Smuldrekake med epler, pærer og kokos.

I det øyeblikket man observerer den første fruktflua svime rundt på kjøkkenet, er det på tide å foreta en inspeksjon av fruktfatet. Ikke uventet var forfallet i full sving der da jeg sto opp i morges, og dermed utviklet søndagen seg fra male-soverommet-dag til å inkludere et ekstra husmorpoeng eller tre. 

Min nye lokalbutikk er en Kiwi, og strategisk plassert som den er, komplett med fasadedekkende plakat av Tina Nordström, på tvers av gaten fra busstoppet mitt, er det fryktelig lettvint å stikke innom der en snartur etter jobb, uavhengig av om jeg faktisk trenger noe eller ikke. Tina forteller meg liksom at jeg bør forkaste middagsplanene mine og heller konsultere Kiwis lille grønne. Det er en del paralleller å trekke her til den lokale Asda-en i Cambridge, utover fargeskjemaet, men der satset de mer folkelig med overdimensjonerte plakater av helt normale Asda-ansatte i uniform.

Men, jeg har faktisk Kiwi (og muligens Tina?) å takke for denne kaken, og den er såpass god at jeg tilgir dem alle spontankjøpene de har lurt meg til siden jeg plutselig ble nestennaboen deres. Originaloppskriften finner du her, men tosca-referansen er jeg litt skeptisk til. Det er ikke en mandel i sikte, men derimot flust med frukt og store mengder kokos. Kokostoppingen ble mer som et smuldrelokk i mine øyne, og ikke det grann mindre fantastisk av den grunn. 

I tillegg til epler var det også noen pærer i fruktkurven min som hadde sett bedre dager, men har du kun epler går du for det. Har du også et soverom å male, bevilger du deg også et ekstra stykke. Eller to.

 PS: Jeg brukte en hjerteformet kakeform, men de peneste stykkene av denne kaken får du garantert med en firkantet form, for den er ganske "løs" i konsistensen pga. relativt mye frukt i forhold til røremengde. Tips slutt.

Smuldrekake med epler, pærer og kokos

én kake, gjerne i en firkantet form (ildfast eller paiform)

Kake

50 g smør

2 store epler

1 stor pære

2 egg

2 dl sukker

2 dl hvetemel

2 ts bakepulver

Kokostopping

50 g smør, romtemperert

1 dl sirup

1 1/2 dl fløte

1 1/2 dl sukker

5 dl kokos

Forvarm ovnen til 175 grader. Smelt smøret til kaken og avkjøl. Imens smøret avkjøler, skjærer du frukten i store biter (jeg lot pærene ha skallet på, men skrellet eplene - du gjør som du vil!). Lag eggedosis av egg og sukker, vend inn mel, bakepulver og det avkjølte smøret. Ha røren i en smurt form (gjerne firkantet, det er enklere å skjære pene stykker av akkurat denne kaken i en firkantet form). Fordel fruktbitene oppå (ikke trykk dem ned i røren). Stek kaken i 30 minutter. Lag toppingen mens kaken steker: Rør sammen alle ingrediensene. Når kaken har stekt 30 minutter, tar du den ut og har toppingen på, før du setter kaken inn igjen og steker 10 minutter til, eller til toppingen begynner å bli gylden (det tok litt lenger tid for meg, ca. 50 minutter totalt). Avkjøl litt i formen før servering. 

Svin med epler, løk og sennep.

Engelskmennene kan dette med frukt i maten, og selv om jeg aldri kommer til å like Christmas pudding og alltid plukker rosiner og tranebær og verstingene, lyse rosiner, ut av scones, applauderer jeg kombinasjonen epler og svin. Eller, jeg applauderer ikke. Jeg må jo ha hendene fri til kniv og gaffel.

