Lun, nesten-karamellisert rabarbra med kardemomme og ristede mandelflak.

Aldri før har vi høstet rabarbra fra kolonihagen første mai-helgen. Som regel har mamma vært heldig om hun har skrapt sammen nok stilker til den tradisjonelle bursdagspaien til 20. mai, og i fjor kunne ikke denne bloggen skilte med en eneste rabarbrabasert oppskrift - selv om det strengt tatt var på grunn av ny jobb og ny bosituasjon, ikke rabarbrahøsten. Nå, i 2014, er jeg imidlertid både mer varm i trøya på jobb og har fått tilbake favorittpersonen min å kokkelere for fra Australia, og dermed kan vi si hallo til årets første rabarbradessert.  

 Den har minimalt med ingredienser, men får mest mulig ut av dem: sjokkartet rabarbra, beroligende kardemomme og et varmende bakteppe av karamellisert sukker og smør. Pluss noe å knaske på, i form av tørristede mandelflak. Summa summarum: Akkurat det man har lyst på på en litt sur, men allikevel strålende maidag. Og den kan lages god tid i forveien, så her er veien kort og stressfaktoren lav fra kjøkken til kalas. Og det er ofte akkurat det man trenger når det såvidt begynner å livne i norske lunder og festdagene og bare-fordi-det-er-vår-vennemiddagene står i den aller beste køen.

 Hett tips: Du kan selvfølgelig spise denne desserten varm, rett fra panna, men akkurat som med rabarbragrøt, er friskheten til rabarbraen ekstra fremtredende i avkjølt eller romtemperert tilstand. Jeg skal ikke late som jeg ikke snek meg til en munnfull med én gang, sånn for å, skal vi si, kvalitetssikre produktet, men prøv å holde ut - det er ikke mer enn en time som skal til før du er i rabarbrahimmelen.

Lun, nesten-karamellisert rabarbra med kardemomme og ristede mandelflak

2 sjenerøse eller 4 mindre dessertporsjoner

inspirert av boken Sött Sweet Dulce av Anna og Fanny Bergenström

400 g rabarbra

40 g mandelflak

3 ss smør

4 ss sukker

1 ts vaniljesukker

1 ts malt kardemomme

Skjær rabarbraen i korte stykker, litt mindre enn en vinkork. Sett rabarbrabitene til side. Tørrist mandelflakene i stekepannen til de er gylne, ta de så ut og sett til side de også. Smelt smøret i stekepannen, tilsett rabarbraen og stek et par minutter. Tilsett sukker, vaniljesukker og kardemomme,og la det hele putre i en fire minutter, til rabarbraen er mør, men ikke har gått fullstendig i oppløsning. Avkjøl. Ved servering har du rabarbrakompotten i serveringsskåler og drysser de ristede mandelflakene over. Det aner meg at noe kremete ville smakt ypperlig til, f.eks. vaniljeis eller tjukk yogurt.

Gincocktail med hylleblomstsaft og sitron.

Er du tilfeldigvis på jakt etter en påskecocktail? Ikke? Da foreslår jeg at du starter nå. Her.

Det har nemlig plutselig dukket opp en flaske gin hos meg. Det er ikke akkurat noe tusenkronersspørsmål hvem som har tatt den med inn i boet - engelskmenn elsker sin G&T. Jeg, derimot, misliker gin ganske intenst. For mye furunål, for mye sevje, for mye ... grønnsåpeassosiasjoner. Det fine med cocktails er imidlertid at de ofte er sammensatt slik at du ikke kjenner så mye til hver enkelte komponent, du kjenner bare varmen som brer seg i kroppen og, i akkurat denne cocktailen sitt tilfelle, en oppkvikkende syrlighet fra ganske mye ferskpresset sitronsaft. Men den geniale, og lite hemmelige, ingrediensen er hylleblomstsaft, som løfter helheten inn i både påsken, våren og sjiktet "favorittdrinker". Selv i et farrisglass.

