenger altså ikke solskinn for å skape sommer rundt middagsbordet - men kjære værguder, det hadde vært på sin plass med noen solstråler snart.

Grillet squash med feta og myntedressing
4 porsjoner som tilbehør, 2 porsjoner som lunsj med brød til
inspirert av oppskrift i Seasonal Food av Susannah Blake

2 ss hakkede mynteblader
3 ss extra virgin olivenolje
saft og skall av 1/2 sitron
en klype sukker
salt og nykvernet pepper
4 squash
120 g fetaost
en god neve valnøtter, tørristede

Lag dressingen ved å blande mynteblader, olje, sitronsaft og en klype sukker, og smak til med litt salt og godt med nykvernet pepper. Sett til side. Varm opp grillpanna på sterk varme, og mens den blir varm skjærer du squashen i ganske tynne skiver på skrått. Pensle hver skive med litt olje, og stek squashskivene i omganger. De trenger omtrent to minutter per side for å bli møre og pent grillstripete. Etter hvert som skivene blir ferdig, bruker du en stekepinsett til å legge dem over på et serveringsfat, gjerne i et pent mønster. Når alle skivene er ferdigstekte og havnet på fatet, strør du over feta og valnøtter og drypper på dressingen. Server, gjerne med brød. Jeg innbiller meg at denne retten også er god romtemperert, men den varte ikke lenge nok her i huset til å få eksperimentert så langt.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter.

I det siste har jeg snublet over blomkål i såpass mange forkledninger at jeg nesten blir litt svimmel: Som pizzabunn, som popkorn, som puré, som kake ... I min verden eksisterte det fram til for kort tid siden kun tre retter der blomkål spilte hovedrollen: Bestemors blomkålsuppe (kun servert som forrett første juledag og muligens dersom det er runde bursdager å feire), mammas hele blomkålhode med hvit saus og baconterninger (intet er mer trøstende på middagsbordet på hustrige dager, servert med tjukke skiver hjemmebakt brød) og Brendans mamma sin cauliflower cheese, et ubeskjemmet kaloririkt tilbehør til klassisk, britisk Sunday Roast som jeg stort sett forsøker å sette til livs helt alene når vi er på besøk der (ingen ekstrapoeng for bordmanerer på meg, med andre ord).

Men her har jeg gått glipp av store ting! Selv om jeg kanskje dropper å servere blomkålpopkorn i stedet for ekte vare på neste filmaften her i huset, er jeg veldig klar for blomkålkake til middag, og jeg kan trygt anbefale denne blomkålsalaten til lunsjpausen. Eller middagsbordet. Som mange av mine favorittsalater bevitner om, er en god lunsjsalat for meg en tallerken (eller skål) med mange forskjellige konsistenser, helst litt god ost og den er ikke fremmed for noen godt ristede nøtter. (Mine ble dessverre denne gangen litt (kremt) vel ristet, som det går fram av bildene. Moralen er: Hold øye med stekepanna, ikke med Shakespeare.)

Denne varme salaten kombinerer alle tre på supert vis: Den nøtteaktige smaken blomkålen får etter en omgang i ovnen, passer som hånd i hanske med noen skarpe salatblader, strimler av myk gruyère og knasende sprø valnøtter. Og det viser seg at den noe ulogiske kombinasjonen av hvit blomkål og rødvinseddik utvikler seg til et skikkelig godt vennskap på tallerkenen. Jeg tror de grepa kvinnfolkene nevnt ovenfor ville godkjent dette tilskuddet til lista over blomkålens hyllester.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter

4 porsjoner som tilbehør til hovedrett, 2 porsjoner til frittstående (frittgående?) lunsjsalat

oppskrift fra The New York Times

1 blomkålhode, delt i små buketter

6 ss extra virgin olivenolje

1 1/2 ts salt

3/4 ts nykvernet pepper

1 ss rødvinseddik eller sherryeddik

2 never brønnkarse eller annen skarp salat, som ruccola

120 g gruyère, revet (jeg rev osten grovt, og satte pris på tyggemotstanden dette gav, finrevet ost ser nok hakket mer elegant ut)

1,5 dl valnøtter, tørristet i stekepanna

Forvarm ovnen til 200 grader. Spre blomkålbukettene utover en bakeplate med kant (gjerne med bakepapir på, for å spare oppvask). Ringle over 2 ss av olivenoljen, strø over 1 ts salt og 1/2 ts nykvernet pepper, og stek i omtrent 30 minutter, til blomkålen er mør og har begynt å bli pent brunet i kantene. Avkjøl på bakeplaten i  ti minutter. Imens visper du sammen resten av olivenoljen, rødvins-/sherryeddik og resten av saltet og pepperen. Ha brønnkarse/ruccola, ristede valnøtter og revet gruyère  oppå bakeplaten med blomkålen, hell over olje- og eddikdressingen og bland godt. Server varm eller romtemperert.

Bulgursalat med asparges, reddiker og geitost.