Det var mens Brendan og jeg bodde i Cambridge at jeg forsøkte meg på denne kombinasjonen for første gang, og skepsisen, min altså, var til å ta og føle på. Vi hadde nylig vært på hagefest der de serverte roast pork baps med crackling (altså svor), mustard og apple sauce (kort og godt eplemos, som regel tilsatt kun bittelitt sukker), og jeg hadde fått smaken på kombinasjonen svinekjøtt og syrlige epler. Jeg mener det var Brendan som foreslo vi kunne prøve en litt enklere variant i heimen, en hverdagsmiddag som inneholder de samme smakene, men som sparer deg for bryderiet med å steke en hel smågris. Og det er jo greit å slippe akkurat det en mandagskveld.

Kort fortalt er dette svin, eplebåter og løkskiver stekt i én og samme panne med noen salvieblader og en klatt sennep. Til tross for at jeg forbinder dette nært med England, foretrekker jeg faktisk fransk dijon-sennep framfor engelsk Colman's her, men bruk den sennepen du har i skapet. Pass på å få en god stekeskorpe på kjøttet før du har grønnsakene i pannen (jeg skulle latt koteletten på bildet her steke litt lenger, ingenting er som en skikkelig gyllen stekeskorpe). Når det gjelder hvilken stykningsdel du skal bruke, er en "vanlig" svinekotelett helt gangbart. Her har jeg brukt en skive svinenakke, som har litt mindre fett enn vanlige koteletter, men bruk det du kan få tak i (jeg kjøpte svinenakkeskiven hos slakteren på Maschmanns). 

Jeg "fornorsker" innimellom denne retten ved å tilsette en teskje med noe kremete, f.eks. fløte eller nýr, men det kan selvfølgelig sløyfes. Brendan liker å poengtere at nordmenn tilsetter fløte til alt; det skal sies at hans erfaringsgrunnlag i sin helhet utgjøres av, kremt, meg og min familie. På bildet over ser du for øvrig mine selvtørkede salvieblader fra kolonihagen, et utslag av hesblesende husmorinitiativ to dager før første frostnatta i oktober. Ikke minn meg på bedet med pastinakker som fortsatt står i bakken. Epler for svin, kalles det kanskje?

Svinekoteletter med epler, løk og sennep

inspirert av oppskrift fra BBC Good Food 

to porsjoner

2 svinekoteletter / skiver svinenakke

1/2 ss olje og ev. en liten klatt smør (typ 1 ts)

1 eple, delt i båter og kjernehus fjernet (jeg brukte Aroma denne gangen)

1/2 løk, skåret i skiver

6 salvieblader, skåret i strimler

1 dl grønnsaksbuljong

1 ts dijonsennep

1 ts nýr (kan sløyfes, eller erstattes med fløte)

Skjær bort overflødig fett på kjøttet. Gni det inn med oljen og krydre med salt og pepper. Stek kotelettene i varm stekepanne, 2 minutter på hver side, til de har fått en skikkelig gyllen stekeskorpe (jeg tilsetter ofte litt smør i tillegg). Ta dem ut av pannen og legg dem på en fat. Ha litt mer olje i pannen og stek epler, løk og salvie i omtrent 5 minutter, til eplene er begynt å bli myke. Ha i kraft og sennep, returner kotelettene til panna og la det hele syde i 10 minutter (dersom kotelettene dine har ben i, kan de trenge litt lenger - sjekk med en kniv), til sausen er kokt inn til omtrent en tredjedel av opprinnelig mengde (dette er ikke en utpreget "sausete" rett) og kotelettene er gjennomstekt. Dersom du synes det begynner å bli lovlig tørt i panna mens kotelettene stekes ferdig, kan du tilsette mer buljong eller bare kokende vann fra vannkokeren, litt om gangen. Rør til slutt inn nýr eller fløte dersom du bruker det. Noe grønt er godt til, og det er også potetmos.

 

Karamellisert eplekake.

Dette er historien om en kjøkkenkrise. Og la meg bare få legge til at det er en grunn til at det er stille på bloggen for tiden: Jeg har fått et stygt anfall av dårlig kjøkkenkarma. Og jeg vet ikke hvorfor.

