Flerfarget appelsinsalat med vaniljesirup.

Bortsett fra forrige ukes muffins, har det ikke kommet så mye som en cupcake ut av stekeovnen her i huset. Jeg er sikkert ikke den eneste som behøver en liten kake- og dessertpause etter julefeiringen, ikke så mye på grunn av slankehysteri, men rett og slett fordi det plutselig blir mer spennende å fokusere på langkokte gryteretter og noe kortere skiturer, og mindre fristende å by på søte saker alle takker nei til fordi de skal gå ned tre kilo før måneden er over.

Nå er måneden snart over, og ikke vet jeg med kiloene, men noe som går unna her i huset er appelsiner. Som kjent er de på sitt beste akkurat nå, og hadde jeg fortsatt bodd i Cambridge hadde jeg antagelig stukket innom markedet, kjøpt Seville-appelsiner og kokt marmelade. Nå som jeg bor i Norge, der marmeladetradisjonen er mindre og Seville-appelsiner glimrer med sitt fravær, har det gått i salat, som dere kanskje har lagt merke til. 

Dette er imidlertid en dessertsalat, der "dressingen" er en fantastisk vakker, gyllen vaniljesirup og det ikke er et grønt blad i sikte. Denne retten handler om alt det beste med sitrus: Fargene, saftigheten og det evige pirket med å få bort den bitre, hvite membranen innenfor skallet. Finn med andre ord fram servietter, og en skarp kniv.

Noe kremete smaker godt til all syrligheten, jeg har i det siste laget mye hjemmelagd yogurt, en svært enkel prosess der du koker opp en liter helmelk, tar den av platen og lar den avkjøles til den er varm i stedet for kokende, rører inn seks spiseskjeer yogurt naturell og har på en lufttett boks som du setter på badegulvet noen timer eller natten over. Vips, så har du en liter tjukk yogurt. Gidder du ikke å være så innmari hippie, er gresk yogurt eller creme fraiche ypperlig også. Når jeg tenker etter, kunne en kule vaniljeis også skli lett inn på denne tallerkenen.

Valget er, som alltid, ditt.

Flerfarget appelsinsalat med vaniljesirup
to dessertporsjoner

1/2 dl demerarasukker
1/4 vaniljestang
saft av 1/4 sitron
1/4 dl vann
1 appelsin
1 blodappelsin

Ha sukker, vann, sitronsaft og vaniljestang i en liten kjele, og kok opp. Kok en kort stund (fem minutter omtrent) og ta så kjelen av platen og sirupen avkjøles ti minutter. Imens skreller du appelsinen og blodappelsin og skjærer bort alt av den hvite membranen (den gir en bitter smak). Skjær de skrellede fruktene i tynne skiver, og dander enten alt på ett fat eller fordel mellom to. Hell over den avkjølte sirupen og sett fatet i kjøleskapet til avkjøling minst en time, men det kan stå lenger. Server med noe kremete til, som yogurt eller creme fraiche.

Granateplemuffins med kruskakli.

Før jul kjøpte jeg to digre granatepler fra den lokale grønnsaksbutikken, med store ambisjoner: Miljøvennlig! Resirkulerbar! Julepynt! Mens jeg trasket hjem med de to durabelige fruktene i bomullsnettet mitt fra Daunt Books, glødet det litt av god samvittighet midt i all den globale oppvarmingen. Så kom januar, og endelig snøen.

Granateplene hadde ligget tre uker til pynt på et gullfat av plast da det slo meg at de kanskje fortsatt kunne brukes til matlagning. De var blitt tørrere i skallet, men luktet ikke bekymringsverdig og var fremdeles faste i fisken. Som jeg pleier, begynte jeg å slå opp på den aktuelle ingrediensen, i dette tilfellet altså granateple, i registrene i kokebokhyllen min, og ble umiddelbart fascinert av tanken på granateplemuffins, en oppskrift jeg fant i den vakre boken Frokost av Camilla Jensen.

Som sagt, så gjort, og siden jeg fikk noen psykedeliske muffinsformer med mariusmønster av gudbarnet mitt til jul, og det var skiføre og vel så det utenfor døren, ble granateplemuffinsrøren fylt i blå-, rød- og hvitstripede papirformer og satt i ovnen. Be ye not so stupid. 

