Hjemmelagde Maryland cookies.

Fra tid til annen trenger man en kjeks. For eksempel når man er opptil flere verdenshav unna kjæresten. Eller når man akkurat har startet for seg selv, og det går litt for lenge mellom hvert oppdrag. Eller dersom det er onsdag.

Maryland cookies pleide å være favorittkjeksen min, da jeg var ung og dum og enda ikke hadde smakt Pim's, en på alle måter mer sofistikert bakevare, naturellement.* Og det skal sies: Har man først valget mellom å gjenskape Maryland cookies og Pim's med bringebær på sitt eget (hytte-)kjøkken, ja da tror jeg førstnevnte er tryggest å starte med. Å hakke små sjokoladebiter er tross alt enklere enn å drasjere en sukkerbunn med gelélokk med sjokolade. Aner det meg.

Jeg er fullt klar over at jeg allerede har en sjokoladekjeksoppskrift på denne bloggen, men det er en viktig grunn til at det trengs (minst) en til: Den andre oppskriften er kun til julebakst i mitt hode, og dermed trenger jeg en helårskjeks med sjokolade også, en jeg kan lage på en halv time når nøden er som størst. Og det var den i dag morges, kl. 09.01. I takt med kjenningsmelodien til Nitimen på P1 fant jeg fram kokesjokoladen og gikk til verks.

Og hvilket under en god kjeks er! Klokken er nå 12.49, jeg har spist opptil flere kjeks, drukket litervis med kaffe og føler allerede at trenden med kjærester på andre siden av havet og mangel på business i oppstartsfasen er i ferd med å bli historie. Man må ha troen, og kjeksen.

*Det er selvsagt skummelt for en matblogger å innrømme at hun har satt pris på ferdigkjøpte bakevarer ... Men som de fleste normale barn, syntes jeg at all kjøpemat var tusen ganger mer spennende enn hjemmelagde greier. Jeg innser at dette kommer til å bli et hjertesukk når jeg eventuelt selv får barn en gang. Men i kjeksens ånd: Den tid, den sorg. Digresjon slutt.

Hjemmelagde Maryland cookies

omtrent 50 kjeks

inspirert av en oppskrift i boken Matglede for alle

Dette er ikke harde kjeks, som de Maryland cookies du får kjøpt i butikken. Ellers er de overraskende like originalene på smak. Neste gang jeg lager dem, tror jeg også jeg vil tilsette 1/4 eller 1/2 ts salt.

200 g smør

1 dl sukker

1 dl brunt sukker

2 egg

1/2 plate kokesjokolade

4 dl hvetemel

1 ts bakepulver

2 ts vaniljesukker

Forvarm ovnen til 180 grader, og gjør klar et par bakeplater med bakepapir. Rør smør og begge typer sukker til en luftig krem med mikser, og rør inn eggene ett om gangen. Hakk kokesjokoladen i bittesmå terninger (du vet jo hvordan en Maryland cookie ser ut), og bland mesteparten av dem med mel, bakepulver og vaniljesukker. Rør melblandingen i smørblandingen. Bruk to teskjeer til å plassere små deigkuler på de bakepapirkledde bakeplatene, pass på å la det vare god plass mellom hver, for disse kjeksene flyter ut under steking. Stek kjeksene i 10 til 12 minutter, til de er gylne. Avkjøl på rist. En kopp kaffe er nesten et must.

Voksbønnesalat med parmesan.

I løpet av de snart to ukene jeg har vært hjemflyttet til Oslo, har byen vist seg fra sin aller beste side. Klare, kjølige morgener i kolonihagen, overraskende varme ettermiddager og kvelder hvor man simpelthen er nødt til å fyre opp i utepeisen og ta med fire fleecepledd og et glass rødvin ut i hagen for å ha noen gode stunder å minnes når det om cirka en måneds tid ikke vil være løv på trærne eller særlig fristende å sitte ute på frivillig basis. Men enn så lenge er det sensommer i Tigerstaden, og jeg trives som plommen i egget.

Daglige rapporter om 28 grader i Australia gjør meg bare litt misunnelig.