Historien om denne kaken begynte egentlig svært bra: Det var søndag, det er regnet, jeg hadde det nøyaktige antallet Gravenstein-epler i fruktskålen oppskriften ba om (tre), på god vei til skrukkethet. På en-to-tre kunne jeg dermed redde både søndagen og eplene med én og samme ballongvisp. Jeg hadde til og med nøyaktig den formen oppskriften bad om (20 cm). Og det er sjelden.

Så jeg satte i gang med å karamellisere eplebåter i meierismør og brunt sukker, fant fram den perfekte formen min og kledde den med bakepapir. Satte på ovnen, kremet smør og sukker, tilsatte egg, siktet i hvetemel, kanel og bakepulver. P1 sto på i bakgrunnen; det er min store pensjonist-i-27-årings-forkledning-hemmelighet. Regnet trommet. Jeg hadde til og med husket å ta på meg forkle, folkens.

Inn i ovnen med kaken, på med kjøkkenuret: jeg satte det ti minutter kortere enn oppskriften sa, for den nye stekeovnen min har svidd flere ting i det siste (ref. første avsnitt, kjøkkenkarma). Jeg holdt et øye med kaken, syntes den begynte å bli vel mørk, tok den ut og stakk i den, pinnen kom ut relativt tørr - alt er jo relativt. Kaken avkjølte seg i formen mens jeg fant fram stettfatet -det var søndag, tross alt - så var alt klart for å vende kaken over på fatet, slik at den fine, karamelliserte bunnen med eplebåter kom opp. Dere skjønner sikkert nå i hvilken retning denne historien er på vei.

Kaken var visst ikke ferdig, den, og i det jeg snudde den opp-ned på kakefatet, tøt selvfølgelig all den ustekte røren i midten ut. Over hele kjøkkenbenken.
(...)
I et innfall av kombinert fandenivolskhet og stahet fant jeg fram en annen form (feil størrelse), skrapte all røren, stekt som ustekt, og alle eplebåtene på benken ned i den (benken var tross alt gullende ren, hadde faktisk benyttet steketiden til å vaske den), satte formen i ovnen og ventet. Til akkompagnement av tenners gnissel.

Jeg innser at dette ikke er særlig god reklame for karamellisert eplekake - men jeg vet også at dere er flinkere enn meg, har bedre kjøkkenkarma, vet å ikke ta ut en kake av ovnen før den er ferdigstekt - og denne kaken er så god, så god, selv i min mutilerte versjon - så jeg kan ikke la være å dele oppskriften, i visshet om at dere ikke vil ta en Siri og gå på en smell. Det fine med å gå på en smell, er imidlertid trøstespisingen etterpå. Når du har sølt halvrå kake utover halve kjøkkenet ditt, da har du jammen rett på et stykke til. Eller tre.

Karamellisert eplekake
gir én kake med 20 cm i diameter
oppskrift fra et innstikk til olive magazine, cirka 2010

3 epler, skåret i båter (uten kjernehus)
150 g smør, romtemperert
25 g brun farin
125 g sukker
2 egg, lett sammenvispet
125 g hvetemel
1 ts kanel
1 ts bakepulver