Når vi er inne på temaet cocktails, må jeg få drive litt (hundre prosent usponset) reklame for Fuglen (selv om de knapt trenger det). Jeg kjente i grunnen Fuglen først som Kaffefuglen, og ble introdusert til denne kaffebaren, nå også cocktailbar, av en venninne som gikk på Katta og brukte mange ettermiddager med diverse kaffedrikker og titting på heite baristaer der. (Hei, Astrid!) De har videreutviklet konseptet sitt med retrointeriør og norgesreklame (helt til Tokyo!), og i går var vi en gjeng fra jobben som stakk innom for Norwegian Icons (akevitt, eplemost, enormt godt) og utilsiktet kjendisspotting. Skal du ikke lage din egen påskecocktail, og befinner deg i Oslo, vil Fuglen ta godt vare på deg.

Dette, på bildet over, er imidlertid noe så sjeldent som en annen gin-basert cocktail enn G&T, godkjent av Brendan, så jeg vil påstå den er verdt noen isbiter og en skvett gin.
God palmehelg!
PS: Her er en annen gin-basert oppskrift jeg har lyst til å prøve i påsken: Gin-marinerte oliven

Gincocktail med hylleblomstsaft og sitron
oppskrift fra jamieoliver.com
per glass

1/2 dl gin
1/2 dl hylleblomstsaft (ublandet)
en neve isbiter
1,5 dl sitronsaft
noen strimler sitronskall

Bland gin og hylleblomstsaft. Knus isbitene ved å kjøre dem i en blender eller ha dem i en frysepose og slå løs med et kjevle. Ha isen i et passende glass. Hell over ginblandingen. Fyll på med sitronsaft (smak deg fram til hvor mye du vil bruke). Pynt med et par strimler sitronskall. Jeg bruker bare potetskrelleren på sitronen, men har du et zestjern, er tiden kommet for å bruke det.

Morgenfrisk yogurtskål med frukt, karamelliserte solsikkefrø og syltetøy.

Plutselig er jeg ikke alene i (en altfor liten!) hybel lenger, Brendan trasker til norskkurs hver dag og om kvelden sitter vi i sofaen, løser norskoppgaver, snakker om alt vi ikke har fortalt hverandre over Skype de siste atten månedene og glemmer uviktige ting som middag. Tro meg, dette er høyst unormale tilstander. 

Vi har gjenopptatt pannekakefrokosttradisjonen vår fra Cambridge, det er fremdeles uvant og helt fantastisk å titte over kanten på avisen og se de velkjente brillene på andre siden av bordet. Men akkurat som det ikke alltid er like romantisk å bo to stykker på trettifem kvadrat, er det ikke alltid tid til å steke pannekaker til frokost. Men det gjør ikke noe, når frokostkompanjongen er like bra, uansett tilbehør.

I dette tilfellet er tilbehøret solsikkefrø, ristet i stekepanna til de er gyldne og så karamellisert i en liten spiseskje demerarasukker og overstrødd med en klype havsalt. Det er akkurat like godt som det høres ut.

Jeg har brukt pære, men det er bare å ta den frukten du har liggende i fruktskålen. Banan eller mango passer ypperlig. Når det gjelder frømiksen, er det bare å tilpasse den også til det du har i kjøkkenskapet. Man vet at vinteren begynner å dra seg mot slutten når det frister med en skål kald yogurt til frokost igjen, etter bolle på bolle med havregrøt. Til våren, og kjærleiken!

