Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk.

Det er ingen hemmelighet at jeg forsøker å følge sesongen på kjøkkenet, og i så måte er jo den norske sommeren rørende vakker, men frustrerende kort. Det er stor fare for at mitt forrige aspargesinnlegg blir årets eneste, og selv om det er helt selvforskyldt, sitter jeg ikke akkurat her og soler meg i glansen av min egen stahet. Jeg vil ha mer. Så like greit å skifte tema, skifte grønnsak og skifte til en av sommerens andre store grønne gleder: Norske tomater.

Man kan for eksempel oppdage det, helt uskyldig, etter å ha forsynt seg grådig av buffeten i en venninnes tredveårsdag og satt seg godt til rette for å nyte maten og den nye fantastiske utsikten hennes over Oslo by: Den salaten var da ualminnelig god, de tomatene var jammen noe for seg - kan det tenkes at de kommer direkte fra Jæren?

(Selvfølgelig kan man, hvis man ikke er meg, heller videreføre samtalen man hadde med en annen festdeltaker mens man sto ved buffetbordet, i stedet for å plutselig sitte og stirre forundret ned på tallerkenen med et himmelfallent uttrykk i ansiktet ... Sosiale antenner, de er sesongbetonte her i gården.) 

Jeg er en av de raringene som setter pris på tomater rå, og gjerne knasker dem som epler dersom de står framme og uansett burde spises. Denne praksisen skaper gjerne debatt med utpregede tomathatere (som jeg er i slekt med flere av), men i denne pastaen tar man kun rå tomater 3 minutter nærmere ketsjup, og på disse små minuttene skapes en gyllen smak av sommer i stekepanna. Det skal godt gjøres å ikke omvende den mest prinsippfaste anti-tomatfanatiker, og det er ingen grunn til å fortelle dem hvor nesten-rå tomatene er.

Liten innsats gir desto mer smakfulle resultater: De søte tomatene og den litt sinte ruccolaen forenes av en sjenerøs mengde karbohydrater og innspill fra både høyre og venstre (les: hvitløk og vårløk) gjør at dette er en rett med kort ingrediensliste, men velutviklede smaker. Og det på kvarteret.

I tillegg til tomater, florerer både norsk ruccola og vårløk i butikkene nå, så jeg har skjøvet aspargeslengselen fra meg - det er ingen grunn til å synes synd på meg, jeg har nemlig hatt et grønt etegilde de siste ukene - og omfavnet noen av de andre fortreffelige norske råvarene man treffer på i butikken i disse dager. Og ikke trenger man planlegge utflukt til en spesiell butikk heller: Alle råvarene til pastaen på bildet over, ble handlet inn hos de koselige karene bak disken på Joker-sjappa på hjørnet, nøyaktig 10 trinns spasertur fra oppgangen min. Joker-gourmet? Det er muligens mitt nye mellomnavn.

Sommerpasta med cherrytomater, ruccola og vårløk

2 til 3 middagporsjoner

350 g pasta, jeg brukte tagliatelle

salt og nykvernet pepper

2 ss olivenolje

2 vårløk, hakket

2 fedd hvitløk, hakket

500 g cherrytomater, hver tomat delt i fire

150 g ruccola, grovhakket

en liten håndfull basilikumblader, hakket (kan sløyfes)

revet parmesan eller grana padano, til servering

Kok opp en kjele med vann, tilsett rikelig med salt og kok pastaen etter anvisning på pakken. Begynn på sausen mens pastaen koker. Varm olivenoljen i en stekepanne over middels varme, og tilsett vårløk og hvitløk. Svett løken til den blir myk, men ikke brun. Tilsett så cherrytomatbåtene, og la det hele surre videre til cherrytomatene har blitt myke, men fortsatt er nogenlunde intakte. Det vil danne seg en tynn, lyserød saus på bunnen, den må du for all del ikke helle av. Når pastaen er ferdigkokt, tilsetter du den i panna og rører godt, før du har oppi ruccola og basilikum. Rør til ruccolaen har falt litt sammen, og ta så platen av varmen. Smak til med mer salt og pepper hvis nødvendig, og server med en skål nyrevet parmesan/grana padano ved siden av.

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers.

Det ble vår til slutt, og det sikreste tegnet for meg er min årvisse kulinariske utskeielse: Lokal asparges, koste hva det koste vil. Jakten endte i år på Fromagerie på Majorstua, etter at de selv hadde kunngjort på Facebook at nå var det grønn glede fra Hvasser i butikken. Det er selvfølgelig litt flaut, men jeg hev meg altså over telefonen, reserverte (!) en bunt, og en buss, to baner og en svært hurtig spasertur etter jobb senere var jeg ute i forsommergatene med fangsten i en kledelig papirpose. Jeg tok den lange veien om St. Hans-haugen hjem, og så var det duket for et andektig øyeblikk på øvre Grünerløkka.