Sett stekeovnen på 160 grader. Ha eplebåter, 25 g av smøret og den brune farinen i en stekepanne over middels varme. Karamelliser eplene lett, til de begynner å mykne - dette tar kun omtrent 5 minutter. Sett stekepannen til side. Kle bunnen av en 20 cm springform med bakepapir, og smør sidene. Bruk en hullsleiv til å legge eplene i bunnen av formen (la sirupen i pannen være igjen, men ikke kast den). Visp sammen smør og sukker i en bolle til det blir luftig, og tilsett så eggene. Sikt inn hvetemel, bakepulver og kanel, og vend dette forsiktig inn. Skrap røren oppå eplene i formen, og bruk en slikkepott til å jevne overflaten. Stek kaken i mellom 30 og 35 minutter, til kaken er gjennomstekt. La den avkjøles fem minutter i formen før du bruker et kakefat til å vende den med undersiden (med de karamelliserte eplebåtene) opp. Hell eplesirupen fra pannen over kaken mens den er varm. Alternativt: Når du har karamellisert eplene, lar du de bare ligge i stekepannen mens du lager kakerøren. Ha kakerøren først i formen, og dump deretter eplebåtene oppå. Stek som ovenfor. Dette siste alternativet blir mer som min nødløsning - ikke at det er noe å streve etter - men da slipper du å vende kaken ut på kakefatet. Til gjengjeld blir karamelliseringseffekten litt redusert, men du har jo alt karamellisert eplebåtene delvis i pannen. NB: Steketiden kan variere, lesere som har testet kaken har opplevd at det tar lenger enn 35 minutter å få kaken gjennomstekt. Sjekk dermed med jevne mellomrom etter gåtte 35 minutter, det kan hende kaken trenger inntil 1 time i ovnen (temperaturen er noe lavere enn vanlig).

Halvgrove rundstykker med havregryn og eple.

Det er så mye man kan bake med epler at det nesten er litt urettferdig. Nå som de norske eplene er her i all sin prakt (se under), kunne jeg antagelig bakt eplekaker hver dag og allikevel aldri kommet gjennom alle oppskriftene jeg har bokmerket / øremerket / klippet ut på frisørsalongen, og det er enerverende. Tenk om oppskriften på verdens beste eplepai lusker rundt neste hjørne, men jeg rett og slett ikke har tid (eller ledige kalorier) til å prøve den? Ai ai.

Men innimellom må spontaniteten seire, og matpakkeplanleggingen vinne fram, og selv om jeg gjerne skulle hatt eplepai i matpakken på mandag, tilsier det én joggetur mer enn jeg har tid til. 

Med mengden kardemomme i disse rundstykkene skulle man kanskje tro de smaker mer som boller, men jeg kan forsikre deg om at disse havner trygt på rundstykke-enden av skalaen. Revet eple gjør dem saftige, og kardemomme og havregryn/4-korn gir de en krydret og nøtteaktig smak som gjør dem hakket mer interessante å gomle på enn et gjennomsnittlig rundstykke. Det er rett og slett høst i rundstykkeformat.

Deigen er for øvrig overraskende lett å jobbe med, noe jeg fikk testet da jeg forsøkte å bake og montere IKEA-møbler samtidig på lørdag. Både rundstykkene og møblene kom fra det hele med få skavanker, og det må vel tilsi en særdeles tilpasningsdyktig deig. 

(Møbelmontøren er nemlig ikke fullt så fleksibel.)

Halvgrove rundstykker med havregryn og eple
16 store rundstykker
inspirert av oppskrift sakset fra baksiden av Dagbladet

2,5 dl melk
2,5 dl vann
1 pakke tørrgjær
2 ts sukker
1 ts salt
1 ts malt kardemomme
2 epler, grovrevet
4 ss rapsolje
2 dl havregryn eller 4-korn
250 g sammalt hvete grov
500-600 g hvetemel
vann til pensling
sesamfrø til pynt

Varm opp melk og vann til kroppstemperatur. Ha resten av ingrediensene i en stor bakebolle, men vent med å tilsette alt hvetemelet, sånn at du kan regulere deigkonsistensen mens du elter. Tilsett den lunkne melkeblandingen i bakebollen, og elt til du har en ganske fast deig som slipper bollen. Tilsett mer hvetemel om nødvendig. Dekk bakebollen med plastfolie og la den heve på et lunt sted i omtrent 30 minutter, til den har doblet i størrelse.
Bak ut deigen til 16 store rundstykker, og ha dem på en bakeplate dekket med bakepapir. Dekk emnene med et klede og la dem etterheve i 30 minutter. Forvarm ovnen til 220 grader mens rundstykkene etterhever. Når emnene har hevet ferdig, pensler du dem med vann og strør sesamfrø på til pynt. Stek rundstykkene i 10 minutter, til de har fått fin farge.