Morgenfrisk yogurtskål med frukt, karamelliserte solsikkefrø og syltetøy
oppskriften på solsikkefrøene stammer fra Heidi Swansons bok Super Natural Every Day
per skål
2,5 dl yogurt naturell
1 ts syltetøy eller ripsgelé
1/2 pære, banan, eple, mango eller annet som befinner seg i fruktskålen

Karamelliserte solsikkefrø

140 g solsikkefrø (ta det med ro, du trenger ikke spise alle på én gang, de står seg ypperlig i en lufttett boks til framtidige frokoster)
1 ss demerarasukker eller brun farin
en klype havsalt
Frømiks
1 ss valmuefrø
1 ss sesamfrø
1 ss linfrø

Lag de karamelliserte solsikkefrøene først. Ha dem i en tørr stekepanne, og rist dem til de er blitt pent gylne, en fem til syv minutter. Tilsett sukkeret og havsaltet, og rør til sukkeret har smeltet (ta med andre ord ikke stekepannen av platen).
Rør ingrediensene i frømiksen sammen.
Ha yogurten i en skål. Rør teskjeen med syltetøy eller ripsgelé inn i yogurten. Hakk frukten i små biter.
Du kan velge rekkefølgen på toppingene, jeg liker å begynne med solsikkefrøene og så ha frukten og frømiksen oppå.

Maislapper med avokadorøre og parmesan.

Det har sjokkerende nok - for meg - gått et helt år siden jeg var i Australia i seks uker og hadde en uhørt lang ferie for å besøke Brendan, hilse på kenguruer og generelt sett gjøre ting jeg ikke visste jeg kunne: snorkle, holde kvelerslanger, kjøre bil uten ABS, bake kaker i stekepanne, spise min egen kroppsvekt i mangoer plukket nøyaktig på bristepunktet til overmodenhet, sitte inne mange, mange, mange dager i strekk på grunn av monsunaktig regnvær, drikke kaffe på alle de beste kaffebarene i både Sydney og Melbourne, fly i 12 timer i strekk hele fire ganger på de seks ukene, være så glad for å oppleve nye ting med akkurat den rette personen (akkurat dette visste jeg forsåvidt utmerket godt fra før), bli brun. Sånn i tilfeldig rekkefølge.

Mens jeg var down under, delte jeg oppskrifter på guacamole, superenkle tortillachips, mangosmoothie med lime, og noen grønne lunsjwraps jeg fikk veldig lyst på akkurat nå, selv om ni-nyhetene snart kommer på tv-en og jeg ikke har så mye som et hint av hummus i huset. Men en av de aller beste tingene ved Australia fikk jeg aldri delt i fjor: Brunsj. Mer spesifikt: Maislapper fra Bill's i Sydney, en restaurant som jeg vet flere i matentusiastenes rekker kjenner til og der jeg feiret 27-årsdagen min med brask og bram i fjor (vel - bursdagsfrokost for å være mer presis, så braskefaktoren var vel heller lav). Bildebevis under:

Det tok meg et helt år å forsøke å gjenskape dem, og det kan jeg jo angre på nå: Det har jo betydd et helt års brunsjer uten varme og smørstekte, litt søte og litt salte lapper, med en såre enkel avokadorøre på toppen. Og så er det veldig kjekt å tenke på at man har fått i seg to porsjoner grønnsaker før klokken har passert tolv en søndagsmorgen. I tilfelle man inntok mer flytende føde kvelden før, for eksempel.

Som det går fram av bildene, var lappene til Bill litt mindre "lappete" enn mine - jeg mistenker at det var mindre mel i hans, og at jeg hadde vispet eggehvitene mine litt mer. Disse lappene er imidlertid ganske takknemlige, og du kan variere konsistensen etter eget ønske. Melmengden nedenfor er således et forslag, i tillegg kan du antagelig trygt bytte ut opptil halvparten med en grovere meltype om du ønsker det. Visper du eggehvitene mindre, blir lappene mer tyntflytende, men intet mindre velsmakende av den grunn.

På Bill's serverte de lappene med både salsa og avokadorøre, og har du tilfeldigvis noe salsa stående vil jeg sterkt anbefale en liten klatt på disse lappene. Alt i alt er dette på mange måter en smak av sommer - for meg vekker det i hvert fall minner om sandaler som klasker mot varme fortau og iste-pauser i skyggen av trærne i Sydneys botaniske hage. For andre kan jeg jo påpeke den solgule fargen - jeg tror nesten jeg har glemt hvordan solen ser ut her i februar-Oslo.