Disse bildene stammer ikke fra det andektige øyeblikket. Det var i grunnen ikke egnet for offentligheten, takket være et års aspargesavhold og påfølgende oppfyllelse av en lang vinters lengtende - men den første kvelden lagde jeg meg altså en tallerken med denne rørende enkle "retten", om man i det hele tatt kan kalle det det - jeg er heller tilbøyelig til å si det er grønn crack. Nok om det.

Jeg kan ikke la en aspargessesong gå forbi uten å prøve noen nye måter å tilberede dem på - når man selvpålagt begrenser seg til å spise asparges kun i norsk (i fjor var det britisk) sesong, blir det fort sånn at den sniker seg inn i alle middagene dine over en treukers periode, og da er det greit med litt variasjon over temaet grillet/stekt/kokt.

Denne oppskriften kommer fra et avisklipp som lå brettet sammen blant en haug andre oppskrifter sakset fra matmagasiner, gratisblekker, norske og britiske aviser og (kremt) et par blader fra frisørsalongen. Alle disse oppskriftene har etter hvert endt opp i en prikkete eske med lokk, og det var i denne prikkete esken et bilde av noen veldig fargeglade asparges som har figurert i et av The Times' helgemagasiner dukket opp, antagelig klippet ut i Cambridge under fjorårets aspargestid. Jeg var egentlig på jakt etter noe helt annet, men med asparges på hjernen er det lett å miste tråden - og ta opp en annen. Voilá. 

Med både norske asparges, norske reddiker og gressløk fra egen hage ble dette en vårfest uten like, og retten er en utmerket måte å servere asparges på litt mindre forutsigbart enn innrullet i spekeskinke eller under et dryss av pecorino, uten at disse tilberedningene på noen måte er å forakte. Det er en ypperlig miks av salt og krydret, sprøtt og fløyelsmykt (et perfekt hardkokt egg er en stor spiseopplevelse for denne jenta) og selvfølgelig den grønne hovedrolleinnehaveren selv. Et annet pluss her er at det verken er kjøtt eller ost involvert, så du kan invitere gode veggisvenner og laktoseintolerante (hei Hilde!) like gjerne som kjøttetende. Og så må du gjerne invitere meg. Jeg stiller med hvitvin.

Asparges med hardkokt egg, reddiker og kapers
4 porsjoner som forrett, 2 til 3 som hovedrett med brød til
inspirert av oppskrift i The Times' helgemagasin fra en gang i fjor vår

2 egg
2 reddiker
1 ts olivenolje
1 ss kapers
2 ss gressløk
1 liten rød chili (kan byttes ut med 1/2 ts tørkede chiliflak)
500 asparges (normalt to bunter), nederste del knukket av
3 ss olivenolje

Hardkok eggene på ønsket måte, jeg liker å ha dem i kaldt vann i en kjele, koke opp til eggene knatrer mot bunnen av kasserollen, ta kasserollen av varmen, legge på lokk og la eggene ligge i vannet i 8 minutter. Legg dem over i kaldt vann, og fortsett med resten av tilberedningen.
Kok opp en stor kjele med vann (som får plass til aspargesene).
Imens skjærer du reddik i tynne skiver, har dem i en liten bolle og heller over olivenolje. Vend skivene i oljen og sett til side.
Skyll laken av kapersene, hvis de er små lar du de være hele, hakk dem dersom det er litt størrelse på dem.
Hakk gressløken og skjær chilien i tynne skiver. Fjern frøene.
Skrell eggene og hakk dem grovt.
Når kjelen med vann har kokt opp, har du aspargesene oppi og lar dem koke til de så vidt er møre, omtrent 3 minutter. Hell av vannet, tilsett olivenoljen, salt og nykvernet pepper og bland godt. Legg aspargesene på fat, strø hakket egg, reddikskiver i olje, kapers, gressløk og chiliskiver over magene på dem og avslutt med et dryss gressløk. Server.

Grillet halloumi med ovnsbakt tomatsalat + flatbrød på grillen.

Hver sommer tenker man (les: jeg) at dette blir sommeren med masse grilling, masse svømming i havet og sykling til jobb hver dag. I år puster jeg lettet ut på samtlige punkter: Har allerede grillet konstant siden 17. mai og dermed oppfylt grillkvota for minst ett normalt år i Siris verden. Har allerede svømt masse i havet (at det var i Australia, spiller selvfølgelig ingen rolle). Har nå 10 kilometer til jobb hver vei, så sykling til jobben faller på sin egen urimelighet. Det er med andre ord duket for tidenes sommer. Enhver forpliktelse er allerede huket av og pakket ned.

Men denne grillingen, den kan jeg bli vant til. I Cambridge grillet Brendan og jeg kanskje én gang i måneden om sommeren, mest fordi når vi først skulle grille, måtte så mange gjester som mulig inviteres, et upraktisk antall mugger med Pimms blandes og så mye kjøtt som mulig få plass på størrelse null-grillen vår - det er ikke en prosedyre du påtar deg villig hver dag, med unntak av Pimms-miksingen.

I år, derimot, har jeg blitt den stolte eier av en Weber kullgrill og tilhørende kolonihagehytte (!), og etter en broket og temperamentsfull innkjøringsperiode kan jeg nå ha grillen klar om du ringer en halvtime på forhånd og forteller at du er på vei. Fremskritt, kalles det visst.

Et annet triks jeg har lært meg, som du kanskje har sett om du følger ferske(n)muffins på Instagram (@ferskenmuffins), er å lage pizza på grillen. Sist helg utviklet denne pizzabakingen seg litt over styr, og jeg er nå pent nødt til å ta en aldri så liten pizzapause, men idet man legger fra seg ett flatt brød, kan man jo plukke opp et annet: Flatbrødene her kan du godt toppe med tomatsaus og spekeskinke og kalle pizza, men for variasjonens (og magemålets) skyld lagde jeg denne gangen en litt enklere variant til å få med all den gode tomat- og rødløksrøren med, som kun pyntes med litt sesamfrø, hvis du har. De er like gode og underlig vedfyrte i smaken uten. (Og selvfølgelig litt kledelig svidde.)

Skepsisen var ikke fraværende da jeg skulle steke brød på grillen for første gang, mest fordi jeg hater å skrubbe grillrista og så for meg endeløse timer over utslagsvasken. Men det ble ingen skrubbing å beklage seg over, for deigen klistrer seg nemlig ikke fast om du følger en enkel fremgangsmåte: I stedet for mel på hendene når du former deigemnene, bruker du litt godt med olje. Deigen får en fin, oljet overflate, løsner uten protest når du skal snu den på grillen og bonus! sesamfrøene sitter som limt på.

En siste kommentar: Cherrytomatene nedenfor kan antagelig godt tilberedes på grillen i stedet for i stekeovnen, så slipper du å fyre opp begge deler. Mine grillferdigheter er imidlertid fremdeles litt begrensede, så jeg valgte den trygge måten jeg er vant til med ovnsbakte tomater. Dersom du prøver dette kun på grill, vil jeg veldig gjerne høre om fremgangsmåte og erfaringer! Bill. merk: I fyr og flamme.

Grillet halloumi med ovnsbakt tomatsalat
2 sjenerøse porsjoner

400 g cherrytomater
1 ss olivenolje
havsalt og nykvernet pepper
1/2 rødløk
1 ss gressløk, vårløk eller luftløk, hakket
saften av 1/2 sitron
1 ts balsamicoeddik
2 ss olivenolje
2 ss valnøttolje
1 ts korianderfrø
250 g halloumi, skåret i tykke skiver
grillet flatbrød (oppskrift nedenfor), til servering

Begynn med å sette deigen til flatbrødene først (oppskrift nedenfor), så tilbereder du tomat- og rødløkssalaten mens deigen hever.

Forvarm ovnen til 180 grader. Kle en langpanne med bakepapir eller folie, del cherrytomatene i to og ha dem oppi langpanna. Ringle over olivenoljen, tilsett noen klyper havsalt og kvern over litt pepper. Bland godt  (med hendene er enklest), og la tomatene ligge med skjæreflaten opp. Stek tomatene i 1 time, til de har begynt å karamelliseres i kantene.

Mens tomatene steker, lager du dressingen. (Du kan også tenne på grillen, dersom du har kullgrill.) Visp sammen sitronsaft, balsamicoeddik, olivenolje, valnøttolje og en klype salt. Knus de ristede korianderfrøene i en morter eller med noe annet tungt, og ha dem oppi dressingen. Smak til med nykvernet pepper. Skjær rødløken i tynne skiver og ha dem oppi dressingen. Dressingen vil bidra til å fjerne noe av den "rå" smaken av løken. Rør rundt i løkdressingen innimellom.

Når grillen er varm, smører du rista med litt olje og legger halloumi-skivene på. Grill samtidig flatbrødene, dersom du lager dem også (se oppskrift under). Grill halloumien omtrent 1 minutt på hver side, til den begynner å bli myk i kantene og har fått fine grillstriper. (Jeg hadde en grillstripekrise: De nektet å ! Tips, grilleksperter?)

Bland de ovnsstekte tomatene med rødløken og dressingen, og ha det hele på et serveringsfat. Dander de grillede halloumiskivene på toppen, bruk en teskje til å ringle litt av dressingen på fatet over osteskivene også, og avslutt med gressløk til pynt. Server med nygrillet flatbrød og et fornøyd smil.

Flatbrød på grillen
4 flatbrød litt større enn pitabrød

250 g hvetemel
2 ts tørrgjær
1 ts salt
1 ts sukker
1 ss olivenolje, pluss mer til utbaking
180 ml lunkent vann
omtrent 1 ss sesamfrø

Bland mel, tørrgjær, salt og sukker i en bakebolle. Tilsett olje og lunkent vann, og elt sammen til en smidig deig. Dekk bakebollen med plastfolie og la deigen heve omtrent en time, til dobbel størrelse. Når deigen er hevet og grillen er varm (se over), tar du godt med olje på hendene, slipper lufta ut av deigen og deler den i fire emner. Ta for deg ett og ett emne, kna det litt slik at det får en fin film med olje over det hele og form deretter emnet til et flatbrød ved å dra og strekke forsiktig i det. Bruk tyngdekraften til hjelp. Et rustikt utseende er å foretrekke! Legg det formede emnet direkte på grillristen over god varme, og stek på den ene siden til det begynner å danne seg luftbobler på overflaten og fin farge og grillstriper på undersiden. Strø litt sesamfrø på den ustekte siden. Snu flatbrødet og stek videre på den andre siden til flatbrødet er ferdigstekt, det tar kun kort tid (vi snakker 1 minutt). Server med halloumisalaten over.
 

Risotto med crispi-salat og parmesan.

Det høres veldig snobbete ut, men en av rettene jeg imponerte med på studentkjøkkenet, var risotto. Det er mulig du ikke har tenkt over det, men risotto er faktisk studentens beste venn: Alt foregår i én kjele (lite oppvask), alle ingrediensene, med unntak av vin og parmesan, er billige (ris, løk, hvitløk, buljongterninger og et salathode), det er fritt fram for å ta seg et glass av, kremt, kjøkkenvinen mens man kokkelerer, og best av alt: Få ting metter som risotto. Hei karbohydrater, hadet hunger. 

 Risotto krever oppmerksomhet, men kan vi ikke alle ha behov for å vie noe vår udelte oppmerksomhet innimellom? Facebook er forbudt, nett-TV likeså. Risotto, på sitt beste, er underholdning nok i seg selv: Duften av smørstekt løk og hvitløk, hurtig fordamping av alkohol, sakte fordamping av buljong og en stadig utvikling i gryta, et fascinerende fenomen - du lager en gourmetmiddag, og det eneste du trenger å gjøre, er å røre rundt.

 Risotto er kjærkomment på andre vis også: I morgen blir det snacks i form av risottoboller, og til uka, for eksempel på fredag, vil ingen takke nei til en dampende risotto i stedet for en vassen potetsalat til festmiddagen.

 Student eller ei: Risotto imponerer, til og med dagen derpå.

PS: Nå er det ikke lenge til min favorittsesong - norsk asparges i butikken. Da vil salaten i oppskriften under lett kunne byttes ut med en bunt asparges skåret på skrå i 2 cm-tykke biter. Velbekomme.

Risotto med crispi-salat og parmesan
3 til 4 porsjoner

en klatt smør
1 løk, finhakket
2 fedd hvitløk, finhakket
1 glass hvitvin
350 g risottoris
1,2 l grønnsaksbuljong
1 hode crispi-salat, skåret først i smale strimler og så i mindre biter
70 g parmesan, revet
salt og nykvernet pepper

Smelt smøret i en stor kjele, ha i løk og hvitløk og stek på middels varme til løken er myk. Tilsett risen og rør godt, slik at riskornene smøres med smøret. Ha oppi hvitvin, skru opp varmen litt og la vinen fordampe. Tilsett buljong, én øse om gangen, og la den koke helt inn før du tilsetter neste øse. Dette tar omtrent en halv time, og vil kreve at du står ved stekeovnen hele denne tiden. Da passer det ypperlig å helle i et glass hvitvin fra den allikevel åpne flasken til kokken også. Smak på risen underveis - risottoen er ferdig når risen er mør. Den kan gjerne ha litt tyggemotstand igjen. Når risen er klar, tar du kjelen av varmen og tilsetter salatstrimler og revet parmesan. Bland dem inn forsiktig. Smak til med salt og pepper, og server gjerne ekstra parmesan til. Pluss resten av vinflaska. For eksempel.

Pytt i panne med chorizo og rosmarin.

I mine bedre øyeblikk, når jeg for eksempel har løst store deler av lørdagskryssordet i Dagsavisen, lest ut en Tolstoj eller husket å sette på vaskemaskinen, hender det at jeg blir litt overivrig på kjøkkenet. Som i går, da jeg lovte en venninne, over to glass vin på tapasbar her i Oslo, å lage bursdagskake til alle gjestene på 30-årsdagen hennes (hei, Cecilie!). Eller som da jeg skulle imponere mine nye kolleger på jobb og bakte to-lags sjokoladekake med karamellfyll og sjokoladeganache på toppen, og karamellen i midten ikke var kokt lenge nok og vips! så så mesterverket ut som en sjokoladekake fylt med oppgulp. (Google-treff!) Vi trenger ikke å  snakke mer om disse overivrige øyeblikkene. Jeg ville bare nevne dem, for her har du en rett jeg typisk lager når jeg føler meg det motsatte av overivrig. Altså fem minutter etter å ha kommet inn døra fra jobb.

Men egentlig er det jo akkurat da, klokka 16.59 på en mandag, at man trenger overmotet som mest. I teorien. Men i praksis, heldigvis, holder det å ha fem poteter, en løk og en spekepølse. Tenk på det!

Chorizo smaker ikke bare godt, den har den fine egenskapen at alt den er borti, fra skjærefjøla til resten av ingrediensene i stekepanna, blir en nyanse eller ti oransje. Men det er ikke bare fargen som teller - i det oransjefargede fettet sitter mye av smaken, og ved å steke løk og potet i chorizofettet og litt smør, går alt opp i en høyere enhet og du innser ikke før du har spist opp at her var det bare fem ingredienser involvert (seks hvis du regner med havsaltet - det gjør jeg alltid).

Pytt i panne med chorizo og rosmarin

Jeg var supersulten og slukte alt dette alene (skummelt!) - men i teorien rekker det nok til 2 porsjoner, særlig med en litt stor grønn salat eller et par ekstra poteter til

5 små til mellomstore poteter (jeg brukte mandelpotet, de holder godt på formen)

1 klatt smør

1 løk

100 g chorizo (hel pølse, ikke skiver)

en kvast rosmarin

havsalt

Sett en kjele med vann på kok, skrubb potetene, men ikke skrell dem. Skjær dem i litt store terninger. Når vannet koker, har du potetterningene oppi og koker dem i omtrent 5 minutter. Du skal steke dem gjennom i panna, så det gjør ikke noe om de ikke er møre enda. Når du har helt bort vannet, lar du lokket ligge på kasserollen med potetene i, så damper de seg litt tørre.

Mens potetene koker, hakker du løken grovt og skjærer chorizoen i terninger. Smelt smøret i en stekepanne, ha oppi chorizoen og fres til det oransje fettet begynner å renne. Ha oppi løken, og fres videre til løken begynner å bli myk, omtrent 3 minutter. Ha oppi de avrente potetterningene, rør godt og fres alt sammen noen minutter til, til potetene begynner å få litt stekeskorpe. Hakk opp rosmarinnålene og strø dem over sammen med litt havsalt. Fres videre ett minutt, smak om du trenger mer salt. Server rykende varmt, gitt.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus.

Både svinekoteletten og fløtesausen hører vel strengt tatt en annen årstid til - årstiden da man ikke trenger å bekymre seg for bikinisesong og flate mager. Jeg prøver meg med et blogginnlegg allikevel, fordi jeg akkurat hadde en helt ypperlig middag. Helt uten stress, med den perfekte, kremete sausen som ikke er kjedelig, fordi den er proppet full av ikke bare én, men to typer sennep. Og også en legemsdel fra min nyeste vinduspynt:

Salvie lærte jeg meg å bruke til svin mens jeg bodde i England, der kombinasjonen svin, eple og salvie er en klassiker, som jeg lover å ta for meg på bloggen en dag til høsten. Det er nemlig en høstmiddag på alle vis - halve poenget er å lage den med et eple som kommer omtrent rett fra treet og en gris som kommer rett fra sommerferie og har spist nøtter og andre gode saker. Men her figurerer koteletter fra en vintergris, og da sømmer det seg med en siste-rest-av-vinter-saus, flust med sennep og gjerne en klunk med noe fra en nedstøvet flaske innerst i skapet. Der bikinien for øvrig også gjemmer seg. Den sesongen får heller vente. 

Jeg tok den forresten i Australia.
Da kan jeg med andre ord bruke resten av året på smørstekte koteletter og fløtesauser - en uventet bonus.

 Jeg bare tuller - det blir vel med den ene fløtesausen. Denne uken.

Svinekoteletter med senneps- og fløtesaus
2 porsjoner
Dette blir ganske mye saus - da har du litt til overs som kan fryses. Når sausen er kald, putter du den bare i en frysepose eller plastboks og hiver den i fryseren. Husk å merke beholderen med hva den inneholder - jeg finner hele tiden mystiske pakker i fryseren som ikke avslører hva innholdet består av før jeg vel har tint dem, og da var de ikke nødvendigvis akkurat det jeg hadde håpet eller satset penger på ...

25 g smør
1 ss olivenolje
salt og pepper
2 svinekoteletter
2 fedd hvitløk, most med den flate siden av en kniv
2,5 dl hønse- eller svinebuljong
1,5 dl kremfløte
1 kvast salvie
1 1/2 ss grov sennep
1 1/2 ss Dijon-sennep
en klunk med konjakk, whisky eller calvados (valgfritt)

Varm smør og olje over middels sterk varme i en stekepanne. Gni inn kotelettene med salt og pepper, og når fettet i pannen skummer, har du i kotelettene og hvitløksfeddene. Brun kotelettene på begge sider, og stek dem så videre til de er gjennomstekt. Snu dem én gang.
Fisk kotelettene ut av panna og legg dem på en tallerken som du dekker med aluminiumsfolie. Hell bort mesteparten av fettet i panna, men ikke alt. Plasser panna på den varme plata igjen, og ha oppi buljongen. La det putre i vei til buljongen har kokt litt inn, og tilsett så fløte og salvie. Kok videre noen minutter, og tilsett så sennepene og den valgfrie klunken. Smak til sausen, den skal være ganske sterk på sennepssmak. Server sausen til kotelettene, jeg spiste en rødbetesalat ved siden av. Poteter eller langkornet kokt ris er heller ikke feil her.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med tomatsaus og karamellisert sjalottløk.

Ja, hvorfor ikke bruke en times tid på et smørbrød?

Inkluderer du tiden det tar å lage kjøttkaker også, kan vi snakke om et halvdagsprosjekt av et smørbrød. Men slapp av, du trenger ikke å lage kjøttkakene selv. Mamma lagde den som figurerer på bildet her.

Du kan fri til snille foreldre, kjøpe ferdiglagde kaker eller lage selv. Dette er et liberalt smørbrød, den perfekte kombinasjon av norsk grovbrød, karbonadesmørbrød og sjalottløk, med litt amerikanskinspirert tomatsaus som fungerer som ketsjup, bare ti ganger bedre, pluss litt mozzarella. Kort sagt: Smørbrød som er verdt strevet.

Det viktigste er sjalottløken. For hva ville vel et karbonadesmørbrød vært uten stekt løk? En naken karbonade på en (ofte kjip) skive brød. Karamelliser av hjertens lyst, og ikke glem at løk er omtrent den eneste norske grønnsaken i butikken for tiden - britene kaller månedsskiftet mars/april "the hungry gap" - lite å finne i jorda, lite er fortsatt godt i potetkjelleren / på kjølelageret. Men jeg holder motet oppe - om kun to små måneder kan man lage dette til middag hver dag. Perspektiv, folkens.

Imens kan du friste smaksløkene med et veritabelt tårn av et smørbrød, som funker som middag, lunsj, brunsj eller en særdeles sen frokost - her får du servert grønnsaker, kjøtt, brød og ost i én og samme fantastiske pakke. Vakkert er det ikke, men at du vil syns det smaker godt, det tør jeg vedde alle mine framtidige aspargesmiddager på.

Norsk-amerikansk kjøttkakesmørbrød med karamellisert sjalottløk og tomatsaus
per smørbrød
Jeg har skrevet oppskriften per smørbrød, men den er enkel å doble, tredoble eller gjøre enda større, f.eks. ut fra hvor mange kjøttkaker du har tilgjengelig. Osten er ikke spikra, så du kan godt bruke en skarpere ost, som parmesan. Jeg tok det jeg hadde til overs i kjøleskapet (som vanlig!), dette smørbrødet er nemlig som skapt for å bruke opp rester, både etter søndagsmiddager, brødleiver, osteklokker og pastasauser.

2 skiver grovt brød

1 kjøttkake

1 dl tomatsaus (min favoritt er pizzasausen min, oppskrift her, men du kan bruke ferdigkjøpt for å korte ned tilberedningstiden)

omtrent 50 g mozzarella, grovrevet

Karamellisert sjalottløk:

4 sjalottløk, skåret i tynne skiver

1 ss smør

1 ss olivenolje

salt og nykvernet pepper

Del kjøttkaken i to på langs og ha den i en liten bolle med tomatsausen. Vend kjøttkaken i sausen. Sett til side, og lag karamellisert sjalottløk: 

Smelt smør og olje i stekepanna. Tilsett løk og en klype salt og litt nykvernet pepper, og stek på lav varme til løken er gyllenbrun og smørmyk, omtrent en halvtime.

Forvarm grillelementet i ovnen til 200 grader. Legg inn brødskivene først, og rist dem et par minutter. Ta dem ut med stekespade og legg de to kjøttkakehalvdelene i tomatsaus på den ene brødskiva. Dander litt karamellisert sjalottløk på toppen og avslutt med revet mozzarella. Stek smørbrødet til osten har smeltet, omtrent 5 minutter. Pass på den "nakne" skiva så den ikke blir svidd, du kan godt ta den ut litt før den fylte skiva. Legg den "nakne" skiva oppå den fylte som lokk, og pynt gjerne med noe grønt. Jeg hadde basilikum for hånden, men karse ville vært et svært godt alternativ. Server smørbrødet rykende varmt.

Tjukke, mørke sjokoladekjeks.

For nesten nøyaktig et år siden la jeg ut et innlegg med sjokoladekjeks her på bloggen. Omstendighetene var ganske triste, jeg var ganske trist, men kjeksene var gode, og det ligger en hel del terapi i å finne på noe med hendene i stedet for å falle for fristelsen til å sige ned på kjøkkengulvet og bestille upassende mengder pizza og synes synd på seg selv. Selv om jeg gjorde det også.

 I år, nesten på dagen et år siden de forrige sjokoladekjeksene, kommer det en oppskrift på en annen type sjokoladekjeks, i en annen, lykkeligere anledning: Jeg har fått ny jobb! Og ny leilighet! Og ny kaffetrakter! Og hva er da mer naturlig enn å bake et brett (eller fire) med sjokoladekjeks? Et retorisk spørsmål. I denne bloggerens verden er det, tydeligvis, aldri feil med sjokoladekjeks.

Da jeg kom hjem fra Australia, lå det en alltid like velkommen, brun pappeske fra Amazon og ventet på meg. Den inneholdt, i tillegg til en fascinerende bok om landet jeg akkurat hadde kommet hjem fra og en klassiker av Virginia Woolf, kokeboken til den amerikanske bloggeren bak Smitten Kitchen, Deb Perelman. Smitten Kitchen var den første matbloggen jeg begynte å lese, og har fortsatt å inspirere meg helt siden jeg oppdaget den for (gulp!) fem år siden. Har du ikke tittet innom der enda, kan jeg ikke få anbefalt den nok. Deb har en hyggelig tone med leserne sine og er en trygg kilde til oppskrifter som faktisk funker overraskende godt. Oppskriftene i kokeboken er intet unntak, og disse kjeksene er hentet derfra. Og nei, det er ingen sponsing bak dette innlegget, bare entusiasme for en veldig god bok, og noen veldig gode kjeks.

Jeg gjorde noen endringer, basert på mitt noe slunkne kjøkkenskap rett etter flytting, og om kjeksene ser noe "rustikke" ut, så kan jeg skyte inn at de er kjevlet ut med en 1,5-liters brusflaske fylt med vann. Sånn for sikkerhets skyld.

Tjukke, mørke sjokoladekjeks
fra The Smitten Kitchen Cookbook av Deb Perelman
Deb bruker vaniljeessens, som er bedre enn vaniljesukker, men det var nå vaniljesukker jeg hadde i skapet, så da brukte jeg det. Har du essens, kan du bytte ut vaniljesukkeret med lik mengde essens. Dette blir ganske mange kjeks, men de har fått bein å gå på her og på jobb, og er like gode fem dager senere, så lag gjerne full porsjon, omtrent 60 kjeks, selv om det høres mye ut. 

375 g hvetemel
55 g bakekakao
1/2 ts bakepulver
3/4 ts salt
1 ts vaniljesukker
225 g smør, romtemperert
300 g sukker
2 store egg

Bland  de tørre ingrediensene i en middels stor bolle. I en annen, større bolle visper du smør og sukker lyst og luftig med mikser, før du tilsetter ett og ett egg og visper godt mellom hvert av dem. Tilsett de tørre ingrediensene gradvis mens mikseren går, til du har en godt blandet deig. Ta deigen ut av bollen og pakk den  i plastfolie, og legg den i kjøleskapet en times tid (eller lengre).
Forvarm ovnen til 180 grader og lag klar en bakeplate med bakepapir. Strø mel på bakebordet, skjær av en passelig stor bit av deigen og legg resten tilbake i kjøleskapet. Kjevle ut deigen til en tykkelse på omtrent en halv cm, og stikk ut kjeks i ønsket fasong. Ha kjeksene på bakeplaten, og stek dem i 11 minutter. Overfør dem forsiktig til rist for å avkjøles. De skal være litt myke i midten, og sprøere langs kanten.

Grønne wraps med hummus, spinat og avokado.

Det er rart med det, men å feriere kan innebære en ikke ubetydelig mengde stress. Du vil sikkert påstå at jeg ikke er spesielt god til å feriere, og dessuten veldig ubetenksom ovenfor alle de som ikke er på ferie akkurat nå, og det er en korrekt observasjon, men jeg blir alltid litt manisk når jeg har reist langt for å besøke et sted: Jeg. Må. Se. Alt.

Til nå har vi besøkt Brisbane, vært på vinsmaking i The Granite Belt, snorklet på Det store barriererevet og tittet rundt i lokale småbyer i nærheten av Hervey Bay, som Childers, Bundaberg og Gladstone. Jeg har holdt en pytonslange. Jeg har tatt de obligatoriske kengurubildene. Vi har sett en kjempeskilpadde komme opp av Stillehavet, dra seg langsomt (langsomt!) over sanden, grave en imponerende stor grop og legge titalls egg som liknet ping-pong-baller og som én dag vil bli titalls baby-skilpadder som mot alle odds skal ile nedover den samme stranda og komme seg ut på åpent hav levende. Vi har sett hvordan man fremstiller australsk rom. Jeg har fått brunfarge og myggstikk og sett minst én ukomfortabelt stor edderkopp. I de to resterende ukene av ferien skal vi få med oss Noosa, Fraser Island, Rainbow Beach, Sydney og Melbourne. Jeg har enda ikke sett koalabjørner eller emuer. Det er veldig mange gode kaffebarer i Melbourne. Blodtrykket øker litt bare ved tanken, mest fordi jeg gleder meg. Og litt fordi jeg må minne meg selv på å puste. Med magen.

Magen, ja! Dette er jo tross alt en matblogg! Løst relatert til feriestress er disse godbitene her, som umiddelbart senker skuldrene: Du er fem minutter unna en både sunn og grønn lunsj, såfremt du har noen tortillalefser til overs fra en tacokveld, litt hummus som lusker innerst i kjøleskapet, en trist rest feta og noen spinat- og persilleblader. Har du ikke spinat og persille, kan du forsøke deg med det du finner i kjøleskapet: Jeg tror ruccola ville være et ypperlig alternativ til spinat, og basilikum fantastisk i stedet for persille. Men nedenfor ser du altså hva Brendans australske kjøleskap inneholdt tirsdag formiddag, sånn omtrent klokka kvart på ett.

