Pannekaker med valmuefrø + sitrussirup.

Det blir liksom ikke lørdag uten lørdagsfrokost. Det finnes ingen fast helgefrokostmeny her i huset, selv om Brendan stort sett lager en fry-up hvertfall én av dagene. Pannekaker til frokost tror jeg begynte som en slags rebelsk utagering som følge av at jeg flyttet hjemmefra: Pannekaker! Til frokost! ZOMG! (eller liknende) Nå er det imidlertid blitt et velkjent rituale, noe trygt og velsmakende som jeg vet både Brendan og jeg setter pris på, og som ikke trenger å ta like lang tid som å bake rundstykker eller lage granola.

Et uutforsket territorium for meg når det kommer til frokostpannekaker, er imidlertid pålegg. Pannekakepålegg. Topping? Garnering? Stort sett bruker vi syltetøy, innimellom lager jeg eplekompott, som regel er det yogurt naturell med i bildet. I helgen prøvde vi imidlertid noe nytt, et perfekt vintertilbehør: en gyllen, ganske fresk sitrussirup, kanskje mer kompott eller mos (men ikke helt marmelade), med biter av appelsin og sitron. Pannekakeoppskriften var også et eksperiment, en nykommer på kjøkkenet, men to frokostspisende sjeler ble i sannhet enige om at disse to funnene, de var kommet for å bli.

Jeg syntes det hørtes rart ut med solsikkekjerner i pannekaker, og var bekymret for at jeg skulle sette morgenkaffen i halsen når jeg intetanende (vel, ikke helt ...) fant harde frø midt i de nystekte pannekakene mine. Ikke vær skeptisk: Det er helt strålende. Jeg tror hemmeligheten ligger i å riste dem godt før de has i pannekakerøren. De skal anta en dyp, gyllen ... øh, glød. Solsikkeglød.
Mottoet må bli det motsatte av hva det bør være for selvbruningskrem: Vær gæren og la det stå til med én grad mørkere.

Pannekaker med valmuefrø + sitrussirup 
Fra 101 Cookbooks

PS: Sirupen min måtte putre en god stund før jeg var fornøyd med konsistensen. Konsistens er imidlertid en smakssak (bokstavelig talt). Putre til du er fornøyd.
1 eller 2 appelsiner, skrelt og delt i mindre biter (jeg brukte 1)
1 sitron, skrelt og delt i mindre biter
80 ml agavenektar (Elise foreslår å erstatte med 0,6 dl sukker og 60 ml lønnesirup hvis du ikke har tilgang på agavesirup)
240 g sammalt hvete fin (eller vanlig hvetemel)
1 ts bakepulver
1/2 ts natron
1/2 ts fint havsalt
40 g valmuefrø
60 g solsikkefrø, godt ristet
535 ml kefir
2 store egg, sammenvispet
2 ss smør, smeltet

Du lager sitrussirupen ved å ha appelsinbiter, sitronbiter og agavenektar i en liten kasserolle på middels lav varme. Kok til det blir en jevn masse, og la sirupen deretter småkoke i en fem-seks minutter. Ta av varmen.
Du lager pannekakerøren ved å blande de tørre ingrediensene i en bolle, og deretter tilsette kefir, egg og smør. Rør sammen, men ikke bli for ivrig. Røren kan gjerne være klumpete.
Varm en stekepanne (eller takke) på middels varme, ha litt smør i og stek pannekakene til de er pent gylne. Server med sitrussirupen og eventuelt litt smør. Vi hadde i tillegg litt yogurt naturell til, og ser ikke noe galt i det. Kaffe er også viktig.

I januar.

I det siste har jeg hatt så mange gode matopplevelser, men grunnet årstiden og den medfølgende mangelen på lys når man setter seg til bords, har jeg ikke vært helt fornøyd med dokumenteringen av disse bordets gleder. Jeg vil allikevel gjerne få dele noen gastronomiske favorittøyeblikk fra januar 2011. De er på ingen måte kulinariske højdarer, men de får meg til å smile fordi de i tillegg til å være gode matminner, også er fine hverdagsøyeblikk. Ikke le når du ser at alle bildene inneholder ost. 

Denne måneden fant jeg endelig en pizzabunnoppskrift jeg virkelig trives med (bli ikke overrasket om den dukker opp her om litt). | Etter dåpen til lille Henry stakk vi innom en pub for å utbringe en aldri så liten skål. Og spise paprika fylt med fetaost. | Jeg var i London for å skaffe meg nytt og fancy biometrisk pass fra den norske ambassaden, og da benyttet jeg selvfølgelig muligheten til et besøk på Fernandez & Wells, drikke stumpy og kose meg helt alene med avis, chorizo og manchego i skjønn forening. | Den 24. januar ble Brendan 26 år, det ble behørig feiret med red velvet cake, ost, kjeks og portvin.

Cock-a-leekie.

Før du ler av overskriften, vil jeg be pent om at du leser litt om Burns Night.