Å bo i kolonihage om høsten er en salig blanding av rekreasjon, mangel på varmtvann i springen, kalde føtter, duften av råtnende frukt og kjærlighet til en temperamentsfull hybelkomfyr. Det siste har forårsaket litt brent heller enn karamellisert løk, noen lettere svidde eplekaker og ett tilfelle av avbrutt paisteking da formen var såpass stor at ovnsdøra ikke gikk igjen - men no pain, no gain. Dessuten er stekeovnen kjapp som lynet til å bli varm, en direkte konsekvens av det svært så kompakte ovnsrommet.

Men nok om kolonihagen, for der det virkelig skjer nå i september, er på torgene rundt om i byen. Stortorget spesielt er en kilde til supre, norske råvarer i form av frukt og grønnsaker (et halvt kilo plommer var f.eks. borte på en ettermiddag, for er det egentlig noe bedre enn å kunne spise dem som drops fra en litt sjarmerende godteskål?), som de bønnene du ser her. Voksbønner har, i tillegg til et svært så beskrivende navn, en farge som skaper litt kjærkomment solskinn på middagstallerkenen - jeg må på dette tidspunktet innrømme en stor forkjærlighet for litt kleine fargekombinasjoner på tallerkenen - litt sånn fargesirkeleffekt er gøy!

Jeg liker mine bønner litt sprø, men hvis du vil at de skal leve opp til navnet og være litt mykere i konsistensen, er det bare å koke dem litt lenger enn jeg oppgir nedenfor. Og bruk god olivenolje, den kommer godt fram her. Men det viktigste er bønnene - og en siste rest av sommer i magen.

Voksbønnesalat med parmesan

4 porsjoner som tilbehør til middag, 2 porsjoner til lunsj med muligens litt brød til eller litt pasta vendt inn (ellers blir det veldig lavkarbo!)

400 g voksbønner, grønne bønner eller en fargerik miks av de to

5 ss god olivenolje

2 ss sitronsaft

salt og pepper

omtrent 25 g parmesan, «skrelt» med potetskreller

en neve eller to med ruccola

40 g valnøtter, tørristet i stekepanna

Fjern stilkendene på bønnene. Kok opp vann i en kasserolle, tilsett en god slump salt og ha bønnene oppi, og la det koke i 4 til 5 minutter. Jeg liker bønnene mine litt sprø, kok dem lenger dersom du liker en litt «seigere» konsistens. Mens bønnene koker blander du olivenolje, sitronsaft, salt og pepper til en dressing, og når bønnene er ferdig blander du dem med dressingen, parmesanflak, ruccola og valnøtter i en bolle. Server omgående.

Enkel bjørnebærsorbet.

Mammas hus i Fredrikstad er en slangers paradis. Epleslang, blåbærslang, bjørnebærslang: Det er rene frimarkedet. Opphavet til bonanzaen er en liten flekk offentlig tomt vegg i vegg med mammas hagegjerde, og her vet både ekorn, duer og min kjære mor at det er litt av hvert å hente. Hurra for biologisk mangfold i forstaden! 

Akkurat nå er bjørnebærkrattet på sitt mest fruktbare, og naboene har begynt å dukke opp til stadighet for å "kikke". Det minner meg om England og vandringer langs overraskende langstrakte åkrer kantet med hedgerows tunge av bær. Akkurat som i Norge, vet også engelske fugler og ekorn at her er det mye å hente, og engelskmenn er faktisk så høflige at de alltid lar det være igjen noe til dyrene - but of course. Jeg savner dem allerede, disse trivelige typene. (Engelskmennene, altså. Men den engelske faunaen også.)

Denne sorbeten er perfekt for alle (som meg) som tror man trenger en iskremmaskin for å lage gode, frosne desserter. Hendig nok strekker den seg også til kun tre ingredienser, og når det kommer til bærtypen, tror jeg du enkelt kan eksperimentere med f.eks. bringebær, blåbær og mitt neste sorbetprosjekt, solbær. Kefiren gir en litt syrlig undertone og en kremete konsistens, med minst mulig anstrengelse. Jeg kan for øyeblikket ikke tenke meg en friskere avslutning på sommeren, eller en bedre måte å forberede de bærløse månedene i vinter på.

