mandag 19. mars 2012

Cannelloni med salami og spinat.

 
Det burde muligens vært forbudt, men jeg leser nesten aldri gjennom hele oppskriften før jeg setter i gang med tilberedningen av en rett jeg ikke har prøvd å lage før. Det er omtrent en ekstremsport, i den forstand at jeg får et visst kick av å ikke vite hva som ligger rundt neste sving (les: avsnitt), samtidig som det er skikkelig dumt av meg. Men basehoppere sier jo alltid at de er klar over risikoen, ikke er redd for å smelle i bergveggen, lever for adrenalinet ... Så jeg føler jeg har mitt på det tørre.
Denne cannelloni-versjonen ble til etter nøyaktig et slikt livsfarlig øyeblikk, men i motsetning til de fleste andre gangene jeg går på en smell fordi jeg ikke har gjort hjemmeleksen min, ble dette en svært smakfull vri med et element av overraskelse: Krydret salamipølse (eller saucisson, et utmerket alternativ) dukker opp i det myke ricotta- og spinatfyllet i stedet for i sausen (for ops! jeg hadde den jo oppi fyllet før jeg hadde lest at den skulle i sausen). Jeg hadde ikke cannellonirør liggende og slenge (for ops! hvem har vel det?), så jeg fikk brukt opp pakken med lasagneplater i stedet, etter et lite oppkok (både av pastaen og de små grå). Nød lærer naken kokk å spinne.

Det er ingen moral i denne historien, bare en veldig god middag. Den krever litt arbeid og en del oppvask, men jeg har prøvd å kutte akkurat oppvasken ned til det absolutte minimum - du lager f.eks. tomatsausen i fettet fra den sprøstekte salamien, et triks som ikke bare sparer oppvaskbørsten, men også får utnyttet all den gode smaken skikkelig salami er smekkfull av. Legg merke til at oppskriften ber om salami i ett stykke; er det umulig å få tak i der du bor, kan du selvsagt bruke den skivede utgaven, eller en annen type pølse, f.eks. chorizo, eller kanskje baconterninger?

Vær gæren, men ikke så gæren at du ikke leser gjennom oppskriften først. Jeg vil nødig spre mine uvaner videre til mer organiserte sjeler.

Cannelloni med salami og spinat
fire porsjoner, minst

750 g spinat, vasket
250 g ricotta
en klype revet muskatnøtt
salt og pepper
75 g til 100 g salami, i et helt stykke, uten skinn
mellom 15 og 20 kokte eller ferske lasagneplater
olivenolje
1 løk, finhakket
2 til 4 fedd hvitløk, finhakket
2 bokser hakkede tomater
4 ss rødvinseddik
2 ts tørket oregano

Først lager du fyllet: Ha den fuktige spinaten i en stor kasserolle, legg på lokk og dampkok til spinaten er myk, ca. 5 minutter. La den renne godt av (klem gjerne litt på den med en sleiv eller pølsesklype mens den ligger i dørslaget), og bland deretter spinat, ricotta og muskat i en bolle, og smak til med salt og pepper. Hakk salamien i små biter, og fres deretter bitene i en tørr stekepanne til de blir sprø og gyldne. Ha salamiterningene oppi ricottablandingen, og bland godt. 

Lag tomatsausen: Bruk samme stekepanne som du stekte salamien i, og fres løk og hvitløk i fettet fra salamiterningene. Løken skal bli myk og fin, fres i omtrent 10 minutter. Pass på så den ikke brunes. Ha i hakkede tomater, rødvinseddik og oregano, og la sausen småkoke til den tykner. Dette tar omtrent et kvarter, men den kan i prinsipp småkoke mye lengre, og vil da få en fyldigere smak. Forvarm ovnen til 180 grader.