Igjen begynner aspargessesongen å dra seg mot slutten, og igjen begynner jeg å panikkhandle britisk asparges når jeg ser den. Frankrike-ferien falt jo midt i selve aspargesfesten, men heldigvis dukket de grønne gledessprederne opp på franske markeder og menyer også (sammen med den hvite varianten, som visstnok er mer populær enn den grønne der borte - av uviss grunn). 

Reddikene hadde breid seg ut over hele grønnsaksbedet da vi kom hjem, så jeg var på jakt etter en fin måte å kombinere asparges, reddiker og litt god geitost som minnet meg om ferie og bekymringsløs tilværelse, på. Internett er som vanlig en uutømmelig kilde til inspirasjon, og jeg kom over denne salaten på det amerikanske nettstedet The Kitchn. Den ble malen for en salat som er like god til middag som til lunsj, der råvarene virkelig får lede an.

Bulgur blir ofte satt i skyggen av sin nære slektning couscous, sikkert fordi den tar litt lengre tid å tilberede. Den er imidlertid verdt de ekstra minuttene, og personlig er jeg veldig glad i den ekstra tyggemotstanden og de pene, nesten diamantformede grynene. Og så er jeg svak for ordet "bulgur". Det lover på en måte godt, på en godmodig måte.

Dette er en fin forsommermiddag for to, særlig når dere har forspist dere på hache-biff i Frankrike, og kanskje spesielt med et glass av den gode Bourgogne-hvitvinen dere tok med dere hjem over kanalen.

Bulgursalat med asparges, reddiker og geitost

to sjenerøse porsjoner

200 g bulgur

1/2 ss extra virgin olivenolje

en klype havsalt

en bunt asparges

70 g erter (omtrent 150 g med belger)

skall og saft av en halv sitron

en halv boks kikerter, eller omtrent 100 g nykokte kikerter som har ligget i bløt natten over

fem-seks reddiker, skåret i tynne skiver

en liten bunt flatbladet persille, hakket

en liten neve gressløk, hakket

omtrent 50 g fast geitost (Bruk mer eller mindre alt etter hvor glad du er i geitost. Jeg går alltid for det første alternativet.)

Ha bulguren i en bolle med lokk, hell på kokende vann til det dekker bulguren, tilsett olivenoljen, rør og sett på lokket. La bulguren stå i omtrent 30 minutter og rehydrere (men sjekk innpakningen - det kan hende din bulgur trenger mer/mindre tid). Imens koker du opp en kjele med vann, og salter det godt. Brekk av endene av aspargesene, og skjær dem i biter omtrent fem cm lange. Ha asparges og erter i kjelen med kokende vann, og kok til grønnsakene er såvidt møre, ikke mer enn ca. fem minutter. La dem renne godt av, og skal du servere salaten ved romtemperatur, eller hvis du tilbereder den dagen i forveien, skyller du grønnsakene med kaldt vann for å stoppe kokeprosessen. Ha grønnsakene i bollen du skal servere salaten i, tilsett skall og saft av sitron, kikerter, reddikskiver, persille, gressløk og geitost. Når bulguren er klar, tilsetter du den også, og blander alt forsiktig sammen. Avslutt med litt ekstra gressløk og en klype havsalt. Salaten kan serveres varm eller ved romtemperatur.

Kikertsalat med purre, vårløk og valnøtter.

Innimellom føler jeg meg ganske teit når jeg i all hemmelighet er kjempefornøyd med meg selv for å ha lagt kikerter i bløt natten over, og så kokt dem en førti minutter til de er myke, i stedet for å bare finne fram boksåpneren og helle av den grumsete væsken fra en boks hermetiske kikerter. Er dette et tegn på lave standarder for selvtilfredshet? Burde jeg applaudere meg selv når jeg husker å pusse tennene om morgenen eller sette ut søppeldunken til tømming hver tirsdag? Hvorfor ikke? Å koke kikerter er ingen kunst, men folk skryter av verre ting i Facebook-feeden min.

Det fine med å koke kikerter selv, er at du kan sette på en hel masse på én gang, og så dele dem opp i mindre porsjoner, fryse dem og dermed alltid ha fiks ferdigkokte kikerter for hånden, for eksempel når du får lyst på litt hummus. Eller kikertlapper. (Kikertlappene deltar forresten i Matbloggsentralens kjøttfri mandag-utfordring, som du kan stemme i i morgen.) 

Det har figurert en del salater på bloggen i det siste, av den enkle grunn at jeg ikke kan få nok av dem. Det er så mange muligheter, og det er også alltid noe som må brukes opp i kjøleskapet, og mange salater (særlig gryn-/bønnebaserte) tar gladelig imot det meste du sender i deres retning. Vårløken som figurerer her, var spesielt sliten (hvorfor blir det alltid noen stakkars spinkle vårløk igjen i bunnen av kjøleskapet?), men kom til heder og verdighet igjen på et blunk, i celebert selskap med storebroren purre og litt krydret yogurtdressing. Tilfredsstillelsen jeg får ved å få tømt kjøleskapet for rester, er omtrent på nivå med den jeg får når jeg koker kikerter. Så da vet du det. På selveste kvinnedagen.