Deretter kan du nyte litt velklingende skotsk poesi:

Fair fa' your honest, sonsie face,

Great chieftain o' the puddin-race!

Og så er det på tide å begynne å helle innpå whisky.

Etterpå kan du jo for moro skyld forsøke å sitere de ovenstående linjene på nytt. Whisky gjør underverker for elokvensen.

Eller ta deg litt suppe? Tradisjonelt skal Burns Night Supper inkludere haggis (som er inspirasjonen til verselinjene ovenfor), og bevares, du kan få min porsjon. Cock-a-leekie er Burns Night-mat for pyser, men det er helt greit.

Sviskene er viktige her, de runder av smaken, og selv om jeg hater svisker, tør jeg påstå at de bør tas med. Jeg plukker dem ut etterhvert som jeg spiser, men du kan selvfølgelig spise dem om du er en ihuga svisketilhenger. Som Brendan.

Og dersom du lurer på hvorfor en sviskehater valgte å lage en suppe med svisker i, har jeg bare én ting å si: 

Haud yer wheesht!

Cock-a-leekie
fra Seasonal Food av Susannah Blake
fire porsjoner


100 g byggryn
1,2 l kyllingkraft (jeg er ikke så fin på det, og brukte buljongterning)
1 laurbærblad
1 ts tørket timian
3 store purrer, skåret i skiver
400 g kokt kyllingkjøtt, skåret i biter eller strimler
100 g svisker, skåret i mindre biter
nykvernet pepper


Ha bygg, kraft, laurbærblad og timian i en stor kjele, kok opp, legg på lokk og la det småkoke i 25 minutter, til byggen er mør. Tilsett purre, kylling og svisker og la det putre videre i 10 minutter, til purren er myk. Krydre med nykvernet sort pepper, og server. Brød og smør er selvsagt tilbehør.

Parkin.

Det som er aller viktigst for meg når vinden bærer med seg isregn over Cambridge og jeg får lyst til å bake noe, er at jeg allerede har alle ingrediensene i hus. Latskap er ikke å forakte, særlig når det resulterer i en krydderkake som denne.

Parkin er en klassisk kake fra Nord-England, nærmere bestemt Yorkshire. Noen sarte sjeler vil kanskje synes den er litt vel krydret, det er tross alt en hel spiseskje malt ingefær ute og går her. Noen syns kanskje den ser lite tiltalende ut, fri for glasur og avansert topping som den er (bare noen havregryn blandet med et drøss demerarasukkerkrystaller). Og noen syns sikker langpannekaker er håpløst kjedelig, når man kan bake whoopie pies! macaroner! surdeigssjokoladekake!

Men jeg synes man ikke skal kimse av gamle, velprøvde oppskrifter, oppskrifter som er eldre enn kjøleskapet, pasteurisering og fremfor alt Brustad-bua: Oppskrifter på holdbare godsaker, laget på ingredienser du etter all sannsynlighet har stående i kjøkkenskapet (du trenger ikke egg engang!). Denne kaken er en slik godsak. Hvor lenge den holder seg, avhenger selvsagt av med hvilken hastighet den blir spist opp.

Parkin
fra The Baker av Leanne Kitchen

150 g smør, i biter
140 g brunt sukker
175 g mørk sirup
200 g havregryn
125 g hvetemel
1 ts natron
1 ss malt ingefær
2 ts blandet krydder (kanel, muskat, allehånde, i Storbritannia kalt mixed spice)
125 ml melk
Strøssel:
2 ss havregryn
2 ss demerarasukker

Forvarm ovnen til 180 grader. Kle en liten langpanne (23 cm) med bakepapir, la det henge litt ekstra papir over kantene. Ha smør sukker og sirup i en kasserolle, og rør over svak varme til smøret er smeltet og sukkeret oppløst. Ta kasserollen av varmen. Kjør havregrynene i en kjøkkenmaskin (jeg brukte stavmikser med den lille "kjøkkenmaskindelen" på) til de er grovt hakket. Ha grynene i en bolle, og sikt i mel, natron og krydderne. Rør inn sirupsblandingen og melken, og ha deretter røren i langpannen. Bland sammen de to strøsselingrediensene, og strø dette over kaken (dette blir et meget tynt lag strøssel, du må gjerne lage mer hvis ønskelig). Stek kaken i 40 minutter, sjekk at den er gjennomstekt ved å stikke i den. La kaken avkjøles i formen i fem minutter, og løft den så over på en rist for å avkjøles helt. Del i stykker før servering. Kaken har god holdbarhet, og tåler en drøy uke i en lufttett boks på et kjølig sted. Den kan også fryses, i inntil åtte uker.

Paneer med spinat, erter og tomatsaus.

Jeg har skrevet om Brendans curry før. Oppskriften på den kommer visstnok fra en lærer han hadde på barneskolen, og såvidt jeg har forstått, er hans eneste endring en økning av antallet hvitløksfedd fra tre til cirka 30. Rundt regnet.

Når curry står på menyen, er det som regel han som står for tilberedningen, hvilket alltid betyr curry med kjøtt. Jeg har imidlertid prøvd å innføre flere vegetariske middager i løpet av uken, og når currybehovet meldte seg i går, våget jeg meg ut på nye indiske veier.

Paneer er for øvrig en indisk ost, får du ikke tak i den kan du erstatte med tofu. (Da blir middagen faktisk vegansk! Kan være greit å la være å fortelle eventuelle mannlige gjester om dette. De blir fort så skeptiske.)

Kvasi-relatert språkspørsmål med oppfordring om synsing, fordi jeg er nysgjerrig: Er "indisk gryte" synonymt med curry? Er det noen som ville kalt dette en "karri"? Og dersom du ikke har bodd i England, hva assosierer du ordet "curry" med (hvis noe)? 

Paneer med spinat, erter og tomatsaus
fra Holiday av Bill Granger
4 porsjoner

3 ss mild olje, f.eks. solsikkeolje
400 g paneer, skåret i små terninger
1 rødløk, finhakket
2 fedd hvitløk, most
2 ts revet fersk ingefær
1 1/2 ts spisskummenfrø
3 ts malt koriander
en klype kajennepepper
800 g hakkede tomater (2 bokser)
150 g erter (frosne funker fint)
100 g spinatblader (jeg brukte 50/50 frosne og friske)
saft fra en lime
brunt sukker

til servering:
basmatiris
gresk yogurt

Varm oljen i en stor stekepanne eller gryte over middels høy varme. Fres osten gyllenbrun, om nødvendig i flere omganger, og la den renne av på noen ark tørkerull. Hell av den overflødige oljen, til ca. én spiseskje er igjen. Reduser varmen til middels, ha i løken og fres den i fem til seks minutter, til den er myk. Ha i hvitløk, ingefær og krydderne, og fres under omrøring til en herlig duft sprer seg i kjøkkenet. Ha i tomatene sammen med 125 ml vann, og la det koke opp. Skru ned varmen og la sausen småkoke i 15 minutter. Tilsett ertene og kok videre i en tre-fire minutter (hvis du bruker frossen spinat, bør du også ha den oppi nå), ha så i osten og kok til ertene er gjennomkokte. Ta pannen av varmen og tilsett spinatbladene (dersom du bruker friske), og rør til de faller sammen. Smak til med limesaft og brunt sukker (jeg følte også behovet var der for å tilsette litt salt). Server med basmatiris og gresk yogurt. (Brendan etterlyste, som alltid når vi spiser noe som har en anelse indisk smak, mangochutney.)

Sjokolademoussekake.

Festlige anledninger krever festlige kaker. Og hva kan egentlig være mer festlig enn å spise sjokolademousse utkledd som kake?

Skjønner du at jeg ikke har mye til sosialliv?

Her er et hett tips dersom du har brukt mesteparten av dagen på å finne den perfekte kardiganen til barnedåpen til kjærestens gudsønn, og dermed dessverre har lite tid å bruke på å lage en imponerende kake til dåpsfesten, slik du hadde planlagt: Lag denne kaken. Ingen vil ta skade, og til og med dåpsbarnet vil kunne ta del i feiringen, siden dette er bakst helt fri for tyggemotstand.

I tillegg gir den plenty med energi til å underholde de voksne enda litt lenger.

Gratulerer med dåpsdagen Henry!

Sjokolademoussekake (eller sjokoladeterte, som den opprinnelig het)
fra Olive

500 g mørk sjokolade
550 ml kremfløte
1 vaniljestang, kun frø
2 ts vaniljeessens
kakao, til rulling

Smelt sjokoladen, og la den avkjøles litt. Varm 3 ss av fløten med vaniljefrøene, og la dette også avkjøles. Bland resten av fløten i vaniljeblandingen, ha i vaniljeessensen og pisk dette til en stiv krem. Bland i halvparten av den smeltede sjokoladen, og vend deretter i resten. Kle en springform med en diameter på mellom 17 og 20 cm (min form var på 20 cm) med plastfolie. Ha blandingen i, lag noen topper i overflaten med en kniv, og sett formen i kjøleskapet i minst et par timer (jeg lagde min kvelden før festen). Åpne springformen, pell av plastfolien og rull kanten av kaken i kakao (som det går fram av bildene, fikk jeg ikke tid til å rulle). Serveres gjerne med vispet krem (vi hadde den au naturel, som det så fint heter, og det var det ingen som klagde på).

Grove frokostrundstykker med sesamfrø.

Engelskmenn har en unik måte å løse problemer på.

De velger ofte ikke den beste løsningen, og tetter for eksempel gjerne hull i husveggen med papp. Kjøkkenet vårt er dårlig isolert, så Brendan har stappet avispapir i den unødvendige kattedøren for å løse problemet.

