Blåbærsnurrer i trengsel [prinsessekake med blåbær].

(Kortversjon: På bildet over ser du altså gjærdeig med kardemomme pluss vaniljekrem pluss blåbær i en og samme kake. Jeg har full forståelse for om du hopper over resten av innlegget og finner fram bakebollen i stedet. Lengre versjon følger.)

Akkurat nå, mens jeg befinner meg på årviss sommerferie hos bestemor i Nord-Norge, fylles Oslo opp av musikkglade festivalgjengere og festglade folk generelt. Jeg har aldri fått deltatt på Øya, fordi festivalen har en lei tendens til å sammenfalle nøyaktig med nordnorgesturen. Så også i år, og som alltid drukner jeg mine sorger i karbohydrater. Dette burde være et kjent tema for trofaste lesere av bloggen.

I år har jeg imidlertid funnet en kake, en gjærkake intet mindre, som får ethvert savn til å blekne en anelse. Gjærbakst er jo godt det - men denne kaken er mer enn god. Den er på mange måter mindre gjær og mer bær. Og vaniljekrem. Du trenger ikke å lage kremen fra bunnen av, som jeg har gjort her, men det fine med å gjøre akkurat det er at du får nok krem til overs til skoleboller også. Og det er jo snart skolestart. Om du trengte en unnskyldning.

Min bakeunnskyldning var som sagt festivalerstatning (en ypperlig grunn til å bake!), men også en blåbærtur her oppe som resulterte i akkurat så få blåbær at det ikke ble syltetøy, men nok til kake. Og, øh, svinn.  

Så til alle festivalgjengere: jeg ser av Instagram at dere har det gøy, og det unner jeg dere. Jeg unner meg selv et stykke blåbærsnurrekake til trøst, og ser frem til vi møtes igjen, Oslo. Jeg veier antakelig 5 kilo mer, eller deromkring. Jeg håper du stiller med tilsvarende vekt i blåbær, Marka.

PS: Vaniljekremen har figurert tidligere i denne paien (en av bloggens mest besøkte innlegg, for øvrig), men jeg gjentar den nedenfor for enkelhets skyld. Om du ikke gidder å koke vaniljekrem fra bunnen, kan du selvfølgelig erstatte med samme mengde kjøpt vaniljekrem.

Blåbærsnurrer i trengsel, eller prinsessekake med blåbær
inspirert av oppskrift fra bilag til et julinummer av Hjemmet
én stor og sjenerøs kake

Bolledeig
2,5 dl melk
75 g smør
25 g tørrgjær
500 g hvetemel
3/4 ts kardemomme
1/4 ts salt
60 g sukker

Smelt smøret, ha i melken og varm opp til 37 grader / fingervarme. Bland alt det tørre i en bakebolle, tilsett så den lunkne melkeblandingen og elt til en glatt og fin deig. Dekk bakebollen med plast og la deigen heve på et lunt sted i 50 minutter. Smør en 24 cm springform og dekk bunnen med bakepapir. 

Hjemmelaget vaniljekrem:

2,5 dl fløte

2,5 dl helmelk

En vaniljestang

4 eggeplommer

100 g sukker

45 g maisenna

Mens deigen hever, lager du vaniljekrem. Ha fløte og melk i en middels stor kasserolle, og varm opp til kokepunktet. Del vaniljestangen i to, skrap ut frøene og ha både frø og stang oppi kasserollen med melkeblandingen. La det syde mens du lager eggedosis av eggeplommer og sukker. (Eggedosistesten: når du kan skrive navnet ditt med eggedosis uten at det forsvinner før du har "skrevet" siste bokstav, er eggedosisen klar.) Mens mikseren går tilsetter du maisenna, og kjører til den er rørt inn. Ha to øser med melkeblandingen i bollen med eggedosis, vend inn og ha deretter alt tilbake i kasserollen. Slik unngår du å lage eggerøre av den fine vaniljekremen din. Varm opp på svak varme, ikke la det koke, til kremen tykner. Ta av platen, og la kremen avkjøles med vaniljestangen oppi. Fisk stangen ut når du skal bruke kremen.

Fyll

70 g smør, romtemperert

200 g blåbær

4 ss sukker

2,5 dl vaniljekrem (oppskrift over)

ett egg, sammenvispet, til pensling

ev. litt melis til servering

Når deigen har hevet, tar du av 1/3 av den og kjevler ut til en runding som passer i den klargjorte springformen. Smør et lag vaniljekrem på bunnen. Kjevle ut resten av deigen til et rektangel 1/2 cm tykt, og smør på smøret. Dryss over blåbær og sukker, og rull rektangelet opp fra langsiden. Del rullen i åtte like tykke skiver (de to endene kan du skjære av og steke separat som du ville gjort med kanelsnurrer, omtrent 10 minutter ved 200 grader). Legg en rull midt i formen, og dander de andre i sirkel rundt. Fyll resten av vaniljekremen i glipene mellom bollene, og ikke fortvil om de ikke fyller formen, for nå skal de etterheve i 30 minutter. Pensle med egg før etterheving. Forvarm ovnen til 200 grader. 

