Dippkjeks + salsa.

Det er en meget god grunn til at det har vært stille på bloggen i det siste: Jeg har rett og slett hatt noen skikkelig uinspirerte uker på kjøkkenet. Når jeg har prøvd meg på noe som virket spennende, som appellerte til meg på papiret (eller skjermen), har resultatet blitt heller platt. Ingenting å skrive hjem om, ei heller noe å skrive en blogg om.

Det er da vi fort ender opp med takeaway, en ølboks hver og siste episode av Spooks på iPlayer ved middagsbordet.

Denne helgen var jeg derfor bestemt på å komme meg på kjøkkenet, lage noe ordentlig og værsågod KOSE MEG underveis. Trivelig, ikke sant? Men innimellom må man utøve litt selvdisiplin, og jammen så kom det, på søndagsettermiddagen, litt av et gjennombrudd.

Si hei til min nye favorittsnacks.

Dette er en oppskrift hentet fra selve kronprinsessen av kjøkkenkos her i England, Nigella Lawson. Nigella er ikke en kokk jeg har hatt noe forhold til, faktisk hadde forholdet vart mindre enn 24 timer da jeg puttet disse kjeksene i ovnen; jeg plukket nemlig opp en av hennes mange bøker, How to be a Domestic Goddess, på en bruktbutikk på lørdag. Det ble £3,50 jeg ikke angrer på å ha støttet en god sak med.

Men Nigella arbeider ikke alene, i dette tilfellet samarbeider hun utmerket med ingen ringere enn Bent Stiansen. Jeg vet, dette er ingen forutsigbar kombo. Men huhei hvor det går! Nigellas "hot discs", som hun beskriver som en mellomting mellom tortilla og mini-popadums, og Stiansens salsa med ketsjup (!) kommer sammen og reddet søndagskvelden da jeg virkelig trengte det.

Jeg vet denne kombinasjonen høres noe spesiell ut, men jeg oppfordrer på det sterkeste til et forsøk! Nigella anbefaler imidlertid også andre dipper, bl.a. guacamole og chutney, som jeg mistenker kan funke vel så bra. Eller hva med hummus? Kjeksdeigen er en drøm å jobbe med, og salsaen kan du lage når det passer, og så la den stå og godgjøre seg noen timer eller natten over, til du er klar for litt seriøs tv-snacks. Regn på ruta er bare et pluss.

Bent Stiansens salsa
fra Stiansen til hverdags av Bent Stiansen

5 godt modne plommetomater
2 ss hakket sjalottløk
1 ss revet ingefærrot
1 hvitløksfedd, hakket
1 ts chili, hakket
2 ss frisk koriander, hakket
2 ss ketsjup
saften av en lime
salt

Skjær tomatene i små terninger og bland med sjalottløk, ingefærrot, hvitløk, koriander, chili og ketsjup. Smak til med lime og salt, og la stå og godgjøre seg en god stund, et par timer er passe, over natten enda bedre.

Dippkjeks, Nigella Lawsons "hot discs"
cirka 75 kjeks
fra How to be a Domestic Goddess av Nigella Lawson

250 g hvetemel
1 ss salt
1 ts kajennepepper
1/2 ts malt koriander
1/2 ts malt spisskummen
25 g kaldt, usaltet smør
revet skall av en lime
ca. 1 dl varm melk (jeg trengte ca. 1 ss ekstra)

Forvarm ovnen til 220 grader. Bland melet og alle krydderne i en bolle, smuldre så i smøret. Rør inn revet limeskall, og tilsett deretter melken. Deigen skal være myk, men fast (hvis du skjønner hva jeg mener). Del den i to, og kjevle ut den ene halvdelen så tynt som mulig. Stikk ut kjeks og plasser på bakeplater med bakepapir. Stek kjeksene i omtrent 5 minutter (mine tok 7), og de er ferdige når de er blitt pent oppblåst og har fine, brune flekker. Kjevle ut resten av deigen på samme måte.

Pannestekte tomater med spinat, manchego og hasselnøtter.

Du kan tro jeg hadde et eurekaøyeblikk mens jeg sto bøyd over stekepannen og så denne retten bli til. Jeg har nemlig veldig vanskelig for å lage mat uten oppskrift. Det er for risikabelt, jeg er ikke en flink nok kokk fra naturens side, jeg vil så nødig overkoke eller understeke.


Å leve farlig - det er farlig det! Men jeg plukket mine tomater, skar min hvitløk i skiver, fant fram min olivenolje og skrudde på plata - eller gassblusset, da. Velkommen til England! Mulighetenes marked.