Jeg trenger vel ikke å fortelle at kjøkkenet fremdeles egner seg dårlig som heveplass for gjærdeiger. Det er imidlertid et utmerket sted å avkjøle hvitvin på.

Halvhjertede løsninger er sjelden de beste, men i går måtte jeg værsågod svelge enhver kritikk av engelsk tenkemåte når det kommer til mangler i vareutvalget på super'n, og måten den problemstillingen ble løst på.

Irritert fordi jeg trengte fersk gjær og av tidligere erfaring vet at det er umulig å få tak i, gikk jeg oppgitt bort til en mann som stod og fylte i hyllene. Jeg spurte om de kanskje hadde fått inn noe fersk gjær, vel vitende om at svaret ville bli nei.

"Nei," sa han, ikke overraskende.
"Men du kan få fersk gjær gratis av gutta borte i bakeriavdelingen."

[litt flau, da]

Plutselig sto jeg altså med en hel plastikkpose full av fersk gjær, og følte meg nesten litt kriminell.

Engelskmenn, altså. Hvorfor løse et problem permanent når det går raskere å fikse en midlertidig løsning? Hvorfor isolere når man kan kle på seg flere lag med klær? Og hvorfor selge når man kan gi bort?

Som den nordmannen jeg er, feiret jeg denne lille hverdagsseieren med å bake rundstykker. Siden jeg bor i England, gikk jeg også på puben etterpå.

Disse rundstykkene er geniale, siden du gjør deigen klar om kvelden, og baker ut, etterhever og steker dem mens kaffen koker og du får hentet avisen. De er luftige og syrlige og var ypperlige til eggerøre i morges.

Grove frokostrundstykker med sesamfrø
fra Pain de Martin
10 små rundstykker

3 g fersk gjær
400 g yogurt naturell
300 g hvetemel
90 g sammalt hvete grov
9 g salt
ekstra sammalt hvete grov, til utbaking
sesamfrø, til utbaking

Om kvelden: Bland ut gjæren i yogurten, og tilsett de tørre ingrediensene. Bland godt sammen, dekk med plastfolie og la stå i romtemperatur til neste morgen.
Om morgenen: Sett ovnen på så sterk varme som mulig, og plasser en bakeplate på midterste rille og en på nederste. Skrap deigen ut på melet bakebord, og klapp den til en firkant. Brett den sammen, ovenfra og nedenfra, en brett under og en brett over. (Mine rundstykker ble, som det går fram av bildene, avlange, mens originaloppskriften viser dem som mer firkantede.) La deigen heve i førti minutter, del så leiven opp i mindre biter. Ha en blanding av en neve sammalt hvete grov og to never sesamfrø på bakebordet, og rull bitene i denne blandingen. Legg emnene på et bakepapir, dra bakepapiret over på en fjøl og la deretter hele sulamitten gli over på den varme bakeplaten i ovnen. Stek rundstykkene i ca. 15 minutter, hold et øye med sesamfrøene slik at de ikke blir brent.

Tidenes hummus.

Trenden er vel klar, det er ikke noe poeng i å legge opp flere småkakeoppskrifter, det er fullt på treningssenteret og man blir forbiløpt av flere og flere joggere når man er på vei til jobb. Facebook er full av statuser som dokumenterer vellykkede og mindre vellykkede detox-, suppe-, bønne-, Atkins- og Schmatkins-kurer, og på kontoret er det mystisk mange bananer som ligger der det normalt pleier å husere en sjokkis fra godteriautomaten.

Godt nyttår?! Eller er det kun bønner det går i? Bare så det er sagt med én gang: Jeg hadde pannekaker fylt med ostesaus til middag i går, og erkjenner januar på samme måte som man erkjenner en fotvorte: Jeg tråkker på den, for å ta igjen med samme mynt. Altså tråkker jeg på enhver bønnekur (tråkker i salaten også, kanskje?) og sier bare: Grip din kikert. Mos den til hummus.

Men husk: Kun én bokstav skiller hummus fra humus (humus -en dødt organisk stoff (rester av planter og dyr) som finnes i jorden. Etym.: lat. Kilde: ordnett.no). 
Så ikke vær gnien med olivenoljen.

Hummus
fra Spice Market av Jane Lawson

220 g tørkede kikerter, lagt i bløt natten over
80 ml olivenolje
3 til 4 spiseskjeer sitronsaft
2 fedd hvitløk, most
2 ss tahini
1 ss malt spisskummen

Legg kikertene i bløt natten over. La dem renne godt av og ha dem i en kasserolle. Dekk dem med kaldt vann, la det koke opp og kok deretter i 50 til 60 minutter, til kikertene er møre. Renn av, ta vare på litt av kokevannet, mellom 185 og 250 ml. Ha kikerter, olivenolje, sitronsaft, hvitløk, tahini, spisskummen og 1/2 ts salt i en kjøkkenmaskin, og kjør til blandingen ser tykk og kremete ut. La maskinen gå mens du tilsetter litt og litt av kokevannet du tok vare på tidligere, til hummusen får ønsket konsistens.