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter.

Det du ser på bildet over, er min nye høstdessert. Den består av (nesten) alt det beste ved høsten, nemlig varme epler, tyttebær, brunt sukker og kanel. Pluss smør. Og valnøtter. Lyst på en aldri så liten bit?

Tyttebærplukking vil for meg alltid være sterkt knyttet til bestemor. I år, for eksempel, har hun 14 liter tyttebær å hanskes med på det lyse kjøkkenet med svartovn og divan, en mengde som er vanskelig å se for seg før man har sett en sånn balje man bader babyer i, full av tyttebær. Jeg skal gi deg et øyeblikk til å visualisere det.

Men det er ikke bare på grunn av de enorme mengdene bær som konsumeres, at tyttebær også er sterkt knyttet til bestemor i mitt hode. Hun har nemlig også fortalt om tyttebærplukking under krigen, tyttebær som fikk mange ting til å smake bedre og skarpere enn det de noe forsagte krigsråvarene kanskje ville tilsi. Og så er det en historie i en bok jeg er så glad i, Sofies verden av Jostein Gaarder, der forfatteren stadig vender tilbake til bildet av en ung kvinne på tyttebærtur under krigen. Bær + grepa kvinnfolk = tyttebær. Du kan si jeg er ganske betatt av tyten, for å si det med bestemor.

Og det er mange usual suspects når det kommer til tyttebær: Trollkrem, rørte tyttebær, tilbehør til stek, tyttebærlikør. Men så er det sånn da, at sånne oppskrifter gjerne starter slik: "Rens 5 liter tyttebær ..." Og på søndag, da kom jeg hjem med en plastbøtte med et kobbel stakkarslige bær som såvidt skjulte bunnen av bøtta, og da, da må man revurdere likøren. Så da ble det dessert i stedet, men ikke trollkrem: Det ble epler stekt gylne i smør og brunt sukker med litt kanel i, til eplebåtene nesten kollapser, og så iblandet en håndfull hver av tyttebær og valnøtter, pent hakket og ristet. Jeg sendte noen tanker til bestemor, som vitterlig i dette nu står og rører i syltetøygryta. Stikker innom litt senere i høst, jeg! Og da skal jeg ta med meg noen valnøtter og en pose epler.

Pannestekte epler med tyttebær og valnøtter

inspirert av oppskrift på klikk.no

3 til 4 porsjoner med vaniljeis eller annet kremet tilbehør (crème fraîche, gresk yogurt ...)

2 ss smør

2 dl brunt sukker

1 ts kanel

6 epler

ev. en skvis sitronsaft

1 dl valnøtter, grovhakket og ristet i tørr stekepanne

1 dl tyttebær, renset

 Det er supert å være to på kjøkkenet når du lager denne oppskriften, for da kan en røre i stekepannen mens den andre skreller og skjærer epler i båter. Men er du alene, skreller og skjærer du eplene i båter først, og hiver dem i en bolle med vann tilsatt litt sitronsaft, så eplene ikke blir brune. Så: Smelt smør i en stekepanne, ha i sukker og rør til det har smeltet helt. Tilsett kanel og rør den inn, og ha deretter eplebåtene oppi kanelsmøret. Rør, rør, rør, til eplene er myke og lettere karamellisert i kantene. Tilsett så valnøtter og tyttebær, og la det hele putre sammen i omtrent ett minutt. Server veldig gjerne med vaniljeis, eller for eksempel  crème fraîche. Her har du også en nydelig, om litt luksuriøs topping til havregrøt om morgenen.

Eplemuffins.

