[skandinavisk brunsj i London]

For noen uker siden besøkte jeg min aller første "supper club", også kjent som "undergrunnsrestaurant" på godt norsk, et konsept som er like enkelt som det er genialt: Noen med skikkelig lidenskap for god mat og realt talent for å lage den (i dette tilfellet Signe Johansen, som har skrevet to kokebøker om skandinavisk mat, Scandilicious og Scandilicious Baking) serverer måltider hjemme hos seg selv eller hos en annen privatperson (i dette tilfellet hjemme hos trivelige Hannah i London) og mot betaling, som på restaurant, kan du melde deg på, møte opp og glede deg både over fortreffelig mat og interessante bordkamerater. 

Som regel er måltidet middag, men jeg følger Signe på Twitter og visste at hun også arrangerer brunsj, et måltid som jo er en fortreffelig unnskyldning for å spise så mye god mat som mulig, drikke et glass med noe sprudlende i og generelt sett få overtaket på dagen før den har kommet ordentlig i gang. Og så feiret vi jo midtsommer, selvfølgelig. En unnskyldning til store mengder mat må man jo innimellom ha.

Signes brunsj var som seg hør og bør basert på skandinavisk mat, og vi ble tatt imot med glass med akevittbasert Bloody Mary og bittesmå speltpletter med sild, rømme og dill. Siden litt av poenget med en undergrunnsrestaurant er å møte andre matglade, var dette en god anledning til å hilse på de andre rundt bordet, og det viste seg raskt at noe av det beste med denne måten å spise på, er menneskene du møter: Alle var blide, trivelige og interessante samtalepartnere, og det var ikke en eneste Gordon Ramsay i sikte.

Signe hadde sendt oss menyen på e-post på forhånd, og den senket ikke akkurat forventningene. Etter velkomstdrink og kanapé fikk vi servert gravlaks med salat, flatbrød (fra det lille surdeigsbakeriet Peter's Yard) og agurksalat, kombinert med en fresk rødbete- og speltsalat. Praten gikk om Australia, markeder i London, The Ribman og Skandinavia generelt -  når det bare er ti rundt bordet, får du  muligheten til å slå av en prat med hver enkelt. Man hadde anledning til å ta med et par flasker med drikke, noe flere rundt bordet også hadde benyttet seg av. Samtalene blir jo som kjent ikke kjedeligere av et par glass prosecco.

Så var vi over på den søte delen av måltiden, som begynte med hjemmelaget yogurt med supersprø granola i følge med en bringebærsmoothie med peanøttsmør. Deretter kom det et stort fat med rømmevafler fra kjøkkenet, og på bordet sto det krem og jordbær med sukker på parat. Bakevarene kom nå på løpende bånd, først kanelboller bakt på speltmel, og så noen svært avhengighetsskapende  og rykende varme kardemomme-donuts rullet i sukker, akkompagnert av kaffe fra Square Mile (som du kanskje husker jeg har nevnt på bloggen tidligere?) og te.

Måltidet ble avsluttet med en liten avskjedsgave, i form av små brownies, og vi fikk sjansen til å slå av en prat med Signe selv. Ingen brunsj i fremtiden uten donuts, sier jeg bare: Et kjøkkeneksperiment er i emning, på tross av at donut-oppskriften visstnok er en god bevart hemmelighet. Man får bare prøve seg fram - med tilhørende prøvesmaking.

Du kan lese mer om Signes brunsjer/middager her. Jeg betalte for meg selv og har intet å skjule (bortsett fra muligens et karbohydrat-relatert halvkilo ekstra). Anbefales!