Denne røren er ikke skapt for papirformer. Den er tung av granateplefrø, granateplesaft og kruskakli, og en skarve muffinsform har ingenting å stille opp mot når alt dette vel havner i ovnen. Moralen er: Bruk muffinsbrett, eller minst doble papirformer. Mariusmønsteret er valgfritt, men trivelig.

Et stekebrett fylt med rømt muffinsrøre og kun to gangbare muffins er ikke like stas.

Granateplemuffins med kruskakli
inspirert av oppskrift i Frokost av Camilla Jensen
nok røre til omtrent 20 små muffins

100 g smør
2 granatepler
3 egg
1 dl rørsukker
2 dl melk
5 dl siktet speltmel
2 ss kruskakli
2 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

Forvarm ovnen til 200 grader, og gjør klar et muffinsbrett eller doble papirformer på en bakeplate dekt med bakepapir. Smelt smøret og avkjøl. Mens smøret avkjøles, deler du granateplene i to og klemmer ut saft og frø i en bolle. Sil av 1 dl saft til bruk i muffinsrøren, resten av saften kan du f.eks. drikke. Gå gjennom frøene og fjerne eventuelle biter av den bitre, hvite membranen fra granateplene. Sett frøene til side.

Visp egg og sukker lyst og luftig, en stor bolle, og tilsett den 1 dl granateplesaft, det smeltede smøret og melken. I en separat bolle blander du resten av ingrediensene og vender disse kjapt inn i det våte. Rør til slutt inn granateplefrøene. Fordel røren i formene, de skal være omtrent tre fjerdedels fulle. Stek muffinsene i omtrent 15 minutter, til de er gyldne på toppen og en bakepinne (eller tørket spagettistrå, som jeg hadde for hånden) kommer ut så godt som tørr når du stikker midt i en av muffinsene (de skal være en anelse fuktige i midten).

Spinatsalat med blodappelsin og feta.

Det var først da jeg bosatte meg i England at jeg lærte om konseptet "dumbing down". På de britiske øyer har fenomenet i manges øyne, og særlig Brendans, gått for langt - det har strukket sine tentakler ikke bare inn i skoleverk og massemedier, men inn på helt banale områder som restaurantmenyer (er det virkelig nødvendig å fortelle restaurantgjester hvor mange kalorier hver rett inneholder - å måtte påpeke at en salat har færre kalorier enn en biff med béarnaisesaus?). Her i Norge har fenomenet dessverre også infiltrert fruktdisken, og resultert i navneskiftet for minst én frukt - det kan vel kun være et tidsspørsmål før granateplet lider samme skjebne. Men i dag skal vi snakke om blodappelsinen, nå kjent under navnet "rød appelsin".

 Jeg har en teori om at det er særskrivingsfeil rundt omkring i landets dagligvarekjeder som har fått frukt og grønt-avdelingene til å flyte over av blod og appelsiner, og dermed har framtvunget akkurat dette navneskiftet. Men det fine med blodappelsinen: Den er like god, uansett hva du kaller den. Særlig i salat, og spesielt i kombinasjon med salt feta.

Forrige uke sto denne salaten på spisebordet intet mindre enn tre dager på rad, og har du først kjøpt et nett blodappelsiner, en pose spinat og en blokk feta, ja da er veien fra tanke til tilfredsstillelse kort. Det mest kompliserte steget i tilberedelsen er å fange opp appelsinsaften på skjærefjølen når du har skåret frukten i skiver, og selv det byr ikke akkurat på den helt store utfordringen - du ender antagelig opp med et par teskjeer saft. Og har du glemt å ta på forkle, muligens noen dråper på den hvite genseren din også. Basert på, kremt, empiri. 

Mandlene jeg har brukt her, er Marcona-mandler, en type mandler med en litt annen konsistens enn den "vanlige" mandelen, nesten litt macadamia-aktig. Frykt imidlertid ikke, du kan bruke vanlige mandler i stedet, men bor du i Oslo, er Fromagerie på Majorstua* stedet å besøke for å få tak i Marcona-mandler - der har de små bokser med ferdig ristede vidundre til glede for mandelsnobber som undertegnede. 