Når kaken har etterhevet, steker du den i 30-40 minutter, til den har fått god farge på toppen. Jeg måtte legge litt folie oppå mot slutten av steketiden for at den ikke skulle bli svidd, så pass godt på. Ved servering er det fint å sikte litt melis over, men det er slett ikke tvingende nødvendig. Nyt.

Rips med gresk yogurt og solbærsirup.

Solbær har i mitt hode dessverre vært entydig med én ting fram til nå: Forkjølelse. Solbærtoddy var mammas foretrukne medisin når jeg var dårlig som liten, og smaken av varm solbærsaft har dermed automatisk blitt synonymt med sår hals, øreverk og ullent hode. Man skal ikke undervurdere kraften av smaksassosiasjoner.

Vi har én solbærbusk i kolonihagen, som i 2013 har hatt et særdeles dårlig år (muligens fordi en viss nyslått kolonist glemte å beskjære den i våres ...). Det blir derfor lite å hente til solbærsaften jeg uansett ikke ville kokt, men jeg hadde faktisk tenkt å prøve meg på solbærgelé. (Laget for øvrig ripsgelé for første gang i år, snadder! 900 g rips + 900 s sukker, kok opp med stilker og alt, kok i nøyaktig 9 minutter, hell over i klede for å renne av, steriliser glass i ovnen ved 100 grader, ha den ferdig avrente geleen på varme glass, vær såre fornøyd med deg selv resten av uka.) Det ble ikke gelé, men derimot ble det solbærsirup, et fantastisk tilbehør til vaniljeis for å gjenskape klassikeren sol-is, til å vende inn i marengs og til denne, sommerens enkleste dessert.

Konseptet er enkelt: Rips med yogurt i stedet for vaniljesaus, og med spenstig solbærsirup som søtningsmiddel i stedet for, eller i tillegg til, sukker. Som så mange andre gode retter, ble denne desserten til i et klassisk nød-lærer-naken-vertinne-å-spinne-øyeblikk, da jeg trodde jeg hadde vaniljesaus til ripsen og det viste seg at ops! den var spist opp dagen i forveien. Da tenker man nytt, om ikke akkurat revolusjonerende.

Sirupen ble laget til marengsen nevnt ovenfor, men er faktisk enda bedre uten videre varmebehandling. Da kommer virkelig solbærsmaken til sin rett, så langt fra toddy og forkjølelse som du kan komme, samtidig som du får en dessert som i tillegg til å smake sommer, til og med kanskje skremmer bort noen basiller. Den skremmer i hvert fall ikke bort middagsgjestene dine.

Rips med gresk yogurt og solbærsirup

per porsjon

2-3 dl rips, renset + noen fine klaser til pynt

1 dl god gresk yogurt

1 til 2 ss solbærsirup (oppskrift nedenfor) + 1 ts til pynt

Ha rips, yogurt og solbærsirup i en blandebolle, og vend alt forsiktig sammen. Fyll opp i ønsket serveringsmiddel, som et pent glass eller dessertbolle. Ringle over den siste teskjeen med sirup og avslutt eventuelt med en liten ripsklase på toppen.

Solbærsirup

etter oppskrift fra Hugh Fearnley-Whittingstall

gir et par dl sirup

200 g solbær, renset

to ss vann

25 g melis

Ha solbær og vann i en liten kjele, la det koke til bærene blir myke og safter seg. Press blandingen gjennom et finmasket dørslag for å fjerne frø og annet rusk, ned i en liten bolle. Rør inn melis, og smak. Sirupen skal være litt syrlig, men dersom hvis du syns den er i overkant sur kan du selvsagt tilsette litt mer melis. Sirupen står fint i kjøleskapet noen dager (min har holdt seg fint i fire dager i bolle med lokk). 

Melon- og skinkesalat med mozzarella og ristede mandler.

Det er rett og slett for varmt til å stå på kjøkkenet. Forunderlig nok er det ikke for varmt til å drikke hvitvin i hagen, være ute altfor lenge på vanlige arbeidsdager som tilfeldigvis har falt til juli, spise jordbær eller ta ferga ut til Hovedøya. Men det er helt klart for varmt til å skru på stekeovnen.

Derfor blir mange middager seende ut omtrent som denne: Litt ost, litt grønnsaker (bladbete! fra egen kolonihagehage!), noen nøtter og noen skiver spekeskinke, nesten uten dressing fordi det er for varmt til å vispe. Omtrent.

I ny jobb har jeg ingen sommerferie, men jeg synes nesten det teller som ferie når man kan sitte i solveggen i kolonihagen etter endt arbeidsdag og spise salater, beundre sin egen og andres brunfarger og se jordbærene rødme så det suser i bedet. Da kunne man vært i Italia - men så slipper man å gestikulere og forsøke seg på stotrende gloser for å få fram at man vil bestille en øl. Her hjemme kan den bestillingen aldri feiltolkes.