Engelskmenn tar eplesorter på alvor. Sir John Thorneycroft, for eksempel, er ikke en høybåren lord, men en aromatisk, søt og saftig eplesort dyrket fram av en viss Collister omkring det herrens år 1911. Bastard Foxwhelp har ingenting med rever å gjøre, og er heller ikke et skjellsord, men er tvert i mot et utmerket eple til fremstilling av sider. Og du blir kanskje ikke overrasket hvis jeg sier at du ikke må skue Winter Banana på hårene.

Eplene på bildet over er Discovery, en mer velkjent sort vi dyrker i Norge også. Discovery er en variant som blir tidlig moden, så man ser dem på markedet her i Cambridge liggende rett ved siden av plommer og fersken på tampen av sommeren. Discovery er for øvrig en skikkelig søtladen frukt, som egner seg ypperlig til eplejuice. Digresjon: Da vi var i Bergen for noen dager siden, fikk vi smake på eplejuice fra Ulvik laget på flere typer epler, deriblant Discovery. Det fine med spesialeplejuice laget på kun én sort, er at du kan velge akkurat den typen juice du liker best; søt, syrlig, tørr eller fruktig. Personlig er jeg ekstra glad i den skikkelig tørre typen, som her i England gjerne er basert på sorten Bramley, en variant som selges som "cooking apples" og er såpass sur at du kjenner det i tennene etter at du har tatt deg en bit. Som juice blir det imidlertid til noe mye mer sofistikert enn tannråte, og er i tillegg ypperlig til mat for de som ikke vil eller kan drikke vin. Digresjon slutt.

For dette innlegget handler jo ikke om eplejuice, det handler om muffins, selv om det vel har endt opp med å handle mest om selve råvaren, noe som jo ikke er helt ueffent. Dette er muffins laget på en litt tjukkere røre enn "vanlige" muffins, noe som gir dem ett litt røffere utseende. Men røft utseende = spennende indre liv, så du kan glede deg til biter av epler med et hint av ingefær, og en ytterst behagelig smak av skikkelig godt smør. For du bruker vel godt smør? Sir John forventer intet mindre! Husk å smøre formene på muffinsbrettet godt hvis du bruker et slikt, disse kan være litt pirkete å få ut.

Eplemuffins
fra november 2009-utgaven av Olive
8 til 10 muffins

75 g smør
100 g lysebrun farin
225 g hvetemel
3 ts bakepulver
en klype salt
225 ml kefir
100 g epler, skrellet og uten kjernehus
en stor klype malt ingefær

Forvarm ovnen til 200 grader, og smør et muffinsbrett eller sett papirformer klare. Bruk mikseren til å røre smør og sukker til det er luftig, rør inn mel iblandet bakepulver og salt, og ha deretter i kefiren. Skjær eplene i små terninger og vend dem i den malte ingefæren. Vend inn eplene i røren, og fordel den mellom muffinsformene. Stek i 25 minutter, til muffinsene er gylne på farge.

Tilslørte bondepiker.

Har man først laget eplemos, må man jo følge opp med Norges svar på skotske cranachan: Tilslørte bondepiker. Dette er en ubeskjeden hyllest til fløte, smørstekt brødrasp og herlig syrlige epler.

Jeg prøver jo så godt jeg kan å spre det norske matgospel i vennekretsen her i England, og så langt har det stort sett gått som smurt: Ingen sier jo nei takk til vafler, melkesjokolade eller fårikål (i hvert fall ikke når jeg stirrer inngående på dem og spør, med dårlig skjult forhåpning i stemmen, om de ikke syns det var fryktelig godt, da eller?). Da Brendan og jeg var på besøk hos bestemor i sommer, fulgte hun uppfordret opp Brendans kulinariske norskundervisning med gomme, mælkkaka og steikfesk, og han kan nå spørre på norsk når det er middag? Kan jeg få en øl? Vil du ha kaffe? med imponerende innlevelse.

Min jobb er dermed så godt som gjort!