PS: Bilde tatt i utvendig vinduskarm. Har det ikke fullt så skittent på kjøkkenet inne. Hva man ikke gjør for å presse siste rest av dagslys ut av hverdagen. 

Kanelstjerner.

På samme måte som det er viktig å ta fram igjen klassikerne på julekakefatet, syns jeg også det er viktig å prøve noe nytt. I år har jeg prøvd flere nye ting i førjulstida: Jeg har bakt kanelstjernene du finner oppskrift på nedenfor, jeg har prøvd å jobbe hjemmefra (funker bra så lenge man gir seg selv Facebook-luskeforbud), jeg har blitt offer for bankkortsvindel (banken fattet fort mistanke da det ble forsøkt kjøpt en iPhone med kortet, har tross alt stort sett kun budsjett på kaffe og førjulspils før jul), jeg har akt Korketrekkeren med gode venner midt på mørkeste natta (halebeinet klager, men ellers en alle tiders ting å gjøre etter noen krus med gløgg laget på sjenerøse mengder billig rødvin), og jammen har jeg ikke rukket å akkurat unngå totalt flykaos i England også.

Kan jeg derfor by på en kanelstjerne for å feire? (Gløgg må du skaffe sjøl, har tross alt fått bankkontoen forsøkt tømt.)

Med disse kakene er finjusteringen selve rosinen i sosissen. Eggepenslingen er viktig, det blir jo ikke stjerneskinn uten et visst gyllent skjær. Kakene skal egentlig vendes i en kanelsukkerblanding, men dette fungerte dårlig med tynt utkjevlede kaker, så da strødde vi blandingen på i stedet, og er velfornøyde med det. Det enkle er jo ofte osv.
Disse minner mye om amerikanernes festlig benevnte snickerdoodles, men er størrelsesmessig redusert til å passe på norske kakefat, og de er også noe hardere i kantene (akkurat som nordmenn). De bør oppbevares kjølig, for å bevare den allikevel myke konsistensen. Kjøleskapet funker fint.

 Kanelstjerner
ca. 60 stykker
fra Norsk Ukeblads julebok

200 g smør
1 dl sukker
2 dl fløte
1 ts hornsalt
ca. 7 dl hvetemel
Pensling:
1 egg 
Pynt:
kanel (originaloppskriften spesifiserer "2 finstøtte kanelstenger", vi tok det på feelingen, som det heter)
1 dl sukker

Smør og sukker røres. Tilsett fløten og hornsaltet. Elt inn nesten alt melet, deigen skal være ganske fast. La den stå kaldt en stund. Sett ovnen på 200 grader. Deigen kjevles ut så tynt som mulig (sier oppskriften, vi liker litt tjukkere kaker. Husk å justere steketiden hvis du velger å lage dem litt lubnere). Stikk ut stjernekaker, pensle med lett sammenvispet egg og strø kanel blandet med sukker over dem (eventuelt vend dem i blandingen, men vi syntes strøing var mindre stressfremkallende). Legg kakene på bakeplater og stek i ca. 5 minutter. (Våre tok lengre tid, men de var som sagt noe tjukkere enn det oppskriften anga. Moralen er: Følg med i ovnen. Kakene kan svi seg faderlig fort.)

Min beste småkake.

Disse kakene er, som så mye tilknyttet julen jo har en tendens til å være, meget nostalgiske for meg. Her i huset kalles de Nina-kaker, oppkalt etter en dansk dame ved samme navn. Da jeg spilte valthorn i skolekorpset (én gang nerd, alltid nerd!), var Nina min tålmodige horninstruktør, som på klingende dansk gjorde det klart nøyaktig hva mine musikalske problemer besto i, og hva jeg burde gjøre for å rette dem opp. (Stort sett øve mer. Hvilket jeg aldri gjorde. Dermed ble jeg oversetter, ikke proffhornist. Men jeg kan i det minste lese noter.) Hvert år inviterte hun også sjenerøst alle elevene sine på juleavslutning hjemme hos seg selv på Vinderen. Her spilte vi noen julesanger av mer eller mindre hjertens lyst, før vi helhjertet gikk inn for å spise stakkars Nina ut av hus og heim. Kakene nedenfor var alltid på fatet som ble tømt først.

Det var ikke før min siste juleavslutning hos Nina at hun endelig delte oppskriften på disse kakene med meg. Da var jeg gammel nok til å vite at jeg aldri kom til å bli noen hornvirtuos, men også klar over at baking var noe jeg ikke var så verst til. Og jeg følte at et repertoar uten Ninas avhengighetsskapende sjokoladejulekjeks, var et repertoar som manglet sjel. Heldigvis visste Nina alt om sjelløse repertoarer (det er nok en grense for hvor mange ganger man kan høre Gammel jegermarsj uten å gå på en musikalsk smell), og delte hemmeligheten med meg. Jeg føler ikke at jeg bedrar tilliten hennes ved å videreføre den på bloggen, siden det er verdt å merke seg at dette tilfeldigvis er, etter min mening, verdens beste oppskrift på kaka med det klingende norske navnet chocolate chip cookie. Og det er så mange som påstår at de sitter på selve gralen, så da må jeg, til Ninas forsvar, bevise at de tar feil.