Kanskje det rett og slett er fordi det er så lenge siden jeg hadde en Oslo-sommer sist, men jeg koser meg altså glugg i hjel. Og de grønne, små bladene på bildene her, de har jeg dyrket fram helt selv, og da er det nesten ikke ende på godstemningen. Men jeg lover at salaten blir like god med ruccola eller babyspinat fra butikken.

 Til slutt er det viktig å få fram at dette er en salat skapt for solveggen en skikkelig varm sommerdag, for godt moden melon og dypt ristede mandler - jeg var såpass sommerlat at jeg kjøpte ferdig ristede Marcona-mandler, men å riste mandler selv er naturlig nok helt lov. Såfremt du orker. Jeg heier på lat matlagning, ettermiddagsferier og nyting av Oslo på sitt aller, aller fineste.

Melon- og skinkesalat med mozzarella og ristede mandler
nok til 2 personer som forrett, eller en sjenerøs hovedrett til 1 person

1/2 godt moden cantaloupe-melon
3 store eller 6 små skiver spekeskinke
1 mozzarella-ball av god kvalitet
en neve små bladbeteblader, ruccola eller babyspinat
2 ss sitronsaft
4 ss god extra virgin olivenolje
omtrent 1 ss hakket kruspersille
en liten neve skoldede og ristede mandler

Skjær melonen i tjukke skiver, fjern skallet og frøene og hakk den i lubne biter. Ha i en middels stor bolle sammen med salatbladene. Riv spekeskinke i strimler og mozzarellaen i mindre biter, og ha dette oppi sammen med melonbitene og salaten. Bland sammen sitronsaft og olivenolje, smak til med litt salt og pepper. Bland inn hakket kruspersille og hell denne dressingen over melonblandingen. Vend alt forsiktig, slik at dressingen blir jevnt fordelt. Ha på tallerkenen(e) og strø over ristede mandler før servering. Et duggende glass hvitvin er såvisst ikke feil her.

Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk.

Det er ingen hemmelighet at jeg forsøker å følge sesongen på kjøkkenet, og i så måte er jo den norske sommeren rørende vakker, men frustrerende kort. Det er stor fare for at mitt forrige aspargesinnlegg blir årets eneste, og selv om det er helt selvforskyldt, sitter jeg ikke akkurat her og soler meg i glansen av min egen stahet. Jeg vil ha mer. Så like greit å skifte tema, skifte grønnsak og skifte til en av sommerens andre store grønne gleder: Norske tomater.

Man kan for eksempel oppdage det, helt uskyldig, etter å ha forsynt seg grådig av buffeten i en venninnes tredveårsdag og satt seg godt til rette for å nyte maten og den nye fantastiske utsikten hennes over Oslo by: Den salaten var da ualminnelig god, de tomatene var jammen noe for seg - kan det tenkes at de kommer direkte fra Jæren?

(Selvfølgelig kan man, hvis man ikke er meg, heller videreføre samtalen man hadde med en annen festdeltaker mens man sto ved buffetbordet, i stedet for å plutselig sitte og stirre forundret ned på tallerkenen med et himmelfallent uttrykk i ansiktet ... Sosiale antenner, de er sesongbetonte her i gården.) 

Jeg er en av de raringene som setter pris på tomater rå, og gjerne knasker dem som epler dersom de står framme og uansett burde spises. Denne praksisen skaper gjerne debatt med utpregede tomathatere (som jeg er i slekt med flere av), men i denne pastaen tar man kun rå tomater 3 minutter nærmere ketsjup, og på disse små minuttene skapes en gyllen smak av sommer i stekepanna. Det skal godt gjøres å ikke omvende den mest prinsippfaste anti-tomatfanatiker, og det er ingen grunn til å fortelle dem hvor nesten-rå tomatene er.

Liten innsats gir desto mer smakfulle resultater: De søte tomatene og den litt sinte ruccolaen forenes av en sjenerøs mengde karbohydrater og innspill fra både høyre og venstre (les: hvitløk og vårløk) gjør at dette er en rett med kort ingrediensliste, men velutviklede smaker. Og det på kvarteret.

I tillegg til tomater, florerer både norsk ruccola og vårløk i butikkene nå, så jeg har skjøvet aspargeslengselen fra meg - det er ingen grunn til å synes synd på meg, jeg har nemlig hatt et grønt etegilde de siste ukene - og omfavnet noen av de andre fortreffelige norske råvarene man treffer på i butikken i disse dager. Og ikke trenger man planlegge utflukt til en spesiell butikk heller: Alle råvarene til pastaen på bildet over, ble handlet inn hos de koselige karene bak disken på Joker-sjappa på hjørnet, nøyaktig 10 trinns spasertur fra oppgangen min. Joker-gourmet? Det er muligens mitt nye mellomnavn.

Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk

2 til 3 middagporsjoner

350 g pasta, jeg brukte tagliatelle

salt og nykvernet pepper

2 ss olivenolje

2 vårløk, hakket

2 fedd hvitløk, hakket

500 g cherrytomater, hver tomat delt i fire

150 g ruccola, grovhakket

en liten håndfull basilikumblader, hakket (kan sløyfes)

revet parmesan eller grana padano, til servering

Kok opp en kjele med vann, tilsett rikelig med salt og kok pastaen etter anvisning på pakken. Begynn på sausen mens pastaen koker. Varm olivenoljen i en stekepanne over middels varme, og tilsett vårløk og hvitløk. Svett løken til den blir myk, men ikke brun. Tilsett så cherrytomatbåtene, og la det hele surre videre til cherrytomatene har blitt myke, men fortsatt er nogenlunde intakte. Det vil danne seg en tynn, lyserød saus på bunnen, den må du for all del ikke helle av. Når pastaen er ferdigkokt, tilsetter du den i panna og rører godt, før du har oppi ruccola og basilikum. Rør til ruccolaen har falt litt sammen, og ta så platen av varmen. Smak til med mer salt og pepper hvis nødvendig, og server med en skål nyrevet parmesan/grana padano ved siden av.

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers.

Det ble vår til slutt, og det sikreste tegnet for meg er min årvisse kulinariske utskeielse: Lokal asparges, koste hva det koste vil. Jakten endte i år på Fromagerie på Majorstua, etter at de selv hadde kunngjort på Facebook at nå var det grønn glede fra Hvasser i butikken. Det er selvfølgelig litt flaut, men jeg hev meg altså over telefonen, reserverte (!) en bunt, og en buss, to baner og en svært hurtig spasertur etter jobb senere var jeg ute i forsommergatene med fangsten i en kledelig papirpose. Jeg tok den lange veien om St. Hans-haugen hjem, og så var det duket for et andektig øyeblikk på øvre Grünerløkka.

Disse bildene stammer ikke fra det andektige øyeblikket. Det var i grunnen ikke egnet for offentligheten, takket være et års aspargesavhold og påfølgende oppfyllelse av en lang vinters lengtende - men den første kvelden lagde jeg meg altså en tallerken med denne rørende enkle "retten", om man i det hele tatt kan kalle det det - jeg er heller tilbøyelig til å si det er grønn crack. Nok om det.

Jeg kan ikke la en aspargessesong gå forbi uten å prøve noen nye måter å tilberede dem på - når man selvpålagt begrenser seg til å spise asparges kun i norsk (i fjor var det britisk) sesong, blir det fort sånn at den sniker seg inn i alle middagene dine over en treukers periode, og da er det greit med litt variasjon over temaet grillet/stekt/kokt.

Denne oppskriften kommer fra et avisklipp som lå brettet sammen blant en haug andre oppskrifter sakset fra matmagasiner, gratisblekker, norske og britiske aviser og (kremt) et par blader fra frisørsalongen. Alle disse oppskriftene har etter hvert endt opp i en prikkete eske med lokk, og det var i denne prikkete esken et bilde av noen veldig fargeglade asparges som har figurert i et av The Times' helgemagasiner dukket opp, antagelig klippet ut i Cambridge under fjorårets aspargestid. Jeg var egentlig på jakt etter noe helt annet, men med asparges på hjernen er det lett å miste tråden - og ta opp en annen. Voilá. 

Med både norske asparges, norske reddiker og gressløk fra egen hage ble dette en vårfest uten like, og retten er en utmerket måte å servere asparges på litt mindre forutsigbart enn innrullet i spekeskinke eller under et dryss av pecorino, uten at disse tilberedningene på noen måte er å forakte. Det er en ypperlig miks av salt og krydret, sprøtt og fløyelsmykt (et perfekt hardkokt egg er en stor spiseopplevelse for denne jenta) og selvfølgelig den grønne hovedrolleinnehaveren selv. Et annet pluss her er at det verken er kjøtt eller ost involvert, så du kan invitere gode veggisvenner og laktoseintolerante (hei Hilde!) like gjerne som kjøttetende. Og så må du gjerne invitere meg. Jeg stiller med hvitvin.

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers
4 porsjoner som forrett, 2 til 3 som hovedrett med brød til
inspirert av oppskrift i The Times' helgemagasin fra en gang i fjor vår

2 egg
2 reddiker
1 ts olivenolje
1 ss kapers
2 ss gressløk
1 liten rød chili (kan byttes ut med 1/2 ts tørkede chiliflak)
500 asparges (normalt to bunter), nederste del knukket av
3 ss olivenolje

Hardkok eggene på ønsket måte, jeg liker å ha dem i kaldt vann i en kjele, koke opp til eggene knatrer mot bunnen av kasserollen, ta kasserollen av varmen, legge på lokk og la eggene ligge i vannet i 8 minutter. Legg dem over i kaldt vann, og fortsett med resten av tilberedningen.
Kok opp en stor kjele med vann (som får plass til aspargesene).
Imens skjærer du reddik i tynne skiver, har dem i en liten bolle og heller over olivenolje. Vend skivene i oljen og sett til side.
Skyll laken av kapersene, hvis de er små lar du de være hele, hakk dem dersom det er litt størrelse på dem.
Hakk gressløken og skjær chilien i tynne skiver. Fjern frøene.
Skrell eggene og hakk dem grovt.
Når kjelen med vann har kokt opp, har du aspargesene oppi og lar dem koke til de så vidt er møre, omtrent 3 minutter. Hell av vannet, tilsett olivenoljen, salt og nykvernet pepper og bland godt. Legg aspargesene på fat, strø hakket egg, reddikskiver i olje, kapers, gressløk og chiliskiver over magene på dem og avslutt med et dryss gressløk. Server.