Til sist: Parmesanflakene er et lite must, de tilfører litt salt til helheten og er dessuten pene å se på - parmesan + potetskreller = de mest tilfredsstillende parmesanbitene. Mindre ork enn riving er det også. Sånn hvis du føler det er på tide med en ferie snart du òg.

Maislapper med avokadorøre og parmesan

to sjenerøse porsjoner eller tre mindre

Til lappene:
1 boks mais
litt hvetemel (jeg brukte ca. 6 ss)
2 egg, hviter og plommer for seg
salt og pepper
smør til steking

Til avokadorøren:
1 avokado
saften av 1 sitron
nykvernet pepper
extra virgin olivenolje

Til servering:
parmesan

Begynn med avokadorøren. Del avokadoen i to, ta ut steinen og fjern skallet. Skjær avokadokjøttet i små terninger og ha dem i en liten bolle. Klem over saften av en sitron, kvern over godt med pepper og tilsett to små klunker god olivenolje. Sett til side.

Du lager maislappene ved å ha en boks maiskorn i en stor bolle, tilsette de to eggeplommene og nok mel til at du kan røre det hele sammen til noe som ligner en røre - uappetittlig nok vil det se ut litt som oppkast (jeg tok et bilde, men det passer seg ikke på en matblogg). Krydre røren med salt og pepper. I en annen bolle visper du eggehvitene - jeg stivpisket dem nesten for å få en luftig resultat, men du trenger ikke nødvendigvis gå så langt, det holder at de bare får litt luftbobler i seg. Vend eggehvitene godt inn i maisrøren. Varm en stekepanne på god varme, smelt en sjenerøs klatt smør i panna og ha en stor spiseskje røre i. Jeg fikk plass til tre om gangen i min stekepanne. Stek lappene gyldne på begge sider, og server dem med avokadorøren og parmesan som du river i tjukke flak med potetskrelleren.

Havrekjeks med rosiner.

Her følger et typisk eksempel på hvordan denne matbloggen styres helt og holdent av to prinsipper: innfallsmetoden og nulltoleranse. Innfallsmetoden henspeiler på innleggsfrekvensen, nulltoleransen viser til hvilke oppskrifter som ender opp her: kun de som resulterte i noe som var så godt at det ville være teit å ikke spre gospelet. De få gangene jeg planlegger innlegg lenge i forveien, og det viser seg at resultatet ikke ble som jeg hadde tenkt, og maten ikke verdt å skrive verken hjem eller på blogg om, så gjør jeg heller ikke det. Nulltoleranse for mindre god mat = færre innlegg. Det er en sammenheng her, men ikke be meg uttrykke den matematisk.

 Uansett, for første gang i denne bloggens historie hadde jeg altså planlagt et valentinsinnlegg. Jeg vet, jeg vet, propaganda og salgstriks fra ende til annen, men faktum er at Brendan kommer hjem fra et og et halvt år i Australia om under én måned, han flytter til Norge, lærer seg norsk, godtar (håper man!) å kjøpe vin på "the wine monopoly" ... jeg synes det kunne være verdt en romantisk kjeks eller to. Så jeg fant fram den hjerteformede pepperkakeformen.

Men som det tydelig går fram av bildene her, passerte ikke de hjertelige vaniljekjeksene med en hel vaniljebønne (sukk!) nulltoleransetesten, og dermed blir det ingen søtladen kjærleiksfeiring på bloggen i forkant av den 14. februar (jeg stikker på lønningspils i stedet!).

Det Brendan derimot får, når han kommer til Oslo i begynnelsen av mars, er helt fantastisk gode havrekjeks, som inneholder mindre romantikk, men desto mer av alt jeg vet han liker med en god kjeks: sprø kanter, søte og bløte rosiner, tyggemotstand fra havregryn og en akkurat passe seig konsistens i midten. De sukkersøte hjertene hadde ingenting å stille opp mot en røslig gjeng havrekjeks, og det er jeg veldig glad for.