Enkel bjørnebærsorbet
fra Taste of Home
1 liter sorbet

9 dl til 1 l bjørnebær, friske eller frosne
5 dl sukker
5 dl kefir

Kjør bjørnebær og sukker i en kjøkkenmaskin eller med stavmikser til puré. Bruk en sil til å sile pureen fri for frø. Rør kefiren inn i pureen, ha i en passende form eller boks, og sett sorbeten i fryseren én time. Rør godt, og frys videre i to timer. Rett før servering kjører du sorbeten på nytt i kjøkkenmaskin eller med stavmikser i to til tre minutter, til den er kremet og fin.

Min pizza.

I en alder av 26 år har jeg tatt steget, forpliktet meg, viet meg helt og holdent: Dette er pizzaen i mitt liv.

Antagelig kommer jeg til å le av denne beslutningsdyktigheten!, denne obsternasigheten! når jeg blir 36, 46, 56, hundrevis av pizzaer fra nå ... Men akkurat i dette øyeblikk er pizzaen på bildet ovenfor pizzaen for meg. Ung og naiv får man tillate seg å være.

Jeg har lært to viktige ting, som sikrer at det er selve drømmepizzaen min som til slutt dukker opp fra ovnsmørket, og det er (i) full fres på stekeovnen og (ii) husk å begynne sausen med én gang du har satt deigen. Så går alt så meget bedre.

Når det kommer til fyllet (altså det du putter oppå sausen, som er et eget strata, om du vil), kan jeg ikke late som om jeg er spesielt trofast. For det handlet om ett av to: Vil man ha en krydret opplevelse, eller vil man ha en kjærlig, medgjørlig, "myk-mann"-type middag (Brendan har måttet tåle noen måltider inspirert av myke menn opp gjennom årene)? For det første alternativet er god spekepølse, som salami felino (en favoritt her i huset) eller 'nduja interessant, særlig dersom det er kaldt ute, man har rødvinsflaska på gløtt og putter en klype chiliflak i sausen.

Rester av stekt eller grillet kylling, artisjokkhjerter på glass eller rett og slett bare et tiltalende dekke av god ost er det som gjelder for alternativ nummer to, og hva med litt smørstekt purre på toppen? Når pizzaen vel er ute, står jeg klar med potta med basilikumplanten og river den litt i håret for å både ferdigstille middagen og få velduftende fingre. 

PS: Jeg har enda ikke prøvd meg på pizza med hvit saus hjemme, men har smakt den de selger på Åpent Bakeri på Torshov, og er derfor fast bestemt for at det blir neste prosjekt. Kanskje det imidlertid får vente til over min 27. bursdag. I mellomtiden er det denne pizzaen som får hjertet til å beve og pizzahjulet på gli.

Siris pizza
inspirasjon hentet fra diverse kilder
nok til to store eller fire små pizzaer

Deig:

5­­–6 dl hvetemel eller fint speltmel

1 ts salt

1 ts rørsukker eller vanlig sukker

½ pose tørrgjær eller 25 g fersk gjær

3 ss olivenolje

2 dl lunkent vann

Ha mel, salt, sukker og tørrgjær i en bolle. Hell i olje og vann og rør til du har en glatt og fin deig. Den kan godt være litt løs i konsistensen. Dekk bollen med plast og la deigen heve i en time på et lunt sted. Lag sausen.

Saus:

3 ss olivenolje

1 hvitløksfedd (eller flere)

1 ts tørket oregano eller kongsgress

1 boks hermetiske, hakkede tomater

1 dl tomatpuré (eller en hel liten boks)

1 håndfull finhakket, frisk basilikum

1 ss rødvinseddik

salt og nykvernet pepper

Ha to spiseskjeer olivenolje i en kjele, varm opp og ha i knust hvitløk og tørket oregano/kongsgress. La det surre i ett minutt og tilsett tomater og tomatpuré. La sausen surre på svak varme i en time. Tilsett basilikum, resten av olivenoljen og rødvinseddik. Smak til med salt og nykvernet pepper (du skal ikke trenge mye).