 Kikertsalat med purre, vårløk og valnøtter
inspirert av 101 Cookbooks
antall porsjoner avhenger av hva salaten brukes til (lunsj, tilbehør til hovedrett)


100 g kikerter, lagt i bløt natten over, avrent og kokt i nytt, friskt vann i omtrent 40 minutter, til de er møre

1 ss olivenolje
1 liten purre, vasket og skåret i tynne skiver
1 fedd hvitløk, most
revet skall av 1 sitron
120 g yogurt naturell eller gresk yogurt
1 1/2 ts karrikrydder
1/4 ts finkornet havsalt
en liten neve hakket, frisk koriander
3 eller 4 vårløk, skåret i små skiver
en neve valnøtter, tørristet

Varm oljen i en stekepanne, og ha de kokte kikertene oppi. La dem steke til de begynner å bli gylne, en fem minutter. Tilsett purren og la den surre med i mellom 7 og 10 minutter, til den er myk og har blitt brunet litt. Tilsett hvitløk og revet sitronskall når det er ett minutt igjen av steketiden. Ta stekepannen av platen og la det hele avkjøles mens du lager yogurtdressingen. 

Ha yogurt, karri og salt i en liten bolle, rør sammen og smak eventuelt til med mer salt eller krydder. Ha mesteparten av korianderbladene og vårløkskivene i stekepannen med kikertblandingen, og rør inn dressingen. Ved servering strør du over resten av korianderbladene og vårløken samt de ristede valnøttene.

Couscoussalat med varmrøkt laks og brokkolini.

Når Brendan jobber nattskift på sykehuset, som han gjør denne uken, blir rytmen i hverdagene alltid litt hakkete. Jeg ser ham maks to timer om dagen, i tidsrommet fra jeg kommer hjem fra jobb til han drar på jobb, som regel rundt klokka sju på kvelden. Om morgenen er jeg dratt på jobb når han kommer hjem, og så sover han til jeg kommer tilbake fra jobb i fem-tiden. Siden de to timene er alt vi ser av hverandre, prøver vi å gjøre dem til kvalitetstid, og da vil jeg helst ikke stå på kjøkkenet og røre i sauser eller hakke grønnsaker når vi heller kan gjøre romantiske ting som å planlegge ferie til Frankrike (ja!) og betale regninger (sukk!). Slike uker setter jeg stor pris på salater som denne.

Den serveres ved romtemperatur og krever kun en kjapp forvelling av brokkolinien og koking av vann til couscousen, og hakkingen av grønnsaker er redusert til et minimum. Du trenger til og med ikke å hakke hvitløken; det er det man kaller tidsbesparende. 

Det beste med slike salater (jeg har laget en rødbetevariant tidligere) er at hver munnfull har forskjellige konsistenser og smaker. Du vet ikke hva du får, det er russisk rulett i salatform, men russisk rulett med et garantert lykkelig og smakfullt utfall. Den enkle yogurtdressingen (som du ikke engang trenger å blande sammen før du har den i grynene!) gjør utrolig mye ut av seg, det samme gjør spisskummenfrøene som du rister noen sekunder i samme panne som du rister frøene og hasselnøttene i. Laksen trenger ingen varmebehandling, siden den er røkt, og ruccolaen er jo også klar til spising (du kan godt bruke spinat eller friséesalat i stedet). Det viktigste her er at du bruker en skikkelig stor bolle: Dette er en plasskrevende salat, men den metter mange og står seg ypperlig til lunsj dagen derpå. Enten du spiser lunsj midt på dagen eller midt på natten.

Couscoussalat med varmrøkt laks og brokkolini
4 porsjoner, minst

50 g hasselnøtter
50 g solsikkekjerner eller gresskarkjerner, eller en blanding
1 ss spisskummenfrø
200 til 250 g brokkolini, skåret i biter
150 til 200 g couscous
saft og revet skall av en økologisk sitron
3 fedd hvitløk, revet
2 ss yogurt naturell
extra-virgin olivenolje
150 til 200 g ruccola, vasket
300 til 400 g varmrøkt laks, i flak/biter

Rist hasselnøttene i en tørr stekepanne, til skallet begynner å løsne og det dufter godt og nøtteaktig (dette tar noen minutter). Sett dem til side, og rist deretter solsikke- og/eller gresskarkjernene sammen med spisskummenfrøene i samme panne. Bland med hasselnøttene. Forvell brokkolinien i kokende vann i noen minutter, til den er blitt friskt grønn. Imens har du couscousen i en skikkelig stor bolle (jeg bruker brødbakebollen min), heller nok kokende vann over til at det dekker grynene, og strekker plastfolie over bollen. La couscousen stå i fem minutter, og bruk deretter en gaffel til å gjøre den luftig. Rør inn sitronsaften og -skallet, de revne hvitløksfeddene, yogurt naturell, en klunk olivenolje, salt og pepper, og bland godt. Tilsett så de ristede nøttene og frøene, og vend deretter forsiktig inn brokkolini, ruccola og laks. Server.