Lykken var stor da eksperimentet ble en suksess, en fin kombinasjon av søte tomater, bitter spinat, varme, ristede nøtter og litt god, syrlig ost på toppen. Jeg hadde imidlertid problemer med å velge et navn på min nye kreasjon, det er jo ikke helt en salat og ikke helt noe annet heller, egentlig. Men godt, det er det, og mulighetene for variasjon er mange. Server som bruschetta på brød, server som forrett med et glass hvitvin, server som tilbehør til en hovedrett, eller gjør som meg og gjør det til en lunsj som smaker skikkelig av sommer, selv om jeg antakelig nå må innse at det toget har gått. Og liker du ikke manchego, ja så er det bare å velge seg en annen ost.

Pannestekte tomater med spinat, manchego og hasselnøtter
1 raus lunsjporsjon uten annet tilbehør, flere porsjoner hvis du serverer godt brød til (se bildet over for mengdeanslag, tallerkenen er en middagstallerken)

6 til 8 små tomater
3 fedd hvitløk
2 til 3 store never spinat
en neve hasselnøtter, ristet i en tørr panne
olivenolje til steking
salt og pepper
en skalk manchego eller annen hard ost, f.eks. parmesan eller pecorino

Del tomatene i to og hvitløksfeddene i tynne skiver. Ha litt olivenolje i en stekepanne og fres hvitløken til du kjenner det begynner å lukte umiskjennelig hvitløk, dette tar neppe mer enn ca. 30 sekunder. Ha i tomatene og fres videre til tomatene har begynt å kollapse og bli lett brunet i snittflaten. Tilsett så spinaten, og fres til den har klappet mer eller mindre sammen (jeg liker den best før den blir helt grøtete, men dette er en smakssak). Tilsett til slutt de ristede hasselnøttene, smak til med salt og pepper og bruk en grønnsaksskreller til å skjære noen skiver manchego på toppen. (Jeg liker å ta med manchegoen til spisebordet, sånn at jeg kan fylle på litt etter hvert. Manchego er gode saker.) Neste gang jeg lager dette, skal jeg prøve med litt chiliolje på toppen.

Eplemuffins.

Engelskmenn tar eplesorter på alvor. Sir John Thorneycroft, for eksempel, er ikke en høybåren lord, men en aromatisk, søt og saftig eplesort dyrket fram av en viss Collister omkring det herrens år 1911. Bastard Foxwhelp har ingenting med rever å gjøre, og er heller ikke et skjellsord, men er tvert i mot et utmerket eple til fremstilling av sider. Og du blir kanskje ikke overrasket hvis jeg sier at du ikke må skue Winter Banana på hårene.

Eplene på bildet over er Discovery, en mer velkjent sort vi dyrker i Norge også. Discovery er en variant som blir tidlig moden, så man ser dem på markedet her i Cambridge liggende rett ved siden av plommer og fersken på tampen av sommeren. Discovery er for øvrig en skikkelig søtladen frukt, som egner seg ypperlig til eplejuice. Digresjon: Da vi var i Bergen for noen dager siden, fikk vi smake på eplejuice fra Ulvik laget på flere typer epler, deriblant Discovery. Det fine med spesialeplejuice laget på kun én sort, er at du kan velge akkurat den typen juice du liker best; søt, syrlig, tørr eller fruktig. Personlig er jeg ekstra glad i den skikkelig tørre typen, som her i England gjerne er basert på sorten Bramley, en variant som selges som "cooking apples" og er såpass sur at du kjenner det i tennene etter at du har tatt deg en bit. Som juice blir det imidlertid til noe mye mer sofistikert enn tannråte, og er i tillegg ypperlig til mat for de som ikke vil eller kan drikke vin. Digresjon slutt.

For dette innlegget handler jo ikke om eplejuice, det handler om muffins, selv om det vel har endt opp med å handle mest om selve råvaren, noe som jo ikke er helt ueffent. Dette er muffins laget på en litt tjukkere røre enn "vanlige" muffins, noe som gir dem ett litt røffere utseende. Men røft utseende = spennende indre liv, så du kan glede deg til biter av epler med et hint av ingefær, og en ytterst behagelig smak av skikkelig godt smør. For du bruker vel godt smør? Sir John forventer intet mindre! Husk å smøre formene på muffinsbrettet godt hvis du bruker et slikt, disse kan være litt pirkete å få ut.

Eplemuffins
fra november 2009-utgaven av Olive
8 til 10 muffins

75 g smør
100 g lysebrun farin
225 g hvetemel
3 ts bakepulver
en klype salt
225 ml kefir
100 g epler, skrellet og uten kjernehus
en stor klype malt ingefær

Forvarm ovnen til 200 grader, og smør et muffinsbrett eller sett papirformer klare. Bruk mikseren til å røre smør og sukker til det er luftig, rør inn mel iblandet bakepulver og salt, og ha deretter i kefiren. Skjær eplene i små terninger og vend dem i den malte ingefæren. Vend inn eplene i røren, og fordel den mellom muffinsformene. Stek i 25 minutter, til muffinsene er gylne på farge.

Kantarellsmørbrød.

Vi har aldri vært noen sopplukkere. Jeg tror det henger nøye sammen med at vi aldri har vært noen soppspisere. Men trekke konklusjoner, det liker vi. Også blir man jo eldre. Man møter folk, kjærester for eksempel, som introduserer en til glede over råvarer man aldri tidligere har satt pris på. Som blåmuggost. Som feta. Som oliven. Jeg husker faktisk godt hvem som introduserte meg for kantareller, det var pappaen til en barneskolevenninne. Vi var hos henne og gjorde lekser, så ble vi sultne, som barn har stor glede av å være, hele tiden, og som man liksom blir fortalt å vokse av seg. Det også. Men! I motsetning til standardtraktementet, brødskiver med ost eller servelat (der har du noe jeg forresten ikke har spist omtrent siden barneskolen), freste pappaen der i huset nyplukkede kantareller i smør som han hadde på brødskivene. Tenk det, jeg hadde jo stort sett kun spist sopp fra hermetikkboks. Å få en stor brødskive full av kantareller da, må vel det som kan kalles et sansesjokk. På den beste måten.

Er man ingen sopplukker, men er blitt en soppspiser, er Bondens marked tingen. Bønder er jo blitt tvingende nødt til å tenke litt utover jordet og fjøset for å tjene penger, og da er mulighetene gode for at det dukker opp litt selvplukk blant alt det selvdyrkede. Det var tilfellet på Matfold, et bondens marked i Gamlebyen i Fredrikstad med kun lokale produsenter (og dermed store muligheter for skikkelige kupp) forrige helg, og når man først har en ukes norgesferie, er det ikke ueffent å starte den med litt skikkelig trivelig mathandel. 

Jeg har ikke spist kantarellsmørbrød siden det jeg ble servert under lekselesingen. Man kan nemlig få øynene opp for kantareller uten å ha mulighet til å se dem til salgs i butikken. Så når soppen vel lå på kjøkkenbenken, var valget av tilberedning enkelt. Vi tok det som en søndagsbrunsj, og mer høstlig luksus skal du lete lenge etter når regnet pisker mot vinduet. Fløten i oppskriften er valgfri, men tilfører en ekstra dimensjon. Omtrent som et mykt og godt pledd, på et vis.

Kantarellsmørbrød
med utgangspunkt i oppskrift på fyldig soppgryte i Store norske kokebok og appetittleksikon
2 sjenerøse porsjoner
1/2 løk
5 dl kantareller (eller annen skogsopp, selvsagt)
1 ss smør
1 1/2 dl fløte
1 ts hvetemel
salt og pepper
1 ss hakket persille
2 brødskiver av en viss tykkelse

Skrell og finhakk løken, rens soppen og skjær den eventuelt i mindre biter. Fres løken i smør til den er myk, tilsett så soppen og la den frese med til all væske er kokt inn. Spe med fløten og la det småkoke til en stuing, dette tar en ca. 10 minutter. Dersom du syns stuingen blir tynn, kan du tilsette hvetemelet for å tykne den litt. Krydre med salt og pepper. Mens stuingen koker, rister du brødskivene, og smører smør på hvis ønskelig. Når stuingen er klar, plasserer du en brødskive på hver tallerken og fordeler stuingen mellom dem. Klipp kruspersille over og server omgående. Iskald melk passet forunderlig godt til, men det var jo søndag morgen.

Blåbær- og rabarbrakompott med vaniljekrem.

Lørdag er handledagen min, da jeg tusler inn til sentrum av Cambridge for å kjøpe neste ukes grønnsaker og frukt på markedet. Hvis jeg er flink, har jeg laget en plan som jeg holder meg til. Er det august, og så mye fristende å se på at man blir litt svimmel, finner jeg plutselig ut at en pattypan, det må jeg ha. (Dette gresskaret med det forunderlige navnet førte for øvrig til en noe mislykket ovnsbakt kreasjon med spisskummenfrø. Problemet besto i at oppskriften var basert på et muskattgresskar, og dersom du deler et slikt og en pattypan i to og plasserer dem side om side, ser du umiddelbart at mengden brukbart fruktkjøtt er noe ulik. Digresjon slutt.) 

Jeg er flinkere til å planlegge lørdagshandelen dersom jeg vet vi skal ha middagsgjester, men hvis det kun er Brendan og meg til bords, blir resultatet ofte mer, øh, abstrakt. Denne helgen fikk vi imidlertid storfint besøk fra London, og i dette tilfellet hadde jeg faktisk bestemt meg for hva vi skulle ha til dessert fra det øyeblikket vi kom hjem fra norgesferie med en noe skvist plastpose med selvplukkede blåbær. Dersom jeg har valget mellom surt og søtt går jeg alltid for førstnevnte, så denne oppskriften med syrlig rabarbra og freske blåbær hadde en umiddelbar tiltrekningskraft da jeg fikk øye på den tidlig i vår i et av de utallige numrene med Jamie Magazine jeg har liggende i en stadig voksende stabel på skjenken. (Jeg vet, igjen. Bloggen holder visst på å bli et rent plagiat. Men det må jo være den beste form for beundring? Oliver, i selskap med Slater, er, enten de liker det eller ikke, for øyeblikket kokkene i mitt liv.)

I bladet omtales dette som en fool, men jeg tok en liten avstikker fra oppskriften fordi jeg ville få så stor effekt som mulig av de gode råvarene mine, og endte opp med det jeg vil kalle en kompott mer enn noe annet. I originaloppskriften skulle du presse den ferdigkokte fruktblandingen gjennom en sikt, slik at du endte opp med en slags tjukk sirup, men her i gården er vi ikke redde for litt å tygge på, så jeg hoppet over silingen og er veldig glad for det. Se for deg en iskrem som ikke er frosset, en rabarbragrøt med blåbær og vaniljekrem, en dessert som virkelig engasjerer smaksløkene. Så kan du lukke øynene og se for deg sommer. (Heldigvis fungerer dette som en drøm med frossen frukt, så det er bare å finne fram fryseposene og se for deg vinter.)

Blåbær- og rabarbrakompott med vaniljekrem
fra Jamie Magazine
seks til åtte porsjoner

300 g blåbær
800 g rabarbra, i biter
1 vaniljestang, delt i to
150 g sukker

300 ml vaniljesaus

200 ml kremfløte, vispet

Ha blåbær, rabarbra, sukker og vaniljestang i en kasserolle, og tilsett en klunk vann. Kok opp og la det småkoke på svak varme i ca. 30 minutter, til rabarbraen og blåbærene er myke (det kan ta litt lenger med frossenfrukt/bær). La kompotten avkjøles. Fisk ut vaniljestengene. Vend inn vaniljesaus og vispet kremfløte, du velger selv hvor homogen blandingen skal bli, jeg liker et litt marmorert utseende, som på bildet over (du må da arbeide med lett hånd, bærene setter fort farge på hele sulamitten). Ha i serveringsglass eller -skåler.

Jamie Olivers tomatsalat.

Endelig begynte det å rødme i hagen! De fleste tomatene er riktignok på størrelse med valnøtter eller store klinkekuler, men smaken, den er ulik alt av kjøpetomater, antakelig delvis fordi du tenker tilbake på fire måneder med daglig lufting, vanning, kniping og bekymring knyttet til råte, lus og fraværende sommersol. Men så. Så er det verdt det, når du kan sette deg ned til en tallerken full av sesongens mest velsmakende klinkekuler, dyrket med kjærleik og akkompagnert av skikkelig god buffalomozzarella. Var i London i helga, ser du. Kunne ikke motstå fristelsen til litt ostehandel. Jeg tror det kan dreie seg om et avhengighetsproblem.

Jamie kaller denne for selve moderskipet, tomatsalaten over alle tomatsalater. Det er mye supert på gang her: tomater som har fått kost seg litt med havsalt er bare begynnelsen. Vi hadde salaten som forrett, men med litt godt brød som underlag, eller kanskje iblandet litt pasta, har du sommerens mest fargerike middag.

Jamie Olivers tomatsalat
inspirert av oppskrift fra Jamie at Home
2 porsjoner

mellom 400 og 500 g tomater i forskjellige størrelser og farger
havsalt
en liten klype tørket oregano
balsamicoeddik (Jamie foreslår rødvinseddik som alternativ)
extra virgin olivenolje
1 lite fedd hvitløk, skrellet og revet
1/2 tørket eller fersk chili, uten frø og finhakket
noen basilikumblader

Skjær tomatene i biter etter hvor store de er, noen kan deles i to, andre i fire og noen i biter av ulik størrelse. Ha dem i et dørslag og strø havsalt på, og bland godt. Strø på litt mer salt, og bland på nytt. La dørslaget stå over en bolle i omtrent 15 minutter, slik at saltet får sjansen til å trekke ut litt av vannet i tomatene. Ha så tomatene i en bolle, og strø over oreganoen. Lag en dressing med én del eddik til tre deler olivenolje, pluss hvitløk og chili. Ringle nok dressing over tomatene til at de får en jevn "film" på seg. Fordel salaten mellom to tallerkner, og strø basilikumbladene over (strøingen skjedde dessverre etter at bildet ovenfor ble tatt ...). Jeg serverte salaten med buffalomozzarella, men Jamie foreslår grillet ciabatta, som jo høres utmerket ut nå på tampen av grillsesongen (det funker ellers fint å grille skiver med godt brød i grillpanna).

[Nord-Norge, sommeren 2011]

Sjokoladekake med krokan.

Å bake med bestemor på kjøkkenet hennes er sånt sommerminner lages av, og sånn har det vært helt siden jeg kunne balansere på en krakk og titte oppi de ulike bollene og litermålene hun hadde stående på kjøkkenbenken, på jakt etter noe som kunne smakes på.

Bestemor liker klassikerne, og baker bløtkake med multer og karnevalskake om sommeren, mens jeg leser gamle utgaver av Hjemmet hun har spart til meg og prøver å finne noe nytt å sette på kakebordet i et av de mange bursdagsselskapene sommeren har å by på. Jeg har allerede snakket om blåbærrutene, som ble kaffekos en ettermiddag heller enn bursdagskake, men denne sjokoladekaken her krever helt klart sin anledning. Og sin kvinne! Jeg hadde et mindre sammenbrudd under krokanlagingen, men bestemor, som pleide å lage hjemmelaget krokanis da mamma og tantene mine var små, kom til unnsetning, og hun foreslår å tilsette smør i krokanoppskriften nedenfor, for å gjøre livet lettere for deg selv (mentalt, om enn ikke fysisk).

Å legge sommerferiebesøket hos bestemor i nord-Norge til dypeste juli betyr at vi havner midt i bursdagssesongen, midt i multesesongen, midt i blåbærsesongen og også midt i grillsesongen. Fins det egentlig noe bedre enn når universet konspirerer det slik at alle disse sesongene deler en uke eller to i slutten av juli? Og solen aldri går ned? I hvert fall ikke om du er et av de heldige julibarna, skulle jeg tro (sukker undertegnede, som har bursdag i mars).

Denne kaken er en slags brownie, og skal være brownie-aktig i konsistensen når den kommer ut av ovnen. Det er antakelig ikke livsviktig å lage krokanen som hører til (særlig hvis du har lett for å få krokanrelaterte sammenbrudd, som meg), men kom igjen. Gjør det allikevel. Få bestemor til å stille til disposisjon om nødvendig.

Sjokoladekake med krokan
fra bilag til Hjemmet nr. 9/06
1 kake


150 g smør
150 g mørk kokesjokolade (jeg brukte 80 % kakao)
4 egg
2 dl sukker
1 ts vaniljesukker
1/4 ts salt
2 dl hvetemel
Glasur:
100 g mørk kokesjokolade
1 ss smør
Krokan:
100 g sukker (jeg syntes det ble lite sukker i forhold til mandler, her kan du trygt doble mengden sukker)
100 g mandler
(litt smør, til å smelte sukkeret med)

Smelt smøret på svak varme og la sjokoladen smelte i smøret. Pisk eggedosis av egg og sukker, og tilsett salt og vaniljesukker. Bland i sjokoladesmøret og hvetemelet. Hell røren i en godt smurt form, 24 cm, gjerne med bakepapir i bunnen. Stek kaken midt i ovnen ved 175 grader i 25 minutter. Den skal være litt bløt i midten, den stivner ved avkjøling. Smelt sjokoladen i smøret, og bre glasuren over kaken. Krokan: Smelt sukkeret i smøret i en stekepanne (husk å rengjøre den godt først!) til det er lysebrunt. Rør i hakkede mandler og hell krokanen utover på en oljesmurt stekeplate. La krokanen bli så tynn som mulig (du må jobbe raskt!). Brekk den i biter når den er stivnet, og stikk biter ned i kaken. Hakk resten og legg hakket rundt.

Nigel Slaters fylte tomater.

 Det skjer noe magisk når du putter en skive med geitost oppi en halv tomat.
 Visste du det?

Det vet i hvert fall Nigel Slater, mannen jeg for litt siden roste opp i skyene, mest av alt fordi han virkelig har et talent for å kombinere kjente og kjære råvarer slik at de blir enda litt bedre. Ta for eksempel geitost. Og solvarme tomater. Og litt timian. Ikke glem en klunk god olivenolje. Alle er de gode ting hver for seg, men sammen, og etter litt varmebehandling, blir de fire komponentene (pluss litt salt og pepper) til det som måtte kunne kalles en skikkelig delikatesse.

Tomatplantene ute i hagen prøver så godt de kan, men den britiske sommeren (som startet meget lovende i mai, men deretter har gått rett sydvest) er et tøft klima å modne tomater i. Tomatene på bildet er derfor kjøpt, men vi lever i håpet om å kunne lage denne retten på nytt med våre egne tomater om ikke så alt for lenge. For det blir helt klart reprise av denne fortryllende godbiten, regn eller ikke.

Liker du ikke geitost? (Det gjorde ikke jeg før, men så hadde jeg en ostevekkelse på ferie i Frankrike. Den involverte skiver med bagett, toppet med geitost og honning grillet til osten boblet ganske så liflig, på en seng av friséesalat. Det var også et glass sancerre involvert. Eller muligens to.) Da kan du fint bruke en annen ost med liknende konsistens.

Nigel Slaters fylte tomater
fra Tender vol I
2 porsjoner

4 store, godt modne tomater
olivenolje
4 eller 5 kraftige timianstilker
2 små geitoster eller andre små oster

Forvarm ovnen til 180 grader. Skjær en tykk skive fra toppen av hver tomat, og bruk en teskje til å grave ut nok tomatkjøtt til at du får plass til en halv geitost (men ikke ha osten oppi enda). Plasser tomatene tett i tett i en ildfast form, salt og pepre nedi dem og ha en teskje med olivenolje i hver. Dra bladene av timianstilkene og fordel dem mellom tomatene. Stek tomatene i omtrent 25 minutter, til de er myke og har fått litt farge. Del ostene i to eller flere biter, alt etter om de passer oppi tomatene eller ikke, og plasser dem i tomatene. Ha litt olje fra hver tomat over osten, eller ha på litt ny olje dersom tomatoljen har forsvunnet, og returner tomatene til ovnen i omtrent 10 minutter, til osten har smeltet.

Blåbærruter.

Vi satt i bilen, sånn halvveis opp gjennom Østerdalen, etter å ha besøkt Vingelen kafé og spist lemse, gubb og pjalt, i tillegg til de beste vaflene jeg har noen gang har smakt. Vi hadde drukket kaffe, kjøpt tørkerull på matbutikken for å unngå nektarinspisekrise i bilsetet, og det var jeg som kjørte. Så satte vi på radioen. Og så ble jo alt annerledes.

Denne bloggen handler om mat, men å late som ingenting akkurat nå, går ikke. Men samtidig, som mange andre matbloggere har kommentert, er det mye trøst i mat. Å samles rundt bordet, å gjøre noe for de du er glad i, selv om det bare involverer å skru på ovnen. Jeg hadde gledet meg i lange tider til bærplukking på ferie hos bestemor i nord-Norge, og selv om det ikke er de gode bærforholdene som kommer til å huskes etter sommeren 2011, var det godt å plukke, bake og spise. Noe normalt, noe positivt, i det minste noe man føler man mestrer når alt ellers overvelder en fullstendig. En kake for mitt og ditt lille land. 

Blåbærruter
fra Hjemmet nr. 30/2011
ca. 40 biter


200 g smør
4 dl sukker
4 egg
6 dl hvetemel
1 ts vaniljesukker
2 ts kardemomme
5 dl blåbær
50 g mandelflak (jeg sløyfet disse)
Sett ovnen på 175 grader. Kle en langpanne (25 x 30 cm) med bakepapir. Smelt smøret og la det avkjøles litt. Rør i sukker, egg, mel, vaniljesukker og kardemomme i smøret. Bland til en klumpfri røre. Hell røren i langpannen. Strø over bær (og eventuelt mandelflak). Stek formen midt i ovnen i ca. 30 til 35 minutter. Avkjøl kaken på rist og skjær den i ruter før servering. Du kan om ønskelig pynte med et lett melisdryss, men personlig liker jeg at blåbærene får fritt spillerom.