Forvarm ovnen til høyest mulig temperatur. Ta deigen ut på et melet bakebord og del den i ønsket antall biter, avhengig av hvor mange bunner du vil ha. Alternativt lager du én stor bunn, som holder til en stor langpanne.

Smør saus på bunnen(e) (ikke for mye, da blir bunnen vassen), og ha på ønsket fyll. Parmaskinke og smørstekt purre er godt, pluss ost. Stek pizzaen i omtrent 11 minutter. Når pizzaen vel er ute av ovnen, er det godt å strø litt mer frisk basilikum på toppen. Server.

Suppe med potet og vårløk.

Det er ikke hver dag jeg spiser suppe.

Men det var en periode, da jeg var ny i den gamle jobben min, singel og bodde på en snill kollegas gjesterom, at jeg spiste suppe hver bidige dag, fullstendig forelsket i det enorme utvalget ferdiglagde supper i hyllene på Tesco. Jeg hadde som mål å prøve alle, og var godt på vei før jeg til slutt ble lei. Det inntraff antakelig på et tidspunkt mellom blomkålsuppe med sherry (nam!) og gresskarsuppe med koriander (det motsatte), og jeg har muligens blitt litt allergisk mot suppe på plastbeger siden. Men befinner du deg i England, og har tilgang til mikro i kantina, vil enhver begersuppe vinne over det gjengse pyramideformede smørbrødet i reolen ved siden av. Bare så det er sagt.

Denne suppa er helnorsk, og så langt fra et britisk beger som du kan komme, mest fordi den hadde tatt seg særdeles dårlig ut i butikkhylla (jeg kan av erfaring opplyse om at for den enkle kunde er farge alfa og omega i det gjennomsiktige suppebegerets verden). God norsk potet og snerten norsk vårløk, med litt crème fraîche (eller fløte, om det er det som står i kjøleskapet): Det er nesten en potetsalat i flytende format. Men det hørtes kanskje ikke så fristende ut.

Denne suppa er lunsj på ti minutter, omtrent like lang tid som det tar å vente på at et beger med suppe skal bli avkjølt nok til å kunne inntas, etter å ha tatt seg en runddans i mikrobølgeovnen. Valget er enkelt.

Suppe med potet og vårløk
inspirert av oppskrift fra Øverland Andelslandbruk
4 porsjoner

6 poteter, skrubbet og skåret i biter
4 vårløk, i skiver
1 liter grønnsaksbuljong
1,5 til 2 dl crème fraîche eller fløte
salt og nykvernet pepper
litt gressløk eller timian til å strø på toppen

Kok opp buljongen i en kasserolle, slipp oppi potetbitene og vårløkskivene, og kok til poteten er mør, omtrent 10 minutter. Kjør suppa i en blender eller bruk stavmikseren, og rør så inn crème fraîche eller fløte. Smak til med salt og pepper, og varm gjennom hvis nødvendig.

Shortcake med bjørnebær [en farvel til Cambridge-kake].

 Etter nesten nøyaktig fire år i Cambridge står jeg midt i flyttingen tilbake til Norge. Gleden over å skulle hjem til fine Oslo er selvsagt stor, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at savnet etter puben, fish & chips og lørdagsmarkedet fullt av britiske oster, morsomme eplesorter og billige snittblomster blir stort. Cambridge blir en by jeg alltid vil ønske å komme tilbake til, og jeg jobber i kulissene med en liten Cambridge-guide som til slutt vil havne på bloggen, og både forhåpentligvis være til nytte for andre som vil besøke byen, og fungere som en liten minnebok for meg.

Det var vanskelig å velge en farvel-kake som gjennom mel, egg, sukker og en kakespade skal kunne representere alt Cambridge har betydd for meg. Det var her jeg møtte Brendan, det var her jeg startet den lille, rare matbloggen ferske(n)muffins, og det er ikke minst her at lidenskapen for hjemmelaget mat virkelig har fått blomstre hos denne amatørkokken. Jeg er veldig spent på hvordan matlagingen min vil utvikle seg i norske rammer og på norske premisser - sesongene er kortere, maten litt dyrere, og den største forandringen av alle: Siden Brendan drar til Australia for å praktisere der et år, vil jeg i all hovedsak kun kokkelere for én.