Denne salaten har få ingredienser, men lyser kraftig opp mørke januarkvelder, og litt av poenget er å la de ulike komponentene være litt røslige i størrelsen - da føles det mer som et fullverdig måltid, selv om det strengt tatt kun er sitrus, spinat og sauemelksfeta dandert på en tallerken overstrødd med noen mandler. Men i januar trenger man, i tillegg til C-vitaminer, ofte noen forenklende, ikke fordummende alternativer. 

*Jeg kan for øvrig forsikre at Fromagerie ikke på noen som helst måte sponser denne bloggen, det er rett og slett bare en av de beste og triveligste matbutikkene i hovedstaden. Verdt opptil flere besøk! 

Spinatsalat med blodappelsin og feta

inspirert av Nigel Slater

1 god lunsj- eller middagsporsjon, eller nok til 2 forrettsporsjoner

1 blodappelsin

2 ss olivenolje

2 ss valnøttolje

nykvernet svart pepper

tre never spinat

en neve spirer

mellom 50 og 70 g feta, 100 g i tilfelle blåmandag

3 ss mandler, tørristede og gjerne Marcona-mandler

Skrell blodappelsinen og skjær den i tjukke skiver. Samle opp saften som renner ut på skjærefjølen, og ha den i en liten bolle sammen med oliven- og valnøttolje. Smak til med svart pepper. Vend blodappelsinskivene, spinaten og spirene i denne dressingen, og anrett så på én eller to tallerkner. Bryt opp fetaen i ganske grove biter, og strø oppå salaten. Avslutt med å drysse over mandlene. Server. 

Gravlaks.

Det du ser på bildet over, er antagelig det aller beste jeg lagde i hele 2013. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det er noe av det beste jeg har laget, punktum. I hvert fall med fisk. Og så bekymret jeg var! Matforgiftning, for kort graving, for lang graving, for stram fiskesmak, for lite smak av krydder ... Kan du komme på en gravlaksrelatert bekymring, er det svært sannsynlig at jeg har hatt den. Og derfor kan jeg nå berolige deg: Det er ingen heksekunst å grave sin egen laks. Og resultatet blir usannsynlig bra.

Her er det du trenger:

Og slik gjør du:*

Og da er veien kort til dette:

Og så dette:

  Det skjer nemlig noe ikke så rent magisk under de to lagene med plastfolie du pakker laksefiletene dine inn i tykt dekket av salt, sukker, knuste hvite pepperkorn og vel så knuste korianderfrø. For ikke å glemme et røslig teppe av dill. Det du legger inn i kjøleskapet, er to biter rå fisk, men det du tar ut av kjøleskapet 24 timer senere, er intet mindre enn et mirakel: En fast og fin bit gravlaks, som du tørker fri for krydder og dill og går løs på med en meget skarp kniv. Og så den fargen da, dere.

Som et apropos: Å ønske seg skarp kniv i gave kan anbefales. Nå som julen er over, og du kanskje skal bytte både batteridrevne visper og forkler med Marve Fleksnes-motiv, er muligheten der til å bytte dem i noe du virkelig får bruk for - for eksempel når du inviterer på gravlakslag. Jeg er nå den stolte eier av en filetkniv fra Victorinox, den har fint og klassisk mørkt treskaft og er livsfarlig. Men mest for gravlaksfileten, altså.

*Bildet lyver litt, da du skal bruke to slike fileter du ser en av på bildet - vi hadde allerede spist opp den andre halvdelen da jeg kom på å knipse bilde av vidunderet. Men frykt ikke, metoden forklares i sin fulle lengde i oppskriften nedenfor - med to fileter og det hele.