Grillet halloumi med ovnsbakt tomatsalat + flatbrød på grillen.

Hver sommer tenker man (les: jeg) at dette blir sommeren med masse grilling, masse svømming i havet og sykling til jobb hver dag. I år puster jeg lettet ut på samtlige punkter: Har allerede grillet konstant siden 17. mai og dermed oppfylt grillkvota for minst ett normalt år i Siris verden. Har allerede svømt masse i havet (at det var i Australia, spiller selvfølgelig ingen rolle). Har nå 10 kilometer til jobb hver vei, så sykling til jobben faller på sin egen urimelighet. Det er med andre ord duket for tidenes sommer. Enhver forpliktelse er allerede huket av og pakket ned.

Men denne grillingen, den kan jeg bli vant til. I Cambridge grillet Brendan og jeg kanskje én gang i måneden om sommeren, mest fordi når vi først skulle grille, måtte så mange gjester som mulig inviteres, et upraktisk antall mugger med Pimms blandes og så mye kjøtt som mulig få plass på størrelse null-grillen vår - det er ikke en prosedyre du påtar deg villig hver dag, med unntak av Pimms-miksingen.

I år, derimot, har jeg blitt den stolte eier av en Weber kullgrill og tilhørende kolonihagehytte (!), og etter en broket og temperamentsfull innkjøringsperiode kan jeg nå ha grillen klar om du ringer en halvtime på forhånd og forteller at du er på vei. Fremskritt, kalles det visst.

Et annet triks jeg har lært meg, som du kanskje har sett om du følger ferske(n)muffins på Instagram (@ferskenmuffins), er å lage pizza på grillen. Sist helg utviklet denne pizzabakingen seg litt over styr, og jeg er nå pent nødt til å ta en aldri så liten pizzapause, men idet man legger fra seg ett flatt brød, kan man jo plukke opp et annet: Flatbrødene her kan du godt toppe med tomatsaus og spekeskinke og kalle pizza, men for variasjonens (og magemålets) skyld lagde jeg denne gangen en litt enklere variant til å få med all den gode tomat- og rødløksrøren med, som kun pyntes med litt sesamfrø, hvis du har. De er like gode og underlig vedfyrte i smaken uten. (Og selvfølgelig litt kledelig svidde.)

Skepsisen var ikke fraværende da jeg skulle steke brød på grillen for første gang, mest fordi jeg hater å skrubbe grillrista og så for meg endeløse timer over utslagsvasken. Men det ble ingen skrubbing å beklage seg over, for deigen klistrer seg nemlig ikke fast om du følger en enkel fremgangsmåte: I stedet for mel på hendene når du former deigemnene, bruker du litt godt med olje. Deigen får en fin, oljet overflate, løsner uten protest når du skal snu den på grillen og bonus! sesamfrøene sitter som limt på.

En siste kommentar: Cherrytomatene nedenfor kan antagelig godt tilberedes på grillen i stedet for i stekeovnen, så slipper du å fyre opp begge deler. Mine grillferdigheter er imidlertid fremdeles litt begrensede, så jeg valgte den trygge måten jeg er vant til med ovnsbakte tomater. Dersom du prøver dette kun på grill, vil jeg veldig gjerne høre om fremgangsmåte og erfaringer! Bill. merk: I fyr og flamme.

Grillet halloumi med ovnsbakt tomatsalat
2 sjenerøse porsjoner

400 g cherrytomater
1 ss olivenolje
havsalt og nykvernet pepper
1/2 rødløk
1 ss gressløk, vårløk eller luftløk, hakket
saften av 1/2 sitron
1 ts balsamicoeddik
2 ss olivenolje
2 ss valnøttolje
1 ts korianderfrø
250 g halloumi, skåret i tykke skiver
grillet flatbrød (oppskrift nedenfor), til servering

Begynn med å sette deigen til flatbrødene først (oppskrift nedenfor), så tilbereder du tomat- og rødløkssalaten mens deigen hever.

Forvarm ovnen til 180 grader. Kle en langpanne med bakepapir eller folie, del cherrytomatene i to og ha dem oppi langpanna. Ringle over olivenoljen, tilsett noen klyper havsalt og kvern over litt pepper. Bland godt  (med hendene er enklest), og la tomatene ligge med skjæreflaten opp. Stek tomatene i 1 time, til de har begynt å karamelliseres i kantene.

Mens tomatene steker, lager du dressingen. (Du kan også tenne på grillen, dersom du har kullgrill.) Visp sammen sitronsaft, balsamicoeddik, olivenolje, valnøttolje og en klype salt. Knus de ristede korianderfrøene i en morter eller med noe annet tungt, og ha dem oppi dressingen. Smak til med nykvernet pepper. Skjær rødløken i tynne skiver og ha dem oppi dressingen. Dressingen vil bidra til å fjerne noe av den "rå" smaken av løken. Rør rundt i løkdressingen innimellom.