Det er rart hvor mye motivasjon og tilfredsstillelse som ligger i å lage mat for andre, å kunne glede et annet menneske med det du tryller (eller, i mitt tilfelle heller roter) fram på kjøkkenet. Jeg gleder meg til å kunne be venner på middag, venner jeg ikke har bodd i gangavstand fra på flere år, og jeg gleder meg til å kunne lage mer mat med mamma igjen, og å kunne bake med skikkelig mel og de beste gulrøttene og en stekeovn som ikke går på gass. Men jeg kommer til å savne middagskameraten, fotografi-guiden og først og fremst kjæresten min. Så denne kaken er en farvel-kake, men også en farewell-kake - god tur, gleder meg til vi sitter ved middagsbordet sammen igjen.

Denne kaken har flere typisk britiske ingredienser, da særlig clotted cream, som rett og slett er helmelk som er varmet opp indirekte (for eksempel over vannbad) og så avkjølt. Det dannes klumper som flyter til overflaten (høres fristende ut, ikke sant?), og det er dette som er clotted cream. Jeg er klar over at clotted cream ikke er noe som er å få tak i i en håndvending i Norge, derfor foreslår jeg crème fraîche eller stivpisket krem som alternative fyll. Det viktigste er å ha et lag med noe kremaktig under bærene, slik at du får en skikkelig shortcake-effekt. Dette er rett og slett en gigantisk scone, og hva er vel mer engelsk  eller en mer passende avskjed til øyriket enn det?

Shortcake med bjørnebær
inspirert av oppskrift fra BBC Good Food
8 porsjoner

300 g hvetemel
2 ts bakepulver
140 g smør, avkjølt og skåret i mindre biter
100 g sukker
75 ml fløte eller kefir
1 egg, pisket
Fyll:
500 g bjørnebær
3 ss sukker
275 ml clotted cream*, crème fraîche eller stivpisket kremfløte
melis til pynt

*Her finner du oppskrift på hvordan du lager clotted cream selv. Jeg har enda ikke prøvd meg, men det står på tapetet!

Forvarm ovnen til 190 grader. Ha melet i en bakebolle med bakepulver og en klype salt. Tilsett smøret, og gni det inn med fingrene til du har en smuldrete deig. Rør så inn sukkeret. Lag en fordypning i melet og ha i kefir og egg. Arbeid det hele sammen til en myk, klissete deig. Elt deigen raskt et par ganger på en melet overflate, og form den til en rund leiv med diameter på cirka 18 cm. Ha deigen på en smurt bakeplate eller en bakeplate dekket med bakepapir. Stek kaken i mellom 30 og 35 minutter, til den er gyllen og har hevet seg, og det ikke kommer noe deig på kaketesteren når du stikker den midt i kaken. La kaken avkjøles

Du lager fyllet ved å mose bjørnebærene lett sammen med sukkeret. Del den avkjølte kaken i to lag, smør clotted cream, crème fraîche eller stivpisket kremfløte på bunnen og strø bærene over. Legg på "lokket", sikt over litt melis og server. (Vår kake tålte en to timers biltur etter pynting og før spising. Konsistensen ble litt mykere, men det er ingenting å være redd for.)

Hampstead.

Hampstead er en bydel i London, mest kjent for den store heden, Hampstead Heath, som er selve hjertet av området. Men i Hampstead finner du også følgende:

God kaffe, på Ginger and White.

 Menn i kjole med utrigning og hatt med fjær (legg også merke til håndvesken). 

 Blomster og fikentrær.

 Britisk humor.

Huset til opphavsmannen bak tradisjonen for å sende julekort.

Andre skilt, mindre informative, men desto vakrere.

 Fine lamper, ute ...

 ... som inne.

Sydlanske smug og Ming-vaser i vinduskarmen.

Fenton House, et herskapshus med en eklektisk samling av musikkinstrumenter ...

... og en hage, kjøkkenhage og eplehage som bør glede enhver hagenørd.

Helt lokalprodusert eplejuice.