Gravlaks
perfekt oppskrift fra Signe Johansen, aka Scandilicious, som også har skrevet en bok jeg har fullstendig dilla på for tiden - Secrets of Scandinavian Cooking... Scandilicious

1,5 kg helt fersk laksefilet, delt i to (jeg frøs min i 24 timer for å være helt sikker på å bli kvitt enhver bakterie. Spør du om å få laks til å grave i fiskedisken på matbutikken, vil personalet som regel gi deg to stykker som passer perfekt oppå hverandre, som er det du bør gå for)
1 ss hvite pepperkorn
2 ss korianderfrø
100 g havsalt
100 g sukker
3 pakker dill

Tørk av laksefiletene og legg dem med skinnsiden ned på en fjøl. Knus pepperkorn og koriander i en morter, og bland med salt og sukker i en liten bolle. Hakk dillen og fordel den på de to laksefiletene, og strø så salt- og krydderblandingen over dillen. Med en nennsom bevegelse legger du så den ene laksefileten oppå den andre, slik at de krydder- og dilldekte sidene (uten skinn) vender innover mot hverandre, og skinnsidene på begge filetene vender ut. Ha hele sulamitten over på et stort stykke plastfolie, og dekk områder med laksekjøtt med det av krydderblandingen og dillen som falt ut da du la den ene laksefileten oppå den andre. Pakk det hele stramt inn i minst to lag plastfolie, og legg pakken i en form, slik at væsken som trekker ut mens laksen graver, ikke ender opp noen andre steder i kjøleskapet ditt.
La laksen grave i minst 24 timer, opp til 48.
Før servering tar du laksepakken ut, heller bort væsken som har lekket ut i formen, pakker laksen ut og tørker av alt krydder og all dill, og legger laksebitene med skinnsiden ned på en fjøl. Bruk en skarp kniv til å skjære tynne skiver, diagonalt fra hale-enden og inn mot midtpartiet. Server med det tilbehøret du liker best, jeg er tilhenger av en enkel variant med flatbrød, seterrømme og rødløkringer som har ligger noen timer i kaldt vann for å ta bort den verste bitterheten. Øl tar jeg for gitt.

Tre enkle konfektbiter for den makelig anlagte.

God jul, vel blåst og velkommen til romjulen - tiden for restemat, fortrengelse av eventuelle nært forestående nyttårsforsetter og bare én julekake til. Men hvorfor ikke bruke opp noen slanter fra barskapet, overflødig marsipan og halvsmeltede sjokoladeplater til å lage noe godt som kan vare litt inn i det nye året, men som overhodet ikke fremkaller høyt blodtrykk? (Kan ikke svare for kolesterolnivået.) På bildet over ser du fra venstre trillingnøtt, kaffetrøfler med whisky og kokostrøfler med hvit sjokolade, og ja, du kan ta en av hver.

Først, kaffetrøfler: Jeg har noen andre favorittrøfler som dessverre lages alt for sjeldent fordi de innebærer riving av en syndig mengde sjokolade. Å rive sjokolade er omtrent like frustrerende som årets grønne jul, da det ligger i sjokoladens natur å smelte dersom du rører litt for lenge på den med din menneskelige julevarme. Frykt derfor ikke, her smeltes sjokoladen og røres sammen med revet marsipan (som er en lek å rive), sterk kaffe og en aldri så liten spiseskje whisky.

Neste, trillingnøtt: Denne Kong Haakon-klassikeren er mye bedre hjemmelagd, for her kan du riste hasselnøttene før du draperer dem med sjokolade, og dermed får du omtrent ti ganger så mye hasselnøttsmak i hver bit. Og så blir nøttene knasende sprø, og alt går opp i en høyere treenighet. Se bare:

 

Til sist, kokostrøffel: Fullstendig over the top, som det heter på godt norsk, og et perfekt valg for den som heller skulle ønske hun satt på en australsk strand med sin kjære i det nyttårsrakettene smeller det nye året inn. Men trøfler med tropisk aroma får gjøre nytten, og det til gagns - hvit sjokolade, rom og kokos trenger ingen være redd for. Muligens med unntak av diabetikere.  

Kaffetrøfler med whisky
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal
100 g mørk sjokolade (jeg brukte kokesjokolade)
200 g marsipan, grovrevet
1/4 dl kald kaffe
1 ss whisky
mørk sjokolade til å trekke trøflene med

Smelt sjokoladen i vannbad og rør inn revet marsipan, kaffe og whisky. Avkjøl massen i kjøleskapet til den stivner, og trill deretter små kuler. Sett kulene i kjøleskap til de stivner igjen, og trekk dem så med smeltet sjokolade. Jeg tror det også kunne vært fint å pynte med striper av smeltet hvit sjokolade her.