Når du er klar til å montere cannellonien, finner du fram en stor ildfast form, og stryker ut et lag tomatsaus i bunnen av den. Lag rørene ved å koke lasagneplater, legge en stripe fyll midt på (se bilde ovenfor) og rulle sammen (bruker du ferske lasagneplater, kan du hoppe over kokingen og gå rett til fyllingen, din heldiggris). Pass på å få skjøten på undersiden av rullen. Legg rullene tett i tett oppå tomatsausen i formen, og fordel deretter resten av sausen oppå. Avslutt med å rive over parmesan, mengden bestemmer du selv, avhengig av hvor glad du er i litt ost på toppen (vi er veldig glade i litt ost på toppen).

Stek cannellonien i omtrent en halvtime, til osten har smeltet, sausen bobler og alt er fryd og gammen. Server gjerne med f.eks. en grønn salat eller dampkokt brokkolini.

torsdag 8. mars 2012

Kikertsalat med purre, vårløk og valnøtter.


Innimellom føler jeg meg ganske teit når jeg i all hemmelighet er kjempefornøyd med meg selv for å ha lagt kikerter i bløt natten over, og så kokt dem en førti minutter til de er myke, i stedet for å bare finne fram boksåpneren og helle av den grumsete væsken fra en boks hermetiske kikerter. Er dette et tegn på lave standarder for selvtilfredshet? Burde jeg applaudere meg selv når jeg husker å pusse tennene om morgenen eller sette ut søppeldunken til tømming hver tirsdag? Hvorfor ikke? Å koke kikerter er ingen kunst, men folk skryter av verre ting i Facebook-feeden min.
Det fine med å koke kikerter selv, er at du kan sette på en hel masse på én gang, og så dele dem opp i mindre porsjoner, fryse dem og dermed alltid ha fiks ferdigkokte kikerter for hånden, for eksempel når du får lyst på litt hummus. Eller kikertlapper. (Kikertlappene deltar forresten i Matbloggsentralens kjøttfri mandag-utfordring, som du kan stemme i i morgen.) 

Det har figurert en del salater på bloggen i det siste, av den enkle grunn at jeg ikke kan få nok av dem. Det er så mange muligheter, og det er også alltid noe som må brukes opp i kjøleskapet, og mange salater (særlig gryn-/bønnebaserte) tar gladelig imot det meste du sender i deres retning. Vårløken som figurerer her, var spesielt sliten (hvorfor blir det alltid noen stakkars spinkle vårløk igjen i bunnen av kjøleskapet?), men kom til heder og verdighet igjen på et blunk, i celebert selskap med storebroren purre og litt krydret yogurtdressing. Tilfredsstillelsen jeg får ved å få tømt kjøleskapet for rester, er omtrent på nivå med den jeg får når jeg koker kikerter. Så da vet du det. På selveste kvinnedagen.

 Kikertsalat med purre, vårløk og valnøtter
inspirert av 101 Cookbooks
antall porsjoner avhenger av hva salaten brukes til (lunsj, tilbehør til hovedrett)


100 g kikerter, lagt i bløt natten over, avrent og kokt i nytt, friskt vann i omtrent 40 minutter, til de er møre

1 ss olivenolje
1 liten purre, vasket og skåret i tynne skiver
1 fedd hvitløk, most
revet skall av 1 sitron
120 g yogurt naturell eller gresk yogurt
1 1/2 ts karrikrydder
1/4 ts finkornet havsalt
en liten neve hakket, frisk koriander
3 eller 4 vårløk, skåret i små skiver
en neve valnøtter, tørristet

Varm oljen i en stekepanne, og ha de kokte kikertene oppi. La dem steke til de begynner å bli gylne, en fem minutter. Tilsett purren og la den surre med i mellom 7 og 10 minutter, til den er myk og har blitt brunet litt. Tilsett hvitløk og revet sitronskall når det er ett minutt igjen av steketiden. Ta stekepannen av platen og la det hele avkjøles mens du lager yogurtdressingen. 