 Den fineste kjærligheten er tross alt sjelden hjerteformet, men gjerne noe hakket mer uelegant man må bryne seg litt på.* God valentinsdag!

* Dette referer kun til tyggemotstanden - selve oppskriften kunne ikke vært enklere. Se under.

Havrekjeks med rosiner
Jeg oppgir alltid hvor jeg finner oppskrifter fra dersom jeg ikke har tatt dem fra eget hode, men i dette tilfellet vil jeg gjerne gjøre et unntak: den opprinnelige oppskriften var særdeles dårlig (2 1/2 dl natron-dårlig), og krevde en hel del endringer, så  nedenfor gjør jeg mitt beste for å gi deg en havrekjeksoppskrift du kan stole på.

250 g smør, romtemperert
2,5 dl sukker
3,5 dl hvetemel
3,5 dl havregryn
1,5 dl rosiner
1,5 ts natron

Rør alle ingrediensene sammen og sett deigen kaldt i minst 1 time, men lenger går også bra. Forvarm ovnen til 175 grader, og gjør klar to bakeplater med bakepapir. Ta deigbiter på størrelse med en valnøtt og trill til kuler. Plasser kulene med god plass mellom hver på bakeplatene (kjeksene flyter en del utover, se de to bildene over), og trykk kulene litt flate med en gaffel. Stek ett og ett brett med kjeks i omtrent 13 minutter, til de er blitt gyldne i kantene. De er myke når de kommer ut av ovnen, så la dem avkjøles litt på platen før du flytter dem over på rist for å avkjøle dem helt.

Flerfarget appelsinsalat med vaniljesirup.

Bortsett fra forrige ukes muffins, har det ikke kommet så mye som en cupcake ut av stekeovnen her i huset. Jeg er sikkert ikke den eneste som behøver en liten kake- og dessertpause etter julefeiringen, ikke så mye på grunn av slankehysteri, men rett og slett fordi det plutselig blir mer spennende å fokusere på langkokte gryteretter og noe kortere skiturer, og mindre fristende å by på søte saker alle takker nei til fordi de skal gå ned tre kilo før måneden er over.

Nå er måneden snart over, og ikke vet jeg med kiloene, men noe som går unna her i huset er appelsiner. Som kjent er de på sitt beste akkurat nå, og hadde jeg fortsatt bodd i Cambridge hadde jeg antagelig stukket innom markedet, kjøpt Seville-appelsiner og kokt marmelade. Nå som jeg bor i Norge, der marmeladetradisjonen er mindre og Seville-appelsiner glimrer med sitt fravær, har det gått i salat, som dere kanskje har lagt merke til. 

Dette er imidlertid en dessertsalat, der "dressingen" er en fantastisk vakker, gyllen vaniljesirup og det ikke er et grønt blad i sikte. Denne retten handler om alt det beste med sitrus: Fargene, saftigheten og det evige pirket med å få bort den bitre, hvite membranen innenfor skallet. Finn med andre ord fram servietter, og en skarp kniv.

Noe kremete smaker godt til all syrligheten, jeg har i det siste laget mye hjemmelagd yogurt, en svært enkel prosess der du koker opp en liter helmelk, tar den av platen og lar den avkjøles til den er varm i stedet for kokende, rører inn seks spiseskjeer yogurt naturell og har på en lufttett boks som du setter på badegulvet noen timer eller natten over. Vips, så har du en liter tjukk yogurt. Gidder du ikke å være så innmari hippie, er gresk yogurt eller creme fraiche ypperlig også. Når jeg tenker etter, kunne en kule vaniljeis også skli lett inn på denne tallerkenen.

Valget er, som alltid, ditt.