Trillingnøtt
inspirert av Skafferiets kokebok av Charlotte Holberg Sveinsen
100 g hasselnøtter
200 g kokesjokolade

Rist hasselnøttene i en tørr stekepanne til de begynner å få farge og dufter liflig. Fjern skallet av nøttene - jeg syns det er enklest å gjøre det manuelt, men noen sverger til å pakke dem inn i et rent kjøkkenhåndkle og gni det av på den måten. Ha de "nakne" hasselnøttene i en bolle. Smelt så sjokoladen i vannbad, og tilsett de ristede hasselnøttene. Gjør klar en stekeplate med bakepapir, og løft tre og tre hasselnøtter opp av sjokoladeblandingen med to gafler. Plasser de tre nøttene i trekantformasjon på bakepapiret (se bildet). La dem stå kaldt til sjokoladen stivner. Nå har du to valg: trekk dem med et nytt lag av sjokolade, eller la de være som de er. Jeg syns faktisk de ble finest med bare ett overtrekk (det er det trillingnøttene på bildene over har fått), men du får så klart mer sjokolade per konfekt ved å trekke dem én gang til. Valget er kokkens!

Kokostrøfler med hvit sjokolade
fra Vintermat av Gitte Heidi Rasmussen og Inge Skovdal

1 1/2 dl kremfløte
150 g hvit sjokolade, finhakket
150 g kokosmasse
1/4 dl rom
ekstra kokosmasse til pynt

Kok opp kremfløten i en liten kasserolle, tilsett den hakkede sjokoladen og la den smelte i fløten. Rør så inn kokos og rom, og avkjøl massen i kjøleskapet til den stivner. Trill små kuler, og rull dem i ekstra kokosmasse.

Havregrøt med banan, kanel og ristet kruskakli.

Velkommen til del to av den noe nisjepregede serien "Mat du kan lage med én hånd". Dagens rett: Luksushavregrøt for late helgemorgener. Hvorfor: se bildet.

Dette var utsikten over kanten av kaffekoppen i morges, og før man da begynner prosessen (for det er en prosess når du kun har én hånd til hjelp) med å kle på seg ca. syv lag med klær, var det dags for en kraftfrokost. Banan, havregryn og kruskakli bidrar til at selv de mest kraftløse kan ta fatt på julegavehandelen, eventuelt unngåelsen av denne. Også smaker denne grøten knakende godt, og er (bonus!) uten tilsatt sukker. Det får man jo nok av sånn ellers i ukene som kommer; på jobben har det allerede kommet opp et pepperkakehus hvis overflate måler omtrent 1x2 meter. Bare sånn for å illustrere poenget.

 Det er verdt å hoppe over de lettkokte havregrynene her, og heller satse på det som visst ofte kalles "originale" havregryn - grøten får en helt annen, mye mer tilfredsstillende konsistens, og du får faktisk bruk for tyggemuskulaturen.

Trikset med å riste noen spiseskjeer kli og ha i grøten er genialt: Det tilfører en ekstra, litt nøtteaktig smak og er gjort på null komma svisj (et fantastisk kvasi-onomatopoetisk uttrykk!). Jeg tror faktisk denne grøten kan overbevise selv visse grøthatere. Jeg skal ikke nevne navn, men det begynner på Brrrr og slutter på -endan.

Havregrøt med banan, kanel og ristet kruskakli
2 porsjoner

100 g havregryn
3,5 dl melk
havsalt
2 ss kruska- eller havrekli
en klype kanel, pluss ekstra til servering
1 ss valmuefrø
1 godt moden banan, skåret i tynne skiver

Ha havregryn, melk og en liten klype havsalt i en liten kasserolle. Kok opp på middels varme, og rør ofte så grøten ikke svir seg i bunnen. La grøten putre til havregrynene er møre, det tar i underkant av 10 minutter. Mens grøten putrer, har du kli i en ren, tørr stekepanne og rister det til det blir en anelse mørkere i fargen. Når grøten er ferdig, rører du inn ristet kli, mesteparten av bananskivene, kanel og valmuefrø. Fordel grøten mellom to boller og pynt med de siste bananskivene. Server grøten rykende varm.

Gratinert romanesco (eller blomkål!) med baconbiter og ost.

I fjor skrev jeg om alle formene for innovativ bruk av blomkål jeg plutselig la merke til overalt på nettet, og nevnte i samme slengen mine klassiske blomkålfavoritter: suppe, cauliflower cheese og gratinert blomkål, en rett så retro at det nesten ikke burde vært lov. Så derfor har jeg herved oppdatert den, bare litt.

Du har kanskje sett romanesco i matbutikken? I tillegg til å være en studie i fraktaler, er den også en slektning av blomkålen - den er på mange måter blomkålens hippere og mer kunstnerisk anlagte stesøster. Flere norske bønder har hevet seg over blomkålsøsteren (med helt uskyldig entusiasme, selvsagt!), og jeg har kapret flere på høstens bondens markeder på Valkyrie plass her i Oslo. Men prakteksemplaret over kom fra frukt- og grøntbutikken på Vinderen, så mulighetene til å skaffe seg et lite, grønt kunstverk er med andre ord mange.

Siden sist har jeg, i tillegg til å handle kunst i grønnsakssjappa, også brukket hånda. Jeg kan derfor, med (den andre) hånda på hjertet, si at gratinert romanesco er en rett du kan lage, om ikke i blinde, så i det minste med kun én fullt fungerende hånd.

Få imidlertid noen andre til å vaske opp.

Når det gjelder retrofaktoren, er den høy, men unektelig smakfull: Hva trenger egentlig en kald novemberdag (med eller uten gips på armen) mer enn en tallerken rykende varm romanesco, lubne baconbiter og nesten uanstendige mengder ostesaus? Svaret er gitt. God fornøyelse!

Gratinert romanesco (eller blomkål!) med baconbiter og ost
nok til to porsjoner
1 hode romanesco (eller blomkål)
50 g bacon
2,5 dl melk
to never revet ost
2 ss smør
2 ss hvetemel
en klype malt muskat
persille, til servering

Forvarm ovnen til 200 grader. Kok romanescoen eller blomkålen hel i en dyp kasserolle med lettsaltet vann, til du lett kan stikke en spiss kniv inn uten motstand (ca. 10 minutter). Mens kålen koker, lager du en kjapp ostesaus ved å smelte smøret i en middels kasserolle, tilsette hvetemelet og vispe denne jevningen godt over middels varme omtrent ett minutt. Tilsett så litt av melken, og rør til blandingen tykner. Spe med resten av melken, og kok videre under omrøring til sausen har tyknet. Rør inn mesteparten av den revne osten, og smak så til med salt, pepper og malt muskat. Sprøstek baconet, la det renne av på kjøkkenpapir og smuldre halvparten oppi sausen.
Dekk bunnen av en liten ildfast form med ostesaus, plasser romanesco- eller blomkålhodet oppå og hell resten av sausen over det. Strø over den gjenværende osten, og gratiner det hele i ovnen i omtrent et kvarter, til osten har blitt gyllen. Ved servering smuldrer du over resten av baconet, strø gjerne også på litt hakket persille. Serveres rykende varm.

Svin med epler, løk og sennep.

Engelskmennene kan dette med frukt i maten, og selv om jeg aldri kommer til å like Christmas pudding og alltid plukker rosiner og tranebær og verstingene, lyse rosiner, ut av scones, applauderer jeg kombinasjonen epler og svin. Eller, jeg applauderer ikke. Jeg må jo ha hendene fri til kniv og gaffel.

Det var mens Brendan og jeg bodde i Cambridge at jeg forsøkte meg på denne kombinasjonen for første gang, og skepsisen, min altså, var til å ta og føle på. Vi hadde nylig vært på hagefest der de serverte roast pork baps med crackling (altså svor), mustard og apple sauce (kort og godt eplemos, som regel tilsatt kun bittelitt sukker), og jeg hadde fått smaken på kombinasjonen svinekjøtt og syrlige epler. Jeg mener det var Brendan som foreslo vi kunne prøve en litt enklere variant i heimen, en hverdagsmiddag som inneholder de samme smakene, men som sparer deg for bryderiet med å steke en hel smågris. Og det er jo greit å slippe akkurat det en mandagskveld.