 

Ellers er det hjemmekontor i Oslo på meg denne uka. Jeg går lange morgenturer til favorittbokhandler og favorittkafeer, baker og drikker enorme mengder kaffe. Norge, mitt Norge. Blir ikke jul uten deg.

Nina-kaker (tidenes beste sjokoladebitkjeks)
ca. 30 kaker


75 g mykt smør
100 g sukker
50 g brun farin
1 egg
150 g hvetemel
1 ts vaniljesukker
1/2 ts natron
en liten 1/2 ts fint salt
125 g kokesjokolade eller annen mørk sjokolade, grovhakket
litt havsalt til å strø oppå (valgfritt)

Sett ovnen på 175 grader. Rør smør og sukker godt sammen. Tilsett farin og egg, og bland godt. Bland mel, vaniljesukker, natron og salt i en liten bolle, og vend inn i smørblandingen. Rør inn sjokolade. Sett to teskjeer med deig i en topp på en bakeplate, og trykk den litt flat. Strø eventuelt litt havsalt på toppen. Gjør det samme med resten av deigen, og stek deretter kakene i 7 til 10 minutter. De er ganske skjøre når de kommer ut av ovnen, så det er lurt å la dem hvile på bakepapiret noen minutter før du flytter dem over på rist. De skal være myke og gode.

Chilinøtter.

Lei av all bakinga?

Lysten på noe som ikke smaker av kanel, nellikspiker eller ribbefett?

Noe å knaske på til juleøltestingen, kanskje?

 Ikke allergisk mot nøtter?

Værsågod!

Chilinøtter
fra Christmas Treats to Make and Give av Linda Collister


2 ss olivenolje
350 g blandede nøtter, usaltet
1 ss soyasaus (jeg brukte den mørke typen)
1 ss brunt sukker
1/4 til 1/2 ts cayennepepper
1/4 til 1/2 ts nykvernet sort pepper
1/2 ts røkt paprikapulver (mitt nye favorittkrydder!)

Varm oljen i en stekepanne, ha i nøttene og rør godt. Tilsett resten av ingrediensene, og la det hele frese til blandingen er gyllen, ca. 5 minutter. Avkjøl før servering. (Eller ikke. Jeg liker å plukke noen utvalgte eksemplarer rett fra panna, småsvidde fingre eller ei.)

Chorizogryte med hvite bønner.

I det siste har jeg hatt flere gode kjøkkenøyeblikk. De har bestått i utprøving av nye oppskrifter som umiddelbart har blitt favoritter, havnet på repertoaret og som dermed nå kan smelles ihop uten oppskrift. Jeg har alltid drømt om at akkurat disse øyeblikkene skulle inntreffe (bestemor lager jo kun mat på denne magiske måten), at jeg skulle finne noen skikkelige bænkers oppskrifter som kunne brukes både til slappe mandagskvelder og rødvinsfylte vennemiddager. På Twitter har jeg mast om rosenkålsalaten til Hugh Fearnley-Whittingstall, som er av den høyst velkomne typen rett du med få grep kan gjøre om til en skikkelig snasen og superkjapp middag (et posjert egg på toppen? Et kyllingbryst i skiver? Krutonger?). Her i bloggen skal jeg i dag mase om (eventuelt hylle, kommer an på hvilke tanker du gjør deg om saftige biter godt krydret chorizo i en meget enkel, men også meget smakfull, tomatsaus med hint av litt sånn kastanjettaktig spansk gusto som du rett og slett ikke får på sydenferie) en varmende gryte som nettopp lages i kun én gryte. (Dersom du tilfeldigvis ikke har oppvaskmaskin, er dette aspektet av oppskriften forunderlig oppløftende.)

Dette er også et utmerket innslag i en tapasbasert middag, og jeg kan bekrefte at sammen med hjemmelagde patatas bravas, en god flaske rødvin og ditto venner blir det nærmest fiesta-stemning (av den ukleine typen) i heimen.

 
Chorizogryte med hvite bønner
fra Jamie Magazine
2 porsjoner
  
200 g chorizo, i skiver
2 rødløk, i skiver
3 fedd hvitløk, i skiver
olivenolje
1 ts røkt paprikapulver
1 boks hakkede tomater
1 boks hvite bønner, godt avrent

Ha olje i en middels stor kasserolle, og stek chorizo, løk og hvitløk over middels varme i fem minutter. Tilsett paprikapulver, tomater og bønner, skru ned varmen, sett på lokk og la det hele småkoke i 20 minutter. Ta av lokket mot slutten av koketiden dersom du liker en tjukkere konsistens. Server med brød. Jamie anbefaler et glass Bordeaux til, vi hadde en generisk flaske New World og var såre fornøyd. Som man jo gjerne er når man uansett er i sydenmodus.

