.jpg)
Jordbærene ovenfor er en spesiell, fransk sort: Mara des Bois. De ser ut som ordinære jordbær, men er helt unike: De smaker akkurat som markjordbær. Tenk deg et markjordbær du kan sette tenna i! Bærene på bildet over, sammen med eggene på bildet under, kjøpte vi på gården nærmest oss i Perigord. Dama som bemannet gårdsutsalget solgte også aprikossyltetøy, foie gras og andebryst, og smilte lurt da jeg gjennom min tålmodige tolk (Brendan) gav uttrykk for spent jeg var på å smake de sagnomsuste jordbærene. Vi fikk beskjed om å komme tilbake etter klokken åtte om kvelden, for da var plukkerne hjemkommet fra jordbæråkeren. Mara des Bois er en sort du aldri finner på super'n, av den enkle grunn at den har svært kort holdbarhet før den ender opp som utilsiktet syltetøy. Vi trasket langs den støvete veien til gården ti over åtte samme kveld, og kort tid etter var jordbærnirvana nådd.
Vi kjøpte to kurver, og delte den ene på veien tilbake til dueslaget.
Bildene her er en blanding av matminner fra Perigord og Provence, fotografiene i kollasjen nedenfor er tatt på det kjente provençalske søndagsmarkedet i L'Isle sur la Sorgue, mens bildet over er av pain de campagne fra Les Eyzies i Dordogne, et brød som ble ekstra minneverdig fordi det ble satt til livs rett etter at vi kom famlende ut i dagslyset etter å ha sett noen helt enestående hulemalerier.
Den siste uken bodde vi på b&b i Provence sammen med Brendans familie, og da ble det flere restaurantmåltider, noen av dem mer minneverdige enn andre. Generelt var det lettere å finne gode restauranter i Provence enn i Perigord; jeg har ført opp våre favoritter nederst i dette innlegget. Salaten ovenfor hadde tre små geitoster innpakket i skinke, bringebær og sprø salatblader å glede seg over, og du finner den hos La Treille i den lille, okergule (bokstavelig talt) byen Roussillon.
Steinfruktene var akkurat begynt å komme på markedet da vi var i Provence, det sto små boder langs veiene og jeg angrer som en hund på at jeg ikke kjøpte en kasse aprikoser den siste dagen, til gullgult syltetøy på grå regnværsdager i England. Og så liker jeg så godt kassene i seg selv: Perfekte til å plante jordbærstiklingene våre i.
Morellene plukket vi i hagen der vi bodde, hos trivelige Jean-Pierre (som endte opp med å bli hetende alt fra Michel til Jean-Claude) i Bastide de Casiopée.
Vi spiste is og vandret i solsteken blant alt det grønne i Marqueyssac, et hageanlegg på toppen av et steinete berg i Dordogne som virkelig appellerte til de grønne genene mine. Ovenfor ser du jordbærsorbet, og t-skjorta avslører muligens den isspisende modellen.
Den siste dagen, på vei til ferga i Calais, stoppet vi i katedralbyen Laon, et tilfeldig bekjentskap som raskt ble en favoritt. Ovenfor ser du lunsjen vår den dagen; det hadde blåst storm styrke i kanalen kvelden før, så jeg druknet mine sorger i crème patissière. Kanskje ikke den beste taktikken i møte med mulig sjøsyke, men på feriens siste dag gjør man som man vil.
Siris bittelille Provence-guide:
David & Louisa
Trivelig, liten restaurant i det noe slitne knutepunktet Cavaillon. Tre retter for
€22, vi spiste blant annet varm geitost innpakket i filodeig, pannestekt rødspette og coupe Melba, en herlig dessert bestående av vaniljeis, jordbærsorbet, ferskensitup og vispet krem. Sjenerøse porsjoner og hyggelig vertskap.
Siden Provence-oppholdet delvis var en feiring av Brendans pappa sin 60-årsdag, hadde vi et herremåltid på denne noe dyrere restauranten en av kveldene. Vi brukte resten av ferien på å snakke om den ene forretten vi hadde her, en verrine med artisjokk, squash og parmesankrem som virkelig utgjorde et mesterverk i shotglassformat. La Coquillade er et hotell, med hele tre restauranter i forskjellige prisklasser på premissene.
Her sitter du ute på verandaen og nyter maten, og som vanlig er prix fixe-menyene et trygt valg; vi fikk en amuse-bouche bestående av bittesmå cherrytomater dyppet i lokal honning og fennikelfrø, og svisker tullet inn i bacon, etterfulgt av både hvite og grønne asparges med kremet saus, søte kamskjell servert med safrangul speltrisotto til hovedrett og en skål med hjemmebakte småkaker til kaffen (på dette tidspunktet hadde vi spist tre retter til middag hver dag ... Det var på tide med et avbrekk, hvis du kan kalle det det).
Jeg har allerede beskrevet lunsjen vi hadde her, et lettbent måltid med lokale råvarer som virkelig konsentrerte Provence på en tallerken for meg. Salaten kostet €12, som er over gjennomsnittet, men verdt hver eurocent. Brendan var erketurist og bestilte pastis. Det er en viktig detalj å få med.
Jean-Pierre driver b&b i sitt eget renoverte gårdshus i nærheten av Roussillon. Han er en frokostekspert: Croissant, pain au chocolat, baguette, yogurt, aprikoser, moreller, ti forskjellige typer syltetøy, appelsinjuice og den beste kaffen jeg har smakt i Frankrike (skikkelig traktekaffe, for en gangs skyld). Rommene er store og luftige (NB: ingen air-con), huset ligger midt ute i vinmarkene og spør du pent, spanderer han en aperitif.
1 kommentar:
O lykke!
Legg inn en kommentar