Flapjacks.

Fasinasjonen med artig britisk navngiving ruller videre, og dagens eksemplar finner du alle steder her borte: På bensinstasjonen, på bakeriet, i matpakker og på Afternoon Tea-brettet. Flapjacks er rett og slett en slags småkake, forkledd som noe en anelse sunnere (havregryn har fort den effekten). Men la deg ikke lure, dette er ikke noen fancy energibar, dette er smør, brunt sukker og gryn i skjønn forening.

Scenario: Det regner. Du står barbeint på ditt engelske kjøkken, lurer på om vi virkelig kan skrive juli, angrer på at du ikke tok på deg sokker i morges. Du har lyst på noe. Men dette "noe" er ikke en tur på butikken. Du tyr til en bok full av klassikere, full av regnværsmat. Du finner fram posen med havregryn og begynner å glede deg til lukten av smør som brunes i panna.

Flapjacks
omtrent 16 biter
fra Grandma's Best Recipes

200 g havregryn

55 g mel

115 g hasselnøtter, grovhakket

115 g smør
85 g brunt sukker
2 ss honning eller lys sirup


Forvarm ovnen til 180 grader. Ha smør, sukker og honning i en liten kasserolle, og la det putre til sukkeret har smeltet. Imens blander du de tørre ingrediensene i en bakebolle, og smører en liten langpanne eller kler den med bakepapir. Rør inn det våte, og bland til du har en jevn, tykk blanding. Ha røren i langpannen og trykk den jevnt ut med baksiden av en skje eller en slikkepott i silikon. Stek i 20 til 25 minutter, til blandingen er gyllen og fast å ta på. Bruk spissen på en kniv til å tegne 16 ruter (omtrent), og vent til flapjacken er helt avkjølt før du skjærer den opp.

Fine ting i det siste.

1. Promenering i varmen (før det begynte å regne, ustoppelig) 2. Hjemmelagde burgere! 3. Morellsesongen gjorde sitt inntog, i år som i fjor 4. Hjemme alene-middager med dette og hint fra kjøleskapet 5. Bladbete på gang 6. Øl

Gulrot- og korianderlapper.

Det er noe med sommer, varme og frityrstekt mat. Når temperaturen begynner å øke, får jeg alltid lyst på matvarer stekt i flere centimeter olje, noe som er skikkelig uklokt med tanke på bikinisesongen, men så veldig tilfredsstillende når du svetter og har et visst saltbehov å dekke.

Det viser seg at man ikke trenger å bli helt britisk (og kjøpe seg frityrkoker) for å få tilfredsstilt dette behovet. Man trenger faktisk ikke å frityrsteke i det hele tatt, men kan ha en ekstra god klunk med olivenolje i stekepanna og pannesteke på vanlig måte. For hva gjør man egentlig med all den oljen man har til overs etter frityrsteking? Søppelkassen? Vasken? Blomsterbedet?

Resultatet blir annerledes, men disse lappene har et umaminivå helt på høyde med frityrstekte godsaker som akkarringer og den allstedsnærværende påmfritten. Men du slipper å finne deg et hendig hull i bakken til oljelagring etterpå.

Nigel Slater er blitt favoritten min blant de britiske matskribentene. Ikke bare skriver han som en gud, oppskriftene hans er på magisk vis akkurat det jeg har lyst på, og krever ofte ikke noe annet enn det jeg allerede har i kjøleskapet og det litt for overfylte krydderskapet over mikro'n. I oppskriften under fikk jeg også tatt i bruk korianderplanten i hagen, som sårt trengte en stuss. Dersom du er usikker på om du egentlig liker koriander, oppfordrer jeg deg til å prøve disse lappene. Koriandersmaken er ikke påtrengende på noe vis, men gir den søte gulrotsmaken noe å bryne seg på. Jeg er ikke fremmed for tanken om at koriander alltid står i fare for å minne om spiselig grønnsåpe – dette er heldigvis overhodet ikke tilfelle her.