Og sist, men ikke minst: huset til dikteren John Keats, tilfeldigvis med drømmekjøkken i kjelleren.

Siris lille adressebok for Hampstead:

Ginger & White
Serverer ypperlig kaffe, super frokost (jeg spiste surdeigsbrød med avokado og tykke chorizo-skiver) og trivelig, australsk barista!

Fenton House
Vakkert herskapshus i National Trusts eie. Hagen er et ypperlig pustehull fra Londons generelle heseblesende tempo, og kjøkkenhagen med tilhørende eplehage er verdt turen alene (du kan betale kun for å besøke hagen, ikke huset, £2 mot £6,50 for hus + hage).

Daunt Books
Daunt Books har flere London-filialer, Hampstead-filialen er plassert hendig rett ved undergrunnsstasjonen Hampstead Heath. Som alle de andre utsalgene, er denne herlig å vandre rundt i, med vakkert interiør, et unikt utvalg bøker (hold utkikk etter deres egne utgivelser) og et knallfint handlenett i bomull på kjøpet dersom du handler for over £25 (mener jeg at det er ...).

Keats House
Huset er nyrestaurert, og selv om John Keats ikke bodde her så altfor lenge, er det her hele kjærlighetshistorien mellom ham og Fanny Brawne utspilte seg (har du sett Bright Star, kjenner du sikkert historien, men merk at huset som figurerer som Keats House i filmen, ikke er the real deal, men et herskapshus i Bedfordshire). Når du først har kjøpt billett, kan du komme i tilbake på besøk i et helt år med samme billetten.

Smuldrepai med bringebær og blåbær [dronningens smuldrepai].

Vi spiser oftere dessert om sommeren. Når jeg skriver "oftere", mener jeg toppen tre ganger i uken en såkalt "organisert" dessert, det vil si at jeg faktisk har planlagt, handlet inn og laget noe, fool for eksempel, eller muligens noe med sjokolade i, eller en kompott. Men dessert kan også være en kurv jordbær, delt på to, med lettere klissete fingre og en skål til rusket satt på bordet. Helst hagebordet, men stort sett stuebordet, der vi har spist de fleste måltidene våre i løpet av de siste tre årene i Cambridge, og som vi nå forlater til fordel for nye eventyr. Brendan begynner et år som lege på Australias østkyst i september, jeg er litt her og der og drømmer vel helst om et år fullt av matblogging - hvordan det nå enn skulle dra seg til. I mellomtiden leter jeg etter jobb, fotograferer Cambridge for harde livet og prøver å tenke at det er jo lov å ta seg et litt forsinket friår, kanskje? Et ladet spørsmålstegn.

Tilbake til desserten, og dronningen. Jeg hadde jo noen innlegg i serien min [bare britisk], som tok for seg et knippe oppskrifter jeg forbinder sterkt med De britiske øyer, til ære for dette storhetsåret for britene (selv om min personlige brite grynter, heller uimponert), med både diamantjubileum, OL og den mest britiske sommeren jeg har opplevd så langt (solen har ikke tittet  fram siden vi kom tilbake fra Frankrike, se for øvrig nederste rad, syvende kolonne her for videre hjertesukk). Men dronningen jeg refererer til i overskriften i dag, må nesten bli den norske, i hvert fall med tanke på at denne smuldrepaien ble til etter inspirasjon fra den herlege, norske (eller er det svenske?) syltetøyvarianten dronningsyltetøy, en blanding av bringebær og blåbær som ikke skjemmer noen, regnvåt brite som sydenvant nordmann, dronning Sonja som Queen Elizabeth II. Det fine med smuldrepaier er at man nesten lager syltetøy, ovnsbakt syltetøy intet mindre, under det gyldne smuldrelokket. Og hvem kunne ikke tenke seg en skje varmt, ovnsbakt syltetøy, kronet med en myk skyggelue av lett smeltende vaniljeis? Her har du i alle fall ei som stiller seg først i køen.

Et bord med mange desserter, et år med mange begivenheter: Har man en ildfast form full av varme bær, lett ristede hasselnøtter og smuler fulle av brunt sukker og gyllent smør foran seg, er det lett å glemme de ladde spørsmålstegnene. Fram med isboksen, med skjeen (og hjertet) i hånda.