Kjære Oslo.

Du er så fin og jeg savner deg sånn. Sees 17. desember. Kommer til å sitte på 18.30-flyet og ivre.

 

Ivre skikkelig.

Rosenkålfrittata.

Jeg foretrekker på alle måter frittata fremfor omelett. Det er noe med å svøpe alt det gode fyllet i en varm, gyllengul pute som på alle måter er bedre enn den noe mer gniene omeletten og dens forsøk på å være en oppblåst crêpe. Også krever frittataer ingen snuing.

 

Det følger at det dermed heller ikke krever rengjøring av koketoppen etterpå. Har du ikke gasskomfyr? Pris deg lykkelig. Få jobber er mindre tiltalende og mer knotete (og dessverre mer nødvendige) enn rengjøring av toppen på en gasskomfyr. Jeg insisterer på at du prøver selv for å bli overbevist. Stiller selvfølgelig min egen komfyr til disp.

Så hadde jeg valget, og det hadde jeg flere ganger denne uka, siden jeg er hjemme alene mens Brendan drikker vin med familien i Frankrike, velger jeg meg alltid en frodig frittata. Litt som om noen spør om du vil ha gløgg med eller uten rødvin. Man går jo for det mest, øh, fyldige alternativet.

Rosenkålfrittata
fra mat.no

300 g rosenkål
2 sjalottløk
2 tomater (jeg brukte 6 cherrytomater i stedet)
3 ss pinjekjerner
6 egg
2 ss revet parmesan
salt og pepper
smør til steking

Rens rosenkålen og kok den i lettsaltet vann i to til tre minutter. Hell kokevannet av og la kålen renne godt av. Bland den med hakket sjalottløk og pinjekjerner. Fres blandingen i smør i to til tre minutter. Rør inn tomatene i båter. Visp sammen egg og ost, smak til med salt og pepper. Hell eggerøren over grønnsakene i pannen, rør forsiktig eller beveg på pannen så eggerøren fordeler seg jevnt. Stek på middels varme til frittataen er fast på undersiden. Plasser pannen så under grillelementet i ovnen, og la frittataen steke til den er pent gyllen.

Tilslørte bondepiker.

Har man først laget eplemos, må man jo følge opp med Norges svar på skotske cranachan: Tilslørte bondepiker. Dette er en ubeskjeden hyllest til fløte, smørstekt brødrasp og herlig syrlige epler.

Jeg prøver jo så godt jeg kan å spre det norske matgospel i vennekretsen her i England, og så langt har det stort sett gått som smurt: Ingen sier jo nei takk til vafler, melkesjokolade eller fårikål (i hvert fall ikke når jeg stirrer inngående på dem og spør, med dårlig skjult forhåpning i stemmen, om de ikke syns det var fryktelig godt, da eller?). Da Brendan og jeg var på besøk hos bestemor i sommer, fulgte hun uppfordret opp Brendans kulinariske norskundervisning med gomme, mælkkaka og steikfesk, og han kan nå spørre på norsk når det er middag? Kan jeg få en øl? Vil du ha kaffe? med imponerende innlevelse.

Min jobb er dermed så godt som gjort!

Disse tilslørte bondepikene ble servert et vennepar som er halvt australsk og halvt britisk, og sjarmerte begge halvdeler i senk (sier hun ubeskjedent på vegne av pikene). Dermed er deres jobb også gjort, og jeg og de gjenværende bondepikene har dermed resten av uka for oss selv. Vi skal se repriser av Have I Got News for You og nyte det erkebritiske åsynet til tidenes Sherlock Holmes-tolker, Benedict Cumberbatch. (Verken jeg eller bondepikene klarer å la være å se for oss både Eggs Benedict og Cumberland-pølser i skjønn forening ved synet av dette velklingende navnet.) Anbefaler alle et kjapt bildesøk på Google mens eplemosen putrer (på mannen, ikke pølsene).

Tilslørte bondepiker
4 porsjoner
inspirert av oppskrift fra Helt Enkelt av Ingrid Espelid Hovig og Paul Løwe

750 g epler
1 dl vann
ca. 3/4 dl sukker
2 1/2 ss smør
5 dl brødrasp
3/4 dl sukker
1/2 ts kanel
et beger kremfløte
1 ts sukker
mørk sjokolade, revet (som topping)

Skrell eplene, fjern kjernehus og skjær i båter. Ha i en kjele med vannet, og kok til eplene er møre. Smak til med sukker. Smelt smøret i en stekepanne, tilsett brødrasp, sukker og kanel og stek til blandingen har fått en lys karamellfarge. Pass på å røre hele tiden, slik at det ikke svir seg. Avkjøl på  fat. Pisk fløten, og legg deretter brødrasp, eplemos og krem lagvis i enten en stor serveringsbolle eller i serveringsglass. Strø revet sjokolade på toppen, og server.