Tilfeldigvis er disse også super reisemat, pakket inn i aluminiumsfolie og stukket i veska. Det er neppe vanskelig å gjette hva som skjuler seg i denne turistens håndbagasje?

Wraps med hummus, spinat og avokado
nok til snacks for to eller lunsj for én

2 tortillalefser (jeg brukte fullkorn)
4 ss hummus (jeg brukte denne oppskriften)
2 never babyspinat
en ss flatbladet persille, finhakket
1 moden avokado, delt i to (fjern steinen)
40 g feta, smuldret
en halv sitron
nykvernet pepper

Varm tortillalefsene etter ønsket metode (jeg kjører dem på full effekt i mikroen i omtrent 30 sekunder). Gjør følgende med én og én lefse: Legg tortillaen på et flatt underlag (som en brødfjøl), og smør 2 ss hummus på den. Fordel en neve babyspinat og halvparten av den finhakkede persillen på tortillaen. Ta den ene halvdelen av avokadoen og skjær den i tynne skiver, og fordel skivene oppå spinaten og persillen. Strø halvparten av fetaen over det hele, skvis over litt sitronsaft og kvern litt pepper over til slutt. Rull sammen tortillaen, og gjenta metoden over med den gjenværende tortillalefsen.

Smoothie med mango og lime.

Det bugner av mango i Queensland. Sesongen begynner å dra seg mot slutten, og nå er frukten både billig og så moden at du kan lukte pickup-ene som står og selger langs stranden, på lang avstand. Jeg er blitt behørig bitt av mangomanien, og det er sjelden en frokost uten et lite mango-pinnsvin til hver av oss på bordet. 

 Som med det meste av frukt i sesong, er mangoen aller best helt alene, og man bør nesten være alene selv også ... stikkordet er "saftig", og det gjelder både hender, overarmer og i grunnen resten av overkroppen også. Og muligens andre personer i umiddelbar nærhet. Men det er verdt hver klissete dråpe.

Det er en liten kafé langs strandpromenaden her som selger god kaffe, tjukke skiver bananbrød og akkurat nå, en mangosmoothie. Det er helt klart en feriesmoothie, basert som den er på iskrem i tillegg til mango og pasjonsfrukt, og det er noe eget med å kjøpe et digert plastglass med sugerør og sette seg på en benk, slurpe smoothie, skue ut over Stillehavet og klø iherdig på myggstikkene sine (myggstikk! I februar!). Men man kan ikke spise iskrem til frokost hver dag, og derfor har jeg klekket ut en yogurtbasert variant av den nye favorittdrikken min, med lime i stedet for pasjonsfrukt.

 Iskrem i smoothie er godt, men skjuler faktisk litt av den fantastiske mangosmaken. Yogurt naturell spiller en bedre birolle til frukten, syns jeg, og får fram sødmen i en tropisk frukt som mango. Smak imidlertid på smoothien før du serverer, for mindre modne mangoer er ikke alltid like søte. Dersom du syns smoothien kunne vært litt søtere, er det ingen ting i veien for å røre inn en teskje honning eller lønnesirup, for eksempel. Du kan alternativt bruke en søtet yogurt, som vaniljeyogurt. Jeg har også brukt en liten mengde yogurt her, som gir en litt mer tyntflytende konsistens, for virkelig å få fram mangosmaken. Det er ikke noe i veien for å øke mengden yogurt til f.eks. 4 dl i stedet for 3, smoothien får bare en mildere smak av mango. Prøv deg fram, og fortell meg om resultatet!

Til slutt noen flere postkort fra down under, Brendan som spiser fish & chips ved Stillehavet, stranden her i Hervey Bay og til slutt, enda et eksemplar av min nye favorittart, fullstendig avslappet.

Smoothie med mango og lime
2 til 3 porsjoner, gir omtrent en halv liter smoothie

1 mango (du kan også bruke frosne mangobiter du får kjøpt i pose, bruk omtrent 300 g)
1 lime
3 dl kjøleskapskald yogurt naturell

Del mangoen i fire biter, ved å føre kniven så nærme inn til steinen som mulig. Det enkleste er å lage "pinnsvin", dvs. å skjære et rutemønster i fruktkjøttet til hver bit, dytte fruktkjøttet opp fra skallsiden og så skjære løs terningene fra skallet (se bilde nr. 3 ovenfra). Ha mangoterningene i en blender.
Del limen i to halvdeler, og skvis saften av den ene halvdelen oppi blenderen med mango i. Tilsett yogurt naturell og kjør alt til en jevn blanding.
Hell smoothien i serveringsglass, og skjær den gjenværende halvdelen av lime i båter eller skiver og bruk den til å garnere glassene.