Flerfarget appelsinsalat med vaniljesirup
to dessertporsjoner

1/2 dl demerarasukker
1/4 vaniljestang
saft av 1/4 sitron
1/4 dl vann
1 appelsin
1 blodappelsin

Ha sukker, vann, sitronsaft og vaniljestang i en liten kjele, og kok opp. Kok en kort stund (fem minutter omtrent) og ta så kjelen av platen og sirupen avkjøles ti minutter. Imens skreller du appelsinen og blodappelsin og skjærer bort alt av den hvite membranen (den gir en bitter smak). Skjær de skrellede fruktene i tynne skiver, og dander enten alt på ett fat eller fordel mellom to. Hell over den avkjølte sirupen og sett fatet i kjøleskapet til avkjøling minst en time, men det kan stå lenger. Server med noe kremete til, som yogurt eller creme fraiche.

Granateplemuffins med kruskakli.

Før jul kjøpte jeg to digre granatepler fra den lokale grønnsaksbutikken, med store ambisjoner: Miljøvennlig! Resirkulerbar! Julepynt! Mens jeg trasket hjem med de to durabelige fruktene i bomullsnettet mitt fra Daunt Books, glødet det litt av god samvittighet midt i all den globale oppvarmingen. Så kom januar, og endelig snøen.

Granateplene hadde ligget tre uker til pynt på et gullfat av plast da det slo meg at de kanskje fortsatt kunne brukes til matlagning. De var blitt tørrere i skallet, men luktet ikke bekymringsverdig og var fremdeles faste i fisken. Som jeg pleier, begynte jeg å slå opp på den aktuelle ingrediensen, i dette tilfellet altså granateple, i registrene i kokebokhyllen min, og ble umiddelbart fascinert av tanken på granateplemuffins, en oppskrift jeg fant i den vakre boken Frokost av Camilla Jensen.

Som sagt, så gjort, og siden jeg fikk noen psykedeliske muffinsformer med mariusmønster av gudbarnet mitt til jul, og det var skiføre og vel så det utenfor døren, ble granateplemuffinsrøren fylt i blå-, rød- og hvitstripede papirformer og satt i ovnen. Be ye not so stupid. 

Denne røren er ikke skapt for papirformer. Den er tung av granateplefrø, granateplesaft og kruskakli, og en skarve muffinsform har ingenting å stille opp mot når alt dette vel havner i ovnen. Moralen er: Bruk muffinsbrett, eller minst doble papirformer. Mariusmønsteret er valgfritt, men trivelig.

Et stekebrett fylt med rømt muffinsrøre og kun to gangbare muffins er ikke like stas.

Granateplemuffins med kruskakli
inspirert av oppskrift i Frokost av Camilla Jensen
nok røre til omtrent 20 små muffins

100 g smør
2 granatepler
3 egg
1 dl rørsukker
2 dl melk
5 dl siktet speltmel
2 ss kruskakli
2 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker

Forvarm ovnen til 200 grader, og gjør klar et muffinsbrett eller doble papirformer på en bakeplate dekt med bakepapir. Smelt smøret og avkjøl. Mens smøret avkjøles, deler du granateplene i to og klemmer ut saft og frø i en bolle. Sil av 1 dl saft til bruk i muffinsrøren, resten av saften kan du f.eks. drikke. Gå gjennom frøene og fjerne eventuelle biter av den bitre, hvite membranen fra granateplene. Sett frøene til side.

Visp egg og sukker lyst og luftig, en stor bolle, og tilsett den 1 dl granateplesaft, det smeltede smøret og melken. I en separat bolle blander du resten av ingrediensene og vender disse kjapt inn i det våte. Rør til slutt inn granateplefrøene. Fordel røren i formene, de skal være omtrent tre fjerdedels fulle. Stek muffinsene i omtrent 15 minutter, til de er gyldne på toppen og en bakepinne (eller tørket spagettistrå, som jeg hadde for hånden) kommer ut så godt som tørr når du stikker midt i en av muffinsene (de skal være en anelse fuktige i midten).

Spinatsalat med blodappelsin og feta.