Når grillen er varm, smører du rista med litt olje og legger halloumi-skivene på. Grill samtidig flatbrødene, dersom du lager dem også (se oppskrift under). Grill halloumien omtrent 1 minutt på hver side, til den begynner å bli myk i kantene og har fått fine grillstriper. (Jeg hadde en grillstripekrise: De nektet å ! Tips, grilleksperter?)

Bland de ovnsstekte tomatene med rødløken og dressingen, og ha det hele på et serveringsfat. Dander de grillede halloumiskivene på toppen, bruk en teskje til å ringle litt av dressingen på fatet over osteskivene også, og avslutt med gressløk til pynt. Server med nygrillet flatbrød og et fornøyd smil.

Flatbrød på grillen
4 flatbrød litt større enn pitabrød

250 g hvetemel
2 ts tørrgjær
1 ts salt
1 ts sukker
1 ss olivenolje, pluss mer til utbaking
180 ml lunkent vann
omtrent 1 ss sesamfrø

Bland mel, tørrgjær, salt og sukker i en bakebolle. Tilsett olje og lunkent vann, og elt sammen til en smidig deig. Dekk bakebollen med plastfolie og la deigen heve omtrent en time, til dobbel størrelse. Når deigen er hevet og grillen er varm (se over), tar du godt med olje på hendene, slipper lufta ut av deigen og deler den i fire emner. Ta for deg ett og ett emne, kna det litt slik at det får en fin film med olje over det hele og form deretter emnet til et flatbrød ved å dra og strekke forsiktig i det. Bruk tyngdekraften til hjelp. Et rustikt utseende er å foretrekke! Legg det formede emnet direkte på grillristen over god varme, og stek på den ene siden til det begynner å danne seg luftbobler på overflaten og fin farge og grillstriper på undersiden. Strø litt sesamfrø på den ustekte siden. Snu flatbrødet og stek videre på den andre siden til flatbrødet er ferdigstekt, det tar kun kort tid (vi snakker 1 minutt). Server med halloumisalaten over.
 

Risotto med crispi-salat og parmesan.

Det høres veldig snobbete ut, men en av rettene jeg imponerte med på studentkjøkkenet, var risotto. Det er mulig du ikke har tenkt over det, men risotto er faktisk studentens beste venn: Alt foregår i én kjele (lite oppvask), alle ingrediensene, med unntak av vin og parmesan, er billige (ris, løk, hvitløk, buljongterninger og et salathode), det er fritt fram for å ta seg et glass av, kremt, kjøkkenvinen mens man kokkelerer, og best av alt: Få ting metter som risotto. Hei karbohydrater, hadet hunger. 

 Risotto krever oppmerksomhet, men kan vi ikke alle ha behov for å vie noe vår udelte oppmerksomhet innimellom? Facebook er forbudt, nett-TV likeså. Risotto, på sitt beste, er underholdning nok i seg selv: Duften av smørstekt løk og hvitløk, hurtig fordamping av alkohol, sakte fordamping av buljong og en stadig utvikling i gryta, et fascinerende fenomen - du lager en gourmetmiddag, og det eneste du trenger å gjøre, er å røre rundt.

 Risotto er kjærkomment på andre vis også: I morgen blir det snacks i form av risottoboller, og til uka, for eksempel på fredag, vil ingen takke nei til en dampende risotto i stedet for en vassen potetsalat til festmiddagen.

 Student eller ei: Risotto imponerer, til og med dagen derpå.

PS: Nå er det ikke lenge til min favorittsesong - norsk asparges i butikken. Da vil salaten i oppskriften under lett kunne byttes ut med en bunt asparges skåret på skrå i 2 cm-tykke biter. Velbekomme.

Risotto med crispi-salat og parmesan
3 til 4 porsjoner

en klatt smør
1 løk, finhakket
2 fedd hvitløk, finhakket
1 glass hvitvin
350 g risottoris
1,2 l grønnsaksbuljong
1 hode crispi-salat, skåret først i smale strimler og så i mindre biter
70 g parmesan, revet
salt og nykvernet pepper

Smelt smøret i en stor kjele, ha i løk og hvitløk og stek på middels varme til løken er myk. Tilsett risen og rør godt, slik at riskornene smøres med smøret. Ha oppi hvitvin, skru opp varmen litt og la vinen fordampe. Tilsett buljong, én øse om gangen, og la den koke helt inn før du tilsetter neste øse. Dette tar omtrent en halv time, og vil kreve at du står ved stekeovnen hele denne tiden. Da passer det ypperlig å helle i et glass hvitvin fra den allikevel åpne flasken til kokken også. Smak på risen underveis - risottoen er ferdig når risen er mør. Den kan gjerne ha litt tyggemotstand igjen. Når risen er klar, tar du kjelen av varmen og tilsetter salatstrimler og revet parmesan. Bland dem inn forsiktig. Smak til med salt og pepper, og server gjerne ekstra parmesan til. Pluss resten av vinflaska. For eksempel.

Pytt i panne med chorizo og rosmarin.