Smuldrepai med bringebær og blåbær [dronningens smuldrepai]
4 porsjoner
Smuldrelokket er hentet fra min favorittoppskrift på smuldrepai, som du finner i plommeforkledning her.


omtrent 600 g bær, en blanding av bringebær og blåbær
1 ss sukker
Smuldrelokk:
65 g mel
75 g hasselnøtter, grovhakket og ristet
15 g havregryn
65 g smør, avkjølt, skåret i biter
35 g brunt sukker
25 g demerarasukker
1 ts kanel

Rens bærene hvis nødvendig, og ha dem i en ildfast form (min er en standard Pyrex-form på omtrent 25 x 15 cm). Strø over 1 ss sukker, og bland godt. Forvarm ovnen til 170 grader.

Lag smuldrelokket ved å blande mel, hasselnøtter, havregryn, smør, begge sukkertypene og kanel kjapt i en kjøkkenmaskin til du får klumper på størrelse med store brødsmuler (denne gangen brukte jeg romtemperert smør, for det var det jeg hadde da smuldrepailysten meldte seg, og jeg kan rapportere at det fungerer fint, der er bare mer gris å smuldre sammen med fingrene, som jeg også gjorde for å spare oppvask, i stedet for å finne fram stavmikseren). Smuldreblandingen kan stå i kjøleskapet i flere timer, til du trenger den.

Strø smuldreblandingen over bærene i formen, og stek smuldrepaien i ca. en halv time, til smuldrelokket er gyllent og bærene putrer i vei under det.

Grillet squash med feta og myntedressing.

Det er ikke til å stikke under en stol at sommeren 2012 er i ferd med å regne bort. Brendan og jeg har grillet én gang i år - det var i mars. Nå er man pent nødt til å ta saken i egne hender.

Grillpanna mi har fått kjørt seg i år: I tillegg til vafler har jeg grillet biffer, auberginer og halloumi over åpen flamme, i ly av regnet, på mitt eget kjøkken. Grillen står i hagen og furter (og ruster, antar jeg). Det er fint med grillpanne, altså, men en hel sommer full av grillmat kan den ikke erstatte.

Dette er imidlertid til syvende og sist et optimistisk innlegg, for jeg satser av hele mitt hjerte på å få lagt disse squashskivene på grillen i det minste én gang før høsten kommer eller vi skylles bort av flom, hvilket også begynner å virke som en realistisk bekymring.

På tross av været, er dette en skikkelig sommerrett. Myntedressingen er full av sitron, både i form av skall og saft, og nyplukket squash fra lørdagsmarkedet får selskap av selve sommerosten, feta, pluss noen valnøtter for moro (og sprøhetens) skyld - jeg hadde noen til overs. Jeg serverte squashskivene til lunsj sammen med et par myke og varme flatbrød, som for øvrig egner seg ypperlig til å få tak i hver dråpe av dressingen med. Jeg brukte denne oppskriften, men i framtiden tror jeg at jeg holder meg til den flatbrødoppskriften jeg normalt bruker (som jeg skal forsøke å få delt på bloggen snøggast råd). Hint: Den inneholder spisskummenfrø.

Du trenger altså ikke solskinn for å skape sommer rundt middagsbordet - men kjære værguder, det hadde vært på sin plass med noen solstråler snart.

Grillet squash med feta og myntedressing
4 porsjoner som tilbehør, 2 porsjoner som lunsj med brød til
inspirert av oppskrift i Seasonal Food av Susannah Blake

2 ss hakkede mynteblader
3 ss extra virgin olivenolje
saft og skall av 1/2 sitron
en klype sukker
salt og nykvernet pepper
4 squash
120 g fetaost
en god neve valnøtter, tørristede

Lag dressingen ved å blande mynteblader, olje, sitronsaft og en klype sukker, og smak til med litt salt og godt med nykvernet pepper. Sett til side. Varm opp grillpanna på sterk varme, og mens den blir varm skjærer du squashen i ganske tynne skiver på skrått. Pensle hver skive med litt olje, og stek squashskivene i omganger. De trenger omtrent to minutter per side for å bli møre og pent grillstripete. Etter hvert som skivene blir ferdig, bruker du en stekepinsett til å legge dem over på et serveringsfat, gjerne i et pent mønster. Når alle skivene er ferdigstekte og havnet på fatet, strør du over feta og valnøtter og drypper på dressingen. Server, gjerne med brød. Jeg innbiller meg at denne retten også er god romtemperert, men den varte ikke lenge nok her i huset til å få eksperimentert så langt.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter.

I det siste har jeg snublet over blomkål i såpass mange forkledninger at jeg nesten blir litt svimmel: Som pizzabunn, som popkorn, som puré, som kake ... I min verden eksisterte det fram til for kort tid siden kun tre retter der blomkål spilte hovedrollen: Bestemors blomkålsuppe (kun servert som forrett første juledag og muligens dersom det er runde bursdager å feire), mammas hele blomkålhode med hvit saus og baconterninger (intet er mer trøstende på middagsbordet på hustrige dager, servert med tjukke skiver hjemmebakt brød) og Brendans mamma sin cauliflower cheese, et ubeskjemmet kaloririkt tilbehør til klassisk, britisk Sunday Roast som jeg stort sett forsøker å sette til livs helt alene når vi er på besøk der (ingen ekstrapoeng for bordmanerer på meg, med andre ord).

Men her har jeg gått glipp av store ting! Selv om jeg kanskje dropper å servere blomkålpopkorn i stedet for ekte vare på neste filmaften her i huset, er jeg veldig klar for blomkålkake til middag, og jeg kan trygt anbefale denne blomkålsalaten til lunsjpausen. Eller middagsbordet. Som mange av mine favorittsalater bevitner om, er en god lunsjsalat for meg en tallerken (eller skål) med mange forskjellige konsistenser, helst litt god ost og den er ikke fremmed for noen godt ristede nøtter. (Mine ble dessverre denne gangen litt (kremt) vel ristet, som det går fram av bildene. Moralen er: Hold øye med stekepanna, ikke med Shakespeare.)

Denne varme salaten kombinerer alle tre på supert vis: Den nøtteaktige smaken blomkålen får etter en omgang i ovnen, passer som hånd i hanske med noen skarpe salatblader, strimler av myk gruyère og knasende sprø valnøtter. Og det viser seg at den noe ulogiske kombinasjonen av hvit blomkål og rødvinseddik utvikler seg til et skikkelig godt vennskap på tallerkenen. Jeg tror de grepa kvinnfolkene nevnt ovenfor ville godkjent dette tilskuddet til lista over blomkålens hyllester.

Ovnsbakte blomkålbuketter med gruyère og valnøtter

4 porsjoner som tilbehør til hovedrett, 2 porsjoner til frittstående (frittgående?) lunsjsalat

oppskrift fra The New York Times

1 blomkålhode, delt i små buketter

6 ss extra virgin olivenolje

1 1/2 ts salt

3/4 ts nykvernet pepper

1 ss rødvinseddik eller sherryeddik

2 never brønnkarse eller annen skarp salat, som ruccola

120 g gruyère, revet (jeg rev osten grovt, og satte pris på tyggemotstanden dette gav, finrevet ost ser nok hakket mer elegant ut)

1,5 dl valnøtter, tørristet i stekepanna

Forvarm ovnen til 200 grader. Spre blomkålbukettene utover en bakeplate med kant (gjerne med bakepapir på, for å spare oppvask). Ringle over 2 ss av olivenoljen, strø over 1 ts salt og 1/2 ts nykvernet pepper, og stek i omtrent 30 minutter, til blomkålen er mør og har begynt å bli pent brunet i kantene. Avkjøl på bakeplaten i  ti minutter. Imens visper du sammen resten av olivenoljen, rødvins-/sherryeddik og resten av saltet og pepperen. Ha brønnkarse/ruccola, ristede valnøtter og revet gruyère  oppå bakeplaten med blomkålen, hell over olje- og eddikdressingen og bland godt. Server varm eller romtemperert.