Vi spiser oftere dessert om sommeren. Når jeg skriver "oftere", mener jeg toppen tre ganger i uken en såkalt "organisert" dessert, det vil si at jeg faktisk har planlagt, handlet inn og laget noe, fool for eksempel, eller muligens noe med sjokolade i, eller en kompott. Men dessert kan også være en kurv jordbær, delt på to, med lettere klissete fingre og en skål til rusket satt på bordet. Helst hagebordet, men stort sett stuebordet, der vi har spist de fleste måltidene våre i løpet av de siste tre årene i Cambridge, og som vi nå forlater til fordel for nye eventyr. Brendan begynner et år som lege på Australias østkyst i september, jeg er litt her og der og drømmer vel helst om et år fullt av matblogging - hvordan det nå enn skulle dra seg til. I mellomtiden leter jeg etter jobb, fotograferer Cambridge for harde livet og prøver å tenke at det er jo lov å ta seg et litt forsinket friår, kanskje? Et ladet spørsmålstegn.
Tilbake til desserten, og dronningen. Jeg hadde jo noen innlegg i serien min [bare britisk], som tok for seg et knippe oppskrifter jeg forbinder sterkt med De britiske øyer, til ære for dette storhetsåret for britene (selv om min personlige brite grynter, heller uimponert), med både diamantjubileum, OL og den mest britiske sommeren jeg har opplevd så langt (solen har ikke tittet fram siden vi kom tilbake fra Frankrike, se for øvrig nederste rad, syvende kolonne her for videre hjertesukk). Men dronningen jeg refererer til i overskriften i dag, må nesten bli den norske, i hvert fall med tanke på at denne smuldrepaien ble til etter inspirasjon fra den herlege, norske (eller er det svenske?) syltetøyvarianten dronningsyltetøy, en blanding av bringebær og blåbær som ikke skjemmer noen, regnvåt brite som sydenvant nordmann, dronning Sonja som Queen Elizabeth II. Det fine med smuldrepaier er at man nesten lager syltetøy, ovnsbakt syltetøy intet mindre, under det gyldne smuldrelokket. Og hvem kunne ikke tenke seg en skje varmt, ovnsbakt syltetøy, kronet med en myk skyggelue av lett smeltende vaniljeis? Her har du i alle fall ei som stiller seg først i køen.
Et bord med mange desserter, et år med mange begivenheter: Har man en ildfast form full av varme bær, lett ristede hasselnøtter og smuler fulle av brunt sukker og gyllent smør foran seg, er det lett å glemme de ladde spørsmålstegnene. Fram med isboksen, med skjeen (og hjertet) i hånda.
Smuldrepai med bringebær og blåbær [dronningens smuldrepai]
4 porsjoner
Smuldrelokket er hentet fra min favorittoppskrift på smuldrepai, som du finner i plommeforkledning her.
omtrent 600 g bær, en blanding av bringebær og blåbær
1 ss sukker
Smuldrelokk:
65 g mel
75 g hasselnøtter, grovhakket og ristet
15 g havregryn
65 g smør, avkjølt, skåret i biter
35 g brunt sukker
25 g demerarasukker
1 ts kanel
Rens bærene hvis nødvendig, og ha dem i en ildfast form (min er en standard Pyrex-form på omtrent 25 x 15 cm). Strø over 1 ss sukker, og bland godt. Forvarm ovnen til 170 grader.
Lag smuldrelokket ved å blande mel, hasselnøtter, havregryn, smør, begge sukkertypene og kanel kjapt i en kjøkkenmaskin til du får klumper på størrelse med store brødsmuler (denne gangen brukte jeg romtemperert smør, for det var det jeg hadde da smuldrepailysten meldte seg, og jeg kan rapportere at det fungerer fint, der er bare mer gris å smuldre sammen med fingrene, som jeg også gjorde for å spare oppvask, i stedet for å finne fram stavmikseren). Smuldreblandingen kan stå i kjøleskapet i flere timer, til du trenger den.
Strø smuldreblandingen over bærene i formen, og stek smuldrepaien i ca. en halv time, til smuldrelokket er gyllent og bærene putrer i vei under det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar