Greske kjøttkaker (kaftedakia) + tomatsaus.

I morgen sitter jeg på et fly til Budapest, der palmehelgen blir fylt av jazz og gulasj. Værmeldingen sier regn og fem grader, jeg burde si at det ikke finnes dårlig vær og så videre, men ærlig talt prøver jeg i stedet å tenke at blir det skikkelig ille, kan jeg jo sitte på kurbad hele dagen.

Jeg vet skammelig lite om det ungarske kjøkken, og har gjort noen undersøkelser som ikke bunner ut i stort annet enn gulasj, men da vet jeg jo i det minste hva jeg skal kjøpe inn mens jeg er der. Tror ikke man kan få for mye paprikapulver!

Skal jeg forsøke meg på gulasj syns jeg det bør vente til jeg har observert den i sitt rette element, så derfor blir det noe helt annet til middag i dag, en oppskrift fra et land der det ikke er fem grader og regn, men til gjengjeld en statsgjeld på 144 prosent av BNP. (Bitter? Bare hvis det regner hver dag i fem dager i strekk.)

Ingrid foreslår en blanding av kjøttdeig og medisterdeig i originaloppskriften på disse greske kjøttkakene, jeg har store problemer med medisterdeigen de har på Ica (land? Produksjonsdato? Noe?), derfor ble kjøttkakene mine laget på kun kjøttdeig. Du må gjerne prøve deg med medisterblandingen, forholdet er 300 g medisterdeig til 400 g kjøttdeig. Noen av disse kakene ble pizzafyll dagen etter, delt i mindre biter og med selskap av smørstekt sopp. Får du også rester (dette blir ganske mange kjøttkaker), kan jeg sterkt anbefale pizza dagen derpå.

Greske kjøttkaker (kaftedakia)
inspirert av Ingrids matminner av Ingrid Espelid Hovig
4 porsjoner

700 g kjøttdeig
3 tykke skiver loff uten skorpe
1 løk
1 egg
1 ss olivenolje
1 ts salt
1 ss sitronsaft
2 ss hakket persille
1/2 ts oregano eller 2 ts spisskummen (jeg brukte oregano)
1/2 ts pepper
smør og olje til steking

Bløt loffen i vann i ca. 10 minutter. Klem vannet ut. Kna sammen kjøtt, loff, finhakket løk, egg, olje, salt, sitronsaft, persille og krydder. La farsen hvile i ca. 20 minutter. Form små boller. Stek dem brune og gjennomstekte i en blanding av smør og olivenolje.

Tomatsaus
loc ibid.
2 ss olivenolje
3 fedd hvitløk
1 boks hakkede tomater
2 til 3 ss tomatpuré
1 ts dijonsennep
1 ss pepperrot (på tube)
salt og pepper
eddik etter smak

Rens hvitløken, og la feddene frese på svak varme i oljen i 10 minutter. De skal ikke bli brune. Ha hakkede tomater, tomatpuré, sennep, pepperrot og hvitløk i en food processor (jeg brukte stavmikseren), og kjør til en jevn saus. Hell sausen tilbake i kjelen og la den småkoke lenge (min sto på platen i ca. 2 timer). Smak til sausen med salt, pepper og eddik (jeg droppet eddiken). Server sausen til de greske kjøttkakene.

Gratinert løksuppe.

Hjertet mitt banker for gratinert løksuppe. Det var nemlig nettopp denne franske delikatessen som figurerte som forrett da jeg på ellers klassisk norsk vis ble innlemmet i de voksnes rekker, gjennom konfirmasjonen. Hovedrett var stek og desserten var rips med vaniljesaus, og jeg husker man kunne se hjertet til tante synke da hun fikk høre hva konfirmanten hadde bedt om til forrett. Det falt nemlig på henne å skrelle løk til 30 suppeporsjoner.

Jeg er veldig usikker på akkurat hvorfor jeg ville ha løksuppe denne dagen ... Løksuppe, liksom? Hva med rekecocktail? Eller om det absolutt måtte være flytende, blomkålsuppe? Antagelig mente jeg det ville være meget sofistikert å feire min inntreden i voksenverdenen med en skikkelig kosmopolitisk entrée.

Men i ettertid er jeg glad for å ha et helt spesielt forhold til noe så godt, og så rørende enkelt.
En hit blant såvel konfirmanter i fint selskap som klissvåte turgjengere på en tirsdag. Eller torsdag. 

Løksuppe
fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig
4 porsjoner

ca. 500 g løk (mellom 5 og 7 stk.)
2 ss olje
1 l buljong (vann + terning)
1 laurbærblad
1/2 krm pepper
1 ts timian
(salt)
Til gratinering:
4 loffskiver, gjerne ristet
2 dl revet ost (jeg brukte vellagret Jarlsberg)

Rens løken og skjær den i tynne skiver. Varm oljen i en gryte. Ha løken i og brun den til den er lys brun og mør. Spe med kraft og ha i krydder. La suppen småkoke i 5 til 10 minutter. Ta opp laurbærbladet og smak evt. til med salt. Nå kan man velge om man vil gratinere suppen rett i suppebollene, eller gjøre som jeg gjorde, og putte hele gryta i ovnen med loffskivene i. Dette blir hakket mindre elegant, men er en fin metode dersom du er redd for suppebollene dine eller vil spare bittelitt tid. Legg uansett loffskiver med revet ost på, i suppen, og gratiner ved 275 grader i ca. 10 minutter. Serveres omgående.

Det blide sørland.

Man blir vel nært knyttet til stedet man lever ut sin studenttilværelse på, uansett hvor det måtte være her i verden ...

For meg vil Kristiansand alltid være himla bra. Og CB vil alltid være nostalgiens leskedrikk.

Vi liår det!

Salte havrekjeks.

Dette er ikke de første ostekjeksene som figurerer på denne bloggen, snarere tvert i mot: Du kan se andre sprø småtasser både her og her. Disse er imidlertid såpass avhengighetsskapende at jeg føler det ville være slemt å ikke spre budskapet: Lag dine egne kjeks! Særlig hvis du planlegger ost- og vinkveld! Jeg skal ikke prøve å få deg til å yste din egen emmentaler eller gjære din egen vin, men karbohydratelementet er så lett å lage selv at det er en fryd. Rør sammen, kjevle ut, stek.

Det er nesten så det hele kan gjøres mens vinen luftes.

Havrekjeks
fra 101 Cookbooks


85 g havregryn
300 ml helmelk, varmet til kokepunktet (jeg brukte lettmelk, uten problemer)
55 g romtemperert smør (jeg brukte margarin)
4 ss rørsukker
3 ts bakepulver
2 ts knuste anisfrø, valgfritt (jeg hadde ikke disse, så sløyfet dem)
1/2 ts finkornet havsalt
155 g sammalt rug grov
190 g hvetemel, pluss litt ekstra til utbaking
mer havsalt til pynt

Ha havregryn og den varme melken i en bolle, bland godt og la stå til det hele er avkjølt (Heidi tipser om å putte bollen i fryseren i 35 minutter, det gjorde jeg og det kan anbefales hvis du har dårlig tid / er like utålmodig som meg). Rør inn smør, sukker, bakepulver, anisfrø, salt og rugmel. Spe med hvetemelet helt til du har en fast deig. Plasser deigen på bakebordet og kna den til du har en jevn deig.
 Forvarm ovnen til 245 grader. Del deigen i to, og kjevle ut hver del meget tynt. Det er den eneste måten å få skikkelig sprø kjeks på! Ta deg en pause dersom deigen blir vanskelig å jobbe med. Skjær ut kjeks i ønskede former (jeg brukte pizzahjul til firkantede kjeks og et melkeglass til runde) og plasser på bakeplater dekket med bakepapir. Strø over litt havsalt, og stek kjeksen i ovnen i ca. 14 minutter, til de er gyllenbrune og ser passelig sprø ut. Heidi instruerer deg om å snu kjeksene etter 9 minutter, slik at de blir skikkelig sprø, men jeg prøvde både med og uten snu-metoden, og kan rapportere at sprø ble de uansett. Det viktigste her er nok å kjevle deigen tynt nok. La kjeksene avkjøles helt før du flytter dem over i lufttett boks. All ost vi har testet dem med, har funket utmerket. Server derfor med favoritten din. Og gjerne et glass vin.

Sjokolademakroner med limefyll.

Dette er en historie om utålmodighet. Min egen utålmodighet som sådan. 

Fra tid til annen blir jeg spurt om jeg ikke kunne tenke meg å bli lærer. Et slikt spørsmål følges opp av en todelt reaksjon fra min side: Først får jeg et sjokkskadet uttrykk i ansiktet, som deretter påfølges av et grynt og en kort kommentar om at det, det, har jeg ikke tålmodighet til.

I tillegg er jeg livredd unger. Fins det egentlig noen slemmere små mennesker der ute? 

Jeg tror spørsmålet kommer fordi pedagog jo er et yrke mange med språkutdanning velger seg. Og ære være dem for det. Det er tross alt på grunn av et par knall engelsklærere at jeg fant ut at lingvistikk var tingen, og det er akkurat derfor jeg ikke vil bli et uhyre som skaper språkhat blant de fremtidige generasjoner i ung alder. 

Selv om jeg innser at den røde tråden begynner å bli farlig tynnslitt her, vil jeg allikevel føre mangelen på tålmodighet over og inn på kjøkkenet, og la den forklare grunnen til at det er så dårlig med hjemmelaget béarnaisesaus og butterdeig på denne bloggen. Jeg tar tross alt forholdsregler, sånn mentalt sett. Det er også derfor jeg fram til i går ikke hadde prøvd å lage franske makroner, macarons, rett og slett fordi jeg antok jeg kom til å sprenge opptil flere viktige blodkar i løpet av prosessen.

Ingen blodkar er så vidt jeg vet gått i luften, det er riktignok noen sprekker i makronskallet men visse kosmetiske lyter må man kunne overse, for dette er gode saker. Dersom du er skeptisk til kombinasjonen sjokolade og lime, syns jeg du bør ta utfordringen.

Du og blodkarene dine vil sannsynligvis komme helt uskadd fra det.

Sjokolademakroner med limefyll

fra Isabellas, nr. 3 mai/juni 2010

100 g mandler

180 g melis

10 g kakaopulver

3 eggehviter
50 g sukker

Fyll:

200 g ferskost (jeg brukte Philadelphia)

3 ss melis

finrevet skall av 1 lime

litt limesaft

Pynt:

2 ss kakaopulver

Mal mandlene til mandelmel og bland dem med melis og kakao. Pisk eggehvitene helt stive med sukkeret, og bland forsiktig sammen med mandelmassen. Legg bakepapir på en bakeplate og sprøyt massen ut i små kaker (ca. 4 cm i diameter) med en sprøytepose. Sikt litt melis over og la kakene hvile i ti minutter, mens du forvarmer ovnen til 170 grader. Rør sammen ferskost og melis, limeskall og limesaft til en myk masse. Stek kakene i 10 minutter, og avkjøl dem helt før du fyller dem med limekremen. Dryss over kakaopulver til slutt.

Kardemommekake.

 

Det har seg sånn at jeg ble tjuefem år forrige lørdag.

Det ble feiret med pizza og spreke viner på Lofthus Samvirkelag, i selskap med gode venner og en skrekkslagen kjæreste (han har et ansiktsuttrykk vi kaller "the dear face", som kommer til sin fulle rett når han er ute i Oslo), før vi dro på Fru Hagen og jeg ble nostalgisk med tanke på alle de kveldene jeg sto og svettet i sprengkulda med kanskje litt falsk legg utenfor Trompeten. Men nok om det. Er femogtjue nå. Nostalgien er såvidt begynt.

Dette var for øvrig ikke bursdagskaken min, mamma lagde en super valnøtt-, sjokolade- og appelsinherlighet som forsvant i dragsuget av å være et kvart århundre og tilhørende viderverdigheter. Dette var en trøstekake, etter det som på klingende norsk kalles en epic fail av en ingefærkake (og litt fordi jeg følte meg gammel). Jeg var inspirert av Molly, som for litt siden bakte muffins med fersk ingefær i (med skallet på!), og bladde meg fram til det jeg trodde skulle bli en knakandes god formkake med den tiltalende roten revet i.

Jeg ønsker ikke å utbrodere noe særlig videre, og kan nøye meg med å si at jeg er glad det eksperimentet ble opp- og avgjort før jeg fylte år. Noe er det greit å kunne tilskrive ungdommelig lettsinn.

 Denne kaken, trøstekaken, er et helt annet beist. Den er såre enkel og såpass god at du kanskje ikke tør tro det når du står der og røren den sammen.  Da kan du tenke tilbake på tidligere kjøkkenmisser, som involverte pakkevis med egg, økologisk rørsukker og nydelig fersk ingefær, men som allikevel endte opp i søpla, og så kan du nyte hvor enkelt det kan være å bake kaker.

Nesten like enkelt som å fylle år og få spandert frokost og kaffe på United Bakeries. Og det er lett, det.

Kardemommekake
fra Den rutete kokeboken av Ingrid Espelid Hovig
1 liten formkake

4 dl hvetemel
2 ts bakepulver
1/2 ts kardemomme (jeg brukte litt mer, det er tross alt en kardemommekake!)
1 1/2 dl sukker
2 ss smør eller margarin
2 dl melk
Pynt:
perlesukker og hakkede mandler

Bland de tørre ingrediensene til kaken i en bolle. Findel smøret eller margarinen i melblandingen med fingertuppene. Ha i melken og rør raskt sammen. Fyll røren i en smurt og strødd avlang form på ca. 1 1/2 l, eller i en springform med 24 cm i diameter. Dryss på perlesukker og hakkede mandler. Stek kaken på rist på nederste rille i ovnen ved 200 grader i ca. 30 minutter. La kaken ligge under et klede mens den avkjøles. Server den nystekt og lunken. Den holder seg også godt til neste dag.

Ut på tur.

Gulrotsuppe med appelsin og ingefær.

I tillegg til at det er sunt, er jo det morsomste med gulrøtter på denne tiden av året fargen. Ute går det i grått og hvitt, på klesfronten må man ennå se langt etter noe som minner om sommerlige kulører og på tallerkenen, ja der råder gjærbakst og ertesuppe og sopp. Gode ting, bevares, men ikke akkurat mat som bokstavelig talt lyser opp i vintermørket (kulinarisk sett gjør de selvsagt det, da!). 

Da er det fint å kunne finne fram gulroten til middag (eller lunsj, for den saks skyld). Den er mer smakfull og hakket mer diskret enn å ta på seg et klesplagg i samme farge, og mobbefaktoren er lavere enn om du skulle finne på å farge håret i en liknende nyanse, i et desperat forsøk på å jage (skremme?) vekk vinteren.

For det er jo en kjent sak at roper du på sommer'n, så kommer'n, og spiser du nok gulerøtter, kan du bare droppe solariumet.

Gulrotsuppe med appelsin og ingefær

inspirert av Den lille økologiske matboken av Nina Dreyer Hensley, Jim Hensley og Paul Løwe

4 porsjoner

2 ss smør

2 løk, skrellet og hakket

3 cm ingefær, skrellet og hakket

6 gulerøtter, skrellet og hakket

1 l hønsekraft (buljongterning her)

saften av to appelsiner

salt og pepper

gressløk, til garnityr

Varm smøret i en gryte og fres løk og ingefær til løken er myk. Ha i gulerøtter, kraft og appelsinsaft.La suppen småkoke i 20 minutter. Mos suppen i en blender eller kjøkkenmaskin til den er glatt (jeg brukte stavmikseren). Smak til med salt og pepper, og server suppen i varme boller. Garner gjerne med litt gressløk.

Nybakt.

Noen godgjærede kjøkkenøyeblikk fra uken som gikk.

Så dro vi på fjellet.

Fleskepannekaker + ertesuppe.

Ordet "flesk" er ikke akkurat den største appetittvekkeren det norske språket har å by på. Assosiasjonene går fort mer i retning av bilringer og slankekurer enn fristende mat, og jeg tror det er derfor jeg alltid har vært skeptisk til fleskepannekaker. For hva er det egentlig å være skeptisk til? Bacon og pannekaker i skjønn forening er jo ikke noe å være redd for. Selv om det kan få bilringene til å skjelve.

Som vanlig når det kommer til tradisjonsrike retter, liker jeg å henvende meg til selve guruen, kvinnen i mitt kjøkkenliv, persille- og torsketungeentusiasten framfor noen. Mamma kjøpte Ingrids matminner til meg på årets mamutsalg (hun kjenner meg godt, min kjære mor), og i den boken skriver Hovig at hun ikke ser noen grunn til at ikke dagens unge skal kunne fristes av disse "lubne, eggegule kakene". Jeg vil gjerne få rekke hånden i været og si at jeg er nå blitt omvendt, og at jeg også mistenker på det sterkeste at den største baconelskeren jeg kjenner også kommer til å sette stor pris på denne herligheten når jeg er tilbake i Cambridge og kan videreføre tradisjonsrik, norsk pannekakefilosofi også der.

I mellomtiden blir det nok flere middager med fleskepannekaker og ertesuppe her i vinter-Oslo. Mer varmende kosemat skal du lete lenge etter!

Klassisk følge til fleskepannekaker er jo ertesuppe, så du finner også oppskrift på det nedenfor. Husk å legge ertene i bløt dagen før du planlegger dette herremåltidet!

Fleskepannekaker
fra Ingrids matminner
ca. 3 porsjoner

Jeg brukte vanlig bacon, og trengte dermed ikke å koke ut flesket som beskrevet i oppskriften nedenfor. Hvis du også bruker bacon, kan du hoppe rett til tredje avsnitt etter at du har laget røren.

1 1/4 dl hvetemel
1/4 ts salt
5 dl melk
4 egg
finklipt gressløk
ca. 200 g lettsaltet sideflesk

Ha melet og saltet i en helt tørr bolle. Tilsett 3 1/2 dl av melken og rør til røren er glatt. Ha i resten av melken. Visp så i ett egg om gangen. La røren svelle i minst 30 minutter. Bland i finklipt gressløk. Skjær flesket i skiver og del skivene i 2 til 3 cm brede biter.

Hvis flesket er svært salt må det kokes ut. Legg fleskebitene i stekepannen og fyll på kaldt vann. Gi fleskebitene et godt oppkok. Sil vannet av og tørk fleskebitene i kjøkkenpapir. Gjør stekepannen ren.

Stek fleskebitene lysebrune. Legg flesket på en tallerken. Ha litt av fettet i stekepannen og øs en god øse røre over. Stek kaken på svak varme til den er lys brun på undersiden, snu den, og stek den på den andre siden. Fordel litt av flesket over og brett kaken i fire. Stek resten av røren på samme måte. Server med ertesuppe (oppskrift nedenfor).

Ertesuppe

loc.ibid

4 til 6 porsjoner

4 dl gule erter, ca. 350 g

vann + 1 ss salt, til bløting

kaldt vann

1 løk

1/2 ts timian

salt kjøttkraft (jeg må ærlig innrømme at jeg brukte buljongterning ...)

1/2 purre

pepper

La ertene ligge i bløt i saltet vann natten over. Tøm ut bløtevannet og skyll ertene. Fyll på nytt kaldt vann så det dekker ertene godt. Kok opp. Skum godt. Ha i grovhakket løk og timian, og la ertene småkoke til de er møre, 1 til 1/2 time. Bland i salt kraft (eller buljong) til suppen er passe tykk. Finsnitt purren og la den koke med de siste 10 minuttene. Smak suppen til med pepper, og reguler saltsmaken med den salte kraften, eller smak til med salt. Kjøttrester fra svineknoker, eller annet salt kjøtt, kan skjæres i små terninger og blandes i. Eller bland i en kjøttpølse i terninger. 

Potet- og rosmarinbrød.

Det er bare å innrømme det med én gang: Surdeigen jeg såvidt nevnte i forrige innlegg, endte opp i sluket. Ikke magasluket, men sluket i utslagsvasken.

Den luktet oppkast.

Normalt er jeg rimelig dårlig på nederlag. Hvis noe ikke funker, foretrekker jeg å droppe tanken på det fullstendig i stedet for å risikere flere smeller av samme sort. Positiv tenkning er ikke for pyser. 

Men!

Jeg kan ikke la denne hersens surdeigen knekke meg, rett og slett fordi surdeigsbrød er for godt til å avskrives. Jeg skal imidlertid ta en liten pause før jeg prøver på nytt, og denne pausen må jo fylles med brødmat allikevel (jeg tror inntaket karbohydrater har økt cirka 220 prosent siden jeg kom hjem til Norge). Og det er her disse småbrødene kommer inn. På en meget god måte.

 Mamma hadde med seg noen i Kollen på lørdag (også kjent som tåkens dag), men de trenger ikke selskap av Marit Bjørgen og en million andre skiglade nordmenn i kø for å kunne nytes som de rosmarinduftende godsakene de er.

Potet fra middag dagen før var grunnen til at disse kom på bordet på fredagskvelden, men som du ser av oppskriften under, er det ingen skam å koke noen kun til baking. Ei heller å bruke et glass med tørket rosmarin som mamma sannsynligvis har hatt i skapet siden VM i åttito.

Potet- og rosmarinbrød

fra Tradisjonelt av Borghild Fiskå og Ruth-Hege Holst

16 små brød

2 middels store poteter

50 g gjær

3 dl potetvann

2 dl vann

2 ss olivenolje

2 ts salt

1 ss valmuefrø (jeg hadde bare sesamfrø, og brukte det i stedet)

1 ss finhakket rosmarin, eller 1 ts tørket

3 dl rugmel

7 til 8 dl hvetemel

ev. semulegryn til pynt

Skrell potetene og skjær dem i biter. Kok dem møre, slå av potetvannet og ta vare på det. Mos potetene med en gaffel. Avkjøl. (Alternativt kan du bruke kokte poteter som ble til overs fra middagen. Da trenger du bare å mose dem.)

Smuldre gjæren i en bakebolle. Varm opp potetvann og vann til fingervarmt. Hell væsken over gjæren og rør den ut. Ha i poteter, olivenolje, salt, valmuefrø, rosmarin og rugmel. Arbeid inn hvetemel til passe konsistens. Elt deigen godt, så den blir elastisk. (Dette var ikke så enkelt, deigen er litt klissete. Om den ikke kjennes superelastisk, går det allikevel greit å trille ut etter heving, så ikke fortvil.) Dekk deigen med et klede og la den heve i 1 time. Ta deigen ut på bakebordet. Del den i 16 emner. Rull emnene til glatte og jevne boller. Trykk dem litt flate og vend dem i semulegryn. Legg bollene på stekeplate dekket med bakepapir. Legg et klede over og etterhev bollene i 30 minutter. Stek dem ved 225 grader i 10 til 12 minutter. Avkjøl på rist.

Pasta med sopp og nøtter.

Nyheter først: Ferske(n)muffins og jeg har forflyttet oss til Norge for noen spennende vårmåneder i fedrelandet! Det hjemmekontoreres på pikeværelset i Oslo vest, jeg har endelig satt i gang prosjekt Surdeig (etternøling er tingen!) og når jeg ikke sitter foran pc-en, løper jeg rundt i snødrevet som en unge, drikker kaffe (GOD kaffe!), ser norske filmer på kino og drikker pils med fine venner som jeg får sett skammelig lite av når jeg er der borte på den der ... øya. Du vet.

Hjemmekontor betyr også mulighet til å lage lunsj hver dag i stedet for å stole på smørbrødbilen som dukker opp i Cambridge hver ukedag rundt klokken 11. Enn så lenge er det aller best å bare spise mammas hjemmebakte brød, ha omtrent 10 skiver Jarlsberg på, og drikke opptil flere glass ordentlig melk til. Men etterhvert har jeg et lass med klistrelappmerkede lunsjoppskrifter jeg gleder meg til å prøve, og her kommer den første: Pasta med norsk sopp, norsk persille og skikkelig italiensk parmesan.

(Det viser seg at sopp, persille og persillerot utgjør de eneste norskproduserte ferskvarene grønnsakhandleren på Vinderen har å by på, bortsett fra potet. Persillerotsuppe blir dermed neste post på programmet.)

Min lidenskap for hasselnøtter har jo kommet frem her tidligere (du trenger ikke gå lengre enn å hoppe ett innlegg bakover, faktisk), og denne oppskriften er intet unntak: Nøtter + bacon stekt med balsamicoeddik = klarer ikke slutte å spise.

Hjemmekontorering har med andre ord uante farer på lur. 

Pasta med sopp og nøtter
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal
4 porsjoner


150 g bacon i skiver
1 ss balsamicoeddik
75 g hasselnøttkjerner
2 sjalottløk, hakket
olivenolje
500 g blandet sopp, renset (og delt i biter eller skiver eller begge deler)
salt og pepper
400 g rigatoni, tortiglioni eller penne (jeg brukte store makaroni, med den bonus at hasselnøtter gjemmer seg inni og overrasker deg mens du spiser)
persille, hakket
parmesan, revet

Stek baconskivene til de er sprø, hell av fettet, drypp balsamicoeddik over og la den koke helt inn. Legg baconskivene på kjøkkenpapir og brekk dem i litt mindre biter. Rist hasselnøttkjernene i tørr panne, legg dem på et kjøkkenhåndkle og gni skallet av. Hakk nøttene grovt. Surr sjalottløken i olivenolje uten at den tar farge. Tilsett soppen og stek den godt. Ha i bacon og nøtter, la det steke et kort øyeblikk og ha på salt og pepper. Bland med nykokt pasta, og dryss over persille og revet parmesan.

Biscotti med hasselnøtter og rosiner.

Noen dager kan man ikke gjøre stort annet enn å bli hjemme, skru opp termostaten, ha vannkokeren på tilkallingsvakt og bake noe godt. Søndag var akkurat en sånn dag.

Det er rart med Cambridge. Få steder kan bli så gjennomført ufyselige som her, når vinden tar seg opp, men på mystisk vis ikke klarer å blåse bort regnskyene, og det i tillegg kun er noen få plussgrader, en temperatur som egentlig ville tilsi snø. Men snø har vi ikke sett. Her snakker vi isregn.

Det er da du finner fram litt god lektyre (jeg leser for øyeblikket The Help av Kathryn Stockett) og en god kokebok. De siste ukene har jeg laget mye fra Sarah Ravens Garden Cookbook, hun har delt inn boken etter både årstid og grønnsak/frukt (og nøtt), noe som funker veldig bra når kjøleskapet er fullt av savoykål og alt jeg egentlig, i all hemmelighet, har lyst på, er en solmoden tomat. Konfrontert med et helt kapittel om kål, må man liksom ta utfordringen, prøve allikevel. Kålhue som man er.

Kapittelet med nøtter har mange klistrelapper ved oppskrifter jeg har lyst til å prøve (flere enn kålkapittelet kan man trygt si!). Disse biscottiene har jeg planlagt å lage i lange tider, men så er det å ha 80 gram hasselnøtter og 40 gram pinjekjerner og 40 gram rosiner i huset på samme tid ... Det er overraskende vanskelig.

Men nå kan jeg altså si: Har du en søndag, noen gram nøtter og tålmodigheten til å ta et brett småkaker inn og ut av ovnen tre ganger før du kan knaske, er dette et utmerket slag å bake. Etterpå kan du dytte savoykålen enda litt lengre bak i grønnsaksskuffen.

Biscotti med hasselnøtter og rosiner
fra Sarah Raven's Garden Cookbook
ca. 24 biscotti

200 g hvetemel
salt
1/2 ts natron
1 ts kremortartari/vinstein
200 g demerarasukker
2 egg, pluss en ekstra eggehvite, lett vispet
80 g hasselnøtter
40 g pinjekjerner
40 g rosiner

Forvarm ovnen til 180 grader. Ha hasselnøttene på en bakeplate kledd med bakepapir, og rist dem i ca. 5 minutter. Ta dem ut av ovnen og over på et rent kjøkkenhåndkle, og bruk deretter håndkleet til å gni av skallet på nøttene. Sett nøttene til side. Sikt hvetemel, bakepulver, kremortartari/vinstein og en klype salt i en bolle, og rør deretter inn sukkeret og de sammenvispede eggene. Vend inn ristede hasselnøtter, pinjekjerner og rosiner. Deigen er ganske fuktig, så ta mel på hendene og form tre eller fire ruller (mine ble mer som, øh, leiver) ca. 18 cm lange og 5 cm brede, rett på bakepapiret på bakeplaten. (Jeg lagde de bare like lange som bakeplaten min, og brukte aluminiumsfolie til å lage en kant mellom dem, slik at de ikke skulle ese inn i hverandre (jeg har små bakeplater og en enda mindre ovn. Omtrent.).) Stek dem i 25 minutter, til de kjennes faste når du tar på dem. La biscottiene avkjøles i 10 til 15 minutter, og senk ovnstemperaturen til 140 grader. Skjær rullene i ca. 2 cm tykke skiver, og stek dem videre i 10 minutter til. Ta dem så ut og snu dem, før du setter dem tilbake i ovnen i 10 minutter til, eller til de er gylne (mine trengte litt lenger). Biscotti holder seg bra i lufttett boks.

Pannekaker og pyssel.

Feiret valentinsdagen i går. Med disse.

Fikk også verdens mest romantiske gave, et 1000-biters puslespill med Monet-motiv.

Spørs om det blir tid til blogging med all puslingen!

(Overskriften er forøvrig forholdet vårt i et nøtteskall.)

Muffins med kanelstrø.

Med tanke på denne bloggens navn, er det en stor skam at jeg ikke har en oppskrift på ferskenmuffins liggende og sive ute på det store Internettet. Jeg har imidlertid to andre muffinsoppskrifter (en med bringebær og en med jordbær), og her kommer en til, en jeg føler meg rimelig trygg på å kunne utpeke til min muffinsfavoritt. Med to forbehold: Den kommer etter mammas ananasmuffins uten ananas, som var noe av det første jeg fikk være med på å bake (på den tiden da Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia og hadde sin ivrigste tilhenger i en ung privatskoleelev fra Hampshire ved navn Brendan ...), og den kommer også etter mammas sjokolademuffins (med sjokolade), som vel var den neste varianten jeg fikk bryne meg på. (John Major var blitt statsminister, Brendan var skuffet. Imidlertid ikke så skuffet som han skulle bli i 1997.)

Britisk politikk til side (men det er jo så lett å skli inn på slike sleipe tema, og muffins er ikke helt unntatt kontrovers!): Dette er muffins som fungerer i mange forskjellige omgivelser (kanskje Maggie også hadde satt pris på en?). Bestefaren til Brendan satte i alle fall visstnok stor pris på å få dem som sending forrige helg, og ryktet sier at han spiste flere enn én. Grandtanten til Brendan, en ferm kvinne ved navn Muriel, var etter sigende også fornøyd, og fikk tid til å klage over både gikt og kolera imellom slagene. På søndagskvelden hadde vi et vennepar på middag, og etter en kjapp runde i mikroen gjorde disse muffinsene sitt inntog på spisebordet i form av dessert, servert med honningiskrem og en dæsj sitrussirup som var blitt til overs fra lørdagsfrokosten.

Maggie foretrekker visstnok banoffee pie som dessert, men jeg tror man trenger vilje av stål (eller jern, om du vil) for å si nei til kanel, smør og sukker i slik skjønn forening.

Muffins med kanelstrø
ca 15 muffins
inspirert av Muffins og kaker av Eirik Myhr (red.)
175 g smør, romtemperert
200 g strøsukker
2 store egg
375 g hvetemel
3/4 ss bakepulver
1/4 ts natron
en klype salt
1/2 ts nyrevet muskatnøtt
2 1/2 dl melk
Strøssel (dette blir mer enn nok, så putt resten i et glass med lokk og bruk på godsaker som grøt og kanelsnurrer):
100 g strøsukker
1 ts malt kanel
2 ss smør, smeltet

Sett ovnen på 180 grader, og smør et muffinsbrett med 12 fordypninger (jeg trengte 15 former, så brukte tre papirformer i tillegg). Rør smør og sukker lyst og luftig, og tilsett eggene, ett om gangen. Pisk godt mellom hvert egg. Sikt sammen mel, bakepulver, natron, salt og muskat. Ha halvparten i smør- og sukkerblandingen, sammen med halvparten av melken. Vend ingrediensene forsiktig sammen før du blander inn resten av melet og melken. Fordel deigen i muffinsformene, de skal være omtrent 2/3 fulle. Stek muffinsene i 15 til 20 minutter, til de er blitt lysebrune og kjennes faste når du tar på dem. Mens muffinsene steker, lager du strøsselet ved å blande sammen strøsukker og kanel. Når muffinsene er ute av ovnen, pensler du dem med smeltet smør mens de fremdeles er varme, før du strør kanel- og sukkerblandingen over dem. Muffinsene kan spises varme eller kalde, men er ekstra fantastiske varme med litt vanilje- eller honningiskrem til.