I mine bedre øyeblikk, når jeg for eksempel har løst store deler av lørdagskryssordet i Dagsavisen, lest ut en Tolstoj eller husket å sette på vaskemaskinen, hender det at jeg blir litt overivrig på kjøkkenet. Som i går, da jeg lovte en venninne, over to glass vin på tapasbar her i Oslo, å lage bursdagskake til alle gjestene på 30-årsdagen hennes (hei, Cecilie!). Eller som da jeg skulle imponere mine nye kolleger på jobb og bakte to-lags sjokoladekake med karamellfyll og sjokoladeganache på toppen, og karamellen i midten ikke var kokt lenge nok og vips! så så mesterverket ut som en sjokoladekake fylt med oppgulp. (Google-treff!) Vi trenger ikke å  snakke mer om disse overivrige øyeblikkene. Jeg ville bare nevne dem, for her har du en rett jeg typisk lager når jeg føler meg det motsatte av overivrig. Altså fem minutter etter å ha kommet inn døra fra jobb.

Men egentlig er det jo akkurat da, klokka 16.59 på en mandag, at man trenger overmotet som mest. I teorien. Men i praksis, heldigvis, holder det å ha fem poteter, en løk og en spekepølse. Tenk på det!

Chorizo smaker ikke bare godt, den har den fine egenskapen at alt den er borti, fra skjærefjøla til resten av ingrediensene i stekepanna, blir en nyanse eller ti oransje. Men det er ikke bare fargen som teller - i det oransjefargede fettet sitter mye av smaken, og ved å steke løk og potet i chorizofettet og litt smør, går alt opp i en høyere enhet og du innser ikke før du har spist opp at her var det bare fem ingredienser involvert (seks hvis du regner med havsaltet - det gjør jeg alltid).

Pytt i panne med chorizo og rosmarin

Jeg var supersulten og slukte alt dette alene (skummelt!) - men i teorien rekker det nok til 2 porsjoner, særlig med en litt stor grønn salat eller et par ekstra poteter til

5 små til mellomstore poteter (jeg brukte mandelpotet, de holder godt på formen)

1 klatt smør

1 løk

100 g chorizo (hel pølse, ikke skiver)

en kvast rosmarin

havsalt

Sett en kjele med vann på kok, skrubb potetene, men ikke skrell dem. Skjær dem i litt store terninger. Når vannet koker, har du potetterningene oppi og koker dem i omtrent 5 minutter. Du skal steke dem gjennom i panna, så det gjør ikke noe om de ikke er møre enda. Når du har helt bort vannet, lar du lokket ligge på kasserollen med potetene i, så damper de seg litt tørre.

Mens potetene koker, hakker du løken grovt og skjærer chorizoen i terninger. Smelt smøret i en stekepanne, ha oppi chorizoen og fres til det oransje fettet begynner å renne. Ha oppi løken, og fres videre til løken begynner å bli myk, omtrent 3 minutter. Ha oppi de avrente potetterningene, rør godt og fres alt sammen noen minutter til, til potetene begynner å få litt stekeskorpe. Hakk opp rosmarinnålene og strø dem over sammen med litt havsalt. Fres videre ett minutt, smak om du trenger mer salt. Server rykende varmt, gitt.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus.

Både svinekoteletten og fløtesausen hører vel strengt tatt en annen årstid til - årstiden da man ikke trenger å bekymre seg for bikinisesong og flate mager. Jeg prøver meg med et blogginnlegg allikevel, fordi jeg akkurat hadde en helt ypperlig middag. Helt uten stress, med den perfekte, kremete sausen som ikke er kjedelig, fordi den er proppet full av ikke bare én, men to typer sennep. Og også en legemsdel fra min nyeste vinduspynt:

Salvie lærte jeg meg å bruke til svin mens jeg bodde i England, der kombinasjonen svin, eple og salvie er en klassiker, som jeg lover å ta for meg på bloggen en dag til høsten. Det er nemlig en høstmiddag på alle vis - halve poenget er å lage den med et eple som kommer omtrent rett fra treet og en gris som kommer rett fra sommerferie og har spist nøtter og andre gode saker. Men her figurerer koteletter fra en vintergris, og da sømmer det seg med en siste-rest-av-vinter-saus, flust med sennep og gjerne en klunk med noe fra en nedstøvet flaske innerst i skapet. Der bikinien for øvrig også gjemmer seg. Den sesongen får heller vente. 

Jeg tok den forresten i Australia.
Da kan jeg med andre ord bruke resten av året på smørstekte koteletter og fløtesauser - en uventet bonus.

 Jeg bare tuller - det blir vel med den ene fløtesausen. Denne uken.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus
2 porsjoner
Dette blir ganske mye saus - da har du litt til overs som kan fryses. Når sausen er kald, putter du den bare i en frysepose eller plastboks og hiver den i fryseren. Husk å merke beholderen med hva den inneholder - jeg finner hele tiden mystiske pakker i fryseren som ikke avslører hva innholdet består av før jeg vel har tint dem, og da var de ikke nødvendigvis akkurat det jeg hadde håpet eller satset penger på ...