Kort fortalt er dette svin, eplebåter og løkskiver stekt i én og samme panne med noen salvieblader og en klatt sennep. Til tross for at jeg forbinder dette nært med England, foretrekker jeg faktisk fransk dijon-sennep framfor engelsk Colman's her, men bruk den sennepen du har i skapet. Pass på å få en god stekeskorpe på kjøttet før du har grønnsakene i pannen (jeg skulle latt koteletten på bildet her steke litt lenger, ingenting er som en skikkelig gyllen stekeskorpe). Når det gjelder hvilken stykningsdel du skal bruke, er en "vanlig" svinekotelett helt gangbart. Her har jeg brukt en skive svinenakke, som har litt mindre fett enn vanlige koteletter, men bruk det du kan få tak i (jeg kjøpte svinenakkeskiven hos slakteren på Maschmanns). 

Jeg "fornorsker" innimellom denne retten ved å tilsette en teskje med noe kremete, f.eks. fløte eller nýr, men det kan selvfølgelig sløyfes. Brendan liker å poengtere at nordmenn tilsetter fløte til alt; det skal sies at hans erfaringsgrunnlag i sin helhet utgjøres av, kremt, meg og min familie. På bildet over ser du for øvrig mine selvtørkede salvieblader fra kolonihagen, et utslag av hesblesende husmorinitiativ to dager før første frostnatta i oktober. Ikke minn meg på bedet med pastinakker som fortsatt står i bakken. Epler for svin, kalles det kanskje?

Svinekoteletter med epler, løk og sennep

inspirert av oppskrift fra BBC Good Food 

to porsjoner

2 svinekoteletter / skiver svinenakke

1/2 ss olje og ev. en liten klatt smør (typ 1 ts)

1 eple, delt i båter og kjernehus fjernet (jeg brukte Aroma denne gangen)

1/2 løk, skåret i skiver

6 salvieblader, skåret i strimler

1 dl grønnsaksbuljong

1 ts dijonsennep

1 ts nýr (kan sløyfes, eller erstattes med fløte)

Skjær bort overflødig fett på kjøttet. Gni det inn med oljen og krydre med salt og pepper. Stek kotelettene i varm stekepanne, 2 minutter på hver side, til de har fått en skikkelig gyllen stekeskorpe (jeg tilsetter ofte litt smør i tillegg). Ta dem ut av pannen og legg dem på en fat. Ha litt mer olje i pannen og stek epler, løk og salvie i omtrent 5 minutter, til eplene er begynt å bli myke. Ha i kraft og sennep, returner kotelettene til panna og la det hele syde i 10 minutter (dersom kotelettene dine har ben i, kan de trenge litt lenger - sjekk med en kniv), til sausen er kokt inn til omtrent en tredjedel av opprinnelig mengde (dette er ikke en utpreget "sausete" rett) og kotelettene er gjennomstekt. Dersom du synes det begynner å bli lovlig tørt i panna mens kotelettene stekes ferdig, kan du tilsette mer buljong eller bare kokende vann fra vannkokeren, litt om gangen. Rør til slutt inn nýr eller fløte dersom du bruker det. Noe grønt er godt til, og det er også potetmos.

 

Karamellisert eplekake.

Dette er historien om en kjøkkenkrise. Og la meg bare få legge til at det er en grunn til at det er stille på bloggen for tiden: Jeg har fått et stygt anfall av dårlig kjøkkenkarma. Og jeg vet ikke hvorfor.

Historien om denne kaken begynte egentlig svært bra: Det var søndag, det er regnet, jeg hadde det nøyaktige antallet Gravenstein-epler i fruktskålen oppskriften ba om (tre), på god vei til skrukkethet. På en-to-tre kunne jeg dermed redde både søndagen og eplene med én og samme ballongvisp. Jeg hadde til og med nøyaktig den formen oppskriften bad om (20 cm). Og det er sjelden.

Så jeg satte i gang med å karamellisere eplebåter i meierismør og brunt sukker, fant fram den perfekte formen min og kledde den med bakepapir. Satte på ovnen, kremet smør og sukker, tilsatte egg, siktet i hvetemel, kanel og bakepulver. P1 sto på i bakgrunnen; det er min store pensjonist-i-27-årings-forkledning-hemmelighet. Regnet trommet. Jeg hadde til og med husket å ta på meg forkle, folkens.