Ha yogurt, karri og salt i en liten bolle, rør sammen og smak eventuelt til med mer salt eller krydder. Ha mesteparten av korianderbladene og vårløkskivene i stekepannen med kikertblandingen, og rør inn dressingen. Ved servering strør du over resten av korianderbladene og vårløken samt de ristede valnøttene.

torsdag 1. mars 2012

Couscoussalat med varmrøkt laks og brokkolini.

Når Brendan jobber nattskift på sykehuset, som han gjør denne uken, blir rytmen i hverdagene alltid litt hakkete. Jeg ser ham maks to timer om dagen, i tidsrommet fra jeg kommer hjem fra jobb til han drar på jobb, som regel rundt klokka sju på kvelden. Om morgenen er jeg dratt på jobb når han kommer hjem, og så sover han til jeg kommer tilbake fra jobb i fem-tiden. Siden de to timene er alt vi ser av hverandre, prøver vi å gjøre dem til kvalitetstid, og da vil jeg helst ikke stå på kjøkkenet og røre i sauser eller hakke grønnsaker når vi heller kan gjøre romantiske ting som å planlegge ferie til Frankrike (ja!) og betale regninger (sukk!). Slike uker setter jeg stor pris på salater som denne.
Den serveres ved romtemperatur og krever kun en kjapp forvelling av brokkolinien og koking av vann til couscousen, og hakkingen av grønnsaker er redusert til et minimum. Du trenger til og med ikke å hakke hvitløken; det er det man kaller tidsbesparende. 
Det beste med slike salater (jeg har laget en rødbetevariant tidligere) er at hver munnfull har forskjellige konsistenser og smaker. Du vet ikke hva du får, det er russisk rulett i salatform, men russisk rulett med et garantert lykkelig og smakfullt utfall. Den enkle yogurtdressingen (som du ikke engang trenger å blande sammen før du har den i grynene!) gjør utrolig mye ut av seg, det samme gjør spisskummenfrøene som du rister noen sekunder i samme panne som du rister frøene og hasselnøttene i. Laksen trenger ingen varmebehandling, siden den er røkt, og ruccolaen er jo også klar til spising (du kan godt bruke spinat eller friséesalat i stedet). Det viktigste her er at du bruker en skikkelig stor bolle: Dette er en plasskrevende salat, men den metter mange og står seg ypperlig til lunsj dagen derpå. Enten du spiser lunsj midt på dagen eller midt på natten.

Couscoussalat med varmrøkt laks og brokkolini
4 porsjoner, minst

50 g hasselnøtter
50 g solsikkekjerner eller gresskarkjerner, eller en blanding
1 ss spisskummenfrø
200 til 250 g brokkolini, skåret i biter
150 til 200 g couscous
saft og revet skall av en økologisk sitron
3 fedd hvitløk, revet
2 ss yogurt naturell
extra-virgin olivenolje
150 til 200 g ruccola, vasket
300 til 400 g varmrøkt laks, i flak/biter

Rist hasselnøttene i en tørr stekepanne, til skallet begynner å løsne og det dufter godt og nøtteaktig (dette tar noen minutter). Sett dem til side, og rist deretter solsikke- og/eller gresskarkjernene sammen med spisskummenfrøene i samme panne. Bland med hasselnøttene. Forvell brokkolinien i kokende vann i noen minutter, til den er blitt friskt grønn. Imens har du couscousen i en skikkelig stor bolle (jeg bruker brødbakebollen min), heller nok kokende vann over til at det dekker grynene, og strekker plastfolie over bollen. La couscousen stå i fem minutter, og bruk deretter en gaffel til å gjøre den luftig. Rør inn sitronsaften og -skallet, de revne hvitløksfeddene, yogurt naturell, en klunk olivenolje, salt og pepper, og bland godt. Tilsett så de ristede nøttene og frøene, og vend deretter forsiktig inn brokkolini, ruccola og laks. Server.