Daddel- og kanelkake.

I over ett år har vi hatt en eske med dadler stående i stua. Den er på størrelse med en skoeske, bundet sammen med silkebånd, og ser i det store og hele lite ut som en kartong tørket frukt.
Den var en gave fra naboene våre, de hadde vært hjemme i Saudi-Arabia og kom tilbake fullastet med medjool-dadler og meter på meter med et meget vakkert, midnattsblått fag av nervøs fløyel. Har lenge lurt på hva jeg skulle gjøre med begge disse sjenerøse gavene, og selv om dadler jo kan spises alene, er jeg ingen stor tilhenger av dem. Og så bruker jeg så lite nervøs fløyel.

Det har som sagt tatt meg et år å få smelt sammen denne kaken, og det kan jeg angre på nå. Den ser ut som brownies, har konsistensen til brownies men smaker magisk nok helt annerledes enn brownies, ganske juleaktig (ikke overraskende) og meget, meget tilfredsstillende på en sur høstdag, når alt som frister, er å sitte i go'stolen og se på The Tudors på dvd. Og kakerøren er omtrent like god som pepperkakedeig, noe som bør tale sterkt i kakens favør (i Siris testkjøkken ser vi nøye på alle aspekter av oppskriftene). Det må jo være verdt å ofre noen dadler for.*

Spørsmålet er hva jeg skal gjøre med den nervøse fløyelen. Jeg kan bare brodere korssting.

* Kanskje ikke? Burde jeg heller vurdert salg på Finn?

Daddel- og kanelkake
fra Spice Market av Jane Lawson
 
600 g dadler uten stein, hakket
1 ts natron
125 g usaltet smør, i biter
155 g mykt brunt sukker
2 egg
185 g hvetemel
1/2 ts bakepulver
1/2 ts kanel, pluss ekstra til strøssel
60 g melis

Sett ovnen på 180 grader. Smør en firkantet form (ca. 23 x 23 cm) eller liten langpanne, og legg bakepapir i bunnen. Ha dadlene i en kasserolle med 500 ml vann, og la det koke opp. Skru av platen og bland inn natronet, husk å røre godt. La blandingen avkjøles til romtemperatur. Pisk smør og sukker luftig, og ha i ett egg om gangen. Pisk godt mellom hvert egg. Sikt sammen mel, bakepulver og kanel, og vend denne blandingen inn i røren vekselsvis med daddelblandingen. Ha røren i formen, stryk den utover og stek i 55 til 60 minutter. La kaken avkjøles i formen i 5 minutter, og ha den deretter over på rist for å avkjøles helt. Del kaken i 36 biter, sikt over melis blandet med litt kanel og snu og vend på kakebitene slik at de blir dekket av strøsselet. Strøsselet trekker gradvis inn i kaken, så hvis du lager den en god stund før servering, bør du vente med å ha det på kaken til rett før servering. Holder seg fem dager i lufttett boks, eller tre måneder i fryseren.

Rødbetesalat med sennepsfrø og appelsin.

Dette burde kanskje heller kalles "Klassisk halloween-salat". Jeg forsøkte så godt jeg kunne å fjerne alle spor etter meg, men tror det mentale bildet av mitt eget kjøkken forkledd som et åsted for en kriminell handling (også kalt "skrelling og påfølgende riving av rødbeter"), nok er etset inn i hjernebarken.

Hett tips: Bruk en stor skjærefjøl, så slipper du å ende opp med rødbeteskrell og tilhørende rødrosa fingeravtrykk over hele kjøkkenbenken. Det er tross alt lettere å fjerne bevisene fra noe som får plass i oppvaskkummen.

På tross av denne salatens noe avskrekkende utseende, er den fantastisk god på smak. Tenk råkost, men interessant råkost. Tenk nøtteaktig, syrlig og ganske så uimotståelig.

Ikke tenk på manikyren du eventuelt måtte ha. Det er fare for at den ikke overlever dette stevnemøtet.

Rødbetesalat med sennepsfrø og appelsin
fra Sarah Raven's Garden Cookbook av Sarah Raven
4 porsjoner

3 ss sennepsfrø
4 eller 5 middels store rødbeter
1 ss hasselnøttolje (jeg brukte valnøttolje, fungerte som en drøm)
revet skall og saft av 1 appelsin
salt og pepper

Rist sennepsfrøene i en tørr stekepanne i to til tre minutter. Pass på å røre hele tiden for å unngå at frøene svir seg. Skrell rødbetene og riv dem med et råkostjern. Ha dem i en bolle, drypp over nøtteoljen og bland inn appelsinskall og -saft, sennepsfrø, salt og pepper.