25 g smør
1 ss olivenolje
salt og pepper
2 svinekoteletter
2 fedd hvitløk, most med den flate siden av en kniv
2,5 dl hønse- eller svinebuljong
1,5 dl kremfløte
1 kvast salvie
1 1/2 ss grov sennep
1 1/2 ss Dijon-sennep
en klunk med konjakk, whisky eller calvados (valgfritt)

Varm smør og olje over middels sterk varme i en stekepanne. Gni inn kotelettene med salt og pepper, og når fettet i pannen skummer, har du i kotelettene og hvitløksfeddene. Brun kotelettene på begge sider, og stek dem så videre til de er gjennomstekt. Snu dem én gang.
Fisk kotelettene ut av panna og legg dem på en tallerken som du dekker med aluminiumsfolie. Hell bort mesteparten av fettet i panna, men ikke alt. Plasser panna på den varme plata igjen, og ha oppi buljongen. La det putre i vei til buljongen har kokt litt inn, og tilsett så fløte og salvie. Kok videre noen minutter, og tilsett så sennepene og den valgfrie klunken. Smak til sausen, den skal være ganske sterk på sennepssmak. Server sausen til kotelettene, jeg spiste en rødbetesalat ved siden av. Poteter eller langkornet kokt ris er heller ikke feil her.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med tomatsaus og karamellisert sjalottløk.

Ja, hvorfor ikke bruke en times tid på et smørbrød?

Inkluderer du tiden det tar å lage kjøttkaker også, kan vi snakke om et halvdagsprosjekt av et smørbrød. Men slapp av, du trenger ikke å lage kjøttkakene selv. Mamma lagde den som figurerer på bildet her.

Du kan fri til snille foreldre, kjøpe ferdiglagde kaker eller lage selv. Dette er et liberalt smørbrød, den perfekte kombinasjon av norsk grovbrød, karbonadesmørbrød og sjalottløk, med litt amerikanskinspirert tomatsaus som fungerer som ketsjup, bare ti ganger bedre, pluss litt mozzarella. Kort sagt: Smørbrød som er verdt strevet.

Det viktigste er sjalottløken. For hva ville vel et karbonadesmørbrød vært uten stekt løk? En naken karbonade på en (ofte kjip) skive brød. Karamelliser av hjertens lyst, og ikke glem at løk er omtrent den eneste norske grønnsaken i butikken for tiden - britene kaller månedsskiftet mars/april "the hungry gap" - lite å finne i jorda, lite er fortsatt godt i potetkjelleren / på kjølelageret. Men jeg holder motet oppe - om kun to små måneder kan man lage dette til middag hver dag. Perspektiv, folkens.

Imens kan du friste smaksløkene med et veritabelt tårn av et smørbrød, som funker som middag, lunsj, brunsj eller en særdeles sen frokost - her får du servert grønnsaker, kjøtt, brød og ost i én og samme fantastiske pakke. Vakkert er det ikke, men at du vil syns det smaker godt, det tør jeg vedde alle mine framtidige aspargesmiddager på.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med karamellisert sjalottløk og tomatsaus
per smørbrød
Jeg har skrevet oppskriften per smørbrød, men den er enkel å doble, tredoble eller gjøre enda større, f.eks. ut fra hvor mange kjøttkaker du har tilgjengelig. Osten er ikke spikra, så du kan godt bruke en skarpere ost, som parmesan. Jeg tok det jeg hadde til overs i kjøleskapet (som vanlig!), dette smørbrødet er nemlig som skapt for å bruke opp rester, både etter søndagsmiddager, brødleiver, osteklokker og pastasauser.

2 skiver grovt brød

1 kjøttkake

1 dl tomatsaus (min favoritt er pizzasausen min, oppskrift her, men du kan bruke ferdigkjøpt for å korte ned tilberedningstiden)

omtrent 50 g mozzarella, grovrevet

Karamellisert sjalottløk:

4 sjalottløk, skåret i tynne skiver

1 ss smør

1 ss olivenolje

salt og nykvernet pepper

Del kjøttkaken i to på langs og ha den i en liten bolle med tomatsausen. Vend kjøttkaken i sausen. Sett til side, og lag karamellisert sjalottløk: 

Smelt smør og olje i stekepanna. Tilsett løk og en klype salt og litt nykvernet pepper, og stek på lav varme til løken er gyllenbrun og smørmyk, omtrent en halvtime.

Forvarm grillelementet i ovnen til 200 grader. Legg inn brødskivene først, og rist dem et par minutter. Ta dem ut med stekespade og legg de to kjøttkakehalvdelene i tomatsaus på den ene brødskiva. Dander litt karamellisert sjalottløk på toppen og avslutt med revet mozzarella. Stek smørbrødet til osten har smeltet, omtrent 5 minutter. Pass på den "nakne" skiva så den ikke blir svidd, du kan godt ta den ut litt før den fylte skiva. Legg den "nakne" skiva oppå den fylte som lokk, og pynt gjerne med noe grønt. Jeg hadde basilikum for hånden, men karse ville vært et svært godt alternativ. Server smørbrødet rykende varmt.