Disse tilslørte bondepikene ble servert et vennepar som er halvt australsk og halvt britisk, og sjarmerte begge halvdeler i senk (sier hun ubeskjedent på vegne av pikene). Dermed er deres jobb også gjort, og jeg og de gjenværende bondepikene har dermed resten av uka for oss selv. Vi skal se repriser av Have I Got News for You og nyte det erkebritiske åsynet til tidenes Sherlock Holmes-tolker, Benedict Cumberbatch. (Verken jeg eller bondepikene klarer å la være å se for oss både Eggs Benedict og Cumberland-pølser i skjønn forening ved synet av dette velklingende navnet.) Anbefaler alle et kjapt bildesøk på Google mens eplemosen putrer (på mannen, ikke pølsene).

Tilslørte bondepiker
4 porsjoner
inspirert av oppskrift fra Helt Enkelt av Ingrid Espelid Hovig og Paul Løwe

750 g epler
1 dl vann
ca. 3/4 dl sukker
2 1/2 ss smør
5 dl brødrasp
3/4 dl sukker
1/2 ts kanel
et beger kremfløte
1 ts sukker
mørk sjokolade, revet (som topping)

Skrell eplene, fjern kjernehus og skjær i båter. Ha i en kjele med vannet, og kok til eplene er møre. Smak til med sukker. Smelt smøret i en stekepanne, tilsett brødrasp, sukker og kanel og stek til blandingen har fått en lys karamellfarge. Pass på å røre hele tiden, slik at det ikke svir seg. Avkjøl på  fat. Pisk fløten, og legg deretter brødrasp, eplemos og krem lagvis i enten en stor serveringsbolle eller i serveringsglass. Strø revet sjokolade på toppen, og server.

Eplemos.

Lørdag morgen fikk jeg Brendan til å kjøre meg ut til Wandlebury Country Park, hvor det var eplesmaking, saftpressing, epletresalg og 50 pence for en kopp pulverkaffe. Vi er gærne!

Ikke nok med kilovis med epler og pærer, vi endte også opp med en rabarbraplante til hagen og sesongens siste iskrem, en fantastisk kombinasjon av vanilje, bjørnebærsaus og hakkede nøtter (se bilde). Når man først er på tur, må man jo kose seg! (Brendan har raskt vendt seg til denne norske innstillingen til "tur".) 

Vel hjemme med fangsten var det mange matprosjekter som jeg så for meg med stor iver: Epleterte! Eplemuffins! Ovnsbakte epler! Eplepannekaker! Grunnen til at alle disse godsakene ble utsatt, var et veto fra Brendan og et helt annet forslag: eplemos som tilbehør til søndagens svinestek.

Briter og deres tradisjoner.

Bevis A og B: Brendan som spiser scones med gaffel, og Brendan som putter smør i et litt for hardkokt egg:

Men man skal passe seg for å fordømme andres kulinariske tradisjoner, så jeg tok utfordringen, og det viste seg eplemos fungerte som en drøm med grisen.

Det burde jeg jo ha tenkt meg, epler og svin er jo en klassisk kombinasjon.

 

Jeg vil allikevel gjerne få det på det rene at jeg ikke spiser brødmat med bestikk. Et sted må jo grensa gå.

Eplemos
fra Growers Market: Cooking with Seasonal Produce av Leanne Kitchen 

4 epler (Britene har en egen mateplesort, Bramley, som er utmerket, men her kan det meste brukes. Mindre søte sorter trenger kanskje mer sukker.)
2 ts sukker
2 nellikspikre
1 kanelstang
1 til 2 ts sitronsaft

Skrell eplene, ta ut kjernehusene og del dem i biter. Ha dem i en kjele med 125 ml vann, tilsett sukker, nellikspikre og kanelstangen og sett på lokk. La det hele småkoke i ca. 10 minutter, til eplene er myke. Fjern kanelstang og nellikspikre, og mos til ønsket konsistens. Rør inn sitronsaft etter smak. Altså utmerket følge til svinestek, men også tidenes på havregrøt, frokostblanding eller brødskiva. Og herre min hatt, jeg holdt på å glemme tilslørte bondepiker!

 

Eplekake.