Det var først da jeg bosatte meg i England at jeg lærte om konseptet "dumbing down". På de britiske øyer har fenomenet i manges øyne, og særlig Brendans, gått for langt - det har strukket sine tentakler ikke bare inn i skoleverk og massemedier, men inn på helt banale områder som restaurantmenyer (er det virkelig nødvendig å fortelle restaurantgjester hvor mange kalorier hver rett inneholder - å måtte påpeke at en salat har færre kalorier enn en biff med béarnaisesaus?). Her i Norge har fenomenet dessverre også infiltrert fruktdisken, og resultert i navneskiftet for minst én frukt - det kan vel kun være et tidsspørsmål før granateplet lider samme skjebne. Men i dag skal vi snakke om blodappelsinen, nå kjent under navnet "rød appelsin".

 Jeg har en teori om at det er særskrivingsfeil rundt omkring i landets dagligvarekjeder som har fått frukt og grønt-avdelingene til å flyte over av blod og appelsiner, og dermed har framtvunget akkurat dette navneskiftet. Men det fine med blodappelsinen: Den er like god, uansett hva du kaller den. Særlig i salat, og spesielt i kombinasjon med salt feta.

Forrige uke sto denne salaten på spisebordet intet mindre enn tre dager på rad, og har du først kjøpt et nett blodappelsiner, en pose spinat og en blokk feta, ja da er veien fra tanke til tilfredsstillelse kort. Det mest kompliserte steget i tilberedelsen er å fange opp appelsinsaften på skjærefjølen når du har skåret frukten i skiver, og selv det byr ikke akkurat på den helt store utfordringen - du ender antagelig opp med et par teskjeer saft. Og har du glemt å ta på forkle, muligens noen dråper på den hvite genseren din også. Basert på, kremt, empiri. 

Mandlene jeg har brukt her, er Marcona-mandler, en type mandler med en litt annen konsistens enn den "vanlige" mandelen, nesten litt macadamia-aktig. Frykt imidlertid ikke, du kan bruke vanlige mandler i stedet, men bor du i Oslo, er Fromagerie på Majorstua* stedet å besøke for å få tak i Marcona-mandler - der har de små bokser med ferdig ristede vidundre til glede for mandelsnobber som undertegnede. 

Denne salaten har få ingredienser, men lyser kraftig opp mørke januarkvelder, og litt av poenget er å la de ulike komponentene være litt røslige i størrelsen - da føles det mer som et fullverdig måltid, selv om det strengt tatt kun er sitrus, spinat og sauemelksfeta dandert på en tallerken overstrødd med noen mandler. Men i januar trenger man, i tillegg til C-vitaminer, ofte noen forenklende, ikke fordummende alternativer. 

*Jeg kan for øvrig forsikre at Fromagerie ikke på noen som helst måte sponser denne bloggen, det er rett og slett bare en av de beste og triveligste matbutikkene i hovedstaden. Verdt opptil flere besøk! 

Spinatsalat med blodappelsin og feta

inspirert av Nigel Slater

1 god lunsj- eller middagsporsjon, eller nok til 2 forrettsporsjoner

1 blodappelsin

2 ss olivenolje

2 ss valnøttolje

nykvernet svart pepper

tre never spinat

en neve spirer

mellom 50 og 70 g feta, 100 g i tilfelle blåmandag

3 ss mandler, tørristede og gjerne Marcona-mandler

Skrell blodappelsinen og skjær den i tjukke skiver. Samle opp saften som renner ut på skjærefjølen, og ha den i en liten bolle sammen med oliven- og valnøttolje. Smak til med svart pepper. Vend blodappelsinskivene, spinaten og spirene i denne dressingen, og anrett så på én eller to tallerkner. Bryt opp fetaen i ganske grove biter, og strø oppå salaten. Avslutt med å drysse over mandlene. Server. 

Gravlaks.

Det du ser på bildet over, er antagelig det aller beste jeg lagde i hele 2013. Faktisk vil jeg gå så langt som å si at det er noe av det beste jeg har laget, punktum. I hvert fall med fisk. Og så bekymret jeg var! Matforgiftning, for kort graving, for lang graving, for stram fiskesmak, for lite smak av krydder ... Kan du komme på en gravlaksrelatert bekymring, er det svært sannsynlig at jeg har hatt den. Og derfor kan jeg nå berolige deg: Det er ingen heksekunst å grave sin egen laks. Og resultatet blir usannsynlig bra.

Her er det du trenger:

Og slik gjør du:*

Og da er veien kort til dette:

Og så dette:

  Det skjer nemlig noe ikke så rent magisk under de to lagene med plastfolie du pakker laksefiletene dine inn i tykt dekket av salt, sukker, knuste hvite pepperkorn og vel så knuste korianderfrø. For ikke å glemme et røslig teppe av dill. Det du legger inn i kjøleskapet, er to biter rå fisk, men det du tar ut av kjøleskapet 24 timer senere, er intet mindre enn et mirakel: En fast og fin bit gravlaks, som du tørker fri for krydder og dill og går løs på med en meget skarp kniv. Og så den fargen da, dere.

Som et apropos: Å ønske seg skarp kniv i gave kan anbefales. Nå som julen er over, og du kanskje skal bytte både batteridrevne visper og forkler med Marve Fleksnes-motiv, er muligheten der til å bytte dem i noe du virkelig får bruk for - for eksempel når du inviterer på gravlakslag. Jeg er nå den stolte eier av en filetkniv fra Victorinox, den har fint og klassisk mørkt treskaft og er livsfarlig. Men mest for gravlaksfileten, altså.

*Bildet lyver litt, da du skal bruke to slike fileter du ser en av på bildet - vi hadde allerede spist opp den andre halvdelen da jeg kom på å knipse bilde av vidunderet. Men frykt ikke, metoden forklares i sin fulle lengde i oppskriften nedenfor - med to fileter og det hele.

Gravlaks
perfekt oppskrift fra Signe Johansen, aka Scandilicious, som også har skrevet en bok jeg har fullstendig dilla på for tiden - Secrets of Scandinavian Cooking... Scandilicious

1,5 kg helt fersk laksefilet, delt i to (jeg frøs min i 24 timer for å være helt sikker på å bli kvitt enhver bakterie. Spør du om å få laks til å grave i fiskedisken på matbutikken, vil personalet som regel gi deg to stykker som passer perfekt oppå hverandre, som er det du bør gå for)
1 ss hvite pepperkorn
2 ss korianderfrø
100 g havsalt
100 g sukker
3 pakker dill

Tørk av laksefiletene og legg dem med skinnsiden ned på en fjøl. Knus pepperkorn og koriander i en morter, og bland med salt og sukker i en liten bolle. Hakk dillen og fordel den på de to laksefiletene, og strø så salt- og krydderblandingen over dillen. Med en nennsom bevegelse legger du så den ene laksefileten oppå den andre, slik at de krydder- og dilldekte sidene (uten skinn) vender innover mot hverandre, og skinnsidene på begge filetene vender ut. Ha hele sulamitten over på et stort stykke plastfolie, og dekk områder med laksekjøtt med det av krydderblandingen og dillen som falt ut da du la den ene laksefileten oppå den andre. Pakk det hele stramt inn i minst to lag plastfolie, og legg pakken i en form, slik at væsken som trekker ut mens laksen graver, ikke ender opp noen andre steder i kjøleskapet ditt.
La laksen grave i minst 24 timer, opp til 48.
Før servering tar du laksepakken ut, heller bort væsken som har lekket ut i formen, pakker laksen ut og tørker av alt krydder og all dill, og legger laksebitene med skinnsiden ned på en fjøl. Bruk en skarp kniv til å skjære tynne skiver, diagonalt fra hale-enden og inn mot midtpartiet. Server med det tilbehøret du liker best, jeg er tilhenger av en enkel variant med flatbrød, seterrømme og rødløkringer som har ligger noen timer i kaldt vann for å ta bort den verste bitterheten. Øl tar jeg for gitt.