For kaldt for grilldressen.

Jeg tør nesten ikke fortelle det, siden jeg hører skrekkhistorier fra moderlandet om ekstrem snørasfare og folk som får takras i hodet på Frogner, men så må jeg si det allikevel:

Vi hadde årets første grillkveld på mandag!
Utepils ble det også.

Vårstemning på spisebordet.

Her i gården består helgeplanene av tyrkisk aften i morgen. (Det blir litt av en kokkeleringsdag ... Planen er kofte (kjøttboller altså, ikke ulljakke), hummus, fattoush, pitabrød og fylte vindrueblader, hvorav vindruebladene er det eneste som ikke skal lages på vårt ganske lille kjøkken. Ja, også det tyrkiske ølet da. Takk, supermarked.)

Og jazzkonsert.

Og venninnebesøk.

Og dermed masse kaffe.

Jeg gleder meg!

This is England.

Det var nesten så jeg ventet at Postman Pat skulle komme rundt hjørnet.

Utflukter til steder som dette, er noe av det beste med å bo i England.

Vandre hånd i hånd rundt i små landsbyer, kjøpe lokalprodusert ost og øl, kose seg med cream teas i små bakhager og ikke ha noen ting å rekke ... England er på mange måter uortodokse livsnyteres paradis. Det er få andre steder det ligger så mye luksus i en kopp te og en klatt med syltetøy.

En søndag i september.

Først dro vi på jakt etter høstfarger. (Det gjorde jeg for to år siden i Oslo også.)










Så dro vi til Saffron Walden. Der fant vi en hemmelig hage.




Så passet det veldig fint med cream tea i solveggen.


Jeg jukset, og drakk cappuccino i stedet for te.

Brendan var veldig fornøyd med å få hele tekannen for seg selv.

Torsdag aften.

Vinden vifter i gardinene, jeg har akkurat bakt brownies og vasket over kjøkkengulvet, og nå sitter jeg i sengen og leser Captain Corelli's Mandolin og tenker på at i morgen er det fredag.

I går var jeg en svipptur i London og møtte Hilde, vi var på Nordic Bar, et sted som jo må kunne sies å ha sin sjarm (mest fordi vi betalte £4.50 for middagen og de hadde bilde av julenissen på veggen (han er jo som kjent meget nordisk).)

Hver gang jeg er i London, priser jeg meg alltid lykkelig over at jeg bor i Cambridge og kun er en kort gåtur unna dette ...

... dette ...

... dette ...
... og dette ....

Samtidig savner jeg fælt å være i nærheten av dette ...

... dette ...

... dette ...

... og mamma .

Det er i slike stunder jeg må bake litt brownies og tenke på at det er fredag i morgen ... for ellers blir hjemlengselen fryktelig påtrengende.

Suppe og snølengsel.

Mamma hadde med seg flere utgaver av A-magasinet når hun kom på besøk, så nå har jeg laget minestrone-suppe og sitter og koser meg. Man lærer noe nytt hver dag: Minestrone betyr "den store suppen" på italiensk, og det passer i grunnen bra, jeg laget min (etter eminent oppskrift fra min egen matlagingsbibel, Helt enkelt, en Ingrid Espelid-utgivelse som jeg helt uforbeholdent kan anbefale) med tomater, selleri, hodekål, gulrøtter, rødløk, purre og hvitløk samt selve rosinen i suppepølsa: Parmesan.

Mens jeg sitter og leser om Norge og lengter hjem til Oslo og snøen mens jeg varmer meg på suppe, kan dere få se noen bilder fra den engelske vinteren:

Fjær på en kvist.

Det er viktig å spre norske (skandinaviske?) tradisjoner når man er i utlendighet, så forrige søndag ordnet jeg meg selvfølgelig et fastelavnsris!

Fjør fra Tesco, kvister fra Wicken Fen (naturreservat, schnaturreservat). Vinflaske: Brendan sin skyld.

Dessverre ble det ikke bakt fastelavnsboller, det får bli til neste år. Andre norske tradisjoner som helt klart må holdes ved like her borte, er 17. mai (bare en unnskyldning for å pynte seg og drikke øl, egentlig. Og gå med sløyfe!), St. Hans-aften (jeg tror en tur til kysten i bilen til Brendan, pølsesteking på engangsgrill og potetgull kan gjøre susen ... Selv om ingenting er som St. Hans på Rolfstangen) og nå først påskemarsipan og appelsin i solveggen i påskehelgen. Vi skal til Brendan sine foreldre i påsken, jeg lurer på om jeg må bestille en pose med ekte, norsk påskemarsipan som jeg kan ta med og la dem smake. Det er jo viktig å representere moderlandet på en god måte!