Gulrot- og korianderlapper
fra Tender: vol I av Nigel Slater
2 til 3 porsjoner

325 g gulrøtter, skrelt
1 middels stor løk
salt og pepper
1 egg, sammenvispet
150 ml matfløte
1 fedd hvitløk, most
3 toppede ss vellagret ost (jeg brukte cheddar)
en neve korianderblader, grovhakket
1 toppet ss hvetemel
olivenolje til steking

Riv gulrøttene grovt. Du kan velge om du vil finhakke eller rive løken. Bland gulrot, løk og hvitløk i en bolle, og krydre med salt og pepper. Tilsett egg, fløte, ost, koriander og hvetemel, og bland godt. Varm et tynt lag olivenolje i en stekepanne, og ha et par gode skjeer med røre i. La lappene steke til de har fått fin farge på undersiden, og snu dem deretter og la dem bli pent brune på den andre siden også. De er ganske skjøre, så det kan være lurt å ha et annet redskap til å hjelpe deg med, i tillegg til stekespaden. (Jeg brukte en slikkepott i silikon, siden den var ... nærmest.) De er klare når de har fått fin farge på begge sider. Ha dem over på litt tørkepapir for å bli kvitt overflødig olje. Spis omgående, Nigel anbefaler i selskap med en salat av brønnkarse med olivenolje og sitron som dressing (som er det du ser på bildet ovenfor).

Sesampanert fisk + raviolisalat med brokkolini.

Aspargessesongen er over for i år. I stedet for å felle bitre tårer, har prosjektet mitt denne uken vært å finne gode alternativer, drukne mine sorger, gi slipp (sier hun melodramatisk). I slutten av juni er dette heldigvis slett ingen vanskelig oppgave, markedet bugner, det er erter og bønner og squash i luften, men jeg ville lage denne salaten og trengte noe som tar like kort tid å varmebehandle som favorittgrønnsaken min, og som ikke kommer fra Peru. Si hei til brokkolinien. (Navnevalget gir meg frysninger, men det er jo ikke den stakkars grønnsaken sin skyld.)

Jeg er alene hjemme denne uka, Brendan har kveldsvakter på sykehuset, og da liker jeg å late meg. Se på gamle Mad Men-episoder, lese alle numrene av London Review of Books jeg ikke har kommet meg gjennom  enda, prøve eks antall kjoler til et bryllup vi skal i på lørdag. Meningen var å late seg på kjøkkenet også, men denne salaten viste seg å involvere mer arbeid enn jeg planlagt, i hovedsak fordi jeg hadde kjøpt erter på markedet og behovet selvfølgelig meldte seg for å skolme dem. Originaloppskriften bruker frosne erter, og de er selvfølgelig enhver avslappet kokks beste venn. Heldigvis er brokkolinien en rimelig laissez-faire grønnsak, så når ertene var skolmet, var resten omtrent like slitsomt som å se Don og Betty late som de ikke kjenner hverandre og drikke Asti Spumante på en solvarm piazza i Roma. 

Sammen med salaten lagde jeg sesampanert tilapia, en fisk som egentlig hører hjemme i Afrika, men som nå er innført som oppdrettsfisk på noen få anlegg her i England. Paneringen er inspirert av Espens oppskrift på Heia Mat, med den forskjell at jeg, i latskapens navn, byttet ut hakkede mandler med sesamfrø. 

Raviolisalat med brokkolini

inspirert av 101 Cookbooks

4 porsjoner

250 g ravioli, bruk den typen du liker best

1 bunt brokkolini, skåret diagonalt i korte stykker

280 g erter, frosne eller friske (bruker du friske, trenger du omkring 500 g med belg for å få rett menge skolmede erter)

3 til 4 never babyspinat

noen slurker god extra-virgin olivenolje

70 g pinjekjerner, ristet

havsalt

parmesan, til servering

Kok opp rikelig med saltet vann i en stor kjele. Ha i raviolien, og la den koke noen minutter. Tilsett så brokkolini og erter, og la det koke videre en kort stund, ett til to minutter nok. La alt renne godt av, og ha det hele i en stor bolle sammen med spinat og pinjekjerner. Ringle over olivenolje og noen klyper salt. Bruk en potetskreller til å skjære skiver med parmesan over som garnering rett før servering. Server eventuelt med sesampanert fisk (oppskrift under) og et glass hvitvin for en sommerlig middag.

Sesampanert fisk

inspirert av Heia Mat

1 fiskefilet per person (jeg brukte tilapia, Espen piggvar)

en neve sesamfrø

hvetemel

2 egg, sammenvispet

klarnet smør

salt og pepper

Krydre fisken med salt og pepper, og gjør klar tre tallerkner; én med frø, én med mel og én med sammenvispet egg. Dypp fisken først i mel (sørg for at hele fisken får et skikkelig lag), så i egg og til slutt i sesamfrø. Jeg panerte begge sider, Espen foretrekker kun den ene, valget er ditt. Stek fisken i smør til den er pent brunet. Server for eksempel med salaten ovenfor, eller som Espen anbefaler, med potetpuré.