På søndag hadde jeg en lettere eksistensiell krise. Med tanke på at Internett er en Pandoras eske av  fargerike utbroderinger av eksistensielle kriser, skal jeg unngå å gå nærmere inn på detaljene.

Men!

Krisen løste seg på best mulig vis: Den resulterte nemlig i at jeg tok grep.*

Og lagde eplekake.

Dette er en klassisk norsk eplekake, uten overraskelser som rosiner, stjerneanis eller agavesirup. Bruk en god, tradisjonsrik eplesort, den skandinaviske favoritten her i gården er nok klassiske Åkerø. Det britiske utvalget av eplesorter har, som det norske, blitt truet av kjipe og skummelt holdbare varianter som Granny Smith og Golden Delicious, men fokuset her borte har, som hjemme, økt på viktigheten av frukthager som en del av kulturlandskapet. Min britiske favoritt er James Grieve (en ekte skotte!), men jeg gleder meg til å lære flere sorter å kjenne under eplehelgen på Audley End om noen uker. I mellomtiden satser jeg på mye knasking og få kriser.

*Hett krisetips: Få noen som er glad i deg, til å si deg noen sannhetens ord. Det er veldig lett å lage unnskyldninger for seg selv, ikke fullt så lett å lage unnskyldninger for andre. Psykologavsnitt slutt.

Eplekake
en liten langpanne


200 g smør, romtemperert
250 sukker
50 g brunt sukker
4 egg

325 g hvetemel
1 ts kanel
1/2 ts muskat
1/2 ts salt
2 ts bakepulver

1 1/2 dl melk
4 eller 5 epler
kanel og strøsukker/perlesukker, til pynt

Forvarm ovnen til 180 grader. Visp sukker og smør til det er lyst og luftig. Tilsett eggene, ett om gangen. Bland sammen mel, kanel, muskat, salt og bakepulver. Tilsett melblandingen og melken., rør til deigen er jevn. Ha den i en liten, smurt langpanne. Fjern kjernehusene i eplene, og del dem i båter. Stikk båtene ned i røren, med skallet opp. Strø over kanel og sukker til pynt. Stek kaken i 40 minutter, til den har fått fin farge. Klassisk tilbehør er vaniljeis eller vispet krem. Vi nøt den bar, og var meget fornøyd med det.

En slags eplekompott.

Mamma er veldig glad i syltetøy. Hun spiser ofte brødskive med syltetøy på til frokost, men hennes syltetøyglede har i grunnen aldri smittet over på meg. Opp gjennom barndommen gikk det mest i leverpostei, salami og brunost, mens syltetøyet var noe mamma trygt kunne ha for seg selv.

Teorien min er at jeg ikke liker søte ting til frokost. Jeg liker f.eks. heller ikke sirup på pannekakene mine (som amerikanerne) eller sjokoladestrø på loff (nederlendere er rare greier), og selv om jeg lager pannekaker til frokost i helgene, er oppskriften jeg bruker, nesten fri for søtningsstoffer.

Så derfor! er jeg veldig fornøyd, for jeg har funnet en ganske usøt (men høyst velsmakende) hybrid, som passer veldig godt som pålegg på pannekaker, eller bare for seg selv hvis man har lyst på noe godt, særlig nå om vinteren. Varm opp i mikroen etter behov.

Eplekompott

1 ss smør

3 epler, skrellet og uten kjernehus, skåret i tynne skiver

1/2 ts kanel (jeg brukte nok nærmere en hel teskje, for kanel er min venn)

1 ss brunt sukker

Smelt smøret i en tykkbunnet kasserolle på middels svak varme, og ha oppi epleskivene. Strø over kanel og sukker, og bland godt slik at det fordeles jevnt over eplene. La blandingen putre på svak varme i ca. 20 minutter, til eplene er blitt myke. Rør av og til. Smaker utmerket på nystekte pannekaker, men jeg mistenker at den er like god på vafler, boller og ikke minst granola.