Inn i ovnen med kaken, på med kjøkkenuret: jeg satte det ti minutter kortere enn oppskriften sa, for den nye stekeovnen min har svidd flere ting i det siste (ref. første avsnitt, kjøkkenkarma). Jeg holdt et øye med kaken, syntes den begynte å bli vel mørk, tok den ut og stakk i den, pinnen kom ut relativt tørr - alt er jo relativt. Kaken avkjølte seg i formen mens jeg fant fram stettfatet -det var søndag, tross alt - så var alt klart for å vende kaken over på fatet, slik at den fine, karamelliserte bunnen med eplebåter kom opp. Dere skjønner sikkert nå i hvilken retning denne historien er på vei.

Kaken var visst ikke ferdig, den, og i det jeg snudde den opp-ned på kakefatet, tøt selvfølgelig all den ustekte røren i midten ut. Over hele kjøkkenbenken.
(...)
I et innfall av kombinert fandenivolskhet og stahet fant jeg fram en annen form (feil størrelse), skrapte all røren, stekt som ustekt, og alle eplebåtene på benken ned i den (benken var tross alt gullende ren, hadde faktisk benyttet steketiden til å vaske den), satte formen i ovnen og ventet. Til akkompagnement av tenners gnissel.

Jeg innser at dette ikke er særlig god reklame for karamellisert eplekake - men jeg vet også at dere er flinkere enn meg, har bedre kjøkkenkarma, vet å ikke ta ut en kake av ovnen før den er ferdigstekt - og denne kaken er så god, så god, selv i min mutilerte versjon - så jeg kan ikke la være å dele oppskriften, i visshet om at dere ikke vil ta en Siri og gå på en smell. Det fine med å gå på en smell, er imidlertid trøstespisingen etterpå. Når du har sølt halvrå kake utover halve kjøkkenet ditt, da har du jammen rett på et stykke til. Eller tre.

Karamellisert eplekake
gir én kake med 20 cm i diameter
oppskrift fra et innstikk til olive magazine, cirka 2010

3 epler, skåret i båter (uten kjernehus)
150 g smør, romtemperert
25 g brun farin
125 g sukker
2 egg, lett sammenvispet
125 g hvetemel
1 ts kanel
1 ts bakepulver

Sett stekeovnen på 160 grader. Ha eplebåter, 25 g av smøret og den brune farinen i en stekepanne over middels varme. Karamelliser eplene lett, til de begynner å mykne - dette tar kun omtrent 5 minutter. Sett stekepannen til side. Kle bunnen av en 20 cm springform med bakepapir, og smør sidene. Bruk en hullsleiv til å legge eplene i bunnen av formen (la sirupen i pannen være igjen, men ikke kast den). Visp sammen smør og sukker i en bolle til det blir luftig, og tilsett så eggene. Sikt inn hvetemel, bakepulver og kanel, og vend dette forsiktig inn. Skrap røren oppå eplene i formen, og bruk en slikkepott til å jevne overflaten. Stek kaken i mellom 30 og 35 minutter, til kaken er gjennomstekt. La den avkjøles fem minutter i formen før du bruker et kakefat til å vende den med undersiden (med de karamelliserte eplebåtene) opp. Hell eplesirupen fra pannen over kaken mens den er varm. Alternativt: Når du har karamellisert eplene, lar du de bare ligge i stekepannen mens du lager kakerøren. Ha kakerøren først i formen, og dump deretter eplebåtene oppå. Stek som ovenfor. Dette siste alternativet blir mer som min nødløsning - ikke at det er noe å streve etter - men da slipper du å vende kaken ut på kakefatet. Til gjengjeld blir karamelliseringseffekten litt redusert, men du har jo alt karamellisert eplebåtene delvis i pannen. NB: Steketiden kan variere, lesere som har testet kaken har opplevd at det tar lenger enn 35 minutter å få kaken gjennomstekt. Sjekk dermed med jevne mellomrom etter gåtte 35 minutter, det kan hende kaken trenger inntil 1 time i ovnen (temperaturen er noe lavere enn vanlig).